you love when I fall apart, so you can put me together and throw me against the wall

Teen Wolf var egentlig som jeg hadde forventet, ut fra alt som har blitt gitt av informasjon. Samtidig, så føler jeg ikke at det skal være så enkelt, og jeg vet godt at det venter et par plot twists. Det var en bra førsteepisode synes jeg, og det er noen scener som er så typisk start på en skrekkfilm, noe jeg synes de har blitt veldig flinke på. Satt jo egentlig med skuldrene forhøyet i løpet av hele forrige sesongen. Jeg er veldig spent på neste episode, og det var liksom deilig å få komme tilbake til Teen Wolf-verdenen. I morgen får jeg jo også endelig sett på Star Trek, hvilket betyr at jeg endelig kan slutte å lukke øynene hver gang jeg ser en spoiler på Tumblr dashboardet mitt. Gleder meg veldig. "Du vil ikke gå dobbelt da?" ble jeg spurt i noe humoristisk-, men med underliggende seriøs tone. Jeg gikk litt overtid, det var greit. Men det er no way at jeg går nesten 18 timer på jobb dersom jeg kan forhindre det. Til tross for å føle meg som en zombie og halvveis sovende, følte jeg meg veldig lystig etter vakten. I butikken hadde jeg en sånn klein "dans" med en eldre herre, hvor vi skal forbi hverandre, skjønner du? Det endte i smil og latter, også fikk jeg servert "damene først" da jeg og en annen kar gikk til kassen samtidig. Conversene mine fungerte dårlig i sludd og glatt underlag, så jeg gikk relativt forsiktig. Skulle gå over en vei, og bilene kom kjørende, men siden jeg gikk såpass forsiktig, vinket jeg den gamle mannen bak rattet forbi meg. Han smilte i respons, begynte å kjøre, bilen stoppet. Jeg og den tenårige sjåføren bak bilen ventet til den gamle mannen fikk startet bilen. Smilte søren meg til tenåringen(e) også, i en slags nonverbal samtale om "ha, se den søte gamle mannen som tar så lang tid for å starte bilen igjen, jaja, vi får vel bare vente". Det føltes nesten ut som om jeg var i jobb-mode, for jeg syntes jeg var veldig mye mer glad enn jeg pleier å være. Spesielt med tanke på hvor sliten jeg var. Det begynte vel egentlig kanskje med at damen jeg jobbet med gav meg en klem for en god vakt sammen. "Du er så snill, så jeg håper vi jobber sammen neste gang," sa hun da hun gikk. Jeg ble så innmari overrasket over kommentaren, at jeg ikke helt klarte å si noe tilbake. Alt dette, disse små tingene som har skjedd meg i dag har gjort at denne fredagen har vært topp. Det er en påminnelse om viktigheten av de små tingene i livet, og at snillhet og smil kan gjøre en stor forskjell i en persons dag.