En indre ro senket seg over meg da jeg hadde tatt av meg skjerfet og kneppet opp de to knappene på kåpen min. Håret klisset seg til pannen med svetten som rant. Omringet av bøker og stillhet, lot jeg øynene vandre over kjente omslag og titler. Åpnet bøker og inhalerte lukten, leste dedikasjoner og første sider. Samlet bøker etter bøker i armene mine, til jeg bestemte meg for fire. Forlot biblioteket med et smil om munnen og minner om lange stunder i barndommen tilbrakt på samme sted. Forlot roen for folkemengder og stress. Gikk fra butikk til butikk, tok omveier for å unngå de største folkemengdene. Endte opp med tunge poser med julegaver, fornøyd. Glemte av tiden og måtte gå raskt hjem. Kneppet igjen kåpen og surret skjerfet tilbake rundt halsen, pustet lettet ut da jeg kom ut igjen. Til frisk og kjølig luft. Rakk å hive i meg noe mat før jeg gikk ut igjen for å vente på bussen som på en snø-dag og i trafikk-rushen var tidlig ute. Så den kjøre forbi og bad om at den bare var sent ute. Klokken tikket, og jeg innså at bussen hadde vært tidlig ute og at jeg ville bli sen fordi neste buss var sen. Filmen skulle starte 17:00, og bussen kom kjørende 16:53. Innsiden føltes tilnærmet den gang(ene) jeg har vært nær å miste et fly; pulsen skyhøy, og tankene går i hundre. La lommenes innhold i posen, gjorde meg klar for å løpe. Tok meg i underkant av ti minutter å løpe til kinoen, og jeg tenkte at dette er den meste treningen jeg har gjort på lenge. Vi snek oss under båndet og fant frem til salen. Vi satte oss ned, forvirret, med urevne billetter i hendene, da vi innså at våre seter var tatt. "Er det riktig sal?" spurte hun. Hun så på billetten sin, og jeg så på skjermen mens pulsen min sank, roet seg. Det ble mørkt i salen og filmen startet, jeg sparket borti setet foran meg ved et uhell. Det var riktig film, og vi kunne endelig slappe av. Innså at det var dumt at jeg hadde valgt å ta på meg maskara da tårene rant, og aldri ønsket å stoppe. Tørket bort så mye jeg kunne, og da jeg endelig hadde sluttet, skulle Bilbo forklare hva Thorin var for han. Tårene kom strømmende igjen, og denne gangen orket jeg ikke å bry meg om sminken. Da jeg steg ombord på bussen smilte busssjåføren til meg, og jeg tenkte at han kanskje visste alt som hadde skjedd med meg i løpet av dagen, om roen, stresset og Bilbo Baggins. Innså at det kanskje bare var ren høflighet, og at han ikke var en tankeleser. Det er fem dager igjen til julaften, og da jeg våknet i morges trodde jeg det var sommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar