Jeg satte meg ned og lagde en ordentlig timeplan for de neste ukene frem til innleveringsfrist, slik at jeg kunne lage meg en ordentlig plan for hvordan jeg skal jobbe. Hvis jeg inkluderer denne uken, har jeg åtte uker igjen. Det er ikke så mye tid til alt jeg skal prøve å rekke, men jeg skal likevel gi det et forsøk. Det skal sies at jeg virkelig kjente på nervene da jeg innså hvor stramt det blir, men jeg tvang meg selv til å puste ut. Det er en løgn å si at jeg ikke er bekymret, og at jeg ikke tror at jeg blir nødt til å utsette. Men igjen vet jeg godt at alle er i stand til mer enn de tror, og inntil videre har jeg håp. De to neste månedene blir antakeligvis ganske tøffe, og ikke bare fordi jeg kun tenker på skole. Det føles ut som om halve familien har bursdag de neste månedene, og jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å finne tid til å gjøre noe betydningfullt for de. Noen av de er tantebarn, og jeg kjenner at samvittigheten bare blir tyngre. Skulle nesten trodd jeg var katolsk. Men det er den følelsen av at jeg ikke er tilstede nok for viktige personer i mitt liv. Det er også mye befaring i hus i forbindelse med mulig oppussing, og jeg vet at foreldrene mine godt kunne tenkt seg å bli ferdig med arbeidet snarest. Det vil også si at jeg antakeligvis får mer ansvar for å overse ting, og det passer virkelig dårlig. Jeg vet at søsteren mangler barnepass i juni, men jeg aner ikke når jeg skal ha muntlig høring, om jeg i det hele tatt kommer til å ha det i juni. Jeg har tendens til å ta ansvar for ting som jeg ikke egentlig trenger å ha ansvar for, og samvittigheten følger meg overalt. Det er en del av personen jeg er, og jeg er glad for hvem jeg er. Men det kan iblant være tyngende. Veldig tyngende egentlig. Tror det hele bare ble veldig overveldende for meg i stad, så mens jeg så på Youtube-videoer av Queer Eye gutta, så begynte jeg plutselig å grine. Det var noen av de som gråt, så det at jeg startet å grine var egentlig ikke så veldig plutselig. For jeg er den personen som begynner å grine når jeg ser andre griner. Ikke alltid, men ofte. Youtube har anbefalt meg flere videoer relatert til Queer Eye guttene i det siste, i og med at jeg tror de driver og promoterer ny sesong. Jeg har bare sett originalen, og ikke disse nye. Men desto flere videoer jeg har sett, desto mer nysgjerrig har jeg blitt. Det er jo et sånt tv-program som i utgangspunktet skal være overfladisk, men som ofte også går dypere også. Det fristet virkelig å gjenopprette Netflix-brukeren min for å se på, men det å starte ny tv-serie nå er det siste jeg skal gjøre. I dag var det faktisk over ti grader ute, snøen er snart borte, og jeg var fristet til å ta meg en kopp te ute i sola. Imidlertid har jeg ikke noe solkrem til ansikt som jeg liker for tiden. Bestilte meg to nye alternativ som jeg håper faller mer i smak, for jeg håper på å inkludere det til min daglige rutine. Jeg hater egentlig å ha på meg solkrem, for de tradisjonelle kremene du får her er klissete, synker ikke ned i huden, gir sånn sykt white flash. Den ene solkremen jeg har legger seg som en slags hvit maske på huden, så den kommer jeg ikke særlig godt overens med. Produktene jeg har bestilt er koreanske produkt, så det tar litt tid før de kommer. Det er en komisk tanke at jeg faktisk sitter her og gleder meg til solkrem, men det er vel de små gledene som gjelder. I dag ble jeg ferdig med resultatkapittelet mitt og sendte det avgårde til veilederen min, også bestemte jeg meg for å se på et problem som jeg hadde med banken min. Tja, det var ikke akkurat et problem, men det var noe jeg trodde jeg måtte gjøre snarest mulig. Spurte kilo-gjengen om råd i går, og girl they come thru. Alle hadde noe å si, tips og kunnskap. Det er ikke første gangen jeg spør de om noe, og de er ikke de eneste jeg har stilt spørsmål til i det siste. Jeg har innsett at jeg er heldig nok til å ha et veldig godt nettverk, og det er ikke noe som skal tas for gitt. Jeg endte opp med å gjøre noe helt annet enn jentene rådet og tipset om, men noen ganger er det viktigste å kjenne at du har støtte i andre mennesker. I og med at jeg har et relativt stramt tidsskjema, skal jeg skrive ferdig det planlagte avsnittet i metodekapittelet mitt før kvelden er omme. Også skal vi ha en befaring her senere. Livet altså, forhåpentligvis venter det et glass Aperol spritz eller sangria på meg når jeg omsider er ferdig med masteroppgaven min. Og da håper jeg det går år før jeg i det hele tatt vurderer noe mer skole igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar