Det har gått to uker siden siste Indochina-dagbok, så dette er fjerde innlegget. Fjerde av seks. Her er numero uno, dos, og tres. Dette tar plass i Thailand, noe en del av gruppereisen. Og noe en del av "del to" som jeg kaller den andre måneden av reising, hvor Kiwi og jeg reiste alene. Som vanlig, her er en repetisjon av navn. Om det ikke er opplagt allerede, er det fiktive navn. Guiden vår, gruppelederen vår kalles Ken-- opprinnelig fra Thailand, litt sprø og oppfordrer til moro. I alfabetisk rekkefølge bestod gruppen min av: Alison (kanadier), Anne (brite), Cassandra (tysker) Daniel (brite), Donna (tysker), Ella (briter), Espen (nordmann), Gemma (brite), Hans (nordmann), Kristoffer (nordmann), Lara (brite), Logan (amerikaner), Melanie (brite), Mia (brite) og Thomas (brite). (Senere kom: Abby (brite) og Alex (dansk).
Dag 26
Hadde vekkerklokken på 4.30. Klarte ikke å få meg til å våkne da. Satte på ny alarm 4.40. Denne gangen vekket jeg først Kiwi og deretter de andre. "Girls, its 4.40, so you have 20 minutes till we leave". Følte at jeg var sånn camp leder. Vi snublet i vår halvsøvne ut i mørket. Jeg sa takk til damen som hadde latt oss sove over og ordnet med mat og lignende, også pratet jeg med nordmennene på vei ned. Vi skulle nemlig på en 11-timers båttur denne gangen. Jeg visste ikke dette før Kristoffer fortalte meg det. Jeg forsøkte å sovne på båten, men det var for kaldt for at jeg skulle klare å sovne. Så i stedet så jeg ut og observerte at det ble lysere. Uansett hvor jeg reiser, så blir jeg så glad av å høre på Tom Rosenthal's It's going to be wonderful eller Solo. Etterhvert ble vi servert frokost. Jeg, Cassandra, Mia og Kiwi satt i bås sammen og pratet om frokost nemlig, delte kroppsvarme. Også kom frokosten. Jeg duppet av etter frokosten, da det ble varmere. Sovnet først i stol tror jeg, også gikk jeg til en av solsengene da den var ledig. Så var det plutselig lunsj, og vi sovende ble vekket av Ken. Etter lunsj satt jeg hovedsakelig borte på solsengen og nøt vinden. Ble ganske rastløs på slutten av båtturen. Telte ned timene. Det er jo rart at jeg ikke var mer rastløs. Endelig ankom vi Chang Khong. Der tok vi en tuktuk med bagasjerommet på toppen av taket. Vi endte opp ved immigrasjonen, hvor vi stemplet ut av Laos. Også satte vi oss inn i en buss på vei til den andre immigrasjonen. Abby trengte hjelp med bagasjen sin, da den er blitt ganske ødelagt etter reising. Hun spurte om hjelp, jeg og Thomas stod ved henne. Jeg startet å løfte opp bagasjen. Abby sa "I was kind of hinting at Thomas to help". Jeg lo, fortsatte. Og Thomas sa "you're a strong and independant woman". Det tok ikke lange tiden med buss før vi var fremme. Vi stemplet oss inn i Thailand, også satte vi oss i bussen. Litt før dette, så begynte det å blåse helt sinnsykt. Jeg gikk og gjemte meg i inngangen til et toalett eller noe. Det begynte å pøse ned med regn, og det lynet. Jeg var ganske skremt, og var sikker på at vi skulle havne i en naturkatastrofe, hvilket er en av mine største frykter. Det gikk heldigvis greit, men var usikker lenge. Vi ankom hotellet etter en stund, hvilket viste seg å være ganske fint i min menig. Doen og dusjen var riktignok "ute". Ikke utedo altså, men ja, vanskelig å forklare. Vi fikk en time på oss til å gjøre oss klare for middag. Det gikk akkurat. Også viste det seg at vi skulle spise på hotellet. Vi hadde liksom sett for oss at vi skulle ut og spise. Så det var liksom ikke vits å pynte seg. Jeg spiste en skuffende pad thai. Også dro jeg og Cassandra til 7/11 for å kjøpe snacks. Kjøpte med en pakke mini-oreos til Kiwi. Også satte jeg meg ned igjen på plassen min. De andre var ferdig med sine måltid, og skulle på 7/11. Jeg ble sittende fordi jeg skulle prate med Ken om ziplining. Også kom noen av de andre tilbake, og de satte seg ned. Det var Melanie, Daniel, Ken og Thomas. Vi satt og pratet, hang. Kiwi hadde gått til rommet før meg. Bestemte meg for å gå tilslutt. Satte meg på toalettet, også hører jeg plutselig Kiwi skrike. "Du må hjelpe meg," sa hun utenfor dodøren. Jeg tok det med ro som vanlig. Det var visst en ganske stor øyenstikker, og begge var usikker på hvorvidt den kunne være farlig. Vi fikk den inn på toalettet, men ikke lenger enn som så. Jeg mistet oversikten over hvor den ble av, og jeg bestemte meg for å gå og spørre de andre om de visste om øyenstikkere er farlige. Ken sa at de kan bite, og Daniel nikket, sa de kan være farlige. Jeg gikk rett på selv om jeg hadde en anelse om at de ikke var farlige. De lo av ansiktsuttrykket mitt, også sa Ken at han kunne hjelpe med å fjerne den. Så gikk vi opp. Ken var litt i bakgrunnen, snakket vel med resepsjonen. Så Thomas meldte seg til å gi det et forsøk. Han så den med en gang, forsøkte å fange den med et glass. Det gikk ikke fordi 1. den var i taket, og Thomas er ikke høy nok. 2. fordi øyenstikkeren var for stor for glassene vi hadde på rommet. Ken kommer gående inn og klarer å få tak i øyenstikkeren med hånden sin. Han lar oss alle se på den, før han tar den med ut. Problemet er at ingen lukker døren, så den flyr selvfølgelig inn igjen. Kiwi, Melanie og jeg dukker for å gjemme oss. Skulle bare sett hvor dumme vi så ut. Jeg og Kiwi dukket ved sengekanten, skrek antakeligvis innimellom. Tilslutt klarte Ken å fange den igjen. Denne gangen fløy den ikke tilbake, fordi jeg nærmest smalt døren i ansiktet til folket. «Thank you, but I’ve just gotta close the door so it doesn’t fly back in» sa jeg. Også la vi oss, etter et par latterkuler da vi reflekterte over hendelsene.
Dag 27
Vi hadde atter en bussreise, denne gangen til Chiang Mai. Vi droppet bagasjen av på hotellet, før vi dro videre for å spise lunsj. Jeg skulle ikke være med på Tiger-dopingen som jeg kaller det i mitt hode. I stedet skulle jeg være med Melanie og Daniel til en badeplass, hvilket var akkurat hva jeg hadde som ønske. Thomas slengte seg med, men nølte litt da vi fant ut at det var "varmt" vann. Thomas er nemlig en varm person. Og når du da plusser en varm person med et varmt miljø og en varm badeplass, så blir det ikke det samme som minus pluss minus erlik pluss. Han ble likevel med. Vi sjekket inn på hotellet etter lunsj, hadde 15 min på gå gjøre meg klar, også møttes vi nede i lobbyen. Vi tok en taxi til the quarry som jeg tror det kalles. Det er en gammel minegruve, hvor de gravde for langt og endte opp med vann i gruven. Det et ganske spesielt syn. Var litt skeptisk i starten da jeg ikke så noen mennesker, men forstod fort at det var områder som var stengt av for forskjellige grunner. Vi gikk til dypet, hvor man kunne hoppe ned i vannet. Alle var varme og ganske klare for å komme seg i vann uansett hvordan. De tre andre bestemte seg for å hoppe, mens jeg var vettskremt og klamret meg til tingene til alle. Jadda, jeg skal bare stå her og passe på. Tilslutt kom Thomas opp, spurte om jeg ikke skulle hoppe. Karen som kjørte oss/barnepasseren vår (Ket hadde antakeligvis sagt: pass på kidsa, selv om noen av oss var 27), hadde stått og oppfordret meg til å gjøre det. Jeg hadde lyst, bare for å gjøre det, men jeg var så redd. Men jeg bestemte meg. Også stod vi der. "Do you think we're standing a bit too close?" spurte jeg Thomas, selv om jeg helst ønsket å klamre meg fast i hånden hans for moral støtte. Han ba meg flytte meg et steg unna fordi han ville så nærmere der jeg stod i utgangspunktet. Så stod vi der, og Thomas spurte om jeg var klar. Benektet dette, sa jeg var på gråten, noe jeg faktisk var. Han telte ned "3, 2, 1". Melanie og Daniel fulgte med fra vannet. Vi hoppet, han gikk raskere enn meg fordi han er tyngre. Eneste jeg husker er at jeg syntes han var farlig nærme hvor jeg hoppet. Da jeg kom opp, sier Thomas "are you okay? I think I kicked you". Jeg hadde vondt i kroppen, men hadde ikke kjent noen spark. Jeg var jo sikker på at det var jeg som hadde sparket ham. Melanie, Daniel, Thomas og jeg ble enige om at det var omtrent 7-8 meter høyt hopp. Jeg var glad for at jeg gjorde det. Ble i vannet som var akkurat perfekt. Det var liksom et par sånne flåter i vann som man kunne henge på. Jeg var der sikkert i et par timer. Thomas hoppet mange ganger mens Melanie og Daniel forsøkte seg på ulike hopp via et mindre høyt stup. Tilslutt klatret jeg opp. Melanie ønsket å hoppe det store hoppet igjen, men hun hadde mistet nervene sine. Hun stod ved stupet omkring 40 min, hvilket er uklokt for da blir du enda mer nervøs. Publikum stod og ropte at hun skulle hoppe, jeg stod med kameraet klart etter å ha snappet bilder av solnedgangen. Typisk da at hun hopper i det jeg snur meg. Vi dro fornøyde hjem, jeg tok en veldig rask dusj før vi møttes i lobbyen for å spise middag med de andre. Vi skulle på et fint sted, og det var heldigvis ikke lange veien fra hotellet vårt. Jeg var ganske sulten, og bestilte meg en cheeseburger og øl. Jeg satt ovenfor Alex, og vi hadde bestilt akkurat det samme. Burgeren var helt fantastisk. Nest beste burgeren jeg har smakt. Nordmennene var enige, dog de var antakeligvis høye, så da er det meste himmelsk. Cassandra smakte og hun sa det var den nest beste burgeren hun hadde smakt. Daniel fikk smake den siste biten, fordi Daniel alltid har en tendens til å være villig til å spise rester. Og fordi jeg veldig gjerne ønsket å dele opplevelsen med en av mine favoritter i gruppen. Det var i løpet av kvelden her at jeg innså og fikk vite at det var Daniel og Melanie's siste kveld. Ken og jeg snakket nemlig om ziplining, for jeg hadde sagt ja til å være med. Også sier han at jeg skal pakke ferdig og sjekke ut, og deretter dra på Ziplining. Jeg ble forvirret fordi jeg trodde vi hadde ennå en natt i Chiang Mai, men det hadde vi ikke. Jeg ble selvfølgelig veldig skuffet og lei meg, ropte nærmest til Melanie og Daniel «is this your last night?». De satt nemlig på andre siden av bordet. Vi dro videre for å finne utesteder. Ken dro oss med på en lang spasertur, og vi kom frem til et område som lignet en partygate. Vi satte oss ned, jeg tok meg en øl og satte meg ved Daniel og Melanie. Forflyttet meg opp mot Thomas, da han hadde viften rett ved seg. Noen dro til dansegulvet på den andre siden, men det var for varmt for meg, så jeg bestemte meg for å sitte. Forflyttet meg mellom de ulike gruppene av folk i gruppen min. Endte opp på en benk ovenfor guttene, hvor jeg drakk vann og pratet med Donna. Har ikke pratet så mye med henne i løpet av turen, men vi hadde en veldig god samtale. Lærte faktisk veldig mye om henne. Mesteparten av utestedene i Asia stenger ved midnatt, så vi dro tilbake til hotellet. Jeg satte meg i en tuktuk med Kiwi, Alison og Donna. Tror det var den råeste tuktuk-opplevelsen jeg har hatt hittil. Vi kjørte fort, guttene i tuktuken bak oss var i ferd med å nå tak i oss, men vi var raskere. Vi kjørte like godt forbi den første tuktuken også. I bakhodet tenkte jeg at fy søren, hadde dette vært min første dag, hadde jeg vært vettskremt. Heldigvis var det ikke min første dag, i tillegg til at jeg hadde alkohol i kroppen. Da vi ankom hotellet, tok jeg bilder med engangskameraet mitt, også løp jeg opp fordi jeg skulle dusje og pakke. Kiwi la seg, og jeg overhørte masse lyder utenfra. Var visst noen av folkene som bestemte seg for å gå i bassenget. Jeg stod i trusen, så hadde ingen ønsker om å gå ut. La meg tilslutt.
Dag 28
Folk var synlig fyllesyke ved frokosten. Jeg, Kiwi og Alex skulle på ziplining og var alle ganske opplagte. Jeg hadde gruet meg litt til aktiviteten fordi jeg har høydeskrekk, men visste at det ville gå greit. Og det fikk faktisk bedre enn jeg hadde tenkt. Instruktørene våre var ganske crazy, ene kalte oss bestandig "honey". Vi møtte Ingrid, nordmannen. Jeg skulle hilse på henne, si navnet mitt (på Engelsk). Før jeg får sagt noe, sier hun "jeg heter Ingrid". "Åh, du er norsk!" Sier Kiwi. Hun hadde tenkt at vi var norske fordi Kiwi gikk med Fjellräven sekk og jeg med Bergans. Hun hadde selvfølgelig rett. Jeg kjente sommerfugler i magen ved den første "posten", første stedet vi skulle zipline. Tror det er fordi det var der vi faktisk fikk tid til å tenke. Resten var bare å gjøre fordi instruktørene bare klippet deg fast i neste post og ba deg gå videre. Det jeg hadde gruet meg mest til var poster der man blir sluppet ned mange meter mot bakken. Det føles liksom ut som et fritt fall uten at det er det. Den aller siste posten var et slikt fall, og det var på 40 meter. For å si det sånn var mantraen min «ikke se ned». Det gikk faktisk veldig bra, og jeg hadde masse gøy. Vi endte opplevelsen med is, før vi ble transportert tilbake. Vi hoppet i bassenget før vi innså at vi måtte skaffe oss noe take away for natttoget. Så vi gikk ut av bassenget da alle de andre kom tilbake. Resterende av gruppen vår hadde nemlig vært på et elefant sted. Med tanke på at jeg vet at mye slike dyrerelaterte aktiviteter er sketchy, og jeg ikke har blitt særlig informert mer enn at det er en aktivitet, valgte jeg unna de aktivitetene. Jeg og Kiwi dro på en kafé vi hadde sett forleden dag. Jeg spiste gulrotkake til lunsj, bestilte med meg en croissant til middagen min da jeg hadde en craving for akkurat det. Også ble vi sittende i denne lille dokkehuskafeen. Jeg sa til Kiwi at vi burde dra tilbake med litt tid ekstra slik at vi kunne si hadet til Daniel og Melanie. Like etter kom de faktisk gående inn døren med Ken. Noen ganger altså. Tilslutt ble klokken fire, og vi møtte skynde oss tilbake til hotellet fordi vi skulle rekke natttoget. Vi satte inn sekkene våre i bussene, også gikk vi for å si hadet. Både Daniel og Melanie fikk en lang klem fra meg. Jeg har en tendens til å få god kontakt med par, tror jeg. Også var de liksom noen av de første jeg hilste på. Det var ganske trist. I det vi kjørte avgårde, vinket vi til Daniel og Melanie. Mia kommenterer at Melanie begynte å gråte. Så begynner hun å gråte, Kiwi gråter, også meg. Føltes ikke ut som om jeg klarte å stoppe heller, for det kom stadig ferske tårer. Det stoppet i tide til togstasjonen, hvor vi fikk billetter med en gang og deretter gikk på vognen. Det viste seg at Kiwi og jeg skulle sove med fremmede. Også fikk vi en sånn brosjyre der det står at kvinnelige passasjerer ikke bør sove på nederste bunk. Jeg hadde allerede tatt top-bunk, og krabbet på sengen. Inntil jeg kollapset, og ikke klarte å bevege meg med alt jeg bar (75L sekken min på ryggen, lille sekken min på magen, og et handlenett på en armen). Kiwi valgte å filme meg i stedet for å hjelpe meg, så jeg lå der miserabel. Både Ken og Thomas gikk forbi, lurte på hva som skjedde. Thomas sa han skulle komme tilbake og hjelpe etter at han hadde lagt fra seg sin sekk. Heldigvis bestemte Kiwi seg for at hun faktisk skulle hjelpe meg. Uansett, vi var litt bekymrede for å dele sånt «rom» med fremmede grunnet brosjyrene vi hadde fått utdelt. Men så ordnet det seg. Thomas kom nemlig tilbake for å hjelpe meg fra sekkene mine, men da hadde jeg jo fått hjelp av Kiwi. Vi snakket i stedet om borsjyrene, og Thomas sa at han og Espen også hadde fått billetter der de måtte dele med fremmede. Så vi bestemte oss for at de kunne flytte inn hos oss. Jeg og Kiwi satte oss i «rommet» til noen av de andre jentene, og der satt vi og pratet og spiste snacks og delte kroppsvarme. Det var veldig koselig, spesielt fordi dette var den siste reisen vi ville gjøre sammen. Gutta (Thomas, Espen, Hans, Kristoffer) satt på vårt «rom», i sengen til Espen og så på film sammen. Det er noe av det søteste jeg har sett. Tok et bilde av dem. Espen spurte om vi ikke skulle gjøre sengene våre klare, for de skulle legge seg. Og da er det greit å få det unnagjort slik at det ikke blir så mye bråk for dem. Så jeg og Kiwi gjorde klare sengene våre og bestemte oss for at vi like gjerne kunne legge oss med tanke på at vi skulle opp klokken 5. Sovnet rundt 21-tiden og sov nesten hele natta.
Dag 29
Vi ankom Bangkok grytidlig, gikk en kort vei fra togstasjonen til hotellet. Det var så merkelig, for jeg var noe trøtt mens vi gikk, men kjente igjen hvor vi hadde hatt vårt aller første måltid sammen, også var vi plutselig tilbake på det første hotellet vårt—hvor det hele startet. Det er en av de merkeligste tingene jeg har opplevd. Vi skiftet, spiste frokost, og deretter dro vi til et palass. Det er ganske kjent, men det står stille for meg hva det faktisk heter. Det var en del av oss som dro, men vi kjørte i forskjellige tuktuker, så vi ble som vanlig splittet opp. Også var varmen så ekstrem, at vi gadd ikke å prøve å finne de andre. Vi var på området omtrent tjue minutter før det ble for mye for meg og Kiwi. Det var så mange mennesker, og varmen var svimlende. Tuktuken tilbake kostet oss masse, men det viktigste for oss der og da var å komme seg tilbake. Vi dro og sjekket inn på rommet, som var i en helt annen ende enn vi hadde hatt første gangen. Vi gikk morsomt nok forbi det gamle rommet da. Etter vi hadde skiftet til badetøy, dro vi dro ned til bassenget hvor Lara, Thomas og Abby allerede var. Jeg gikk i bassenget med en gang, hvilket var veldig forfriskende. Thomas og Lara joinet oss, og vi snakket om dagens hendelser. Etterhvert kom andre gående, og vi bestemte oss for å ta lunsj på restauranten vi spiste sammen for første gang. Det var helt grei mat, men det som er artig er at nesten hvorenn vi reiser, må de ansatte ommøblere for at vi alle får plass. Luksus kaller jeg det. Vi dro tilbake til hotellet, og de andre planlagte å dra tilbake til bassenget. Jeg hadde ikke planer om det fordi jeg ville slappe av. Kiwi endte opp med å bli igjen med meg. Så vi dusjet og gjorde oss klare for kvelden. Sendte en melding til Mia på face: "can I borrow some hairspray?". Det kunne jeg, og hun bodde tilfeldigvis nesten ovenfor vårt rom. I lobbyen satt gjengen med sitt fineste tøy, klare for vår siste kveld sammen. Vi spiste på en restaurant som het Happy Beer. Dyrt og middelmådig måltid, mye sjømat. Jeg endte opp med øl, et grillet måltid og vårruller om jeg ikke husker feil. Også dro vi på pingpong show. Om det ikke hadde vært for at dette var vår siste kveld sammen, hadde jeg aldri vært med på dette. Hadde fått vite at det var en kvinne som skøyt ut baller fra underlivet sitt. Så for meg noe veldig spesielt, nesten som er magishow. I stedet gikk vi inn i en grumsete klubb, betalte 500 baht. Halvnakne OG nakne kvinner gikk rundt, og jeg var redd for å ta på noe som helst. Det første vi så på scenen var en mann og kvinne ha sex i mange ulike stillinger. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg var sikker på at jeg aldri ville finne meg i den situasjonen. Men så var jeg der da. Deretter kom pingpongdamen på «scenen», og skøyt baller (en havnet faktisk på Hans. Ansiktene til nordmennene var fantastiske). Også var det en dame som gjorde ulike triks som å røyke med vaginaen sin. Jeg, Kiwi, Abby og Thomas ble ganske fort ferdig med å se på dette, så vi gikk ut. Resten av gjengen kom gående ganske tidlig etter. Så ble vi stående på fortauet på en random gate i Thailand og diskutere hvor vi skulle. Nordmennene ønsket å dra til red light district. Espen er nok ganske vant til å få sin vilje for han argumenterte som bare det. Resten føyet seg etter deres ønsker, siden vi ikke ville splitte opp på vår siste natt sammen. Eller, Alison mente at vi skulle holde sammen. Det var nesten som å se et par foreldre splitte opp, og Alison, barnet deres gråte og si at de alle skulle være sammen. Jeg og Thomas stod i utkanten. "This is exactly how I wanted this night to end," sa jeg, sarkastisk. Han sa seg enig. Vi satte oss i tuktuker. Jeg, Kiwi, Mia og Ella sammen. Vi ble stoppet opp av politiet, måtte vise frem veskene våre og ID. Ble litt arg fordi de ville se passet som jeg ikke hadde tilgjengelig for de. Jeg er generelt irritert på politifolk fordi jeg ikke stoler på de. Vi ble heldigvis kjørt videre til Red light district. Problemet vårt da vi kom frem var at vi ikke visste hvor de andre befant seg. Vi var fire unge kvinner som stod litt usikkert midt i Red Light District. Vi gikk litt frem og tilbake, før jeg bestemte meg for å prøve å ringe noen. Mia oppga telefonnummeret til Cassandra. Hun svarte, mobilen ble tatt over av Gemma, og deretter Ken. Jeg hadde ført oss fra gåfeltet hvor det stod så mange mennesker, til utenfor det jeg trodde var en stor elektronikkbutikk. Vi ble bedt om å stå stille hvor vi var, også kom Ken gående. Det var veldig deilig, for jeg var veldig usikker på hvordan vi skulle klare oss selv. Dette området er ikke min kopp te. Halvnakne jenter i gatene, blinkende lys, masse mennesker, etc. Heldigvis forsvant vi inn i en pub. Jeg fikk Guinnessen min. Første og siste Guinness på den turen. Asia serverer i hovedsak lettøl, hvilket er grunnen til at man drikker så mye øl. Smaker nesten vann. Jeg satt med Kristoffer på den ene siden, Hans ved ham, og Thomas på den andre siden. Jeg har en tendens til å havne der guttene sitter. Usikker på hvorfor, men jeg fikk kudos av de alle. Det er noe med at det tydeligvis ikke er vanlig at «kvinnfolk» drikker øl, og da blir det spesielt imponerende når jeg drikker mørk øl. Jeg synes det er en teit stigma at jenter hater øl. Jaja, husker ikke hvem, men en av jentene fikk smake på ølen, og skjærte en grimase. Så hun beviser jo på en måte stigmaen. Etter ølen, dro vi. Nordmennene og Logan ville gå videre, mens resten av oss var klare for å dra hjem. Så vi tok farvel med karene. Klemte nordmennene til tross for at Hans hadde fått en pingpong fra vaginaen til en kvinne på seg, og de andre hadde deltatt i showet (ble bedt om å holde en ballong som ble sprukket av en røyk som damen skøyt via vaginaen sin). Klemte også Logan, som var ganske full allerede. Jeg satte meg på ryggen til Kristoffer èn siste gang—også stod vi der. Kiwi snappet bilder, og tilslutt bad jeg Kristoffer sette meg ned. Like etter kom Logan og kommanderte meg opp på hans rygg også. Jeg ville ikke være uhøflig selv om jeg har en tendens til å være nettopp det mot Logan. Men siden det var vår siste kveld, valgte jeg å være snill. «You’re so light,» kommenterte han. Første gang Kristoffer bar meg på ryggen kommenterte han at det var som å ha på seg sekken. Særlig. Uansett, da Logan skulle sette meg ned, så lot han meg ikke skli ned, noe som jeg synes er vanlig protokoll. I stedet imiterte han en slags kamel av noe slag, og bøyde seg nesten helt ned på bakken. Vi sa hadet atter igjen, også satte jeg meg i taxi med Thomas og Ken. Jeg og Thomas hørte på en av Ken’s mange rare fortellinger, også snakket han inn litt om korrupsjon som vanlig. Da vi ankom lobbyen, hadde jeg tenkt at vi skulle henge sammen. Men flere av jentene skulle reise tidlig dagen etter, så da måtte vi ta farvel atter en gang. Cassandra, Donna og Alison var de som sa hadet denne gangen. De andre var i tårer, jeg var litt stille, trodde kanskje at jeg slapp tårene. Men de kom, rant stille ned mens jeg tenkte på at om jeg ser disse jentene igjen, så er det i så fall veldig lenge til. «I’ll miss you so much,» sa Cassandra, og jeg måtte smile litt. Det er overraskende hvem du knytter deg til. Det viser at du virkelig ikke skal dømme mennesker på forhånd, men vi bare fortsetter. Det er som en lekse som jeg aldri forstår. Gemma, Mia, Kiwi og jeg dro på 7/11 og kjøpte oss snacks, før vi dro på hotellrommet vårt (Kiwi og jeg) og satte oss i sengen og snakket. Vi er antakeligvis de mest sentimale, så vi ville forlenge følelsen av at vi fortsatt var en stor gruppe så lenge vi klarte. Omsider, etter mesteparten av snacksen var borte, gikk jentene, og vi la oss.
Dag 30
Kiwi begynte å gråte da hun så Thomas og Ken si adjø til nordmennene og Alison. Vi så dem igjennom vinduet, og nei, vi er ikke stalkere. Ikke per definisjon i hvertfall. Vi spiste frokost med gjengen (resterende var Mia, Ella, Gemma, Thomas, Alex, Kiwi og jeg), før vi bestemte oss for å slappe av ved bassenget. Før vi gikk til rommene for å kle på oss badetøy, sa jeg og Kiwi hadet til dansken som plutselig var på vei ut. Jeg hadde ikke særlig tilknytning til Alex og Abby, som kom inn i gruppen èn uke før hele turen var ferdig. Det er ganske vanskelig å komme inn i en gruppe som allerede har vært med hverandre i tre uker. Ved bassenget var jeg var stortsett i vannet som vanlig. Er noe med at jeg virkelig føler meg tilfreds i vann, eller sånn halveis i vann. Plutselig var det på tide for oss å tenke på lunsj. Vi bestemte oss for å møtes i lobbyen halv ett (half twelve som britene sier). Ken dro oss med på atter en av hans merkelige steder. Maten ble litt sen da det var en annen gruppe som var der før oss. Så tilslutt betalte Kiwi og jeg for maten fordi tiden begynte å bli knapp. Heldigvis var de andre ferdige rundt den tiden også. Da vi var tilbake ved hotellet var klokken faktisk 13.55, og vi skulle reise 14.00. Taxien stod utenfor og ventet. Kiwi og jeg dro med oss sekkene våre inn i taxien, før vi snudde oss for å si hadet. De andre stod ved taxien, i en gruppe. Thomas hadde forsvunnet på veien tilbake til hotellet fra lunsjstedet, så jeg var bekymret for at vi ikke ville rekke å si hadet til han. Jeg klemte Mia, og hun sa «thanks for always taking care of us», og jeg kjente det stakk i hjerterota. I det jeg går ut av klemmen, ser jeg at Thomas er tilbake. Jeg ble lettet. Klemte alle, sa hadet. I klem med Ken, snurret han meg rundt. Det er trist å tenke på at jeg mest sannsynligvis aldri kommer til å se han igjen. Jeg kan ikke tenke meg en bedre guide en ham. Turen hadde ikke vært lik. Gemma kom tilbake for en andre klem, hvilket førte til at jeg klemmet de andre flere ganger. Også var det på tide og dra—snudde meg, skulle sette meg i taxien. Men så snudde jeg meg sånn halvveis tilbake. Også måtte jeg bare initiere en gruppeklem. Vi satte oss i taxien tilslutt, også begynner Mia å løpe utenfor, Thomas også, på sin tullete måte. Og da kom tårene. Eneste interaksjonen jeg og Kiwi hadde under taxi-turen var vel at jeg gav henne papir for å tørke tårene hennes. Taxisjaføren må ha tenkt at vi var gale, for vi gråt bare. Vi ankom flyplassen som virket noe overveldende først, men som viste seg å være veldig avslappet. Vi satte oss på en kafe, hvor vi gråt litt mer. Folk stirret, men jeg klarte ikke kontrollere tårene. Jeg leste Lara's Facebook-status, hvor hun skrev at hun har brukt den siste måneden på reising i asia med en gruppe fantastiske mennesker som hun kom til å savne. Også viste Kiwi meg et bilde av Gemma og meg. Det ble bare for mye, og jeg brast i gråt igjen. Selve flyturen var grei. Jeg sovnet før flyet tok av, så jeg kan vel egentlig ikke si så mye om flyturen annet enn at jeg ikke sprengte noen trommehinner. Også bar vi på den første transport-situasjonen alene. Vi tok en taxi. Det var mørkt, og det tok lang tid. Geografien min i Asia er ganske dårlig, så kunne ikke kalkulert noe i hodet heller. Ble liksom litt usikker på om vi var på riktig sted. Men hvordan kan du vite det når du ikke har vært der før? Uansett, Kiwi og jeg fortalte hverandre spøkelseshistorier, og sånne ekle greier. Det startet med at jeg gjenfortalte spøkelseshistorier som hadde blitt delt rundt bålet da vi sov hos en stamme. Kiwi hadde nemlig lagt seg da, så hun hadde ikke fått med seg historiene. Vi ankom riktig hotell (vi var litt usikre), sjekket inn, og gikk deretter til naboetableringen– Tanta’s pizza. Det var merkelig å spise alene for første gang på en måned. Men ro er veldig behagelig. Vi gikk en liten tur langs gaten, kjøpte strandmatte og vann før vi vendte nesen tilbake til hotellet.
Dag 31
Jeg kaller egentlig denne delen av turen «del 2» for da var jeg og Kiwi ute og reiste alene. Men gidder ikke å splitte opp posten, fordi vi fortsatt befant oss i Thailand. Dette var en dag ment for avslapning. Vi skulle ikke ha noe som helst på agendaen. Vi endte opp på stranden for soling og bading. Kiwi ble riktignok lenger enn meg. Surprise, Kiwi er faktisk bedre strand og sol-menneske enn meg. Jeg er faktisk veldig dårlig strandmenneske, med unntak om det er mindre varmt da. Thailand-varme er veldig fint, og du føler at du virkelig er på ferie. Men det er ikke typen varme som jeg overlever i. Jeg dro tilbake til hotellrommet, slappet av. Kiwi kom tilbake ikke så lenge etter meg. Vi spiste lunsj ved stranden, på et annet hotell. Vårt hotell ligger rett ved stranden, er bare en vei som skiller hotellet fra å være på stranden. Jeg drakk antakeligvis vannmelonshake. Også spiste jeg reker og grønnsaker marinert i sursøt saus. På veien hjem så vi etter massasjesteder. Vi endte faktisk opp på hotellets eget spa. Det er første gang på denne turen at vi fikk en ordentlig massasje-opplevelse. Det var liksom veldig ordentlig. Først ble føtter og ben vasket og skrubbet. Vi ble påført sandaler, før vi gikk ned og skiftet til engangstruse og kåper. Vi lignet litt på samuraier. Vi valgte Swedish massasje denne gangen fordi vi ikke ville gjenta en ny smertefull opplevelse. Jeg var i ferd med å sovne, tror jeg sikkert gjorde det innimellom. I en massasje blir du bedt om å snu deg eller sitte opp (full kroppsmassasje). Hver gang var jeg som et spørsmålstegn. Det var som om jeg bare «hæ? Er det meg du prater til?». Massøren min lo. Etter massasjen var både Kiwi og jeg KAKE. Vi dro til bassenget og svømte der. Til middag spiste vi på en indisk restaurant. Jeg bestilte en spinatrett som vanlig. Den var middelmådig, men vannmelonshaken var fantastisk. Fikk Kiwi hektet på shaken også. Vi kjøpte oss vann på turen hjem, også tok vi kvelden.
Dag 32
Vi dro ut til Railaigh beach med båt. Vi var ikke de eneste. Vi fant oss en plass langt på toppen langs gjerdet på stranden. Vi byttet mellom soling, lesing og bading. Problemet er at en må smøre seg med solkrem etter du har vært i vann. I teorien skal dette være greit, men når du er på en sandstrand er det umulig å unngå sand. Det blir som en skrubb. Det lå en ensom kar bortenfor oss. Jeg fikk øyekontakt med ham da jeg stod og lufttørket meg etter et dypp i havet. Stod der og leste når jeg så han se i min retning. Han var en typisk tall, dark & handsome. Om han hadde kommet og spurt meg om min hånd i ekteskap, hadde jeg antakeligvis sagt ja. Neida. Vi ble tilslutt litt lei. Kiwi hadde gått seg en tur til toalettet, og på veien hadde hun kjøpt med seg saronger. Vi hadde nemlig sett på saronger dagen før. Også gikk vi til en restaurant på øya, hvor jeg spiste en burger. Det er noe med bading og burgere. Jeg ønsker meg stortsett alltid en burger etter jeg har vært og svømt. Vi dro tilbake til stranden, til det samme stedet. Også lå vi der til rundt 14-tiden, før vi reiste tilbake med båten. Vi ble nesten klissvåte på turen tilbake grunnet bølger. Også er det ikke slik at du kommer til en brygge ved stranden, det er liksom bare til strandkanten, så du hopper ned i vann. Er man uheldig, så er vannet dypt. Tro meg, på en øy i Sihanoukville observerte vi en jente som skulle gå av en båt. Hun bestemte seg for å hoppe ned i stedet for å bruke stigen, for det så veldig grunt ut. Det var visst ikke det, for hun dyppet jo hele kroppen nedi vannet da hun hoppet ned, fult kledd. Ene boken som Kiwi hadde kjøpt secondhand i Chiang Mai fikk kjenne på vannet, men ellers tror jeg vi klarte oss ganske greit. Vi holdt oss inne for det meste etter en lang dag med sol. Også spiste vi indisk igjen. Vi gikk nemlig til det andre indiske stedet vi hadde gått forbi dagen før. Jeg kjente ved første smak at det var mye bedre enn den første indiske. Vi var storfornøyde, fikk 20% rabatt og spørsmål om å skrive om de på tripadvisor.
Dag 33
Jeg insisterte på å stå opp tidlig, fordi jeg ville se soloppgangen. Kiwi ble med, og vi gikk langs stranden og nøt stillheten. Vi fikk tatt noen vakre bilder. Vi våknet før frokosten, så vi måtte vente til den var åpen før vi fikk spist. Etter frokost lå vi ved bassenget, det som var nærmest vårt rom, ikke hovedbassenget. Jeg oppholdt meg for det meste i bassenget, mens Kiwi solte seg. Etter hvert fikk vi besøk av tre karer av ulik alder. To av de var dansker, far og sønn. Jeg satt og leste bok ved/og i bassenget. Tilslutt ble vi sultne på lunsj, så vi bestemte oss for å gå ut. Det vi hadde glemt var at det var Songkran, nyttår som består av 3 dager hvor man spruter vann på hverandre (hovedsakelig den første dagen). Vi gikk ut, så at hele veien var våt, folk gikk med vannpistoler, og folk kjørte forbi i trucker, stod bakpå og helte vann på andre. Vi gikk tilbake til rommet, la fra oss det meste av elektronikk. Jeg hadde kun med lommeboken iført en plastikkpose. Det gikk 15m før jeg var gjennomvåt og hadde hvitt pulver på ansikt og hals. Kiwi syntes det var veldig ubehagelig å være våt, så vi snudde tilbake til hotellet, hvor vi spiste lunsj. På vei til hotellets restaurant, vrengte jeg t-skjorten. Kunne ha droppet det, for sekunder senere er det en kar som heller en bøtte med vann mot meg. Det var egentlig bare å gi opp. Vi gikk tilbake til hotellrommet, hvor vi var en stund før vi skiftet og gikk tilbake til vårt «private» basseng. Etter dette bevegde vi oss til det store bassenget hvor alt foregikk. Hotellet arrangerte nemlig et poolparty, noe som alle ansatte var med på. Bassenget var fylt med ballonger, flytemadrasser og andre ting. Vi ble sprutet på øyeblikkelig. Jeg gjemte meg for det meste. Det var liksom skummelt å komme seg fra A til Å, for det stod så mange og sprutet på folk. «Kjæresten» til Kiwi fulgte etter oss, jeg fant 100baht-lapp i vannet. Tilslutt ble det litt mye for oss, så vi gikk tilbake til det andre bassenget for å slappe av. Vi var de eneste der i et par minutter, før det kom noen ansatte. Litt etter litt ble bassenget fylt av ansatte og den danske sønnen. De ansatte kastet hverandre i bassenget, hadde det veldig gøy. Etter Kiwi og jeg hadde fått nok, gikk vi til hotellrommet. Vi gjemte oss litt, før vi dro ut på kvelden for å spise. Ikledd nye og tørre klær, var vi redde for å bli sprutet ned igjen. Heldigvis var det ikke særlig mange ute, dog et par gutter sprutet vann på min lyse overdel. Takk, idioter. Vi endte opp på en italiensk restaurant som ikke serverte pizza grunnet en kokk som hadde begynt fyll og rus tidlig. Jeg var ganske ufornøyd, da jeg var passe lei av thai, og eneste annet de serverte var indisk. Jeg ønsket ikke å spise indisk fordi vi hadde gjort det flere ganger allerede, og hadde planer om å spise indisk igjen. Heldigvis var maten god, jeg endte opp med thai. Vi gikk til Starbucks. Kiwi drakk iskaffe, jeg spiste en banan og blåbærmuffin. Himmelsk! Sendte bilde til Cassandra, min kakevenn. På veien tilbake til hotellet, hørte vi livemusikk. De spilte Fairytale av Alexander Rybak, hvilket var veldig artig. Vi bestemte oss for en kveldssvømmetur i bassenget. Jeg gikk i forkant og fant den danske sønnen i bassenget. Følte det ble merkelig dersom jeg IKKE sa noe, så vi begynte å prate. Så kom Kiwi og joinet samtalen. Vi pratet om mye forskjellig mens stjernehimmelen skinte ovenfor oss. Det var en danske som jobbet på hotellet, som kom og satte seg på solsengen ved bassenget. Vi pratet med ham også, før jeg og Kiwi bestemte oss for å gå tilbake til rommet for å ta et bad i badekaret. Det ble riktignok ikke særlig bad, da vi hadde fylt opp med kokvarmt vann. Jeg klarte tilslutt å sette meg ned litt (vi tømte noe av badekaret, fylte opp med kjøligere vann), men ikke så lenge. Uansett skrubbet vi oss, drakk kaldt vann.
Dag 34
Vi dro til Poda Island, hvor vi måtte være til kl 15, fordi det var eneste båten tilbake. Vi dro i 9-tiden, så det ble MANGE timer i solsteken. Fordi jeg ønsket å ligge avsides, og ikke ved folkemengden, la vi oss på et sted med lite skygge. Vi hadde nemlig blitt sluppet av fra båten på et område hvor det var veldig lite liv. Men vi gikk til den andre siden av øya hvor doene var og kiosken, ikke minst den kjente Poda Island var. Vi la oss ned litt, også gikk vi i vannet fordi det var så himla varmt. Etter en tur innom kiosken, bestemte vi oss for å gå tilbake til der vi hadde blitt sluppet av. Det var kanskje ikke skygge, men i gjengjeld fikk vi privatliv og vakrere strand. Det så ut som paradis, men var en slags form for tortur ettersom det var så himla varmt. Jeg spiste snacks da det ikke var noe annet å spise på øya. Satt faktisk med en pose rekechips i vannet. Viktig med salt når en svetter så mye. Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg var i vann, og hvor mange ganger jeg smurte meg. Som sagt, det er vanskelig å smøre seg ordentlig når man ligger på sandstrand. Tilslutt var det nesten så vi telte ned timene, og når klokken omsider slo 15, stod flere fra gruppen som hadde kjørt ut med oss og ventet langs strandkanten. Vi fant ikke båten, og jeg begynte å gå for å sjekke. Heldigvis kom båten tilslutt. Turen tilbake tok mye lenger tid, fordi vi var trippelt så mange folk på returen. I tillegg hadde propellen falt av, så sjåføren måtte fikse den. Jeg håpet bare at den ikke ville falle av i løpet av selve turen hvor vannet ikke var like grunt. Jeg satt imellom to svenske damer som satt og leste hver sin bok. Jeg var litt rastløs, utålmodig. Det var noen veldig hyggelige karer på båten som hjalp alle ned av båten for å forhindre at man ble helt kliss våt. Jeg ble veldig glad av å se at folk er snille. Vi vendte tilbake til hotellrommet hvor det ble klart hvor solbrente vi faktisk var. Tok en dusj, slappet av inne ettersom vi hadde vært ute i solsteken så lenge. Også spiste vi en tidligere middag på et svensk sted vi hadde sett forleden dag. Det var ok mat. Tror vi tok en spasertur for å se på de ulike butikkene før vi vendte tilbake til hotellet. Vi gikk inn på en lounge der de har pc’er for å gjøre research om Phuket. Vi hadde nemlig fly fra Phuket til Kuala Lumpur, så vi tenkte det hadde vært greiest med et hotell i Phuket slik at vi slapp å stresse med reising til Phuket, for å rekke et fly. Så vi reserverte hotell, og ordnet med transport. Den danske ansatte var nemlig snill nok til å snakke med de andre om transport. Jeg hadde nemlig grublet litt om det de forrige dagene. Båt, taxi, bil? Det er så mange muligheter.
Dag 35
Vi ble på hotellet denne dagen også. Det lå fortsatt flytemadrasser og andre ting i bassenget etter poolpartyet. Kiwi gikk til bassenget før meg. Jeg slappet av og skrev i notatene mine. Da jeg kom ut, var Kiwi i vannet. Jeg la meg ned i solstolen for å lese litt, før jeg joinet henne i vannet. Jeg la meg på den gule flytemadrassen mens Kiwi lå på bassengkanten. Jeg var halvveis på land, halvveis i vann. Det er faktisk favorittstedet mitt. Denne gangen var det faktisk Kiwi som gikk først. Vi skulle dusje, og bestemte oss for at Kiwi skulle få være den første. Så jeg ble på flytemadrassen en stund til. «Kjæresten» hennes gikk gående forbi. Jeg vinket, og han spurte meg hvor vennen min var. I dusjen, svarte jeg. Det tok ikke lang tid etter det før jeg gikk tilbake til rommet. I stedet for dusj da, så dro vi og spiste en middelmådig lunsj hos Tanta’s. Vi gikk tilbake for å dusje, chille, også gikk vi ned mot stranden. Kiwi hadde nemlig et ønske om å ta bilder ved solnedgangen. Det er veldig vakre solnedganger i Ao Nang. Solen blir liksom så rød, og den er så stor. Vi gikk tilbake til hotellet, skylte av oss, også gikk vi for å spise indisk – høydepunktet ved dagen. Maten var fantastisk som vanlig. Vi var så varme at vi bestemte oss for en dukkert da vi kom tilbake til hotellet. Denne gangen gikk vi i hovedbassenget. Hotellet hadde nemlig BBQ-night, også var det en gitarist på beachbaren, som spilte. Så vi satt i bassenget under måneskinnet og hørte på cover av Sting. Etter dette gikk vi tilbake til vårt «private» basseng, hvor vi ble til jeg fikk en sånn stappmettfølelse. Det er faktisk noe av det verste jeg vet om. Hver bevegelse er vond, kroppen føles ut som om den skal sprekke. Jeg ynket meg så mye at Kiwi spurte om det gikk greit. Heldigvis gikk det gradvis over, og jeg fikk sovet uten smerter.
Dag 36
Vi sov litt lenger, pakket oss nærmest ferdig (også spiste jeg crepe med banan og nutella. Det var fantastisk godt) før vi satte oss på hotellrestauranten for å spise lunsj. Jeg spiste burger igjen. Deretter satte vi oss på pc-rommet for å vente. Vi skulle nemlig bli hentet på hotellet for å bli kjørt til kaien. Vi skulle ta fergen til Phuket, som vi ble informert ville ta rundt to timer. I stedet ble det en 4-timers tur. Det var heldigvis mye ifnt å se, jeg knipset et par bilder, også satt jeg brainstormet i hensyn til talen til min belieber friend. Kjente jeg ble ganske utålmodig da tiden gikk over planlagt tid. Takk gud for at vi ikke hadde flyvninger den dagen, at vi hadde gjort smarte valg. Ellers er jeg ganske sikker på at vi hadde mistet flyet. Vi hadde ordnet med transport til hotellet fra kaien fra før, så vi ble satt i en minibuss med 4 andre. Det kjentes veldig som å reise med gruppen vår, så jeg syntes det var veldig koselig, ble i veldig godt humør. Jeg hadde mange momenter hvor jeg plutselig var i eufori, for alt var perfekt i de øyeblikkene. Plutselig kom det musikk fra et sted i minibussen, og vi antok at det kom fra en mobil fordi lyden var lav, og virket litt dårlig. Siden det hørtes ut som om det kom bak ifra, antok vi at spanjolen bak oss hadde skrudd på musikk på mobilen sin. Syntes det var litt merkelig, og vi hørte etter sangvalgene. Det var en blanding, men stortsett eldre sanger. Karen var ikke så gammel. Så vi hadde allerede skaffet oss en rekke fordommer mot ham, da vi innså at musikken faktisk var fra bilen. Ikke fra en mobil. Det var en ganske artig tur, lo en del. Første stopp var oss, og vi stoppet liksom rett ved en søppelhaug, så førsteinntrykket var liksom at dette er et dodgy sted. De andre var noe eldre enn oss, så det så kanskje ikke så lurt ut når de to yngste droppes av på et litt sketchy sted. Jeg hadde for eksempel ikke likt det dersom det var jeg som satt i minibussen og Mia og Ella gikk av på det stoppet. Uansett, vi kom oss inn i lobbyen, fikk romnøkler, og ble ført til rommet med utsikt mot et annet bygg og delfingardin på badet. Det var virkelig en motellfølelse over hotellet. Vi fant det første matstedet som så noe vestlig ut og hadde hygieniske prinsipper, skippet alt som kalles «local local». Vi gikk på 7eleven, hvor det også var løshunder på shoppingtur. Det var altså to hunder inni butikken som ble jagd ut av ansatte. Vi kjøpte oss snacks, også dro vi tilbake til hotellet og skrudde på tv’n som kun viste en kanal (en crappy asiatisk såpeopera med dårligste skuespill jeg noen gang har sett). Etter dusjer, gikk vi til sengs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar