we are the wild youth, chasing visions of our futures

I dag var første dag jeg faktisk syntes at det var helt unødvendig for meg å dra på forelesninger. Det er vanskelig å forutse hvorvidt en foreleser er flink eller ei. Jeg satt også igjennom hele dagen, fordi jeg skulle spise med de andre. Må innrømme at jeg nesten begynte å duppe av på slutten, og det var litt krise i og med at vi er en relativt liten klasse, og ennå færre når det ikke alltids er obligatorisk oppmøte. Tror neppe at foreleseren hadde fått særlig god følelse om jeg faktisk begynte å duppe av. Mennesker er jo mennesker, vi har emosjoner. Jeg har egentlig hatt flere gode samtaler i dag, spesielt med en medstudent som jeg kommer til å kalle Carmila. Vi kommer ganske godt overens, fordi vi er likesinnede. Overraskende like i personlighet og studieteknikk, men også andre områder. I dag satt vi ute på takterassen mens det småregnet; diskuterte livet, faren ved forventninger, og å være flinkere på egenomsorg. Jeg pleier alltids å minne på mine kolleger at de er nødt til å ta vare på seg selv først, det er så utrolig lett å bli utbrent i yrket mitt, og det kommer antakeligvis til å bli ennå vanligere med fremtidens utfordringer. Men det er ikke bare i yrket mitt dette prinsippet gjelder, det gjelder absolutt alle, for det er et ganske vanskelig ideal i dagens samfunn, hvor du egentlig skal være ganske perfekt. Og når et mål er uoppnåelig, nei da kjører vi i veggen. Mitt nyttårsforsett dette året var å være snillere mot meg selv, og det er fortsatt noe jeg må gå og være bevisst på. En lang prosess. Det var naturligvis ikke alle som kunne delta på middag etter skolen, men det var veldig koselig, også var det fint å kunne bli bedre kjent med de andre. I og med at det ble en sen retur hjem, har jeg skippet dagens trening. Muligens jeg gjennomfører den i morgen, eller at jeg bare legger til ekstra til neste økt. Jeg valgte å prioritere tiden min til å lese ferdig de to siste kapitlene jeg manglet å lese ferdig i kveld. Jeg har teknisk sett to bøker igjen å lese, men jeg mangler den ene, så da sier jeg bare at jeg kun har èn bok igjen å lese. Det er faktisk mulig at jeg kommer meg ajur pensumlista, og det er overraskende. Jeg bestilte en bok forrige uken, altså en fiktiv bok. Den ankom i posten i dag, og jeg tror muligens at jeg skal få sitte og lese i den på toget til Stockholm. Det er så typisk at jeg får lyst til å lese en fiktiv bok, når jeg er nødt til å lese pensumlitteratur. Gleder meg da, spesielt fordi jeg egentlig har stoppet å lese fan fiction, eller hvertfall redusert betraktelig. Og for meg som egentlig er vant til å lese relativt ofte, er det merkelig å ikke lenger sette meg inn i andre univers. Nå er jeg nødt til å legge meg, for det venter en tidlig morgen på meg. Skal lese med Marble, hvilket blir hyggelig. 

her eyes could burn down the room, so get out while you can

I woke up earlier than my alarm this morning, even felt good at 5.20 am. I feel like that's a sign of being good with my sleep, so a slow clap for me. First thing I did was to check my social media, because Niall started his tour yesterday, on the anniversary of his X-Factor audition (if I'm correct. I'm not very good at the Niall trivia). Understandably, he started it off in Dublin, in his homeland. It was the only right thing to do, surely. From what I've gathered over the past few years I've been following Niall, he is a pretty likeable guy. He gets on with a lot of different people. Not sure if I forgot, because it was such a nice surprise this morning, when I saw all of the people coming down to support him. Obviously his family was there, and his pals. But there was a strong amount of Irish musicians as well, and it just brings me joy to see how much support he has. I've tried not to listen too much to any audio, because I figure it would be best to hear it all live. However, I've come to realise he is actually performing his album. He did explain it yesterday: "my favourite is when you come to a gig where you don't know any of the songs. That's the thing to do, right? Welcome to the Flicker sessions #1! Honestly, it's gonna be a bit odd for you tonight, coming to a gig where you don't know any of the songs but probably three. But it’s what I wanted to do. I wanted to play the album to the fans before I release it". I get it, I do quite like just going to concerts without knowing all of the songs. It's nice to be surprised. I'm also glad he's doing it his own way. I feel a great sense of pride just seeing him doing what makes him happy. Today we had a bit of a role play in class, and I keep being surprised by how certain teaching methods works for me this time around. But then again, we put in an effort to make a safe environment within the group of my classmates, where people can be open with each other. So it is different from before, when we didn't spend any time to make a safe environment first. It's strange because I've only met with these people seven times, and so far it's been really great. We're having dinner together tomorrow, which will be nice. But it also means I probably won't get much reading done. I'm trying to finish the book I'm currently reading before Friday, because then I'll be studying with Marble in the city. And I'd quite like to not have to bring multiple books because I haven't quite finished the one I'm reading. In other words, I ought to get back to reading.  

when I look in the mirror, baby I see it clearer, why you wanna be nearer

Til helgen reiser jeg til Stockholm, så jeg har brukt litt tid på å gjøre meg kjent med den offentlige transporten. Sist jeg gjorde et forsøk på dette, var da kilo-gjengen skulle komme seg til 1D-konsert, og ifra. Og hele den opplevelsen har jeg bare kategorisert som "skummel" i hodet mitt. Denne gangen blir det forhåpentligvis bedre, mer kontrollert og forutsigbart. Du vet, denne gangen har jeg kunnskap om hvilken linje jeg bør ta, og hvilket stopp jeg skal av på. Skulle egentlig vært på forelesninger i dag, men jeg fant ut at om det var en dag jeg skulle skippe, så ble det i dag. Jeg klarte å lese igjennom en pensumbok i går, men det var fordi jeg ikke følte behov for å skrive notater til boka. Så jeg er veldig fornøyd med å komme meg igjennom, men jeg føler fortsatt på det faktumet at jeg er på etterskudd. Og siden jeg brukte to dager til jobb, to dager som kunne gått til lesing, har jeg derfor valgt å bruke dagen i dag til å lese. Det er nå ni dager igjen til eksamen, og jeg kjenner nervene begynner å framtre. Det som bekymrer meg er at det virker som om det er en litt annet måte å skrive på i dette faget, en måte som jeg ikke er helt kjent med. Også er det sånne spørsmål om jeg husker hvordan kildehenvisning fungerer. Dette vil også være det første arbeidet vi blir vurdert på, hvilket betyr at jeg ikke aner hva slags krav de setter til oss. Søndagen skulle jeg i utgangspunktet bruke til å lese, men den gikk til pause etter et slurvete forsøk på å lese et kapittel. Det var mitt første møte med den skuffende følelsen denne skolegangen. Den følelsen av at du ikke klarer å nå et mål, selv om du teoretisk sett kan klare det. Heldigvis er ikke dette den første gangen jeg gjør dette, og jeg vet at det å skulle lese to bøker i tillegg til å skrive notater per uke (samt lese forskningsartikler) er uoppnåelig for meg. Timene er der, men motivasjonen finnes ikke alltids, og energien er heller ikke alltid tilstedeværende. Og det var på grunn av dette at jeg brøyt lesingen min på søndagen, og tok meg fri likevel. Det er ikke vits å lese når du egentlig ikke leser. I stedet så jeg på How To Be Single, fordi jeg ønsket å se på en komedie. Trodde at det var Rebel Wilson som var hovedperson, så det var skuffende da jeg innså at det var en annen skuespiller som spiller i en franchise som jeg ikke støtter. Filmen ble likevel stående på, og jeg må si at jeg ble overrasket over alle u-Hollywoodske trekkene filmen gjorde. Også ble latter om til gråt, hvor jeg satt og tenkte "hvorfor gråter jeg nå". Så antar at kroppen hadde behov for å gråte litt. Det eneste som manglet var en neve smash i munnen, for det er tydeligvis min nye greie. Jeg føler jeg nesten har blitt kvitt behovet for sjokolade, for jeg foretrekker egentlig salt fremfor søtt. Så da viser det seg at jeg har fått palett for en kombinasjon. Jeg gleder meg til helgen for å spise sjokolade, men også fordi jeg skal se Niall. Må innrømme at jeg er litt ambivalent til sistnevnte, fordi jeg ikke helt klarer å se for meg hva slags konsert det vil bli. Tror uansett at jeg blir storfornøyd dersom det blir konsert. Jada, man skal aldri utelukke at konserter ikke blir avlyst. Nå håper jeg på å lese ferdig et kapittel til, før jeg legger meg. For i morgen må jeg på forelesninger. 

whoever said it was easy must have had it pretty good

Jeg var skrubbsulten etter dagvakten min i går, og jeg gikk selvfølgelig i butikken og plukket med meg alt som fristet. En liten sjokoladebar ble byttet ut med en pose Smash, kjøpte en drøss med epler, også en pakke friskis. Kjøpte også mat da-- hensikten med turen til butikken var å kjøpe brød. Fant dessverre ikke noe spiralloff, så blåbærgeleen må vente i fryseren. Jeg satte meg akkurat ned for å spise kyllingen og salaten min, da telefonen min ringte fra jobb. Antok at det var noen spørsmål angående dagvakten, men i stedet var det et spørsmål om jeg kunne komme tilbake. Uten å tenke særlig på det, sa jeg "ok, men kan jeg spise ferdig først?". I etterkant tenkte jeg på hvor død jeg var på morgenen da jeg møtte Sugar på vei til avdelingen min, og hun påpekte at jeg så trøtt ut. Også tenkte jeg på at jeg egentlig skulle lese ferdig det siste kapittelet i pensumboken som føles neverending. Dyttet i meg masse smash, før jeg omsider reiste meg fra bordet. Jeg dro tilbake til jobb, og pasientene mine måtte snu seg dobbelt da de så meg. "Er du tilbake?" "Jada, du vet, elsker å jobbe". Det skal sies at jeg tok det ganske chill, og jeg stod i dusjen med en pasient i nesten en time (fiy: når du er sykepleier, så står du innimellom i dusjen med pasienter). Hun gjorde omtrent hele jobben selv, men pratet som en foss. Og jeg var glad for at jeg tok ting med ro, for vanligvis ville jeg ha tenkt "nei, dette har jeg ikke tid til", for som regel har jeg ikke det. Jeg ble forsøkt presset på mat og smågodt som takk av flere pasienter, og opplevde for første gang at noen kastet sjokolade etter meg. Diskuterte også hva som var "sexy" med en nittiåring, fikk en telefon av pårørende som var takknemlig for jobben vi gjorde, og snakket om selvbilde med en ung og gammel. Neida, jeg hadde det egentlig ganske fint i går kveld, og jeg kjente ikke at beina verket før jeg hadde kommet meg hjem. Jeg forsøkte å sove så lenge som mulig i dag, og jeg hadde satt vekkerklokken slik at jeg kunne få sove i ti timer dersom kroppen hadde behov for det. I stedet våknet jeg midt på natten. Heldigvis sovnet jeg fort igjen, og våknet i 8-9-tiden. En av årsakene til at jeg var så trøtt da jeg så Sugar, var fordi jeg ikke hadde funnet ro i kroppen etter kveldsvakten, og jeg lå stortsett bare å døste av fremfor å sove. Det er lenge siden jeg har hatt det slik-- sommerferien har jo omtrent bare betydd godt sovehjerte. Jeg har brukt morgenen min på å rydde og vaske. Nytt sengetøy, mindre støv og nyvasket sminkekoster. Det er et sånt rituale på søndager, som gjør at jeg føler meg mer vel. Det er utrolig fint vær ute, og nå skal jeg straks begynne på lesingen igjen. 

I knew a place you'd go for your head to explode into peace of mind

Trodde jeg så Ryan Reynolds sykle med et barnesete bakpå sykkelen i går. Mens jeg diskuterte dette i hodet mitt, tenkte jeg "ja, han er jo faktisk tobarnsfar, kan jo være han". Det var antakeligvis ikke han. Dette var på vei til skolen, det var tidlig og kaldt, så jeg var kanskje ikke helt klar i hodet. "Noen ganger så er jeg liksom litt borte" "javel.. kan du utdype det?" "nei, jeg er bare så trøtt på morgenen så jeg er liksom i min egen verden" "åja, vel det var bra det ikke var noe annet da *kremt*". Dette var samtalen jeg hadde i en ring med min nye klasse og lærerne mine som lurte på om jeg tok drugs. Neida. Jeg har gjort tiltak for å legge meg tidligere for å få nok søvn, men jeg tror også at man skal akseptere at man er trøtt på morgenen, og at skole mange timer i strekk er slitsomt. I dag kjente jeg heldigvis på bussen hjem at jeg ikke var så sliten. Det passet jo fint med tanke på at jeg helst skulle vært ferdig med pensumboken jeg leser nå. Mangler bare fire kapitler. Måtte legge ned boken for å komme igjennom en treningsøkt, for det har vært et viktig mål for meg å komme tilbake i den rutinen. Mer enn noe annet, tror jeg at det å komme meg tilbake i treningsrutiner har vært et symbol for å komme tilbake i rutinene i livet mitt, være organisert. Og det kan jeg si at jeg føler meg nå, så jeg er storfornøyd. Dessuten er det deilig å kjenne at kroppen kan. Det er deilig å kjenne seg støl innimellom, og det er deilig å mestre. Også er det endorfinene da. Om det hadde vært skole i morgen, hadde jeg antakeligvis vært på vei til sengs nå. Men jeg skal i stedet jobbe videre med pensum i håp om å komme meg nærmere slutten. I morgen er det i utgangspunktet en dag for selvstudie, men jeg har sagt ja til en kveldsvakt, noe jeg angrer litt på. Samtidig må jeg innrømme at jeg er litt spent på hvordan det blir. Antakeligvis travelt. Jeg skal også jobbe på lørdag, hvilket betyr at jeg ikke kan ta meg fri fra skolearbeid på søndag. Det er ikke nok timer i døgnet for å komme seg igjennom alt en skal. Kjenner spesielt på det nå som jeg er student igjen. Men du vet, en ting om gangen, gjør ditt beste. 

looking outside of me, I see this world is unravelling

Jeg er trøtt, og jeg minnes om den gangen Kiwi sa jeg skulle begynne å prioritere søvn. Kom riktignok litt sent hjem i går, etter å ha hentet blåbærgele og sett på The Voice hos ekteparet. Jeg og min belieber friend satt på en benk utenfor House of Oslo og pratet mens vi inhalerte røyklukt fra røykerne. Jeg hadde vært på (gamle)skolen og lest pensum, og deretter dratt en tur for å se på jeans og kjole til bryllupet til Sugar. Jada, jeg er der allerede. Fant meg jeans som ikke er helt perfekte, hvilket irriterer meg noe. Prinsippet mitt er at jeg ikke skal kjøpe noe dersom jeg har tvil angående produktet, spesielt klær. Men så har jeg sett etter jeans i en bestemt farge, en bestemt modell i flere måneder, og ingen har vært perfekte. Jeansene jeg kjøpte var det nærmeste jeg kom til begrepet "perfekt". Jeg prøvde også en kjole jeg forelsket meg i, mens ekteparet syntes den var vel "bestemor". Jeg forsøkte å argumentere for at naboene mine er av den eldre bande, og derfor var det logisk at jeg ble inspirert av de. Nei, den var uansett ikke passende for et bryllup, så jeg må nok lete videre. Jeg sov i seks timer i natt, hvilket hadde vært greit i forkant av en vakt på jobb, for når jeg kommer hjem, så kan jeg liksom bare ligge og være "dø". Men når du er på skolebenken, så er det et evig ansvar for skolegangen som henger over deg. Jeg skal lese litt pensum nå i kveld, i håp om at jeg er ekstremt effektiv. I utgangspunktet bør jeg jo lese igjennom to bøker per uke, og litt mer. Da er det fint at jeg har tatt på meg litt jobb denne uken også. Jeg får gjøre mitt beste, det er vel det eneste jeg kan håpe på. Har lest ganske mye om global helse i pensumboka jeg leser i nå, og det er en tankevekker og en påminnelse om hvor heldig jeg faktisk er for å leve i et land med utbredt velferdstjenester. Ikke for å nevne tilgang til naturressurser som rent vann. Èn av fem mangler tilgang til rent vann. For meg som slurker vann omtrent kontinuerlig, så virker dette så uhørt om. Men det er jo slik at det er et privilegium å kunne se den andre veien, ignorere de problemene som ikke direkte rammer deg. Det er sånne ting jeg får veldig vondt i hjertet av å tenke på, alle de menneskene som havner på bunnen i samfunnet, i verden. Den industrialiserte delen av verden har hovedskylden i forurensningen og økningen av drivhusgass, men hvem rammes hardest? Jo, de aller vanskeligstilte som allerede sliter med mangel på naturressurser, som sulter. Jeg husker veldig godt mitt første møte med Kambodsja og den fattigdommen jeg så der, det er hjerteskjærende. Naturkatastrofene herjer såpass mye for tiden, at man omtrent ikke blir sjokkert lenger. Det er det nye "normale". Ja, så jeg har dager hvor jeg er trist og forbannet på vegne av de vanskeligstilte menneskene i verden. Og noen ganger blir litt av løsningen for meg å donere penger. Minsker litt på den skyldfølelsen jeg får for å være privilegert, men så må man jo også innse at en ikke kan redde verden. Du kan gjøre litt; tenke bærekraftig i henhold til de neste generasjonene, bidra til en bedre folkehelse, være informert, og kanskje gi noen bidrag selv. Det er ting jeg repeterer ovenfor meg selv når jeg har lest for mange triste nyheter, eller triste fakta. Du kan ikke redde alle. 

it's your love I'm lost in, and I'm tired of being so exhausted

It's Sunday, one of my favourite days. It means recharging. 

I clean physically and mentally-- I've written my goals

for next week. I've taken the day off from

reading curriculum, because while it's certainly entertaining

to my brain to finally attach words and concepts to things

I've had in my mind for such a long time,

everyone needs a break. I need a lot of them.

Yesterday was an impromptu-trip to a festival, where we listened to African music 

(also other music, but I've never really listened to African music like this before),

and had a ton of options for food. "Do I have to dress up?" I asked

Oyster on the phone. Wore a pair of jeans, a dress, wool jumper and brought an umbrella.

Transitional weather? Yes.

My brother turns thirty tomorrow, and though he has already 

received a lot of gifts already, mother and I 

will be bearing gifts (literally) this afternoon. 

My hair could do with washing, but I'm going to leave that for later. The plan is to wear

my hiking trousers and be ultimate comfort ™. The brother finally got a

tv this summer, so that's good. I've not seen his place after

my oldest sister tried to put her touches on his interior.

Speaking of interior, I am very tempted to buy everything at the moment.

My Muji-watch has fallen asleep, which I think is 

due to the battery, 

but I cannot get the bloody thing to open. 

Hopefully I can find it in Stockholm in two weeks.

Because that's when I'm going to see

Niall Horan, who was watching CRAZY STUPID LOVE

yesterday. I hate it when I have these realisations of him being a real person ™.

Niall, this is my application for being your best friend: I am kind

and I think you are a cool, but also down to earth person.

I am listening to Khalid and Tom Misch this Sunday, and I think you should too. 

It feels slightly strange feeling so content just being at home,

feeling organised. But it's nothing to feel strange about. Just remember that the society has

implemented ideas of what's supposed to be normal, what's fun and what's boring.

Society has implemented guidelines for what life is supposed to be.

But that doesn't mean it's actually real for each and everyone. 

I don't want to see us lose any more time. This moment is a mountain to move

I går var første dag med forelesninger, seks timer. Heldigvis befant vi oss i et rom med bedre luft, så det var ikke uutholdelig liksom. Jeg klarte overraskende nok å følge med på omtrent hele forelesningen, og da var jeg veldig imponert over meg selv. Jeg har tross alt historie med å ikke følge med på forelesninger. Det blir visst annerledes denne gangen. Jeg er riktignok mye mer interessert i dette emnet, så da er det naturligvis enklere å følge med. Har begynt eksamenslesningen og notatskriving, og akkurat nå synes jeg det er gøy. Som sagt er jeg veldig interessert i emnet, og jeg suger opp informasjon som en svamp. Satt og skrev i går kveld til jeg plutselig så opp og oppdaget at det var ganske mørkt. Motivasjonen min var ganske bra i forkant av studiestart, men det var en slags kollektivisme i klassen, alle var motiverte og spente, og da påvirket vi hverandre. Nå skal det sies at jeg har hatt èn forelesning, og har startet på første bok fra pensumlista. Skal igjennom et par flere, og noen forskningsartikler også. Det er også veldig mange teoretikere å sette seg inn i, og de fleste kan vel anerkjenne at teorier kan være kompliserte å forstå. Antar at jeg ikke er like interessert i alt, og at denne interessen muligens vil dabbe av etterhvert. Alt er jo spennende i starten? Det har vært deilig å være hjemme igjen, selv om jeg stadig får mail fra flyselskap og hotellselskap som spør om jeg ikke skal ut og reise igjen da. Det har vært godt å komme tilbake til det vanlige liv, og å komme meg inn i rutine igjen. Et av målene mine denne uken var nettopp det, og å begynne å trene igjen. Til tross for en mini-økt på onsdag, ble jeg støl dagen etter. Det er uvanlig for meg å bli støl dagen etter, og er et tegn på lite fysisk aktivitet. Har vel egentlig ikke trent noe særlig i hele sommer, men jeg har jobbet, og må si at det å ha turnus og å trene ikke fungerer særlig bra for meg. Jeg var for sliten etter eller før jobb, men paradokset er at jeg kanskje ble mer sliten av å ikke trene. Nå som jeg er tilbake på skolebenken, blir hverdagene mer stabile, og jeg antar at jeg kommer meg inn i mosjoneringen igjen. Fikk til å gjennomføre en hel økt i dag, dog med flere pauser. Jeg er fornøyd med det. Nå har jeg gjort nok skolearbeid for i dag, skal straks legge meg, for jeg må antakeligvis gjøre litt skolearbeid i morgen også. Gledene ved å være student er at du aldri er ferdig før du er uteksaminert. 

I'm so gone. Anyone could see that I'm wasted. You cut through and I just wanna know what's in your head

Det var første offisielle dag i dag, selv om det også egentlig bare var en introduksjonsdag. Vi ble informert om studiet, se lærerne/foreleserne, også ble vi kjent med hverandre. Det var en rekke interessante metoder for å få oss til å bli kjente med hverandre, og jeg synes faktisk det var ganske artig. Atmosfæren er ganske åpen, de fleste tør å være ærlige, stå frem. Og dette er dag èn liksom. Jeg er positivt overrasket, og gleder meg til å se hvordan miljøet utvikler seg. Kjøpte nylig denne vesken til reiser, i og med at jeg synes Longchamp sekken og vesken rommer akkurat litt for lite. Jeg får som regel akkurat plass til kameraet, flaske vann og toalettsaker i Longchamp sekken. Longchamp-vesken blir dessverre så lite brukt, at jeg egentlig vil gi den et nytt hjem. Det er ikke rom for et skjerf, eller genseren jeg har på, og det har vært et lite irritasjonsmoment. Så da bestilte jeg meg hjem denne vesken som rommer masse, selv om den ikke er av den største størrelsen. Den kom akkurat i tide før jeg reiste til Ålesund, og da fungerte den veldig bra. Brukte den på skolen i dag, og har mistanke om at den kommer til å bli brukt hyppig til både skole og reise. Og det er jo kjempeflott, jeg elsker jo praktiske ting. Til tross for en dag uten faktiske forelesninger, var den lang, og luften ble ganske tung. Kjente allerede at jeg ble sliten halvveis inn dagen, og på slutten av dagen var jeg egentlig ganske ferdig. Vi ble bedt om å oppsummere dagen med et ord, og den ene medstudenten sa "hodepine," også forklarte hun seg med at det var dårlig luft i etterkant, men jeg nikket med da hun sa hodepine, for jeg kjente trykket i hodet. Det blir spennende å se hvordan det går videre, ettersom at alle skoledagene er lange. Vi har riktignok kun forelesninger tre dager i uken, derav resten blir til selvstudium. På en måte er jeg glad for mer konsentrerte dager, slik at man slipper å dra på skolen for èn forelesning som varer i to timer, også dra hjem. Men på en annen måte, gjør de lange dagene slik at jeg er ganske sliten på slutten av dagen, og da er sannsynligheten for at jeg sitter igjen på skolen og leser svært liten. Dro inn til gamleskolen i dag for å låne et par bøker fordi de var utlånt på min nåværende skole. Det er som min belieber friend skrev til meg; "du er jo lommekjent der"-- det gjorde det deilig å være tilbake, når den nye skolen er ny og annerledes. Jeg har dessuten massevis av gode minner fra gamleskolen, så det er vanskelig å ikke smile når jeg befinner meg der. Jeg har brukt en del tid på å sette meg inn igjen i sitering, APA-stilen, etc. Det er tross alt to år siden jeg skrev en oppgave. Det er merkelig nok som at studietiden betyr at jeg drar på flere konserter. Om et par uker nå blir det Niall Horan konsert. Jeg er litt bitter for at Gavin James ikke skal varme opp i Stockholm, men sånn er livet selvfølgelig. Jeg er mest nysgjerrig på hva Niall faktisk kommer til å fremføre. I vinter skal jeg se Sigrid, noe jeg gleder meg veldig til. Synes hun har en fantastisk stemme, og heia sunnmøringer! Til våren blir det Harry Styles, der også skuffende nok er en annen som varmer opp enn han jeg ønsker (Leon Bridges). Ellers er jeg forelsket i Lay It On Me av Vance Joy for tiden, jeg får en veldig god følelse av sangen, og i dag motiverte den meg til å gjøre en liten treningsøkt (liiiiiten), noe jeg ikke har gjort siden sommerferien startet kanskje. Jeg er også forelsket i dette coveret av Zak Abel. Stemmen hans er bare ja. Elsker musikk. Nei, nå er jeg nødt til å legge meg. Går ikke an å følge med på forelesninger uten søvn.

I found you hidden in plain sight, why'd I take so long?

August føles alltids som en ny start, uavhengig av skolestart. Det skal sies at det føles enda mer merkbart med skolestart, men det er liksom slutten på sommerferien (for de fleste) og høsten begynner å innta. Det er liksom en tid for å reflektere om du har nådd noen av målene for året, om du kanskje er nødt til å endre på litt ting i livet, om du skal prøve noe nytt. I fjor på dette tidspunktet hadde jeg egentlig ingen anelse om hvor livet skulle gå videre. Følte meg litt rådvill uten noen sti i sikte. Begynte sakte å tenke på å starte på skole igjen, men den avgjørelsen ble ikke tatt før på nyåret. Husker ikke hvor jeg leste det og hvordan det gikk, men det var noe som at å vokse opp er å innse at voksne egentlig ikke har noe peiling. Jeg fortalte dette til Mog, da vi satt og pratet om livet, og han nikket og lo. Det er tross alt sannheten, ingen vet egentlig hva de driver på med. Alle holder på med sin egen reise i livet, alle gjør feil. Alle er rådville innimellom, usikre. Husker veldig godt samtalen min med Jacko da han kjørte meg for å rekke flybussen, og vi snakket om livet. Han sa at han fortsatt egentlig ikke vet hva han vil gjøre i livet, og han nærmer seg førti. Livet vil alltids gå sin gang, men jeg er opptatt av å leve. Forrige uke begynte jeg å skrive i denne notatblokken som jeg fikk til bursdagen av Kiwi. Jeg bestemt meg for å forsøke å skrive mål for hver uke. Det er også et sted for små refleksjoner, små tegninger, og to-do lister. Det er en måte for meg å organisere livet litt, for det har jeg hatt behov for i det siste. Hodet har vært proppet fullt med tanker. Nå starter jeg også straks i en ny periode av livet hvor jeg er nødt til å være obs på tidsfrister, så da er det spesielt greit å være organisert. Jeg er ferdig med den uoffisielle første skoledagen. Sommerfuglene nærmest ristet i magen på veien dit, også var det å finne skolen da. Det var heldigvis ganske merkbart at alle som gikk av det bestemte busstoppet skulle på skolen, så jeg bare fulgte etter. Det var komisk nok en haug av disse folkene som faktisk skal gå samme master som meg, og de to første jeg begynte å snakke med var også sykepleiere. Det er tross alt en tverrfaglig master, så jeg har vært spent på yrkesgruppene jeg ville møte. Vi ble invitert på vafler og kaffe, en liten slags uoffisiell samling for klassen. Det var veldig hyggelig, og jeg fikk hilst på omtrent alle. Jeg ble egentlig positivt overrasket over følelsen jeg fikk angående hele studiet. Vi fikk faktisk beskjed om å allerede begynne å tenke på masteroppgaven, også har jeg allerede eksamen om en måned. Har brukt de siste timene på å ordne timeplan, printe ut pensumlister og programplan. Har rett og slett satt meg litt inn i dette jeg skal begi meg ut på. Nå kjenner jeg at jeg er nødt til å avslutte, for hodet er ganske fult allerede. Det er ganske overveldende, og det er en merkelig tanke at jeg faktisk er student igjen. Samtidig så kjenner jeg at jeg gleder meg til å lære om emnet, fordi jeg er såpass interessert i det. Tenk så gøy å gjøre noe du faktisk er interessert i, tenker jeg. Nå får jeg se da, om det blir som jeg tror, eller om det blir helt annerledes. 

it's not just where you lay your head, it's not just where you make your bed

Home at last, tenker jeg. Langhelgen har vært hektisk, som vanlig når det skal være en slags fest. Mamma og jeg møtte søsteren på kjøpesenteret, hvor vi møtte på svigerinnen og svigermor til Lynx. Vi kjenner egentlig hele svigerfamilien til Lynx ganske godt, så det er bare hyggelig. Vi spiste en frokost sammen, før vi splittet opp og gjorde en ganske effektiv handel. Nevøene lyste opp, og kom løpende med klemmer da de så oss. Det er veldig hyggelig at de ser frem til besøk av oss-- innså plutselig at en dag så kan det hende det er helt motsatt. Jeg brukte kvelden til å lage en del av bordpynten. Dagen i forkant av dåpen, tok vi oss en fjelltur. Det var kanskje ikke det beste å gjøre når vi burde brukt tiden til å forberede ting. Men så var det en veldig fin fjelltur, dog jeg hovedsakelig gikk i forveien med hunden. Vi dro egentlig rett ned til lokale etter vi hadde fått i oss en matbit hjemme. Så begynte den lange kvelden med forberedelser. Vi satte sammen bord (gjorde tre forsøk før vi ble fornøyde, også måtte vi sette sammen matbord, kakebord og gavebord. Vi flyttet også resterende bord og stoler) og annet manuelt arbeid, også dekket vi på bordet, pyntet veggene. Jeg ble omsider sendt opp igjen for å hjelpe begge svogerne mine. Ene laget visst mat, mens andre hadde fått oppgave i å vugge niesen som ikke ønsket å sovne. Jeg kom i gang med å skrelle gulrøtter, mens jeg satte igang mamma med å skrelle scampi. Grepper tok seg av niesen, som tilslutt ble hysterisk da hun ikke fikk Lynx. Så tilslutt ringte vi henne. Det er godt at lokalet ikke var så langt ifra huset, for det ble ganske mange turer frem og tilbake. Mog ble med Lynx ned igjen til lokalet for å hjelpe der. Jeg tok meg en dusj, og da jeg var ferdig, var gjengen tilbake og i gang med å lage pad thai. Jeg la meg sent, men ikke like sent som de to andre søstrene. Vi skulle opp ganske tidlig på dåpsdagen, for gudstjenestene starter selvfølgelig tidlig. Kanskje ikke så tidlig for et vanlig menneske, men når du har en haug med mennesker som skal være ferdig pyntet i tillegg til småbarn-- da er det litt vanskeligere. Jeg endte opp med å låne et skjørt av Volla, og jeg må si at jeg følte meg ganske fjong men også som høst i et outfit. Det var en suksess i kirken-- niesen ble døpt, jeg ble fadder atter en gang. Festen var også en suksess, vi stappet i oss mat. Tja, jeg gjorde i hvertfall det, og det var utrolig godt. Fikk som vanlig oppgave i å knipse et par bilder. Svigerfar til Lynx sa "er det du som er pressen i dag?". Jeg nikket, "ja, så du bør passe på hva du sier," svarte jeg. Svogeren til svogeren (til Grepper) som jeg nå blir nødt til å gi et navn fordi jeg har to svogere: Jacko, spurte meg som vanlig om kjærlighetslivet. Hans oppgave i livet er å få meg til å føle meg som en kattedame i slutten av 30-årene. Neida. Mog og jeg hadde en dypere samtale om livet, noe jeg syntes var veldig hyggelig. Vi hadde i gjennomsnitt en halv kake per person, så en kan si at det ble en del rester. Det ble selvfølgelig etterselskap for å kvitte seg med noen rester. Jeg bestemte meg for å gå en tur i fjellet med hunden. Han nektet å gå en del av veien, så jeg bar han 1/3 av turen. Det skal sies at han er omtrent blind, så er vel ubehagelig for han å gå på tur på kveldene. Også er han blitt ganske gammel, tempoet er ikke så raskt lenger. Ønsket i utgangspunktet å gå til en av toppene, men snudde da hunden nektet å gå videre. Resten av kvelden satt jeg i sofaen med Grepper og utvekslet reisehistorier mens vi så på Bridemaids. Stod opp i dag relativt tidlig, spiste frokost, drakk en kopp te, også kom plutselig svigerforeldrene til Lynx (det var planlagt besøk) for å spise rester. Følte jeg hadde spist mat (og kake) kontinuerlig det siste døgnet. Jeg ble omsider kjørt ned til båten, etter å ha fått flere klemmer av nevøene. Sovnet på flyturen hjem, hvilket var deilig. Tiden går så mye fortere. Nå har jeg fått dusjet og brukt fuktighetsgivende ansiktsmaske. Gleder meg til å sove i egen seng, og i morgen er det skolestart.

does she know that the bruises never change, my marks are on your heart

Hola, I'm back from Mallorca. "I never want to be on an airport again," I told Monchita yesterday. She laughingly huffed, because she knows I'll be back at the airport tomorrow. I don't mind my local one, because it's so big, it never feels like too many people in one place. The other airports I've been to this summer has felt crowded, like the noise will never stop. I've been stressed too, a part of it I figure is the hectic schedule I made for myself this holiday. But when I thought about it thoroughly yesterday, I realised it's probably the thought of going back to school. It's going to be a huge transition, and I've not had time to think of it because I haven't let myself have enough time. I've literally been working all summer, and then I've been living out of my suitcases. I've been getting more e-mails regarding school, and each time another ends up in my mail, I tense up slightly. Logically, I know I'll be fine. But it's just the before-bit, the apprehension, the not knowing. Because of all of this and more, I'm not sure if I actually did relax on my sunny holiday. I burnt the back of my knees and back, but other than that I'm not so sure if I've actually gotten a tan. It was very warm, and I'm just glad we stayed by the sea. Without the ocean breeze, I'm sure I'd mostly stay inside with the air con. We stayed in Can Pastilla, which I discovered to be my favourite place last year. It's at the end of the Playa de Palma promenade, which makes it quieter. It's also right beside a loooong walking path (also a path for bicycling) which was my favourite discovery this year. Honestly, the beaches we found there were gorgeous. There weren't that many people either, which makes it ideal for me. We mostly went on adventures after the sunset, when the weather was somewhat cooler. But we did walk to a mall one morning, and we were both dripping with sweat once we reached the mall. But you can usually count on malls having great air con, and they did. I bought a summerdress which is a bit too big for me. However I couldn't let it go. It reminds me of the 80's, like I've just pulled out an old dress from my mother's closet. Monchita went crazy with her flowery shirts, and then we took a taxi back to the hotel. I pretty much had tapas and sangria for my lunch every day. It was amazing, and it's one of those things I'll miss the most. Getting home was a bit stressful, not the actual trip home, but because of all of the things I had/have to do. So I made a to-do list, which is something I haven't done in ages. I had a nice shower and moisturised my bod, which is something I didn't do once whilst in Mallorca (wasn't great with the taking care of my skin). I finished reading Lucy Sullivan is Getting Married last night, in my own bed, and it was a nice and relaxing end of my day. I started on my list once I woke up, and I'm now mostly finished packing, have cleaned my bedroom and recharged my camera. I need to stop by the store, and pick up a parcel. However, I look a bit disastrous, so I might have to do that later, when I've showered. I'm getting up bright and early tomorrow for an early flight (thought I'd quite those), and then my weekend will probably be loud with the nephews and niece. My niece is getting baptised, and I'm sure I'll be helping out with things regarding that this weekend. I am honestly looking forward to getting back home, sleeping in my own bed for awhile, and just get back into my routines. Getting back into my exercise is something I'm actually looking forward to, because I haven't been able to keep it up this summer, and it's one of those things that makes life a bit easier. My head feels very messy, and I feel like I'm constantly thinking of what comes next. And then I mentally berate myself for not thinking of now. 

maybe I'm just being blinded by the brighter side

Her er min bilde-kolleksjon av et par antrekk jeg hadde på meg i Stockholm. Den nye militærjakken min og vansene mine er blitt en del av min daglige uniform. Dessuten har jeg innsett at jeg har vansker med å unngå dongri. For tiden har jeg egentlig ikke en dongrishorts som jeg elsker, hvilket gjør at jeg som regel ikke har gått med bare ben denne sommeren. Men bare ben skal jeg absolutt gå med i Spania. Er faktisk litt bekymret for varmen, for det er veldig deilig med varme og sol-- men til en viss grense. Å sitte strandet på øya i Thailand vil antakelig alltids være min maksimale grense, når jeg tenker på det. Jeg klippet nylig av halve håret, og det er sykt befriende. Eneste problemet er at det er for kort til å ha alt i en hestehale, og det er slitsomt i varmen. Men det er sånne bagateller jeg kan leve med for å ha kort hår. Det er ikke sånn at jeg nødvendigvis passer kortere hår bedre enn lengre hår, men det er da jeg føler meg mest vel. Fikk en mail av Norwegian, som sa "velkommen tilbake fra Stockholm, hvor vil du reise nå?". Må le litt, for jeg flyr såpass mye at jeg har gratis setevalg og kan ha med gratis bagasje. Jeg har omtrent pakket ferdig til morgendagen, og det er første gang jeg skal sjekke inn bagasje på et år kanskje. Det var veldig merkelig å hente opp den "store" bagasjen min, for den virket plutselig gigantisk. Har faktisk kun brukt den ene halvdelen, men samtidig føler jeg også at jeg har overpakket. Alt føles som overpakking når jeg pakker mer for en ukestur kontra den to månedslange reisen til Indochina. Dog jeg gleder meg til varmere strøk-- spesielt når jeg vet det skal regne en haug her hjemme, så gleder jeg meg litt til å komme hjem til rutiner. Kjenner jeg har ganske stort behov for å komme inn i min egen rutine igjen, komme tilbake til det kjente. Det blir vanskelig når jeg hopper på et nytt fly like etter jeg har kommet hjem. Også er skolestart rett rundt hjørnet, noe som bare blir mer skummelt, desto mer tid jeg får til å tenke på det. Gårsdagen var enda en wake-up call, da jeg drev med administrative ting i hensyn til skolestart. Alvorligheten rundt det går liksom opp for meg, og den fine friheten jeg har hatt så lenge blir plutselig borte. Jeg kan ikke planlegge reiser sånn spontant lenger. Jeg er straks en fattig student igjen. Herregud, hva har jeg gjort? De gode nyhetene er at Sugar har satt dato(er) for bryllupet, og jeg kan begynne å se på kjoler til bryllupet. Det er snakk om et år til, men hallo, jeg elsker kjoler. Jeg har også oppdaget masse fin musikk i det siste, blant annet artisten Lewis Capaldi. Både Bruises og Lost On You er utrolig fine. Blir så imponert at mennesker altså. Nei nå skal jeg se på kjoler! 

My thoughts are so loud, 'cause I just wanna know. Are you gonna keep her?

Noen ganger går jeg rundt i storbyer, og jeg husker klart et sted, et område, men jeg er usikker på om det er i den byen jeg er i. Stockholm viste seg å være et av disse stedene hvor mange av de "stedene, områdene" jeg pleier å tenke på faktisk er. Lørdagskvelden varte til natten. Det skal sies at kvelden startet med at vi gikk inn på feil lokale, til et bryllup. Hilste på en kar som sa "jeg er lillebroren til brudgommen". Det var ikke før vi fikk sett på bordkartet, hvor vi ikke fant navnene våre og jeg leste navnene til brudeparet-- at vi skjønte vi hadde gått feil. Kiwi, Marble og jeg satt og gruet oss til å holde tale, gikk ut for å øve flere ganger, og jeg klarte knapt å prate med andre mennesker. Omsider fikk vi fremført diktet vårt, og vi tok oss et glass champagne for å feire. Jeg lo og smilte så det gjorde vondt i smilebåndene. Det er ganske spesielt å se "ekte kjærlighet" som lillesøsteren til Sugar sa, og det er vanskelig å ikke smile av deres lykke. Vi danset til indiske sanger, som om det var topp 20. Skålte med faren til Sugar, spøkte med faren til den kommende brudgommen. Jeg spiste sykt god mat (tenker fortsatt på det), og fy flate så perfekt med middag ved midnatt. Nei det var en veldig fin kveld, og jeg sovnet halv tre. Våknet fem timer senere for å sette meg på et fly til Stockholm. Vi ankom Scandic (HTL foreverrrrr) Upplandsgatan noe tidligere enn innsjekkingstid, men fikk sjekke inn med en gang. Og da fikk vi jammen meg det største rommet jeg har fått på et HTL-hotell før. Jeg er veldig glad i interiøret til hotellet, og hele estetikken. Nei, det er safe to say at jeg var (er) storfornøyd. En reise er ganske avhengig av reisepartneren, har jeg innsett. Jeg gikk i gjennomsnitt over tjuetusen skritt hver dag med mamma, for hun ville se så mye av Stockholm som hun kunne. Jeg ble litt overrasket over alle områdene jeg faktisk kjente igjen, for jeg kan ikke huske at jeg og kilo-gjengen utforsket så mye av byen. Men etter denne turen kan jeg si at jeg har utvidet mitt kjennskap til byen. Vi bodde i Norrmalm, utforsket Vasastan, Solna, Östermalm, Södermalm. Jeg har vært i utrolig mange parker nå, og favoritten må da være Haga park, men også Observatorielunden hvis du bare ønsker en stille stund med fin utsikt. Rosendals Trädgård er fantastisk fint for blomsterentusiaster som mamma, men også for familier som ønsker å ta en brunch under epletrærne. Også går det an å sitte på en gressplen litt unna, ta av skoene og nyte naturen. Det kan riktignok hende at du hører litt fra Gröna Lund som ikke ligger så langt unna. Skeppsholmen eller Kastellholmen er fantastisk på en varm sommerdag i byen-- masse vind, pause fra støyet og fine omgivelser. Gå oppover mot Södermalm, hvis du vil ha utsikt over byen. Jeg synes Stockholm er finest på en sommerkveld når det er solnedgang, for da er alle gåturer utrolig fine. Det ble ikke akkurat en shoppingtur, men jeg kjøpte meg faktisk to jeans. En rosa og en som er hullete-- begge er litt sånn på kanten av det som er typisk for meg. Men forandring fryder? Etter et noe forsinket fly, kom vi hjem i går kveld. Ler alltid litt når jeg hører på Lover, Where Do You Live på et fly, og hun synger "lover, where do you live. In the sky, in the clouds, in the ocean". Ser for meg at jeg ser ut av vinduet og plutselig ser drømmemannen på en av skyene. Uansett, jeg valgte å sove så lenge jeg klarte i dag, lå i sengen så lenge jeg ønsket. Det er deilig å komme hjem til egen seng, dog jeg må si at hotellsengen fra HTL er en av de beste sengene jeg vet om (inkludert dyner og puter). Bena som har gått så mye de siste dagene har endelig fått pause. Har riktignok ryddet rommet og gjort en liten opprydning i diverse skap. Fikk en mail fra skolen angående mitt brukernavn og passord, og måtte smile da jeg innså at det er det samme fra da jeg tok bachelor. Plutselig føltes ting litt tryggere kanskje. Nå skal jeg fikse litt sånne greier jeg er nødt til å gjøre for jeg reiser avgårde igjen-- få litt orden i livet, være "voksen". Er halvveis inn i tjueårene, og jeg bruker anførselstegn om ordet voksen. Jada.