I en blå, rød, og innimellom regnbue-farget røyk, så jeg Troye Sivan danse sin egen spesielle sensuelle dans mens han sang. Jeg blir veldig glad, stolt, når jeg ser artister kose seg. Og i går var intet unntak. Jeg trodde jeg hadde kommet til konsertområdet tidlig nok, at jeg skulle slippe å stå i sånn kjempelang kø. Skjønner ikke hvorfor jeg alltids undervurderer populæriteten til artister, for jeg kom frem til et område som i utgangspunktet så lite befolket ut. Men det viste seg at jeg hadde tatt grådig feil, køen var lang. Fylt med stortsett yngre mennesker, jenter som skrøt av nachet de var på forrige helg, gutter med oppbrettet buksekanter og synlige sokker, folk som fniste enhver gang noen spurte om køen. Jeg stod i min egen verden, hørte på Tom Rosenthal, håpet jeg stod i riktig kø, og forsøkte å kommunisere med kusinen og mamma (kusinen skulle komme på besøk til huset vårt i går, så jeg gav henne instrukser). Ryggen var vond etter å stå nærmest stille i èn time, så begynte vi å bevege oss. Gikk fem meter, også sa det stopp. Også skjedde det igjen. En av de ansatte kom gående med en røyk i munnen, solbriller på, og jeg lurer på om han føler seg kul foran alle tenåringsjentene. "Gjør klare alle vesker og ha billettene fremme," roper ham. Konserten i seg selv var veldig bra. Publikum var veldig med, og vi sang med til låtene. Astrid S var kjempeflink, ikke at det skulle være noe overraskelse. Hun koste seg, og det gjorde jeg også. Denne konserten skulle egentlig ha foregått i mai, men ble flyttet til nå. I forkant av konserten har jeg egentlig ikke hørt på Troye Sivan siden .. vel, jeg kan ikke huske når jeg sist har hørt på ham. Men i går kom sangene til meg, som om jeg har hørt på de konstant. Et av mine favoritt-øyeblikk var når han sang Heaven, som han nevnte var "about being gay". Det kom røyk fra røykmaskinen(e), og lyset var rødt. I sangen synger han: "Without losing a piece of me, how do I get to heaven? Without changing a part of me, how do I get to heaven?". Også kom dette øyeblikket på slutten av sangen, hvor han synger "so if I'm losing a piece of me, maybe I don't want heaven?"-- og det røde lyset blir blått. Det var et veldig flott øyeblikk, symbolsk. Jeg er veldig glad i flere sanger, men jeg ble overrasket over hvor godt jeg likte når han sang Too Good. Tror det var noe i det dramatiske lyset, hvor stille publikum ble. Det er noe med konserter, når du virkelig kan relatere til sangene, eller når det er noe som virkelig setter seg fast i sjelen. Jeg vet bare, at i går, omringet av en hel gjeng svette mennesker som sang med til tekstene, så følte jeg meg ikke fult så alene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar