Jeg brast nettopp i gråt. I dag fikk jeg tilbake karakter på bacheloroppgaven, og det gikk dårligere enn jeg ønsket. Samtidig var det akkurat den karakteren som var mantraen på slutten av dagen, for jeg følte meg så sikker. Og i det siste så blir ting ofte som jeg sier det blir. Jeg er såklart misfornøyd, for jeg føler absolutt ikke at det er den karakteren oppgaven min fortjener. Men jeg følte ikke meg så veldig trist. Da jeg hadde mitt siste møte med veilederen min på skolen spurte hun meg om jeg kunne sende karakteren min når jeg fikk den. Ja, svarte jeg omtrent før hun fikk sagt ferdig setningen. Og det var det jeg gjorde. Etter jeg sendte melding til læreren, leste jeg en melding fra T-vennen min, som jeg i det siste har innsett har vært en stor støttespiller de siste månedene. I det siste har han nærmest blitt coachen min i "hvordan å mentalt prosessere å gå fra student til sykepleier". Etter jeg leste hans melding, oppdaget jeg at veilederen min hadde svart. Hun skrev en veldig viktig setning, som jeg selv var og er klar over. Men det er alltid godt at en lærer som har rollen å sette karakterer sier dette: "karakteren sier ikke nødvendigvis så mye om hvor dyktig sykepleieren er i praksis". Da jeg leste dette brast jeg i gråt. Må innrømme at jeg har hatt en slitsom dag, og at jeg på slutten av dagens kurs nesten sovnet. Da er sannsynligheten for gråt ennå større. Men hun har rett; karakterer definerer verken deg som person eller dine evner. Og jeg tror at så fort man innser det faktum, så blir det enklere å takle a4-skoleganger. Jeg kjenner ihvertfall en påminnelse om at jeg har gode mennesker rundt meg, hvilket jeg er evig takknemlig for.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar