Klokken var kvart på tre på natta, og jeg gikk alene på hovedveien i stillheten. Hørte på Sondre Justad synge "hvis æ visste, at æ sku dø snart, hadde æ da vært fornøyd me måten æ lev på". Elsker denne sangen, fordi den alltids setter ting i perspektiv for meg. Og i det øyeblikket, der jeg gikk i mørket og bar på genseren min, da kjente jeg på glede. Jeg hadde en kveld hvor jeg følte mye fremtidsoptimisme, og det er en bra ting. På starten av dette året var jeg mye i tenkeboksen, mer enn vanlig i hvertfall. Likte livet som det var, men samtidig visste jeg at jeg ikke var hvor jeg ønsket å være. Jeg følger som regel hjertet, fremfor hjernen fordi jeg liker å tro at jeg opplever mer glede av det. Så å forbli i en jobb jeg faktisk vet jeg ikke liker, føltes feil ut. Da er det snakk om en jobb hvor jeg synes arbeidsmiljøet er bra, kollegene er bra, jeg er komfortabel. Det er bare at jobben ikke interesserer meg. Jeg er ikke motivert til å lære nye ting der, og det føltes feil. I Bali var jeg og Kiwi ganske bestemt på at vi ikke skulle være sykepleiere. Og jeg tenker fortsatt den tanken, men jeg har også innsett at jeg har tenkt at jeg ikke vil være i den sykepleiejobben jeg er i nå. Men jeg ønsker og liker å hjelpe andre mennesker, og jeg er ikke ferdig med dette yrket. Er bare ferdig med det arbeidet jeg har gjort hittil. Jeg satt på kjøkkenet til broderen mens han lagde mat, og vi diskuterte fremtiden min. Han foreslo å reise eller å gå på skole. Reise var jeg litt ferdig med, måtte jeg innrømme. Så når tiden var omme, søkte jeg på skole med ett studie i tankene. Som med de fleste store avgjørelser i livet, prøvde jeg å ignorere faktumet at jeg hadde søkt på skole. Men så sitter vi på Døgnvill, og ekteparet spør om jeg har funnet ut hva jeg skal gjøre med livet mitt. (Dette spørsmålet har jeg levd med i flere måneder fra omtrent alle rundt meg. Jada, fra de nærmeste til svogerens svoger). Jeg svarer nei, prøver å ro meg unna. Men så spør Darren om jeg har søkt skole. Også må jeg jo si ja. Søknaden innebærer et dokument jeg trenger fra jobben, så sjefen får beskjed, og plutselig spør kollegene meg om det. Og sånn gradvis får folk vite at jeg har søkt på skole, men ikke hva. Det var en lettelse å slippe å tenke på om jeg kom meg inn eller ei i et par måneder. Men et par dager før nasjonaldagen fikk jeg plutselig mail, og skjønte at det var skolerelatert da jeg så emnet. Det var en mail som informerte meg om at jeg hadde fått plass på studiet. Dette var to måneder før jeg hadde tenkt at jeg skulle få svar, og jeg må innrømme at jeg ikke helt visste hva jeg skulle tenke om det. Det er en master som egentlig er tverrfaglig, men som også bygger på sykepleien. Så jeg beholder sykepleien, samtidig som jeg trår litt utenfor. Jeg satt ute i sola med min første bok fra pensum og leser fordi jeg faktisk er interessert i emnet. Og den følelsen av å gjøre noe jeg faktisk liker, den er god. Alle engstelser jeg har dreier seg om å venne seg til nye systemer, nye folk, til studielivet-- men ikke til selve studiet. Det er klart at jeg kanskje fortsatt ikke vet hva jeg ønsker etter jeg er ferdig, men det er som jeg sa til Darren: jeg kan fortsette i en jobb som jeg vet jeg ikke liker i to år, eller jeg kan gå på skole i to år og komme nærmere den stien jeg ønsker å være på. Jeg har gradvis fortalt mennesker om dette. Gradvis fordi det har tatt tid for meg å venne meg til tanken selv. Nå har jeg to måneder med jobb foran meg før skolestart. Heldigvis får jeg allerede en liten ferie om tre uker når jeg og Ale reiser til Amsterdam. Ellers er det bestilt tur til Syden i dag. Det lille jeg har av fri i starten av august går hovedsakelig til reiser, og det kan være godt når jeg skal starte på skole og jeg ikke lenger har den friheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar