Å skrive et gjennomtenkt blogginnlegg er alltid krevende. Jeg vil skrive ting som kommer rett fra sjelen, men jeg ønsker også ha en orden i det jeg skriver. De siste årene har jeg innsett at det å stadig være bevisst over tiden, kan anses som et kjennetegn av voksenverden. Går helst ingensteds uten den digitale klokken min som gir meg nøyaktig oversikt. Hvert sekund teller når du springer omkring huset for å finne de tingene som skal ned i vesken før du springer ut mot busstoppet med ti sekunder til gode. Da gjelder hvert sekund, kanskje ikke så mye nå som jeg sitter inne på rommet mitt og nyter den rosa himmelen. Å leve i nuet har fått en ny betydning for meg. Det betyr ikke at jeg skal kaste fra meg alt og kjøpe en flybillett til Maldivene og finne meg en jobb som kan betale for den neste flybilletten min. Det betyr ikke at jeg på en fredagskveld skal dra ut og omsider finne drømmeprinsen (kongen?). Jeg har innsett at det betyr at jeg må sette meg tilbake litt, innimellom, og se på helheten. Det betyr at jeg må nyte de tingene jeg gjør. Riktignok er jeg tjueen år, og jeg har andre ønsker og drømmen enn da jeg var atten år. Mine venner har kommentert at jeg i blant minner om en gammel dame, og jeg skal ikke si i mot, for det er nok sannheten. Jeg er i stadig endring, noe som jeg kanskje først har innsett ordentlig i år. “You're always you, and that don't change, and you're always changing, and there's nothing you can do about it.” ― Neil Gaiman, The Graveyard Book. Jeg leste dette sitatet i november, og jeg trengte det. Det siste året har vært bra og dårlig, og jeg har nok aldri vært så forvirret over livet. Det har nok mye med at jeg snart må gi slipp på sikkerhetsnettet mitt – skole. Jeg har vært veldig skolelei, men likevel klamrer jeg meg fast i tittelen: «student». Det har vært en del av min identitet de siste seksten årene. Jeg hadde heldigvis ikke tenkt så mye på det på starten av året, men det begynte å gå opp for meg i sommer. At det ville være min siste «sommerjobb». Neste år er det kanskje bare «jobb», det jeg skal drive med resten av livet. Høsten kom raskere enn forventet, og jeg gikk ut i praksis med masse tanker i hodet. Jeg er en tenker- det er bare slik jeg er. Men det innebærer at jeg stadig grubler over ting som ikke alltid er like nødvendige å gruble over. Ikke ta sorgene på forskudd, sa han. Jeg foretrekker å gjøre en ting om gangen, å bli ferdig med en ting før jeg starter på det andre. Men jeg innså tidlig at det ikke ville fungere for mitt siste år på dette studiet, og startet å lese til eksamen allerede i august. Det gjorde noe med meg, tror jeg. Jeg hadde så stort fokus på den kommende eksamen, at all energien min gikk dit, fremfor praksis. Jeg følte at jeg ikke gav noe særlig av meg selv i praksis. Veilederne mine sa stadig at jeg måtte være veldig skoleflink fordi jeg visste mye av det jeg pratet om. Men jeg hadde jo egentlig bare lest om det før jeg skulle ut i praksis. Jeg følte meg som en løgner, der jeg stod og smilte og unnlot å rette på ordene deres. Det var en lang stund denne høsten at jeg ikke følte meg som meg selv, som om jeg hadde mistet en del av meg selv. Jeg hadde blitt en jeg ikke likte, og jeg husket at Ale hadde snakket om noe lignende før. «Åh, så det var dette hun følte,» tenkte jeg. Det var merkelig, for jeg har egentlig aldri hatt en ordentlig identitetskrise, og det var ikke før nå jeg virkelig kjente at jeg ikke visste hvem jeg var lengre. Bare å skrive dette gir meg en dårlig smak i munnen, for det er en slik klisje. Da jeg kom tilbake på skolen hadde jeg fortsatt denne følelsen av at noe ikke var riktig, at jeg manglet en eller to skruer. Men jeg kom meg litt ut av det igjen. Og det var kanskje ikke før i slutten av november at jeg følte meg som den personen jeg er. Jeg føler meg fortsatt litt ustø, og jeg vet nå at jeg ikke alltid vil være like fornøyd med meg selv. Og at jeg stadig er i endring. Taylor Swift skrev litt om forandring i forordet i CD coveret sitt, og hun hadde en ganske positiv vinkling på temaet, som jeg syntes var oppløftende: «Every day I wake up as someone slightly new. Isn’t it wild and intriguing and beautiful to think that every day we are new?». Til tross for denne identitetskrisen min, har 2014 kanskje vært mitt beste år på denne jorden hittil. Jeg har alltid tenkt at jeg har vært heldig med menneskene i mitt liv. I år ble jeg godt kjent med enkelte mennesker som tror har påvirket meg mye. I mine øyne er enhver relasjon til et annet menneske viktig; enkelte vil ha stor påvirkning, andre vil ha mindre. Likevel så vil de påvirke deg. I år fikk jeg oppfylt en drøm om å dra til Irland etter bare noen få dager med planlegging etter ideen ble diskutert. Etter år med å lese bøker av Marian Keyes med skildringer av ulike deler av Irland, fikk jeg endelig dratt til landet jeg hadde drømt om så mange ganger. I had the time of my life, som sangen sier. Det er nesten så jeg ikke har ord for det, og jeg husker da vi satt på flyplassen og ventet på min venninne som fløy til Irland via en annen flyplass som om det var i går. Jeg hadde det beste selskapet – to av mine beste venner. Sånn sett fikk jeg oppfylle en av mine drømmer i et selskap som ikke kunne vært bedre. Jeg var også heldig nok til at jeg fikk dratt på en jentetur til Stockholm med venninnene mine, der jeg fikk sett 1D «in flesh» for den andre gangen i mitt liv. Jeg tror jeg alltid vil huske sene kvelder med fotball-vm på tv’n, vodka i vinduskarmen, og da vi løpte for å rekke toget/banen hjem fra konserten. Enhver gang jeg ser for meg det sistnevnte, er det alltid som en scene rett fra en film. Min bestevenn har flyttet, og jeg sa farvel til atter et barndomshjem. Jeg fikk vite at jeg skal få en ny nevø det neste året. Jeg feiret min søster og min svoger i bryllupet deres. Jeg husker alt, og ingenting. Men jeg vet at til tross for mye slit og mange hindringer, så har 2014 vært et fantastisk år. Det er mange mennesker som har hatt stor betydning, og om jeg skulle ha valgt en artist som var viktig for meg i år, så ville jeg sagt Sam Smith. Uten tvil. Før jeg forlater dere med gode ønsker, vil jeg at dere skal lese dette utdraget om denne generasjonens jenter, og dette utdraget om at man ikke alltid må følge hjertet. Håper på at 2015 vil være et bra år, og at jeg lærer mer om meg selv, og at jeg har flere positive opplevelser. Mine nyttårsforsett er å ikke være så hard på meg selv, og gjenoppta treningsrutiner og et sunnere kosthold enn det jeg har hatt de siste ukene. Håper dere har en fin feiring i kveld, og at dere har ting dere kan se frem til neste år – uavhengig hvor stort det er. Det er betydningen som gjelder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar