Æ meinte alt æ sa, selv om æ ikke visste. Det blei en sannhet av, fra magen til bevissthet

Det positive ved å ikke være i stand til å puste med nesen, er at jeg jeg tygger raskere, og dermed får i meg mat raskere. Har ikke tid til å bruke tid på tygge dersom jeg vil puste. Det negative er jo at jeg ikke klarer å lukte maten. Må innrømme at det ofte har vært på min mors insistering, at jeg i det hele tatt har husket å spise. Jeg har aldri forstått hvorfor det er så vanskelig å ivareta min egen egenomsorg, når det er så enkelt for meg å ivareta andres. I går startet jeg på en rekke e-læringskurs som tydeligvis er obligatoriske i hensyn til sommerjobben min. Det står ingenting om det er ment å være ferdig før jeg starter. Likevel har jeg valgt å prioritere det mens jeg har tid. Det er veldig kjipt å komme hjem til en rekke kjedelige oppgaver. Jeg begynte såvidt å pakke i går. Det vil si at jeg planlagte hvilke klær jeg skal ha med, ikke noe annet. Men jeg gikk en tur ned i kjelleren for å finne kofferten min. Den var borte, men tenkte ikke så mye mer på det, fordi pappa ofte flytter koffertene til uteboden. Da han kom hjem, spurte jeg han hvor den var. "Åh, den har jeg kasta". Verden sto litt stille for meg, da jeg forsøkte å forstå at han faktisk sa det, og at det ikke var noe jeg hadde innbilt meg. Han fortsatte: "den hadde så mange skader, så jeg kastet den". Jeg sa noe som "men jeg trenger den! Jeg skal til Bergen på onsdag". Jeg trampet veien opp til rommet mitt og mumlet "what the fuck am I supposed to do now?". Pappa ropte etter meg, og sa "vi har en hel rekke kofferter å velge mellom i boden". Jeg ropte tilbake, sa: "jeg vet, men det er ingen som er akkurat den størrelsen jeg hadde". Jeg er helt klar over faktumet at kofferten min var på randen til å bli ødelagt, og jeg hadde planlagt å kjøpe meg en ny en. Jeg hadde bare planlagt å vente til jeg hadde penger til det. Problemet er at kofferten faktisk var den perfekte størrelsen for meg. Jeg er ingen storpakker, og ofte så kan det holde med en sekk for min del. Men kofferten var litt større enn størrelsen på en typisk håndbagasje. Det andre problemet er at den har en del sentimental verdi. Den har vært med meg på alle mine egne reiser, den har vært med meg på noen av mine beste minner, og nå er den borte. Hvem skulle tro jeg sørget så mye over en koffert. Pappa forsøkte i tillegg til å få meg til å kjøre i dag, hvilket gjorde meg mer irritert. Irritasjonen sitter og småkoker under overflaten, og jeg kjenner at jeg er glad for at jeg får en liten pause fra pappa i løpet av de neste dagene. Innimellom er det slik i livet, det gnisser mellom mennesker, og da er det lurest med litt avstand. Jeg er nødt til å fortsette med pakkingen og e-læringskursene, heldige meg. I det minste er det en vakker dag, og eksakt en måned til jeg fyller år!