Jeg ble overraskende nok mer forført av de kvinnelige artistene enn de mannlige. Jeg snakker såklart om Bergenfest! På First Aid Kit følte jeg meg som en 17-årig gutt på 70-tallet, forelsket i Johanna. Jeg hadde riktignok mest sikt til henne. Elsket alt hun hadde på seg, spesielt skjørtet. I tillegg var entusiasmen hennes smittende. Jeg synes uten tvil at det er gøyest å se på artister som virkelig koser seg på scenen. På togturen hjem fra Bergen spurte Marble meg hvem som var favoritten min fra festivalen. "First Aid Kit," svarte jeg, ærlig. Jeg hadde ingen forventninger til de, hadde nesten ikke hørt noe om dem. Også stod vi plutselig der på plenen og ble hypnotisert av de vakre vokalene og harmoniene. "Jeg faller alltid for harmonier," sa jeg. "Ja, jeg vet du gjør det," sa Marble. Aurora sjarmerte alle i senk med sin fantastiske stemme og personlighet. Mennesker som henne er en raritet, og bør ivaretas likesom nasjonalskatter. Jeg husket heldigvis å ta et opptak av en sang, slik at jeg kan forevige følelsen. Etter lang ventetid fikk jeg endelig sett Bastille live, og det var fryd og gammen. Det var liksom så merkelig å endelig få høre disse sangene jeg har hørt på utallige ganger live. Marble sa at de var så høflige, britene lever opp til sine stereotypier innimellom. Dan (sangeren) var ærlig og sa at han ikke var en spesielt god danser, og fikk publikum til å "get down" med han under visse segmenter av en sang. Det var bra, og vi var gla! Jeg ble spesielt glad da de fremførte
Rythm of The Night-- en egen favoritt, og en sang som minner meg om bryllupet til Lynx og Grepper. Etter Bastille skulle vi gå videre til en annen artist, men stoppet opp for å høre på dePresno som var en liten sjarmør med en stor stemme. På søndagen fikk jeg hørt på Rae Morris, som jeg i forkant av festivalen aldri hadde trodd jeg skulle få høre på live. Hun har stort hår, og stor stemme. Jeg, Marble og Ale stod kanskje tre meter unna denne artisten som kun er ett år eldre enn oss. Jeg hør
te først om Rae Morris for tre år siden via Skins, men har ikke hørt så mye på musikken hennes etter det. Så jeg var spent på hvordan konserten ville bli, men jeg skjønte fort at det ville bli bra. Hun var genuin, og overrasket over at så mange kom for å se på henne. Genuine og ydmyke artister er noe av det beste som finnes. Jeg kjente at til tross for slitne ben, smilte jeg og danset til musikken. Etter Ben Howard på fredag, la vi oss i ett-tiden, og stod opp rundt sju dagen etter. Jeg sovnet rundt tre, så jeg endte opp med veldig få timer søvn. Men vi var bestemte på å gå fjelltur, så vi pakket nister og var ute av døra etter klokken slo åtte. Vi tok banen opp Ulriken, og gikk over vidden til Fløyen. Jeg skulle ønske jeg var helt frisk, men jeg spiste en del Doc' og hadde nærmest snytepapir limt til nesen. Jeg og lillesøsteren til Ale gikk i noenlunde likt tempo, mens Ale og Marble gikk 8 meter foran oss. Det skal sies at av alle oss, så var Marble den som hadde toppform og løp foran oss mye av tiden. Ale mistenkte en UVI, jeg gikk og snytte meg mens jeg forsøkte å ta bilder, lillesøsteren til Ale har nylig operert og forsøkte å unngå å vrikke foten. Men det var en veldig vakker tur. Natur er den beste kunsten i mine øyne, og fjell er noe av det beste jeg vet om fra naturens side. Jeg kunne ha brukt en hel dag på den turen bare for å ta inn alle inntrykk. Vi var alle ganske gåen på siste partiet på veien hjem. Lillesøsteren til Ale kunne likeså godt ha spurt "er vi hjemme snart?" type 5-åring, og jeg lurte litt på om jeg skulle legge meg på veien. Vi endte opp hjemme rundt 14:30. Etter Marble og jeg var ferdigdusjet og klare, dro vi til Bergenfest for å se på Aurora og Kyla LaGrange. Etter klokken ble 18:00 gikk vi for å møte Ale for å kjøpe sushi, og dro hjem for å spise/vorse mens vi fikk en løpende kommentar om den svenske kongefamilien og bryllupet fra Ale's venninne. Det var veldig underholdende, og jeg må innrømme at jeg kan mer om kongefamilien nå enn jeg gjorde før. Og det er greit! Jeg sa til Marble på togturen hjem i går at jeg satt og tenkte over alle tingene jeg har lært i løpet av denne turen. Nøkkelordene er: sedimentære, metamorfe, og magmatiske -bergarter, parajumping, tingrett, lagmannsrett og høyesterett, svenske kongefamilien, bønner og kjøttdeig. Etter vors, dro vi tilbake til Bergensfest for å se på Kygo, såklart. Det var som forventet; stolte bergensere og mye stemning, stappfullt på plenen. Jeg beklaget på forhånd til han som stod ved meg. "Beklager, men det blir nok litt dytting og slikt," sa jeg. Han nikket, og sa "ja, jeg vet det," med et smil. Jeg og Marble grep inn under noe som så ut til å skulle utvikle seg til en slåsskamp. I etterkant tenkte vi at det kunne bli stygt, vi kunne fått et slag i trynet, så nærme som vi stod. Og jeg som tok hånden min i mellom for å skille dem. Men jeg sa jo til Marble i forkant av turen at vi måtte være ekstra snille slik at vi fikk god karma. Regner med at det å stoppe en slåsskamp er en snill handling. Tror at den gode karmaen gav oss fint vær i Bergen. Jeg ble veldig overrasket da Kygo spilte hans miks av
Wait av M83, og synet mitt gikk til himmelen for å se på det vakre fyrverkeriet -- inntil det var noen rester som falt ned, og jeg ikke hadde ønsker om å få noe i øyet. Etter Kygo, gikk vi hjemom en tur for å gjøre oss klare for å dra ut. Vi stod i kø for å komme oss inn på en nattklubb rundt 1:30, men kom oss ikke inn før i 2:00 tiden. Hele Bergens befolkning var ute på byen, og jeg kommenterte at det var flere ute klokken 2:00 enn klokken 7:00 på morgenen. Marble og Ale slang fra seg jakkene sine på gulvet, mens jeg surret min rundt livet. Vi fant oss en plass på det overfylte "dansegulvet" og danset til de ulike sangene.
Hjerteknuser av Kaizers Orchestra ble spilt, og bergenserne fikk en ekstra energiboost. Akkurat da ble jeg også en bergenser, for jeg elsker sangen. Min entusiasme viste, og jeg ble fanget i armene til en som så min kjærleik for sangen. Jeg initierte til et klussete forsøk på vals. Jeg førte, mens vi sang sangen i ansiktet på hverandre. Jeg sang også i ansiktet til en kvinne som danset like ved. Du vet den følelsen av å finne andre mennesker som er like glad i en sang, eller en artist som deg? Den er god. Det var ikke en udramatisk kveld, for Maria mistet jakken sin, og det satte en liten damper for dagen/kvelden/natten.
Optimist av Jahn Teigen ble spilt, og Ale og jeg forsøkte å skape en lysere stemning for Marble ved å synge "optimist, jeg vet det går bra til sist". Men hun avviste oss, da vi fortsatte å synge. Rundt kl. 3:00 ble lyset skrudd på, og vi gikk for å drikke litt vann. Marble og jeg satte oss ned for å ta litt pause, mens Ale gikk et annet sted. Jeg sa til Marble at vi kunne gå rundt og se når alle hadde flyttet på seg, og tror du ikke at vi fant jakken hennes? Joda, for når du er optimist så går ofte ting bra til sist! Vi gikk ikke så lenge etterpå, og jeg gikk i forkant av de andre, rett og slett fordi jeg ikke orket å vente. Marble skremte meg da hun kom løpende og hoppet på meg. Mens vi stod og ventet på Ale, som hadde en avskrudd mobil, møtte vi selvfølgelig en rekke mennesker. Vi stod jo faktisk midt i smørøyet. Et par inviterte oss hjem til nach hos dem. Han ene så svaret før vi åpnet munnen, og han pekte på seg selv og kompisen sin, sa "se da, vi ser jo ut som en million kroner i kveld". Marble og jeg lo, og jeg som tydeligvis hadde en høflighetsdag, sa "ja dere ser kjempe kjekke ut i kveld," i en tone ala stolt forelder. Vi fant Ale tilslutt som ikke hadde rørt seg mer enn 4 meter fra der jeg så henne sist. Hun løp hjem for å gå på do, mens Marble og jeg vandret langs bryggen. "Har du en sigg?" spurte en bergenser som satt på en bussholderplass med to andre. "Nei, røyk er dårlig for deg," sa jeg for andre gang det døgnet (nå som jeg straks (forhåpentligvis) er ferdig som sykepleier og har fordypet meg i kols, har jeg valgt å jobbe litt forebyggende innimellom). "Ja eg vet jo det, tror du at eg er dum eller?" sa han ene. Jeg begynte å prate om sykepleie og at kols er en av de verste sykdommene du kan få. Vi ble stående en stund, før vi gikk videre langs bryggen der vi møtte et par nederlendere som ville ha med oss på skipet?? Vi dro hjem og sovnet rundt 4:00. Lørdag var en lang men veldig fin dag. Vi hadde fullpakket program nærmest alle dager, men søndag var for egenomsorg proklamerte jeg. Bergen er ikke veldig stort, men det er kompakt og man bor nærmest oppå hverandre. Naturen er vakker, og du vet ikke hva Bergen er hvis du ikke eier regnjakke. Bergenserne er mer åpne enn noen andre nordmenn, og på den måten "unorske". Ale er forelsket i Bergen, og det er ikke så rart. Jeg hadde vansker med hvilken dialekt jeg skulle bruke, og innimellom glapp jeg. Sa "ho" til Marble, snakket sunnmøringsdialekt til damen ved kassen og konduktøren på toget. Det er alltid trist å komme hjem etter fine turer, og skulle ønske jeg hadde fått mer tid til å bare "være" med Ale. Vi skrev henne noen brev før vi forlot leiligheten, og dro til togstasjonen der streiken var i full gang. Jeg var hjemme rundt 21:00 i går kveld, og valgte å pakke ut med en gang. I morgen starter jeg min første opplæringsvakt, og nervene har slått inn for fullt. Sykepleier? Jeg? Nei, det kan da ikke stemme. Solen er ute, og klokken er mye. Bergen er kanskje over for denne gang, men jeg har heldigvis One Direction til å se frem til om noen få dager. Monchita sa til meg "det ser ut som om ting faller på plass for deg da," i det jeg klagde over morgendagen. "Eh, ja, kanskje?". Kanskje hun har rett. Ikke vet jeg. Før Rae Morris skulle synge en sang, sa hun "denne handler om å være usikker og å lete etter svar, og den følelsen. Så når dere hører sangen, kanskje dere også kan få den følelsen..". Publikum lo, og jeg tenkte at den følelsen har jeg uavhengig av sangen. 20-årene, dere, de er en turbulent flytur. God tirsdag, og hei igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar