Jeg ble lei av å være så lite produktiv, så jeg bestemte meg for å bli ferdig med Indochina-dagboken. Det er litt mer krevende enn jeg hadde sett for meg. Halve dagboken ble skrevet for hånd, i notatbøker, som jeg da har skrevet over til pc'n. Jeg ble ferdig med å skrive over den siste delen i dag. Det er lenge siden jeg har hatt denne følelsen i hender og armer. Kanskje ikke så rart når dagboken består av 38 000 ord. I går hadde jeg fått nok av å være hjemme, så jeg ble med Kiwi til senteret. Vi var der riktignok i et kvarter kanskje, før vi gikk videre. Jeg skulle bare kjøpe meg ny lipbalm, ettersom jeg mistet min da jeg var ute på lørdagen. Vi gikk til et sushi-sted, ett av de nyeste her. Jeg vet ikke om det er åpenbart enda, men jeg elsker sushi. Vi ble sittende en stund, konverserte om livet og våre aktuelle problemer. Været gikk fra å være fint og varmt til å bli kjølig. Synd da, at jeg gikk i jumpsuit. Kiwi foreslo at vi skulle fra på kino, foreslo at vi skulle be Marble og vår belieber friend. Ingen av de svarte på Facebook. Ingen svarte da jeg ringte. "Tror vi bare skal ta hintet," sa jeg til Kiwi. Hun var sliten og trøtt. Jeg var bare lei av å være hjemme. "Tror du at vi gjør mer, nå som vi har kommet hjem?" spurte Kiwi. Jeg svarte ja, for jeg tror virkelig at etter måneder med program omtrent hver dag, så har vi blitt vant til å alltids skulle gjøre noe, utnytte livet. Vi gikk hver våre veier, hun til busstoppet, og jeg til Oyster. Jeg skulle nemlig levere bursdagskort. Det skulle være et kort besøk, men jeg rakk og se hele familien hennes innad den tiden jeg stod i gangen og pratet. Oyster og Mars mente at jeg var brun på bena. Og jeg må le av meg selv, for jeg sier bestandig "nei, jeg er ikke brun. Det er bare lyset" i forsvar. Som om det er et bedrag å være noe brun. Det er ramadan, og Oyster faster. Så vi pratet naturligvis om mat. Etter å si hadet kanskje tre ganger, gikk jeg endelig. Med en mangois i hånden. Kom hjem og trente kondisjon. Svetten rant, og det er jo en deilig følelse. Jeg har vært flink til å trene nesten hver dag siden jeg plutselig fikk treningsglede, men det er ikke av den største intensiteten. I går innså jeg at motivasjonen, den har skiftet fokus. Nå kommer motivasjonen hovedsakelig fra følelsen av at jeg gjør noe bra for kroppen min, følelsene jeg oppnår etterpå. Trening er så enkel metode til å få meg til å føle meg bedre, spesielt når jeg har hatt mange drittdager. Whatever makes you happy.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar