Den vonde halsen viste seg å være en veldig typisk forkjølelse. Bestemte meg likevel å henge med min belieber friend som kanskje er den jeg kjenner som er mest sensitiv for å bli smittet. Jeg er nemlig en veldig snill venn. I går dro jeg med henne til Operaen fordi jeg syntes det var så lenge siden jeg hadde vært der. Deretter dro hun meg med til Botaniske hage på Tøyen. Hadde jeg vært ved mine fulle fem, så hadde jeg kanskje vært litt mer overveldet av alle plantene. Jeg sa til min belieber friend at å gå i den systematiske hagen minte meg om å leve på 1700-tallet, der vi gikk i hagen i våre store kjoler og paraplyer. På det siste bildet gjorde jeg meg klar for å bli tatt bilde av, og min belieber friend spurte: "skal du ta av deg alle klærne?". Jeg tror jeg svarte ja. Gjorde selvfølgelig ikke det -- var jo syk. Vi forlot hagen og dro hjem til min belieber friend, hvor jeg satt på sofaen og så på Home and Away mens min belieber friend og Darren lagde mat. Etter oppdagelsesferden vår måtte jeg innse at formen ikke var så bra, og jeg kjente jeg vinglet mellom å forbli i en redusert allmenntilstand, eller å bli verre. Darren sa at maten var ferdig, og jeg reiste meg. Begge proklamerte at jeg så dårligere ut. Det skjedde noe trist på Home and Away i det jeg skulle gå for å sette meg, og jeg tror min belieber friend sa "nå begynner hun å grine". Og som om det var den magiske setningen, så brast jeg i gråt. Du vet når du er veldig sliten så er du mer sensitiv for emosjoner, og det er vanskeligere å holde de i sjakk. Vel, jeg begynte å grine, også måtte jeg le litt av meg selv i tillegg. Så det hørtes jo ut som hulking. Utover kvelden fant vi ut at jeg hadde feber, og jeg prøvde å unngå Paracet så lenge jeg klarte. Er det ikke ironisk? Jeg er sykepleier og gir massevis av medikamenter til pasienter, men jeg selv nekter å ta de så lenge det ikke er nødvendig. Klokken 21:30 gav jeg opp og spurte om èn Paracet. Min belieber friend gav meg to. Grunnen til at jeg ikke liker å ta Paracet er fordi jeg har vansker med å svelge tabletter, spesielt Paracet. Men det gikk faktisk veldig fint i går kveld. Vi så på The Voice finalen, og jeg er nødt til å innrømme at tv-programmet er veldig magert. I år er første og sikkert siste gang jeg har fulgt med på programmet. Jeg dro hjem etter det var ferdig fordi både min belieber friend og Darren skulle jobbe i dag. De har i hvertfall fått se en del sider av meg, tilsynelatende på mitt verste i går. Turen hjem er en av mine favoritt-turer, fordi det er sent, hvilket betyr at det ikke er stappfullt på verken T-banen eller toget. Samtidig dro jeg på et tidspunkt i går, der jeg enten hadde valget å løpe eller å vente en ekstra 30 minutter på bussen. I går løp jeg med underkant av 1 min i margin, og heldigvis rakk jeg det. Lå våken etter midnatt, og lurte på hvordan jeg skulle sovne når jeg var så innmari tett. Men det gikk tilslutt, selv om jeg våknet opp 3-4 ganger i løpet av natten. Jeg sov faktisk helt til klokken ble 12, tror jeg. Og det trengte jeg. I dag er jeg bedre, bare at jeg er en rennende fontene av snørr. Too much information? Ha. Forhåpentligvis er dette over innen jeg reiser til Bergen. Apropos Bergen; det viser seg at jeg ikke nødvendigvis bare har mareritt om å rekke fly, men også tog. Heldigvis våknet jeg før jeg ble altfor stresset. I dag har jeg ryddet rommet noenlunde, og har egentlig bare tenkt til å slappe av, egenomsorg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar