Å dere, det har vært et tøft døgn. Helgens gode humør forsvant plutselig ved midnatt på tirsdag. Jeg hadde lest nyheter på toget, og siden jeg sjelden eksponerer meg for nyheter, så blir det ofte overveldende. Mer ofte enn ei er det vanskelig å se det gode med verdenen når nyheter hovedsakelig består av det negative. Og da er det ikke bare negativt, men for det meste hjerteskjærende. Eksistensen virker liksom unødvendig, og jeg har tenkt tanken flere ganger at kanskje kloden vår hadde vært bedre uten homo sapiens. Jeg vet ikke, noen dager tipper jeg mer mot den tanken. Andre dager, som i helgen, så er den tanken langt borte. Til tross for at jeg hadde et eventyr på vei hjem; gikk meg bort i forsøk på å gå en annen vei jeg ikke har prøvd før, og endte opp med å gå igjennom en eiendom og deretter opp en stor gressbakke (føltes litt ut som om jeg var i en film), så var den triste følelsen overdøvende. "Jeg har verre nattevakter, men i dag kjentes det veldig tungt," sa jeg når hun spurte meg om vakten. Det var ingen kritiske ting som skjedde, bare nesten-kritiske, men på morgenen i dag så var jeg i ferd med å gi opp. Kom hjem med en følelse jeg faktisk aldri har kjent på, også hørte jeg på True Colours av Tom Odell, og jeg kjente jeg var på gråten fordi budskapet passet meg perfekt. Eneste grunnen til at jeg ikke grein var at jeg var så sliten, hadde ikke tid. Jeg er lei meg for at konserten har fått en plass langt bak i hjernen grunnet alle disse emosjonene, men jeg syntes det var fint at jeg fant trøst i Tom Odell likevel. På mandag spiste jeg middag med Kiwi og min belieber friend i forkant av Tom Odell-konserten. Jeg ville dratt til den bestemte restauranten for desserten bare, den er så innmari god. Det var en hyggelig sammenkomst. Det er blitt betydelig vanskeligere å få til et møte med flere av jentene om gangen, så jeg setter stor pris på de gangene det går. Omsider forlot jeg og Kiwi min belieber friend som skulle prøve å gå hjem. Om hun endte opp med det vet jeg ikke. Jeg og Kiwi gikk ihvertfall til Sentrum Scene, og jeg hadde sett for meg en laaaaang kø. Forklarte Kiwi om tilstandene da jeg sto i kø til Troye Sivan. Heldigvis så var køen nesten ikke-eksisterende i forhold til de konsertene jeg har vært på tidligere. Kiwi ønsket i utgangspunktet å stå helt foran. Jeg ønsket å stå slik at jeg fikk sett ordentlig. Vi endte vel opp med hva jeg ønsket, fordi det allerede hadde fylt seg opp foran scenen. Men i mine øyne så var plassen vår perfekt for jeg slapp å stå bak et par hoder og måtte flytte meg for å se artisten. I stedet hadde vi fri sikt. Jeg har vært på tre konserter i år tror jeg, og jeg vil faktisk si at denne konserten har vært favoritten min. Jeg ble overrasket over hvor mange sanger jeg faktisk har fått en tilknytning til, og jeg sang med til de fleste sangene. Lysshowet, altså lasere og valg av lys, var veldig bra. Likte hvordan alle var plassert, hvordan det virket som om alle fikk vist seg frem. Men det som gjorde det så bra, så spesielt, var artisten selv. Jeg hadde ingen formeninger om Tom Odell som person, ingen forventninger. Etter konserten sitter jeg igjen med et inntrykk av at han er en litt merkelig fyr. En som ikke tar seg selv for seriøst, som tør å være seg selv. Jeg sitter også igjen med et inntrykk om at han elsker hva han gjør. Og det er viktig-- jeg blir alltids smittet av en artist's humør. Jeg satte veldig pris på at han hadde "samtaler" med oss, fikk oss til å le. For en talentfull person altså. Uten å virke for subjektiv, virket det ut som om han likte publikum. Jeg skulle gjerne ønske at publikum var litt mer seriøse, spesielt når det ble stille under en sang og noen begynte å skrike eller le. Det ødela for meg. Men uansett, han virket fornøyd, og på slutten av konserten virket han faktisk veldig motvillig til å være ferdig. La seg ned på scenen, gikk sakte ut men med tilbakeblikk. Konserten er faktisk den lengste konserten jeg har vært på. Han spilte ikke True Colours, hvilket var skuffende. Det hadde jo vært helt perfekt, og jeg hadde antakeligvis begynt å grine-- må innrømme at det var et par momenter hvor jeg trodde jeg skulle gråte. Han har visst spilt sangen i Tyskland, men han spilte en av hans andre sanger live for første gang, så jeg antar at de byttet de sangene. Konklusjonen min er at jeg hadde det ganske fantastisk på konserten, og jeg skulle gjerne gjenopplevd kvelden. Jeg har sett på videoer av at Ellen Degeneres mottar pris fra Barack Obama, og i tillegg med True Colours som bakgrunnsmusikk (seriøst, bare hør på coveret). Og det er et steg i å kvitte meg med det triste humøret. Jeg lot meg selv gråte denne gangen. Teen Wolf er veldig spennende for tiden, og jeg er egentlig ganske overrasket over hvor mye jeg liker sesongen foreløpig. Jeg er veldig spent på neste episode, men jeg vegrer meg litt for hvordan det hele skal slutte. Har selvfølgelig hørt rykter, velger å ikke tro på de, men jeg vet at ofte kan rykter ha en tråd av sannhet i seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar