Æ huska alt vi sa. Har ikke glømt dæ; den tida vi hadde ilag

Herregud, jeg klarte faktisk å lese ferdig et kapittel i går, selv om det føltes ut som om jeg skulle krasje. Stålviljen som viser seg innimellom kom på banen, og jeg var ferdig i ti-tiden. Og da var det egentlig bare å gjøre seg klar til å sove. Måtte riktignok vente til mobilen min var ferdigladet (ikke lad mobilen din på natta mens du sover med mindre du synes brannrisikoen er ok) før jeg kunne gi inn til søvnen. Jeg våknet midt på natta en gang, måtte ta en dopause, hørte vann dryppe fra dusjen. Og når befolkningen sover, så er lyder som en vanndråpe som treffer en overflate ganske merkbare. Jeg vridde på krana, ventet til det stoppet, så gikk jeg og la meg igjen. Alarmen gikk i morges, men jeg ble liggende i sengen lenger enn planlagt. Heldigvis kom jeg meg inn i lesingen relativt fort, til tross for at det å ha så liten pause mellom lesing fører til at det føles ut som om det eneste jeg gjør i livet er å lese. Jeg er av typen som alltid må sjekke antall sider før jeg startet, så da jeg innså at jeg skulle lese to lange kapitler, så hadde jeg lyst til å grine. Det blir dessverre to nye kapitler av lik lengde i morgen, men det blir morgendagens challenge. Jeg skal vel i utgangspunktet trene og dusje i dag, men altså, jeg tror det bare må forskyves til morgendagen. Jeg sier dèt, også tenker jeg på hvor inaktiv jeg er for dagen og lever i redsel om blodpropper. Monchita kom nettopp hjem, og vi hadde en samtale om nye bankkort. "Jeg var og tok et nytt bilde," sa hun. Og jeg visste ikke at det var mulig engang? Kan man bare gå og ta nytt bilde liksom? En ny favoritt-ting for tiden er å følge Dylan O'Brien på Twitter. Jeg synes det er veldig fint å se høyprofilerte mennesker som bruker sin plattform til å snakke om viktige ting. Og det tar jo guts, for om det er en ting som gjelder i denne verdenen, så er det at alle har forskjellige meninger. I går kveld satt jeg og leste nyheter også hørte jeg på diktet som Halsey fremførte på Womens March i NYC. Det er veldig overveldende med all urettferdigheten som skjer i verden, og i enkelte øyeblikk tenker jeg på hvor mange som i dette minutt blir solgt i menneskehandel, eller hvor mange barn som ikke tenker lenger enn sine basale behov fordi de lever i farlige omgivelser, eller hvor mange som opplever et overgrep. Også er det den lignende "kalde krigen" som vi lever igjennom, og alle borgerkriger, og andre kriger. Det sier aldri stopp, og det vil aldri stoppe helt. Men det som gjør at jeg klarer å dra meg ut av mørket, er å se hvor mye folk kjemper mot. Det er ingen som er immune, men folk viser en utrolig resiliens. To av mine favorittbilder det siste året, har vært fra marsjer: 1, 2. Jeg tenker ofte på hvordan min nåtid vil presenteres i historiebøkene i fremtiden. Det er ikke tvil om at det er en spennende tid å leve, og selv om verden er veldig dyster, så er den også glødende.