Jeg har vært på to ganske forskjellige konserter de siste døgnene, men de har begge vært helt fantastiske. Før konsert på mandag, dro jeg på senteret for å gjennomføre alle ærendene mine. Og en av de var å returnere buksene jeg kjøpte for et par uker tilbake. Problemet var at jeg endte opp med å kjøpe et nytt par bukser, et skjørt, og en kjole. Jeg som liksom ikke skal shoppe. Regnskapet for denne måneden vil definitivt være veldig annerledes enn forrige måneds regnskap. Jeg har vært på Telenor Arena tre ganger før jeg dro på Sam Smith -konserten, men det er som om jeg glemmer veien dit hver gang. Når det er sagt, tror jeg at jeg alltids har fulgt etter strømmen, og det var det jeg gjorde på mandag. Sist jeg var på Telenor Arena, var på min første One Direction konsert for fem år siden. Men da husker jeg ingenting om hvordan jeg kom meg dit. Jeg husker best Telenor Arena i hensyn til Justin Bieber det samme året. Og det skyldtes nok de mange timene jeg og min belieber friend stod i kø, og deretter ventet på at han skulle komme på scenen. Uansett, før konserten på mandag, tenkte jeg at jeg skulle gå på do. Men jeg gikk såpass langt for å unngå kø, at det plutselig kun var herretoalett igjen. Men det gikk to kvinner inn på toalettet jeg tenkte å gå inn på, så da var det liksom innafor. Det var en kar som stod og vasket hendene, mens jeg diskuterte med den ene kvinnen angående mangel på kvinnetoalett. Han smilte under diskusjonen vår. Før jeg fant plassen min, bestemte jeg meg for å kjøpe en flaske vann. Den ble helt i en kopp, og deretter ble det plassert sånn plast-topp, og de pekte på sugerørene. Jeg hadde egentlig vurdert at jeg ikke trengte et sugerør med tanke på all fokus på eksessivt plastforbruk. Men hun ene bak disken sa: "du må nesten ha sugerør, eller så må du jo ta av plastlokket". Så jeg følte meg presset til å ta et sugerør, men jeg kommenterte tilbake at jeg ble tenkende på all plasten. Det gav meg et smil og en thumbs up av den ene karen som stod bak disken. Han var tilsynelatende enig i at det var unødvendig å skulle tømme en plastflaske i en kopp, og deretter bruke plasttilbehør. Uansett, jeg gikk ned trappene til plassen min, som ble litt sånn på siden av den lange scenen. Jeg tenkte tilbake til da jeg kjøpte billetter, og hadde mulighet til å kjøpe billett til en av plassene rett ved scenen. Men jeg orket ikke tanken på at folk kom til å stå, og at jeg ble sittende bak noen høye mennesker. Og dersom jeg hadde kapret rett ved scenen, så hadde jeg endt opp med å måtte se opp hele tiden. Og for en såpass gammel person som meg, så synes jeg at det er svært ubehagelig. Så, jeg kan si at jeg faktisk var veldig fornøyd med plassen min. Jeg hadde kommet til konsertlokalet i bra tid, slik at jeg slapp å vente for lenge på Lewis Capaldi, som varmet opp for Sam Smith. Som regel tillater jeg meg selv å filme 1-2 sanger, avhengig av hvor mange jeg elsker. Men da er det ikke slik at jeg sitter klistret til skjermen, og prøver å få bra bilde av artisten. Hensikten er nok mer å ta opp lyden, så det kan bli veldig forvirrende å faktisk se på videoene i etterkant. Uansett, ble jeg faktisk veldig usikker på hvilken sang som var favoritten min, for jeg er faktisk glad i nesten alle sangene hans. Så det gjorde at jeg ble litt opptatt av å tenke på hvilken sang jeg skulle filme. Og det syntes jeg var veldig dumt. Lewis var sinnsykt bra live, og det som kanskje var finest var den første opptredenen, der han sang uten bandet sitt. Jeg elsker jo når man kan sitte og høre på artistens stemme alene. Han sang et cover av Issues av Julia Michaels, hvilket jeg syntes var litt artig i og med at hun skulle varme opp for Niall Horan på tirsdag. Apropos Niall; fotografen han har med på turne kommenterte at han skulle være i Oslo i et par dager, også la bandet til Niall ut bilder fra Oslo på Instagram. Niall og Sam har samme plateselskap, samtidig som jeg vet at Niall er stor fan av Lewis Capaldi. Så jeg hadde en liten følelse om at Niall & co. var på Sam Smith-konserten. Men, tilbake til Lewis: jeg syntes at han var ganske morsom, og det blir ganske klart at han bruker humor som en forsvarsmekanisme. Han har en relativt skotsk aksent, hvilket gjør det noe vanskelig å forstå hva han sier. Etterhvert begynte alle plassene å fylles, og konserten vi kom for å se, begynte. Det er ikke vanskelig å se at det ligger mye tanker bak hvordan konserten er satt opp, og jeg hadde gåsehud i mange sekunder i strekk når den startet. Det føltes liksom mer ut som et show, enn en vanlig konsert. Scenen så helt fantastisk ut, det var mange teatralske aspekter, og Sam sa at han og koristene sammen prøvde å lage et opplegg som skulle bli bra på scenen. Og det ble det virkelig. Jeg satte stor pris på at koristene fikk litt tid i lyset selv også, og jeg tenker at det speiler Sam som en person. Til tross for sitteplass, ble det mye ståing og dansing. Ikke minst ble det mye synging fra min side! Jeg begynte å høre på Sam Smith på ordentlig for fire år siden, og for tre år siden skulle jeg egentlig ha sett han live. Så dette var "a long time coming". Jeg og mange tusen nordmenn koste oss. Jeg tror faktisk at favoritt-opptredenen min var Lay Me Down. Og det passer egentlig fint med tanke på hvor mange ganger jeg faktisk har hørt på den sangen. Tror ikke det er noe overraskelse at Sam er fantastisk live, og i segmentene hvor han prater, så hører alle på hans vise ord. Etter noen timer med masse applaus og noe skriking, begynte Telenor Arena å tømmes for folk. Jeg fulgte etter strømmen i håp om å finne bussen, og endte opp med å gå ganske mye lenger enn jeg i utgangspunktet tenkte at jeg måtte. Men jeg fant heldigvis til busstoppet, og jeg hoppet til og med av på Skøyen for å ta toget hjem. Jeg la meg halv ett, men kroppen ville verken sovne med en gang, eller sove igjennom natten. Så jeg skippet første time med forelesninger, og dro på resterende.
Jeg skulle egentlig ha veiledning i går, etter skole. Men det ble utsatt til fredag istedet. Så jeg reiste hjem, og planen var trening. Men jeg var faktisk såpass sliten, at jeg egentlig la meg i sengen inntil jeg absolutt måtte dusje. Jeg løp til bussen etter jeg atter en gang annonserte til mamma at jeg skulle på konsert. Jeg har en tendens til å tenke at det ikke er så mye kø når jeg drar på konserter på Sentrum Scene. Men køen var selvfølgelig lang. Da jeg ankom køen, ble jeg stående omtrent akkurat der jeg ble stående og vente da jeg skulle se Troye Sivan for et par år tilbake. Og køen fortsatte å vokse bak meg, men heldigvis ble jeg ikke stående lenge før vi begynte å bevege oss. Jeg er for gammel til å stå lenge i kø nå. Jeg er rett og slett for gammel til alt som ikke er komfortabelt. Dessverre fant jeg ut at jeg hadde stått i feil kø, så det irriterte meg litt. Men bare litt. Jeg var alltid veldig sikker på at jeg ikke kom til å få kjempegode plass. Og det gjorde meg intet å bli sittende lenger bak, i og med at jeg fikk luksusen å sitte helt foran scenen og nistirre på Niall i september. Dessuten så er setene på galleriet lagt opp slik at man uansett har ganske god sikt. Og i går var jeg antakeligvis nærmere Niall enn jeg var Sam på mandag. Det til tross for at jeg satt ganske langt bak. Jeg har nok ikke lagt skjul på at jeg elsker Sentrum Scene, og gårsdagen styrket bare de følelsene. Det er stort nok til at det er plass til ganske mange mennesker, men det er også lite nok til at det kan føles intimt. Videre er det bygget opp slik at det er litt ulike høyder på bakkeplan, hvilket gjør at man har mulighet til å kunne se scenen selv om man ikke er kjempehøy. Julia Michaels var overraskende i hvor komfortabel hun var på scenen. Jeg vil si at musikken hennes ikke er helt min stil, men jeg er veldig glad i I Miss You og Hurt Somebody. Hun er veldig sprudlende, og jeg ville kanskje ha stemplet henne som sukkersøt. Men talentet er nå ikke til å ignorere, og hun sang en medley av ulike sanger hun har skrevet for andre artister. Det var mye sing-a-long med hennes egne sanger, men det ble spesielt mye synging for publikum under medleyen. Det var forresten to jenter sittende litt lenger bak meg, som oppførte seg litt som kommentatorer. Julia kunne si noe, også kunne de jentene bak rope et svar. Hvis stemningen og settingen hadde vært annerledes, tror jeg kanskje at jeg hadde syntes at det var irriterende. Men i går syntes jeg det var dritkomisk, og jeg måtte ofte le etter å høre på de. Jeg syntes at gitaristen til Julia så veldig kjent ut, og han hadde liksom en mer aktiv rolle på scenen kontra resten av bandet til Julia. Hun introduserte han som Dan Kanter, og jeg fikk bekreftet mistankene mine. Jeg syntes det var ganske artig, for det knyttet mandagen og gårsdagen min nærmere. Jeg assosierer Dan Kanter med Justin Bieber, og jeg assosierer Justin Bieber med Telenor Arena. Videre så jeg på Instagram, at ja, noen av folkene i bandet til Niall hadde lagt ut bilder fra Sam Smith konserten på mandagen. Uansett, Julia avsluttet med Issues, og hele salen sang så man hørte det. I mellomrommet mellom oppvarmingsartisten og Niall, hørte vi på en rekke sanger, og mange av de sangene ble det også allsang med. Altså, jeg syntes at stemningen i salen var dritbra, og det virket ut som at formen på folket var ganske bra. Men det skal sies at jeg setter stor pris på at jeg har fått sett Niall når ingen kunne sangene, og alle bare hørte på han synge. For under denne konserten, så kan jeg si at folk sjelden var stille. Han kom på scenen, begynte settet sitt. Og denne konserten var mer tradisjonell som en gig, og ikke et show slik som Sam Smith hadde. Det er merkelig hvor overrasket jeg blir hver gang når jeg hører han live. Han er så flink, og det er en glede å høre på stemmen til Niall. Jeg hadde sitteplass, men også denne gangen ble jeg egentlig bare stående hele tiden. Denne gangen valgte jeg å filme Paper houses, fordi jeg forelsket meg i den forrige gang jeg så han live. Problemet med denne gangen var at alle andre sang med, slik at han lot publikum synge broen, som jeg egentlig synes er den fineste delen. Men det viser jo at man kan oppleve en sang annerledes for hver gang den fremføres. Jeg synes at det er utrolig fint når det kun er han som spiller på gitar og synger Fool's Gold. Stemmen hans passer virkelig til sangen. Selv om folk var flinke til å synge med, synes jeg også at folk var flinke til å være stille raskt i det han begynte å prate. Og jeg tenker det er viktig med publikum som respekterer artisten, men samtidig kan kose seg. Niall kommenterte at publikum hadde "brought your a-game". Etter den vanlige "nå er vi ferdige, men egentlig er vi ikke ferdige. Vi lar publikum bestemme om vi skal komme tilbake på scenen eller ei, og fremføre de tre siste sangene våre", kom karene ut på scenen igjen. Lyset kom på igjen, og det føltes nesten ut som en ny konsert. Han spilte et cover av Drag Me Down, som jeg ble veldig overrasket over. Avslutningssangen var On My Own, som er helt perfekt til å avslutte en konsert med. Jeg var antakeligvis litt mer tilstede i denne konserten, enn i Sam Smith konserten, fordi jeg var så opptatt av hvilken sang jeg skulle filme. Og annet enn en snap til min belieber friend av Julia som sang Sorry, og et bilde av lokalet til Kiwi, så snappet jeg ikke noe mer. Det førte jo faktisk til at Oyster spurte om jeg hadde fått med meg at Niall Horan var i Oslo. Men ja, jeg storkoste meg, og jeg hadde smil om munnen da jeg kom hjem i går kveld. Jeg sov litt mindre enn ønskelig, men bedre enn natten før. I tillegg til svært utfordrende skoledager, så har mine siste dager virkelig tæret på meg. Jeg var så sykt sliten på slutten av skoledagen, at jeg enten var i ferd med å duppe av eller å grine. Heldigvis skjedde ingen av greiene. Fokus for de neste dagene er prosjektskisse og veiledning med veileder. Ellers tenkte jeg at jeg skulle pakke bagasjen min. Jeg må jo faktisk sjekke inn bagasje bare for å ha med meg alle gavene til tantebarna. Det er ganske lenge siden jeg har hatt med innsjekket bagasje til Lynx og co. Men sånn er det når man kjøper store gaver.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar