did you mean it when you said I was pretty?

Jeg leste ikke noe pensum på tirsdag. Men jeg gjorde det på onsdag og i dag, så jeg er fornøyd med det. Pensumet får meg til å tenke på masteroppgaven, og jeg kjenner at jeg er nervøs for hvor stort det føles. Det er jo egentlig ikke så stort, men det føles liksom ut som det når man sitter og leser hva man burde gjøre i en slik oppgave. Nei, men nå har jeg lagt fra meg boka, og jeg har tatt påskeferie ut denne uken. Monchita kom på tirsdagskveld, og vi dro en tur på kjøpesenteret på onsdagen. Jeg handlet omtrent kun med meg gaver, og gaven til niesen lagde naturligvis mye lyd. Også etter at den ble pakket inn, så jeg er spent på hvordan det blir med å sjekke inn/hente bagasje når jeg reiser til Lynx og co. Ser for meg at bagasjen kommer på bagasjebåndet, og at man plutselig hører lyd fra pakken inni bagasjen. "I det minste blir det enkelt å finne bagasjen din," kommenterte Monchita. Vi stoppet innom Mars som faktisk var på jobb, selv om jeg trodde hun ikke var det. Monchita og Mars avtalte at vi skulle komme innom de på lørdag, så det er tydeligvis en del av planen. I kveld kommer Volla og Mog, som har kjørt i mange timer. De skal sove på mitt soverom, så jeg har plassert vogna inne på rommet, slik at det er det første de ser. Det var litt fristende å lage en sløyfe rundt den, men så syntes jeg at det ble litt sånn bortkastet bruk av bånd. I morgen har Monchita bestemt at hun skal lage mat for hele familien, så alle utenom Lynx og co skal mates. Hun kommer antakeligvis til å delegere oppgaver, men jeg synes personlig at matlaging er en veldig artig aktivitet sammen med søsknene mine. Dette er antakeligvis siste gang jeg ser Volla før hun får babyen, og siste gang jeg ser Monchita før sommerferien. Det føles veldig påskete ut nå, såpass mye at det føles ut som om jeg ikke har hatt påskeferie på mange år. Men samtidig, så har ikke (omtrent hele) familien vært samlet til påske på to år, og da var ikke jeg tilstede. Ja, nei, jeg tar meg fri, og det skal jeg nyte. 

I'll wake up at midday and marry my bed

I går våknet jeg i mørket, og det føltes igjenkjennbart ut. Det er nesten litt sånn at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal fungere med det forlengede sollyset. Jeg legger meg senere som et resultat av at jeg ikke skjønner at klokken er åtte på kvelden, når jeg i hodet og kroppen tror at klokken er fire på ettermiddagen. Jobb i går var slitsomt i form av at kroppen min ikke lenger er vant til den typen fysisk aktivitet. Men ellers var det faktisk en veldig fin vakt, og jeg synes vi gjorde en god jobb. Omtrent alle pasientene ble skrevet ut, og vi tok i mot en ny en. Så det var mer enn nok arbeid. Og jeg må si at jeg hater å legge veneflon under tidspress, og spesielt når pasienten innrømmer til å være vanskelig å stikke. Heldigvis gikk det faktisk på første forsøk. Jeg ble igjen på jobb litt lenger, fordi jeg måtte ordne med inngangen min til dokumentasjonssystemet, og siden jeg fortsatt går i uniform selv om jeg teknisk sett er ferdig på jobb, så blir man huket tak i. Men det gjorde meg egentlig ingenting. Etter jobb, dro jeg på matbutikken, hvor jeg naturligvis kjøpte mat, men også såpe. Prøvde å søke opp på bloggen om jeg hadde skrevet om min nye obsession med håndsåper, men det kommer ikke opp noe, selv om jeg er ganske sikker på at jeg har nevnt det. Uansett, for åtte måneder siden bestemte jeg meg for å kjøpe en ganske dyr håndsåpe til meg selv som bursdagspresang. What, tenker du kanskje - hvem kjøper seg selv håndsåpe som bursdagspresang? Saken er at jeg egentlig aldri ville ha kjøpt håndsåpen fordi jeg er for praktisk til å bruke en del penger på så lite som håndsåpe. Men det var nettopp derfor jeg innså at jeg burde kjøpe den som presang til meg selv. Og nå, åtte måneder senere så har jeg et kjennskap til ulike håndsåper, og tenker mer på viskositeten i håndsåpe enn jeg noengang kunne forestilt meg. Men ja, så jeg var i svært godt humør på vei hjem etter å ha kjøpt ny såpe i går. Denne gangen var det en ganske rimelig håndsåpe, men fra et relativt nytt merke som tilsynelatende har "en serie med trygge og bærekraftige produkter". Kjøpte faktisk med meg et vaskeprodukt også, fordi at jeg har sett for mye på sånne rengjøringsvideoer på Youtube i det siste. Men gjett om jeg stod og vasket i dag da? Jada, nå blir søndagene enda litt mer artige (i min mening). I dag har planen min vært å lese til eksamen, men jeg følte meg utrolig trøtt i dag. Såpass mye at jeg faktisk tok meg en times nap. Og dagslyset har lurt meg til å tro at klokken er mindre enn den er, så dagen er straks over, og jeg har ikke lest èn side. Forhåpentligvis får jeg endret på det faktum før dagen er omme. Jeg slapp å måke, fordi pappa gjorde det. Og nå ventes det bare på at Monchita skal komme. 

I hope that you're happy with me in your life. I hope that you won't slip away

I dag våknet jeg til at alarmen min gikk. Første jeg tenkte var at jeg skulle ta eksamen, så jeg sjekket klokken som sa ni, og jeg ble glovarm i panikk. Bannet i hodet, for jeg klarte ikke så se hvordan jeg liksom skulle kommet meg til eksamenlokalet på noen få minutter. Men så gikk det endelig opp for meg at det er søndag, og at jeg hadde eksamen for to dager siden. Også lå jeg bare der i solsteken fordi jeg ikke har gardin på det ene vinduet, og prøvde å puste ordentlig igjen. Følte meg litt ekstra trøtt, også så jeg på de andre klokkene mine, at vi har byttet om til sommertid. Jeg har ryddet og støvsugd, også har jeg skrevet mål for neste uke. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ta noe pause fra eksamenslesing denne uken, og reflektere litt. Også må jeg prøve å planlegge resten av semesteret mitt, for nå begynner det å nærme seg slutten. Det hjelper veldig på humøret når jeg ser finværet ute, og når jeg ser at snøen smelter. Jeg har fortsatt ikke måkt, men jeg venter med å begynne på det etter dagvakt i morgen. Forhåpentligvis blir det ikke altfor vanskelig å forflytte noe av snøen, men det er nok mye tyngre nå som det har begynt å smelte. Uansett tror jeg det blir fint. Gleder meg til snøen er smeltet, og vi får tilbake hagen. Jeg har hatt veldig lyst på indisk i det siste, og man må ikke finne på å gå forbi et indisk hushold midt i matlagingen når man er sulten. Jeg hadde i hvertfall lyst til å legge i meg i et hav av saag da jeg gjorde det. Resten av dagen er satt av til avslapning, leting etter oppskrift (er det mulig å lage god saag dersom man ikke er inder selv?), og kjøp av flybilletter for å besøke Lynx og co. 

you know that I love you a little less than before

Gårsdagens eksamen gikk fortere enn forventet. Det skal sies at jeg ikke har hatt en skoleeksamen på tre år, og jeg har tydeligvis glemt hvordan det fungerer. Jeg undervurderte tiden det tok å føre inn alt, ettersom jeg alltid utfører oppgaver på kladdeark først. Det endte opp med at hjertet satt i halsen, og soundtracket i hodet var lyden av hjertet mitt som banket. Det var fordi at jeg skrev til aller siste sekund av eksamen. Det var et segment jeg ikke rakk å føre inn, men det var ikke nødvendigvis vitalt. Men altså, jeg rakk akkurat å skrive ferdig den delen som var viktig. Og sekundet etter jeg skrev ferdig, sa karen over mikrofonen "da er eksamenen ferdig, og dere har femten minutter til å ordne papirene". Hendene verket, og det er et mirakel at jeg faktisk ikke fikk noen blemmer. Vi fikk selvfølgelig noe av det jeg synes er vanskeligst på eksamen, og et par få ting hadde jeg ikke lest på i det hele tatt, så det ble litt gjetting. Men jeg er fornøyd med innsatsen, og så inderlig glad for at det er over. Etterpå kjente jeg at jeg var helt utslitt, så det ble ikke noe Max burger på meg. Det ble ikke engang et Ikea-måltid på meg. MEN jeg dro selvfølgelig på Ikea. For fem uker siden ble jeg introdusert til "SKUBB" oppbevaringssett hjemme hos min belieber friend, mens jeg stod og organiserte kid'ens klær. Altså, jeg kjente samme følelser som jeg føler ovenfor packing cubes. Jeg er veldig glad i praktisk og smart design, så jeg var solgt. Jeg kom hjem litt fattigere fra Ikea, men sykt fornøyd med meg selv. Jeg dro faktisk alt ut fra garderoben, la det på sengen. Startet med å prøve på alt som jeg eier, men så hengte jeg tilbake ting som jeg visste skulle bli. Jeg har i utgangspunktet en relativt liten garderobe, og jeg tror jeg uintensjonelt nærmer meg mer en slags "capsule wardrobe". Men altså, for meg så gir det mening å kun beholde klær man faktisk bruker. Når det er sagt, så vet jeg at det var enkelte ting jeg kunne ha kvittet meg med, men som jeg har valgt å beholde. Noe av det er sånne ting som man har en emosjonell tilkobling til. Jeg har også et skap i gangen, hvor jeg har klær som tilhører annen sesong, tur og treningsklær som ikke brukes til vanlige treningsøkter, og formelle kjoler. Jeg ryddet i begge skap, og nå venter det et par poser med klær som skal gå til Fretex. Kjolen jeg brukte til Lynx og Grepper's bryllup er et av plaggene som gikk i posene. Den er veldig vakker, men jeg har kun brukt den en gang for fire år siden, og den er såpass trang rundt ribbenene, at jeg ikke får til dypt inn/ut -pust. Og i denne delen av livet mitt, hvor det meste dreier seg om komfort, så kommer jeg nok aldri til å dra på meg den kjolen igjen. Grunnen til at jeg kjøpte sånne oppbevaringssett fra Ikea, var at skuffene mine ikke så ut. Dessuten har jeg den hyllen over hvor jeg henger klærne mine. Den er litt høy (for meg), slik at jeg ikke ser alt som er der. Det ble liksom for dårlig organisert, fordi jeg ikke var i stand til å se alt, så jeg måtte dra ut en bunke med brettet klær. Også datt en annen bunke med klær, slik at jeg måtte organisere på nytt. Nå kan jeg bare dra ut en av disse "boksene", hvor jeg har brettet klærne slik at alle er synlige. Mens jeg stod der og ryddet i går, så følte jeg meg utrolig zen. Jeg ble ferdig med å rydde i skapene i dag, så det tok litt tid. Men du kan jo gjette om jeg er fornøyd eller ei. Noe av det litt kjipe ved å være student, er at man i perioder glemmer omverdenen. Jeg skjønte omtrent ingenting, da jeg stod å ventet på bussen i 7-tiden i går, for det var jo helt lyst! Det var ganske overraskende, for i hodet mitt så er soloppgangen i 8-tiden, og solnedgangen i 15-tiden. Men det er jo utrolig deilig, og jeg kjenner at det er blitt mildere, og noe av snøen har smeltet. Så nå må jo våren være rundt hjørnet. Under eksamenstresset, så begynte jeg å se på Great British Bake Off igjen, og det fungerte som en instant beroligende for meg. Altså, i går ved frokosten, så jeg på GBBO for å unngå nerver. Jeg har ikke sett den nye sesongen, fordi jeg fortsatt er bitter for at Mary Berry, Sue Perkins og Mel Giedroyc ikke lenger er tilstede. Men siden jeg er relativt ny til GBBO, så er det veldig mange sesonger jeg ikke har sett. Videre ble jeg helt dratt inn i en liten serie på Youtube her om dagen. En av videoen har vært foreslått for meg i en ganske lang stund nå, og endelig klikket jeg på den. Det er to personer som restaurerer et hus, og det er så utrolig fascinerende å se hvor dyktige folk er. Noe av det jeg skulle ønske mest, var at jeg var skikkelig handy. Jeg drømmer om å lage mitt eget spisebord en dag, men vi får se. Jeg holdt nesten på å dobbelt-booke meg selv i går, mens jeg pratet med Lynx om å komme på besøk. Som regel ville jeg allerede ha vært på besøk innen nå, men med skole og alt annet, så har det vært veldig travelt. Men jeg skal klare en svipptur, og forhåpentligvis får jeg klippet av håret da. Det blir GLEDELIG.  

I always think about you and how we don't speak enough

Åpningen til Harry Styles konserten føltes litt ut som om jeg var på en gigantisk religiøs samling. Litt sånn som i Yes Man. Det som var en skjerm og lå "over" scenen begynte sakte å heises opp i luften, og lyset ble sterkere og sterkere. Og der stod han, røykmaskinene la en tåke som igjen fikk det hele til å føles litt guddommelig ut. Jeg husker ikke åpningssangen, men for å være ærlig så innså jeg også at jeg egentlig ikke kunne noen av sangene hans. Det var en ganske spesiell følelse, fordi at på slike konserter så er det så stort fellesskap i å kunne alle sanger, vite "alt" om artisten, osv. Det var veldig tydelig at fansen i stor grad deler samme musikksmak som Harry, for det var allsang under flere av sangene som ble spilt i pausen mellom oppvarmingsbandet og Harry. Jeg følte meg komisk nok litt utenfor. På konserter pleier jeg som regel å filme favorittsangen min. Altså, da er det snakk om en video som i hovedsak tar opp lyden. Det hender at jeg klarer å ha en stødig hånd på kneet, slik at artisten blir med i rammen, men som regel så skjer ikke det. Problemet i går kveld var jo at jeg omtrent ikke kjente igjen sangene, slik at jeg ble sittende å filme flere. "Er det denne som er favoritten min? Men den er jo ikke så fin?" satt jeg og tenkte. Omsider begynte han å synge Sweet Creature, og da kjente jeg igjen sangen, for det er favoritten. Det er tre år siden jeg har sett han på scenen, og jeg har vel egentlig ikke hørt noe særlig på musikken hans live, men så straks han begynte å synge hørte jeg faktisk at han var hes, i ferd med en forkjølelse. Jeg tvilte litt på meg selv, for stemmer endrer seg naturligvis en del i menns yngre år. Men så hostet han innimellom, og det bekreftet mistankene mine. Så det å identifisere at han antakeligvis var forkjølet, var jeg veldig fornøyd med. Det var veldig hyggelig, og jeg lo, og jeg satt heldigvis ved folk som var ganske chille. Men jeg innså også at Harry sitt første album i hovedsak ikke er min musikksmak, og at jeg antakeligvis ikke kommer til å dra på flere av hans konserter. Favorittopptredenen min var faktisk oppvarmingsartisten Mabel som sang et cover av Coldplay's Fix You. Da fikk jeg gåsehud opptil flere ganger. Ellers var min favorittopptreden av Harry hans første singel, for den føles så mektig ut. Han sang faktisk flere One Direction sanger, men jeg innså med horror at jeg ikke lenger husket tekstene. Før jeg la meg til å sove ved midnatt, så var jeg plutselig overbevist om at jeg skulle ha eksamen i dag. Så jeg måtte dobbeltsjekke at det faktisk er i morgen. Jeg har sittet og vekslet mellom å sitte på mobilen (kastet fra meg mobilen, og la en pute over for å gjemme den. "Jeg er avhengig av mobilen min," sa jeg til meg selv mens jeg så meg selv i speilet. Det var litt som en confession ovenfor meg selv. Fem sekunder etterpå, så finner jeg frem mobilen igjen) og å lese igjennom notatene på nytt. Jeg satte meg fast i formelen for konfidensintervall, og uansett hvor mange ganger jeg gikk igjennom det, så ble jeg helt blank i hodet. Også ble jeg selvfølgelig overbevist om at jeg kommer til å glemme alt til i morgen. Jeg er nervøs for morgendagen, men nervene ligger mest i å finne meg frem til eksamenslokalet. Hver gang jeg har en slags avtale på et nytt sted, så er jeg nødt til å google stedet og se på bilder av hvordan det ser ut, for jeg får liksom nerver for å ikke finne frem i tide. Jeg er syyyyykt lei av å tenke på denne eksamenen nå, og selv om jeg ikke gleder meg til å stå opp det som kategoriseres som grytidlig (i disse dager) i morgen, så blir det så sinnsykt deilig å bli ferdig. Planen er å stoppe innom Ikea etterpå, slik at jeg endelig kan kjøpe organisatorer til klærne mine. Kanskje jeg faktisk skal sette meg på Max burger først, for å endelig spise burgeren jeg har hatt lyst på siden november. Altså, nå er jeg i et sånt "drikke gin aleine på soverommet" -humør. Alt blir lov for å feire at jeg blir ferdig med eksamen. Det er antakeligvis ikke sunt, men si meg hvem som kan påstå at studenter er kjent som sunne vesener????  

telling those stories we already told 'cause we don't say what we really mean

Til påsken kommer Monchita, Volla og Mog på besøk. Sistnevnte skal kjøre hit for å få med seg sin etterlengtede vogn hjem. Det blir gledelig. Problemet er at siden det har vært så utrolig mye snø de siste månedene, så har vi egentlig kun måkt innkjørselen foran garasjen og en sti til døra, og en sti til boden. Det er rett og slett ikke måkt plass til ekstra parkering. Og nå har jo snøen smeltet litt i tillegg, så den er tyngre. Me får sjå. Det hadde jo vært litt morsomt å lage en slags labyrint i hagen mens snøen fortsatt er her, så kanskje det blir helgens prosjekt. I dag måtte jeg omsider forlate huset og dra til matbutikken for å finne noe å spise. Tok på meg sminke for første gang på en uke og følte meg noenlunde fresh. Jeg dro en tur på senteret først for å finne tingene jeg hadde ført opp på handlelisten min, også gikk jeg litt rundt og kikket. En av mine favoritt-butikker driver og pusser opp, så jeg fikk litt sjokk der jeg gikk og ikke kjente igjen noe. "Er det så lenge siden jeg har vært ute?" tenkte jeg. Som student er jeg som regel mer inne enn vanlig, og spesielt når det er før eksamen. Ofte så ender det opp med at jeg føler meg som en eremitt. Så det var veldig fint å komme seg ut til befolkningen igjen. Ikke for å nevne å gå ute i sola og kjenne på varme i stedet for kulde. I morgen venter Harry Styles på meg, og jeg må innrømme at jeg er svært spent. Jeg har jo omtrent ikke hørt igjennom albumet hans, og slik jeg husker det, var det mer jeg mislikte enn jeg likte. Uansett tror jeg det blir deilig med et lite avbrekk. Jeg er egentlig ferdig med å gå igjennom notatene mine nå, og det gjenstår bare å se igjennom det hele på nytt. Jeg kunne vel åpnet noen av bøkene og sett litt igjennom, men jeg føler at nå har jeg egentlig bestemt meg for at nok er nok. Jeg er klar for å bli ferdig. Det er tross alt en eksamen jeg egentlig har tenkt på de siste tre månedene, så det er kanskje ikke så merkelig at jeg er lei. 

I've been searching for a trail to follow again. Take me back to the night we met

Gårsdagen ble som vanlig brukt til å rydde, dog jeg var litt mer grundig. Gjorde en liten overfladisk organisering av en av boksene mine med dokumenter. Også gjorde jeg en mer grundig rydding i tegne/DIY-boksen min. Jeg var veldig fan av å lage små tegninger til mine favoritt linjer i favorittsanger, og selv om det føles ut som en stund siden, så var det et lite sjokk å se at de fleste er fem år gamle. Det føles alltids ut som om jeg var mer kreativ i mine yngre dager, og kanskje stemmer det også. Samtidig tror jeg på at kreativitet endrer seg i form, og ikke minst lærer man nye ting. Uansett synes jeg det er veldig fint å ha mine eldre malerier og skisser. Jeg lengter fortsatt etter å gjøre en reell vårrengjøring, men det må vente til fredag i hvertfall. Mars-måned har hittil vært den mest tørre måneden i form av pengebruk. Og det er jo kjempefint, men jeg begynner å gå tom for en rekke ting, så det er på tide med påfyll. Det fine med å ha favorittprodukter, er at man bare kan kjøpe mye i bolk og lage et lite lager. Men så går man tom innimellom. De siste dagene har jeg vært litt mer slakk med øvingen til eksamen. Det handler om at jeg egentlig ligger litt i forkant, slik at jeg slapper litt av. Men jeg har ikke noe i mot det, for jeg bruker mer tid på hver og en, hvilket innbyr til forståelse fremfor noe som jeg kommer til å glemme på et blunk. Kiwi kommenterte at hun innimellom glemmer at jeg er student, og jeg måtte innrømme at jeg glemmer det litt selv. Jeg måtte spørre Carmila om hvor vi skal ha eksamen, siden jeg tydeligvis har glemt hvordan alt dette fungerer. Det er alltids flaut, for det er ikke så lenge siden jeg tok bachelor, men man glemmer så mye. Eller, jeg gjør det. Nå som jeg vet hvor eksamen skal foregå (og det er selvfølgelig et nytt bygg jeg er ukjent i), så kjenner jeg at nervene begynner å komme. Jeg blir ikke overrasket om jeg begynner å drømme om å komme for sent til ting. Apropos drømmer; jeg drømte om at jeg møtte en kjekk brannmann som var utrolig dum. Jeg tror jeg snakket om noe relatert til hjernemasse. Og han så ut som et spørsmålstegn og spurte hva hjernemasse var. Og jeg ble forbløffet over at noen på hans alder ikke visste det. Men så tenkte jeg i drømmen, at herregud, er jeg blitt kunnskapssnobb? Det som egentlig var en veldig merkelig drøm (jeg løp rundt på et senter, og brannmannen fulgte meg på skateboardet sitt) endte med å reflektere noe jeg frykter. “People who boast about their IQ are losers,” skal visst Stephen Hawking ha sagt. Er det bare jeg som kjente meg merkelig tom da jeg hørte om Stephen Hawking? Jeg leste på Tumblr: "it just occured to me that I always subconsciously thought that Stephen Hawking was going to live forever". Det traff meg veldig. Jeg har egentlig ikke et stort forhold til Hawking, men jeg synes han var en brilliant mann, og verden føles litt tommere.   

cause I'm your lady, and you are my man

I dag brukte jeg Celine Dion's The Power of Love som bakgrunnsmusikk til å stå opp. Innimellom elsker jeg å høre på Celine Dion's greatest hits og bare synge med til jeg blir hes i stemmen. Lynx og Grepper skal utvide huset, og av den grunn så har de måttet rydde. Lynx fant en boks med alle CD'ene til Grepper, og sendte en snap til familiegruppen vår. Jeg snappet tilbake et bilde av min egen samling. Volla lo, og kalte oss merkelige. Men seriøst, jeg elsker å bare sette på en CD og høre igjennom hele. Spesielt når man kjøper seg en ny CD, og man blir sittende og høre på mens man blar igjennom coveret på CD'en som i de senere år har blitt et lite hefte. Hittil så har det faktisk gått ganske greit å pugge, for jeg kan vel egentlig det meste allerede. Til og med formlene til regnestykker, noe jeg trodde ville bli vanskeligere. Problemet er jo at jeg sitter og pugger på mine egne notater, som er selektiv i hva de handler om. Pensumet overskrider det jeg har valgt å fokusere på, men det er vel alltids slik det er med eksamen. For de av oss som ikke har eidetisk minne, så må man nemlig velge ut det man tror er viktigst. Jeg sier må, men man kan jo tenke kvantitativt også-- dekke store felt, men vite lite om de feltene. Et annet problem med puggingen, er at jeg ikke helt har øvd på å tolke tabeller. Nå er det mindre enn en uke til eksamen, og jeg skal bruke en av dagene mine på å se Harry Styles. Jeg tror at jeg har akseptert at eksamen får gå som den går. Jeg kommer til å fortsette å pugge til eksamen i dag, men jeg føler meg også veldig nostalgisk. Har allerede lest favorittdelen min av favorittboken min. Og nå vil jeg se på Sydney White, som er blitt over ti år. Jeg har sett ganske mange filmer, og jeg har samlet en rekke favoritter selv om de blir ansett som middelmådige på sitt beste. 

Lights flash, and I hear a roar. One touch and you're so powerful, you're burning through the night

Det ble ikke noe pugging i går. I stedet ble jeg liggende i sengen til klokken ni. Og da bestemte jeg meg for å gå igjennom alle jeansene mine. For du vet at det er best å prøve på klær når det er mørkt og lyset er begrenset. Igjennom hele vinter har jeg hovedsakelig brukt et par svarte skinny jeans fra Weekday. De er nemlig de mest komfortable jeansene jeg eier, fordi det er såpass mye stretch. Så forleden uke prøvde jeg den avbildede jeansen fra Weekday, for det er min absolutt favoritt. Jeg har ikke hatt de på siden jeg vasket de sist en gang på senhøsten kanskje? De er også rigide i stoffet og minimalt med stretch. Så da jeg prøvde de på, ble jeg plutselig bekymret for om jeg fikk de over hoftene. Det gikk heldigvis, men jeg ble litt skremt. Og kanskje det var det som fikk meg til å prøve på alle jeansene i går kveld (i tillegg til ønsket om en vårrengjøring, såklart). Jeg skjønte at jeg hadde satt ny standard for komfort siden jeg sammenlignet alle jeansene med de svarte jeg har brukt i hele vinter. Det er mulig at jeg er nødt til å kjøpe et nytt par av de jeansene, slik at verden ikke går under når mitt eksemplar går i stykker. Altså, jeg drømte faktisk om at jeg gikk rundt i jeans, og at de revnet. Men uansett, jeg har tviholdt på et par gamle favoritter, blant annet fra Cheap Monday. Da jeg prøvde de i går, innså jeg at de ikke lenger passet meg. Det var liksom litt sånn skrekk og gru, der jeg dro på meg jeans med "low rise" og følte at jeg var i ferd med å flashe noen. Jeg kan riktignok ikke huske at de alltids har vært på lave på livet, men det er snakk om jeans som er rundt 8 år gamle. Så det er kanskje ikke så sjokkerende. Jeg reduserte jeansbestanden fra 10 par til 6 par. Et av bivirkningene av denne vårrengjøringen, var at jeg fikk sett alle jeansene mine som jeg elsker. Jeg fikk oversikt over hva jeg har, og hva jeg eventuelt kan tilføre. Det føltes liksom ut som en fornying av det jeg allerede har. I fjor kjøpte jeg jo ganske mange nye jeans, og noen gikk tilbake til butikkene. Men noen ble storfavoritter. Det betyr forhåpentligvis at jeg kanskje er litt mettet i år? Gleder meg til å gå igjennom resten av garderoben, men det må som sagt vente. Selv om jeg valgte å ta en chill dag i går, så endte jeg faktisk opp med å fullføre puggearket. Det er bare at jeg har glemt litt hvordan pugging fungerer. Får bare flashback til vgs, når jeg tvang Monchita til å høre på meg gjenfortelle ulike begreper. Det er liksom så få dager igjen til eksamen, og jeg kjenner at jeg gruer meg noe. Men så er det også en stor del av meg som egentlig ikke bryr seg så veldig. Jeg tror at jeg egentlig er veldig klar for å være ferdig med denne eksamenen. Men samtidig så har jeg ikke lyst til å begynne å tenke på neste eksamen heller. Dessverre fungerer det ikke slik, men som med alle andre ting i livet, så går det som regel greit. Jeg har laget en plan for ca. hvor mye jeg må pugge hver dag for å komme ajour, og i dag kan jeg ikke prokrastinere. Selv om det er utrolig fint vær i dag.  

I lost my grip a little more each time we touched

Kusinen min dro i dag. Hun trodde i utgangspunktet at hun skulle fly på kvelden, men det viste seg å være på morgenen. Så vi stod opp i 4-tiden, kjørte henne ned til togstasjonen og fulgte henne inn. Gårsdagen ble brukt til omvisning i Oslo part two, og det var heldigvis betraktelig mildere denne gangen. Kusinen prøvde seg på snøen ikledd klær som absolutt ikke var passende for det. Hun dro også av seg jakken, og gikk ikledd t-skjorte mens jeg hadde en liten photoshoot for henne. Vi spiste thai, og jeg spiste pad thai for første gang på månedsvis-- ennå en tråd tilbake til Indochina-turen. Vi endte ikke opp hjemme før klokken var 20.30, og da hadde vi vært ute omtrent hele dagen. Etter kusinen dro i morges, la jeg meg naturligvis igjen. Problemet var at jeg ikke klarte å sovne før timer senere. Og da vekket lyset meg. Så jeg er litt trøtt i dag. Er vel egentlig litt trøtt generelt grunnet alt som har foregått. Jeg har tross alt gått rundt og stresset litt hele tiden, og det kan man se på ansiktet mitt, hvor kvisene har dannet sin versjon av Bermuda-triangelet. Det har vært utrolig hyggelig med besøk, men det er også veldig greit å være ferdig med det nå. De neste ti dagene går kun til å pugge mot eksamen. Det er mars, og til tross for all snøen som fortsetter å komme, så har jeg smått begynt å komme i vår-humør. Altså, jeg er absolutt for vår, men med våren så kommer som regel en tankegang hvor jeg ønsker å rydde, fornye ting, og starte på nytt. Det går jo i hånd med alle rengjøringsvideoene jeg har sett på i det siste, og nye varer i butikkene. Og nå som kusinen dro, så føles det ut som om jeg kan begynne med litt sånne organiseringsprosjekter. Altså, det må nok bli etter denne første eksamenen, men det begynner jo uansett å nærme seg. I går prøvde jeg på en bukse-modell som jeg har veldig lyst til å elske, men som jeg ikke er helt komfortabel med. Men jeg kjenner at jeg klør etter noen nye vår-klær. På søndagen gjorde jeg faktisk min første treningsøkt på to måneder, og det kjente jeg. Motivasjonen er fortsatt egentlig non-eksisterende. Men jeg bare innså at jeg var nødt til å gjøre noe fysisk for å opprettholde helsen. Jeg gjorde noe lett, og det er nok slik jeg kommer til å fortsette videre, inntil jeg er motivert nok til å begynne på mer vanlige treningsøkter. Og det er jeg mer enn fornøyd med. I en annen tråd til Indochina-reisen de siste dagene, har jeg også pratet med Anne, som for tiden befinner seg i Vietnam med sin nye brasilianske kjærest. Jeg synes det er så utrolig artig å se hvor vi befinner oss i livet, to år senere. Nå skal jeg slappe av litt videre (kanskje lese igjennom hele Indochina-dagboken), før jeg ferdiggjør puggearket mitt-- også begynner å pugge da. Herregud, det har jeg ikke gjort på mange år. 

Sorry love, I'm running home. I'm a child of sun and the stars I love

Jeg syntes det var litt komisk timing at Thomas valgte å sende meg en melding i går kveld, rett før midnatt. Det er nemlig akkurat to år siden jeg og Kiwi begynte reisen vår til sørøst-Asia. Akkurat nå kjennes det veldig lenge siden. Jeg gikk igjennom alle bildene og videoene mine fra reisen, og det går ikke an å ikke smile når jeg ser på de. I bakgrunnen til noen av videoene mine, så hører man blant annet diskusjoner mellom de jeg reiste med. Jeg skulle ønske jeg hadde litt flere videoer, men jeg antar at jeg hovedsakelig brukte mobilen til det-- og den er jo forever gone. Heldigvis fungerer hukommelsen noe, så det sitter mange fine minner i hodet som jeg ikke har dokumentert med kameraet, eller nødvendigvis her på bloggen. Noe av det som får meg til å le mest er faktisk at t-skjortene til Kiwi krympet med hver gang vi sendte klærne våre til vask. Det som startet som en oversized t-skjorte krympet til en crop top liksom. Det er klart at jeg savner turen, savner alle opplevelsene og samholdet med reisegruppen. Men jeg har troa på at det ble så spesielt, fordi det var avgrenset til den lille tidsperioden. Jeg kommer aldri til å oppleve det samme igjen, og da må man bare være takknemlig for opplevelsen. Jeg fant ikke ut av hva jeg ville gjøre med livet den gang, men jeg fant motet til å gå utenfor komfortsonen. Jeg synes det er spesielt å tenke på at den personen jeg er i dag er grunnet alt jeg har gjort og opplevd i livet hittil. Og da er det veldig spennende å tenke på hvor jeg kommer til å ende opp. I dag ble jeg faktisk ferdig med regneoppgavene, som jeg trodde ville ta meg halvveis inn neste uke. Jeg skulle i utgangspunktet på jobb i dag, men siden jeg ikke dro dit, så fikk jeg mer tid til utregning. I går ble jeg bare plutselig ganske dårlig, og annet enn forkjølelser og langvarige hoster, så er jeg sjelden syk. Men jeg vet at når jeg blir kaldsvett, og det begynner å prikke litt i synet, så skal jeg enten besvime eller spy. Det skal sies at jeg hater å spy. Så de gangene det kjennes ut som om jeg må spy, så gjør jeg alt for å unngå det. Men når man krysser en linje, hvor alt bare føles forferdelig, og man bare er nødt til å gjøre noe for å endre på situasjonen, da er oppkast aktuelt i mine øyne. Eller tja, det er ikke slik at jeg faktisk tenker på det rasjonelt i øyeblikket, men det blir heller noe som bare skjer. Jeg slapp heldigvis å spy i går, selv om jeg hadde spyposen klar. Når jeg føler meg dårlig har jeg tendens til å legge meg i fosterstilling, men nå kunne jeg ikke ligge stille-- og jeg kunne ikke være i for mye bevegelse. Synes det er veldig spesielt hvordan kroppen fungerer. Jeg måtte sende melding til sjefen, og det var nesten litt komisk fordi jeg aldri har vært fraværende grunnet sykdom. Så jeg måtte spørre om det var noe spesielt jeg måtte gjøre. I dag har formen vært bra. De gangene jeg faktisk er syk (feber, oppkast) så går det som regel ganske raskt over, så det er jeg takknemlig for. Selv om jeg er ferdig med regneoppgaver, så mangler jeg fortsatt å fylle inn på notatene mine. Men jeg kjenner at jeg er nødt til å ta pause, for jeg har sittet til ni hver kveld nå, og det tærer på. Hør på kroppen, sier jeg. Og jeg som ikke klarer å kjenne etter når jeg blir dårlig. 

Alle ser på, ingen tør å si noe. Sånn er verden blitt, du må ta litt dritt, hvem sa det var lett

Jeg hadde i utgangspunktet startet på regneoppgavene tilbake til da vi fortsatt hadde forelesninger. Men så sluttet jeg, for å lese ferdig pensum slik at jeg kunne lage meg notater. Det virket mer logisk på den måten. Etter jeg omsider var ferdig med notater i går, så begynte jeg på oppgavene. Jeg har vel omtrent ikke rørt dette emnet siden jeg hadde framlegget mitt for rundt fire uker siden. Og jeg kjente veldig på det når jeg startet på oppgavene i går, for jeg måtte virkelig sette meg tilbake i en tankegang jeg ikke vanligvis er vant til. I dag måtte jeg stoppe opp på en oppgave som jeg ikke fikk til. Heldigvis fikk jeg en medelev til å forklare meg fremgangsmåten, og jeg kom meg videre. Men når det er sagt, så måtte jeg prøve ganske mange ganger før jeg endelig fikk det til. Selv om jeg har kommet meg videre på de andre oppgavene, betyr det ikke at jeg ikke har stanget i veggen flere ganger. Men det har gått overraskende fint. Jeg hadde forventet at det skulle bli litt mer sinne og aggresjon, men jeg har vært ganske dempet. Kjenner at det er veldig fint, ettersom jeg henger litt etter med arbeidsmengden som jeg hadde håpet på å få gjort. Du vet når det ikke bare er motgang liksom. Nå skal det sies at jeg måtte ta meg en te-pause med litt oreos etter å ha gjort ganske mange feil på den oppgaven jeg trengte hjelp til. Nå er det snart bare to uker igjen til eksamen, og siden jeg mister litt dager i hensyn til kusinen, jobb og Harry Styles konsert, så har jeg ikke råd til å ta meg pause de andre dagene. Det går egentlig i mot instinktet mitt, med å prøve å opprettholde en god helse. Men heldigvis er det bare for en kort periode. Uansett så er en Harry Styles konsert og turist-turer i byen absolutt kategorisert som pauser. I hodet mitt så letter alt opp etter den eksamenen. Hodet tror at jeg har så mye fritid etter det, men i realiteten så er det bare mye arbeid ut dette semesteret nå. Men som sagt så forstår ikke hodet det nå, og det er like fint. I stedet så drømmer hodet seg bort i bikinier. Det har ikke gått såpass langt at jeg har begynt å søke etter strandferier, for det tar opp for lang tid. Men å drømme meg bort i bikinier som signaliserer en strandferie-- det er OK. Jeg har jo uansett en bikini-avhengighet føles det ut som. Hvem er det som trenger å kjøpe seg en ny en hvert år? Tydeligvis jeg. Det er jo faktisk sånn at det ikke er sikkert at det blir noe strandferie på meg i år uansett. Utifra snap, har jeg en mistanke om at Volla har kjøpt te til meg. Jeg klaget nemlig på mangelen på favorittteen min, fordi den dyreste matbutikken selvfølgelig har fått monopol og selger den for ganske mye penger. Jeg er ganske sikker på at man ikke finner den i Bergen, men i Ålesund og Trondheim finner man den visst på flere butikker. Slik som ting har vært, så kan det jo faktisk hende at verdenen har en vendetta mot meg, og sakte men sikkert fjerner tilgjengelighet for produkter som jeg elsker. Herregud, er det en metafor for livet mitt?

We're going home. If we make it or we don't, we won't be alone

 

 

De siste dagene har vært ganske travle, og jeg kjenner at jeg er sliten. Jeg har fungert litt som guide, både i Oslo og i Bergen. Også er det jo faktisk ganske vanskelig å skulle prate engelsk når du har begrenset vokabular. Men, det har vært veldig fine dager, og jeg har egentlig ikke tenkt så mye på skolesaker og andre ting som jeg ellers tenker på. I stedet har vi utforsket steder som er nye og kjente for meg. I Oslo frøs vi nesten til is, selv om kusina insisterte på at hun var "fine". Da vi omsider kom inn på Mathallen etter å ha vandret ute, brukte jeg omtrent tre minutter på å åpne bukseknappen min for å sette meg ned på do. Hendene var liksom stive, og jeg klarte ikke bøye på fingrene. Sirkulasjonen var borte. Jeg fikk endelig prøvd det ene spisestedet som jeg har hatt lyst til lenge, så det var jeg godt fornøyd med. Vi var i sentrum i ca. seks timer, og mye av denne tiden ble brukt ute. Så det var veldig deilig å komme seg hjem til varme og te. På fredag reiste vi til Bergen, og jeg innså at det faktisk har vært omtrent ett år siden jeg har vært der. Jeg har vært på besøk hos Monchita to ganger, men jeg fant frem uten å måtte ta frem mobilen. Vi spiste en liten frokost, før vi kledde på oss for å gå opp Fløyen. Jeg dro med meg innsjekket bagasje, men jeg hadde omtrent ingen plass for mine egne ting, fordi jeg skulle ha med meg vogndeler for Volla, samt andre ting som mamma og kusinen min ønsket å ha med. Av den grunn hadde jeg ikke noe turjakke, eller tursko. Heldigvis så fungerte vinterskoene mine svært bra opp fjellet. Det var mye mindre is enn jeg og Monchita hadde sett for oss, der vi stod og var bekymret for: 1. min gravide søster, 2. min mor som begynner å bli gammel nok til at hun er i faresone for brudd, 3. min amerikanske kusine som til vanlig bor i varme områder året rundt. Da vi kom oss til toppen, gikk jeg på leting etter vafler. Fant i stedet en bolle og varm sjokolade, og det var jeg godt fornøyd med! Vi stod og tok et par bilder, og nøt utsikten. Det er egentlig litt merkelig, men i løpet av alle turene mine til Bergen, så har jeg ikke hatt med meg det store kameraet mitt til tross for en utrolig fotogen by. Vi tok banen ned fjellet, også spiste vi lunsj, før Monchita måtte forlate oss og gjøre skolearbeid. Resten av gjengen dro for å sjekke inn på vår AirBnB. Vi satt og slappet av i et par timer, før vi vandret ut til matbutikken for å handle. Til kvelds lagde vi oss pizza med salat, mens vi snakket om ulike familiemedlemmer. På lørdag dro mamma, Volla og kusina mi på fjord-sightseeing. Monchita tok den tiden til å jobbe med skolearbeid, mens jeg dro for å besøke Ale. Jeg fant meg faktisk frem til hennes kollektiv også uten å måtte bruke gps, utenom å søke opp busstoppet jeg skulle av på. Jeg hadde ikke så mange timer til overs, men vi brukte de timene til å prate om livet (og jeg tror jeg har tendens til å bli ganske dyp med Ale), lage mat og spille Uno. Jeg fikk hilst på hennes nye romkamerater, og på hennes gamle romkamerat. Ale lagde meg det som tydeligvis var hennes spesialitet, og deretter en smoothie i forsøk på å mette meg. Jeg kan bekrefte at jeg ble mett! Vi lå i sengen og slappet av litt etter matkoma. I fjor dro jeg til Bergen i mars, men noen uker senere enn jeg gjorde nå. Og da ble jeg med Ale på et bursdagsselskap. Hun hadde visst snakket om at jeg skulle komme til Bergen nå, og da hadde personen sagt at jeg kunne bli med på årets bursdagsfeiring også. Jeg syntes det var veldig artig, og ikke minst hyggelig. Uten at jeg egentlig tenker så mye på det, så har jeg tendens til å reise til steder på omtrent samme tid. I noen av de siste besøkene mine til Bergen, så har jeg fått litt knapp tid til å se Ale. Noen ville kanskje bare ikke giddet det, men jeg synes at det er fint å ta seg tid til en person selv om det bare blir et raskt møte. Kanskje man ikke får så mye tid til å ha dype samtaler, men det betyr ikke at det ikke er hyggelig uansett. På bussen tilbake til sentrum, var bussen stappfull av brisene studenter. Jeg følte at jeg stadig klådde på en person siden bussen kjørte så utrolig fort, og alle stod så tett på hverandre. Heldigvis var det ikke en kjempelang busstur. Resten av familien befant seg på et av alle de små sentrene i Bergen. Planen videre var å gå rundt det store Lungegårdsvannet, men vi dro innom leiligheten først, slik at kusina fikk lagt fra seg det hun hadde kjøpt, og slik at alle kunne drikke litt te først. Aner ikke hvor lang tid turen tok, men vi er ganske forskjellig mennesker i hastighet, så Volla og kusina ble gående lenger etter oss. Men vi var ikke klar over det, før vi hadde gått inn en sving som de tydeligvis ikke hadde fått med seg. For de var selvfølgelig borte, og svarte heller ikke på telefon. Vi møttes heldigvis ved storsenteret igjen, og gikk hjem til leiligheten for å lage middag. Det ble en felles aktivitet, hvor alle hadde sin stasjon og gjorde sin greie. Jeg hadde ansvar for pasta, men vasket også tallerkener siden vi hadde begrenset antall. Monchita forlot oss på kvelden, og vi ble sittende rundt kjøkkenbordet for å drikke te og prate. Vi var ganske slitne alle sammen, så vi la oss rundt 23-tiden. Vi sov litt lenger på søndagsmorgenen, og vandret egentlig ganske fritt ut om et område jeg aldri har vært i før. Det var en rekke sjarmerende hus, noe som man ikke har mangel på i Bergen. Og vi var heldige med været, for det var svært lyst med sol. Vi satte oss på Klosteret kaffebar, som var utrolig koselig. De spilte i tillegg mange av favorittsangene mine, så det var jeg godt fornøyd med. Etterhvert bevegde vi oss videre ned mot sentrum igjen, og bort til lille Lungegårdsvannet. Jeg snudde meg et øyeblikk, også stod kusina mi på isen. Og jeg bare ropte navnet hennes, og sa "don't!". Hun er faktisk like gammel som meg, men det føles ut som om hun er yngre. Yngre enn Monchita faktisk-- men så er Monchita ganske moden av seg da. Vi dro tilbake til leiligheten, og begynte å lage kjøttkaker for kusina mi. Hun ønsket seg et "norsk" måltid, så vi lagde kjøttkaker, brun saus, og ertemos fra scratch. Det ble faktisk veldig bra, utenom sausen som fikk litt for mye potetmel i seg. Jeg, mamma og kusina dro med oss koffertene og gikk til bussterminalen. Mamma fikk oppgave i å geleide oss, ettersom hennes retningssans er veldig dårlig, og hun alltids er avhengig av noen andre for å finne seg frem. Jeg måtte hjelpe litt med plattform for bussen, siden jeg ikke ville at vi skulle bli sen til flyet (skrekk og gru). Hun fikk også oppgave i å bruke disse automatene på flyplassen for å skrive ut flybilletter. Det tok ganske lang tid, og jeg var glad for at det ikke var så mange mennesker som stod i kø, for det gjorde det til en bra mulighet for henne å bruke så lang tid som hun trengte. Etter sikkerhetskontrollen, skulle hun også finne frem til gaten på skjermen og i realiteten. Hun fant frem på skjermen, men gikk i feil retning på selve flyplassen. Heldigvis er det en ganske liten flyplass, så vi snudde bare da vi kom til enden på feil side. Selve flyturen var faktisk veldig hyggelig. Jeg hjalp et par med håndbagasjer, og en annen hjalp meg med håndbagasjen til kusina. Vi var faktisk ikke forsinket, og var klare før tiden, slik at vi landet litt tidligere enn planlagt. Jeg flyr svært sjeldent med innsjekket bagasje, så jeg er egentlig ikke vant til å vente på bagasje. Heldigvis kom bagasjen min på bagasjebeltet i tid til å rekke toget. I går spiste jeg frokost med kusina, og sendte henne avgårde til togstasjonen, for hun skulle til Tyskland. Før hun er tilbake her på søndag, så skal hun ha vært på besøk hos Lynx også. Jeg brukte gårsdagen til å jobbe med puggearket mitt til eksamen. Vi hadde både norsk og engelsk pensum til emnet, og jeg har tatt notater til begge, fordi den engelske var mer detaljert. Men det er vanskelig å smelte det sammen, for jeg har ikke orket å oversette engelsk til norsk heller. Så jeg blir gående rundt å tenke i en blanding av norsk og engelsk, noe som egentlig kan være litt forvirrende. Nå skal jeg se over notater fra forelesninger, og se om jeg skal plotte inn mer på puggearket mitt. Deretter håper jeg på å starte med regneoppgavene.