tore my shirt to stop you bleeding, but nothing ever stops you leaving

Sitter og vipper på en pinne nå; det kan bety at jeg kan begynne å puste ut og se fremover. Men pinnen vipper, og det kan bety så mangt. Tør ikke å håpe helt ennå, vil helst ha det overstått før jeg begynner å tro at det er sant. Jeg tok halvveis fri på mandag for å bruke den som rengjøringsdagen min. Jeg brukte også et par timer på å bake bananbrød for første gang på to år tror jeg. Har alltids hatt vansker med hvor lenge jeg skal ha brødet i ovnen, men det er nok fordi at oppskriften er amerikansk, og derfor har litt andre tall enn jeg er vant til. Blir liksom aldri sikker på om jeg har riktig mengde ingredienser. Det er en vegansk oppskrift, og eneste jeg har forsøkt. Denne gangen fikk jeg faktisk stekt den igjennom, men jeg synes kanskje den manglet litt kanel og sukker i seg, for det ble ikke så mye smak akkurat. Det er skuffende, fordi jeg husker den som så utrolig god. Bør nok ta hensyn til at smakssansene mine kanskje har endret seg på to år også. Uansett er jeg veldig fornøyd med å ha bruk tid på baking, noe som jeg ønsket å gjøre. Fikk faktisk lyst til å begynne å bake brød, men nå som jeg Googlet det så det litt komplisert ut. Kanskje èn dag i fremtiden. I går kjørte pappa meg til skolen slik at jeg fikk levert den ene boken som hadde innleveringsfrist i går. Planen var egentlig å stå opp tidlig, trene, og dra på skolen. Men det skjedde ikke. Skylder på snøen som dalte ned og forvandlet høsten til vinter. Så istedet var jeg bare innom skolen på en svipptur, og deretter kjørte pappa for å kjøpe vedbriketter. Er ganske lenge siden jeg har vært med ham på en av sine ærender, men det jeg setter pris på ved pappa er kanskje at han ikke behandler meg med "hansker". Jeg har alltid fått lov til å være med på de handy tingene han utfører, unntaket er kanskje bruk av sånne motorsager og lignende. Men det tror jeg at jeg ikke har hatt lyst til å prøve selv. I butikken bar pappa tjue pakker med briketter, og jeg tok ti pakker. De veier 7,5kg per pakke, og jeg bar alle pakkene med vedbriketter ned til kjelleren da vi kom hjem. Pappa kom inn akkurat i det jeg var ferdig med siste pakke, og han var overrasket over at jeg hadde tatt alle. Men han sa jo: "jeg bærer de inn i gangen, også kan du bære de ned i kjelleren". Så jeg gjorde bare det jeg ble bedt om. Etter det satte jeg meg ned og gjorde et forsøk på å være produktiv. Kan ikke si at jeg synes jeg lykkes veldig med det, men jeg gjorde i hvertfall noe. Og jeg fikk gjennomført en treningsøkt, noe jeg er fornøyd med. For jeg skippet yoga på søndagen, og gadd heller ikke å gjøre det på mandag heller. Og når jeg begynner å skippe økter, så er det en fare for at jeg faller av lasset og slutter. Men jeg har funnet motivasjon i det at jeg nå klarer å gjøre et par ordentlige push-ups uten at det føles ut som om jeg bare skal falle på trynet. Dusjen min ble utsatt til sent på kvelden, fordi jeg plutselig begynte å jobbe med oppgaverelaterte greier. Men jeg la meg slik at det ikke ble altfor sent. Det betyr ikke at jeg ikke er og var trøtt i dag da. Men i dag har jeg faktisk vært på skolen og gjort nesten alt jeg ønsket å gjøre. Enkelte ting var utenfor min kontroll, som for eksempel at veilederen ikke har svart på e-mailen jeg har sendt. Men til gjengjeld har jeg fått svar fra en annen aktør som er veldig viktig, og det tok mindre enn 24t før jeg fikk svaret. Som jeg sa til Lynx i går: "du kan ikke gjøre alt". Jeg stakk innom matbutikken før jeg dro hjem, og da var dessverre favoritt-druene utsolgt. Bare vanlige druer. Også klarte jeg ikke å finne oliven, men jeg var likevel fornøyd med handelen. I tillegg rakk jeg bussen hjem. Så alt i alt har det vært en bra dag. Skal prøve å gjøre ferdig det siste av det jeg jobbet med på skolen før kvelden er omme. Skal på gamleskolen på fredag, og det virker som det har blitt en sånn fast greie for meg. Men tror og håper kanskje at jeg slipper å sitte så lenge. Har lyst til å se om jeg kanskje finner et kort og en gave til Volla i og med at jeg ser henne om to uker på familieferie. Har egentlig lyst til å gi henne dette kortet, men det blir for sent å bestille det nå. 

Quiet when I'm coming home, I'm on my own. I could lie and say I like it like that, like it like that

Jeg taster inn koden min, døra går opp og jeg går inn på skolebiblioteket som tilsynelatende er tomt. Inntil jeg går fem meter inn i rommet, for da oppdager jeg alle som fortsatt sitter der etter klokken 18.00 på en fredagskveld. Alt tyder på at de skal bli der lenger også. På veien hjem presser pendlerne seg ned trappen fra toget, mens et par yngre mennesker ikledd kostymer er på vei opp. Står opp tidligere enn jeg har gjort på måneder, og alle klokkene er feilstilte. På jobb er det legen som stopper meg opp, sørger for at jeg puster ut. Det har vært en krevende uke, og jeg har blitt utfordret på ulike måter, men det har likevel gått bra. Jeg har klart å velge riktige mestringsstrategier, selv om jeg også har grått noe. Det er vanskelig å ikke analysere meg selv ut fra teorien jeg har satt meg inn i den siste uken. Oppdager stadig nye ting, og det er bra, også litt dumt. Kontaktet veilederen min for første gang på nesten to uker, og hun sa at situasjonen min ikke er unik. Fant litt trøst i det, men kanskje ikke nok. Jeg tok fridagen min i går, fordi jeg skulle på jobb i dag. Så jeg forsøkte å sove så lenge som mulig, men det gikk dårlig. Pakket inn gaver og skrev kort, hørte på Billie Eilish på repeat. Seksten år og skriver velskrevne sangtekster med dype, mørke og noe selvdestruktive temaer. ELSK. Jeg la jeg meg tidlig for å kunne sove nok til i dag. Det hadde jeg kanskje ikke trengt fordi; 1. sovekvaliteten var dårlig uansett, 2. man skulle visst stille klokken i natt, så jeg fikk en ekstra time til å sove. Jeg liker ikke mørket, og selv om jeg har tenkt mye på jul i det siste, var jeg ikke klar for snøen som falt i går. Jeg er ikke klar for vinter. Er ikke klar for at november allerede skal være her. Tror kanskje jeg ikke er klar for at året skal være over, men det er bare litt over 60 dager igjen. Og det er ikke mange dager. I morgen blir jeg hjemme, krysser fingrene for at jeg klarer å sove ordentlig i natt. 

Mamma sa: velg dine slag. Tenk langt, ikke dag for dag

Mandag var et low-point, hvor jeg omtrent var definisjonen til det motsatte av egenomsorg. Utenom på slutten av dagen da, for da gjorde jeg yogaen som jeg hadde skippet på søndagen, og skrev de ukentlige målene jeg ikke hadde fått skrevet ned. Gårsdagen var en helt annen dag og en helt annen meg som stod opp. Mens klesvasken stod på, dro jeg på meg den blå faux-fur jakken min og gjorde alle ærender jeg hadde unngått. Det inkluderte å hente pakkene mine med mine nye mensen-truser og sko. Mensen-truser? Med det mener jeg at jeg har ett par truser i undertøysskuffen som er så sykt stygge men behagelige. Det minner meg om denne scenen fra Bridget Jones. Men nå er det faktisk blitt sånn at mine favoritt mensen-truser er iferd med å gå i stykker. Jeg har hatt de i årevis, men heldigvis har de ikke sluttet å produsere modellen, så derfor har jeg anskaffet nye mensen-truser. Er dette tmi? I det minste synes jeg at det dere bør ta med dere fra denne biten om mensen-truser, er at når du føler deg svært lite komfortabel, prøv å omringe deg med alt annet som gir komfort. Jeg gjorde en de-cluttering av undertøysskuffen og ble faktisk kvitt en halv pose med undertøy og badetøy som jeg egentlig ikke brukte. Det har vært en greie jeg har hatt lyst til å gjøre en stund, men ikke har prioritert tid til. Men nå er det gjort, og skuffen er mer organisert. Skoene jeg hentet i går er et par Nike Blazer Low i fargen sand, og jeg er forelsket. De er akkurat det jeg ønsket meg, selv om formen på skoene er litt uvante for meg. Jeg eier relativt mange par sko, men de jeg bruker til hverdags er stortsett svartfarget. Så jeg synes faktisk at jeg gjorde et fornuftig kjøp, i og med at jeg egentlig også har lyst til å kjøpe nye vintersko. (Det virker ut som det motsatte av det fornuftige valget, men jeg lover at det er logikk i det). I dag måtte jeg snooze på alarmen. Jeg har nemlig forsøkt å prøve meg på en kl. 7-alarm fremfor klokken åtte. Men det gikk ikke i dag. Det gikk fint, for jeg brukte flere timer på skolen og var svært effektiv. Det hjalp kanskje med at jeg gikk bak en kar på vei til skolen som jeg syntes var svært attraktiv grunnet stilen hans. Så aldri ansiktet, men det er nok like godt. Jeg var faktisk såpass effektiv i dag at jeg ble ferdig med dagens oppgaver før tiden. Men jeg åpnet en ny bok jeg har lånt om Giorgi's fenomenologiske analyse, og begynte å lese. Så jeg endte opp med å sitte på biblioteket lengre enn planlagt. Jeg pakket sakene mine og gikk til printeren, hvor jeg faktisk ble i en halvtime og jobbet mer. Så jeg endte opp i rushen på vei hjem, men det var faktisk en blessing in disguise, for det førte til at jeg rakk bussen hjem selv om den skulle ha kjørt to minutter før jeg gikk på bussen. Livet ass. 

sånn er verden blitt, du må ta litt dritt, hvem sa det var lett

Visste ikke hva jeg skulle skrive til deg. Jeg gikk frem og tilbake fra å skrive noe gjennomtenkt og mine spontane tanker. Det endte med det sistnevnte, jeg ville være helt ærlig. Trykket på enter-knappen og den var sendt avgårde. Til et annet kontinent, til et annet liv. Du har ikke svart, men det er ikke nytt. Disse dager svarer vi ikke hverandre på flere uker, måneder. Jeg tok det opp engang, sa at "det er et mirakel at vi har holdt kontakten", da du unnskyldte deg for sent svar. Kanskje vi bør avslutte. Jeg sa det ikke direkte, men jeg antydet til det. Du leste igjennom linjene, og sa at du ville fortsette, du hadde et behov for å beholde denne tråden til noe annet enn ditt eget liv. Du har ikke svart, for hva skal du svare tilbake? Hva ville du at jeg skulle si til deg? Hvordan trøster man en person man egentlig ikke kjenner? Du har kanskje åpnet deg mer til meg enn jeg har til deg, du har gjort deg selv sårbar. Du er modigere. Jeg er ikke overrasket. Det er mandag, og alarmen gikk klokken åtte. Jeg lå i sengen i et kvarter før jeg turte å dra av meg dyna. Face the cold, det er straks vinter nå. Fuck. Jeg kledde på meg, vasket ansiktet, spiste frokost og pusset tennene. Også var det bare å få pakket sakene mine da, og dra til skolen. Men jeg "måtte" lade mobilen, og da kunne jeg likegodt lese den fanfictionen jeg begynte å lese på lørdagskvelden. Mobilen ble ferdig-ladet, men jeg hadde fortsatt 600 sider igjen å lese. Men jeg skal jo på skolen, sa jeg i min indre dialog. Jeg har ikke lyst, jeg vil ikke, jeg kan dra senere. Å lyve til seg selv, det er jeg flink til. Det er mandag og jeg har brukt mesteparten av dagen i sengen. Jeg har vært trist uten noe særlig grunn, føltes det i hvertfall ut som. Etter en sjekk på Clue-appen, så er det nok PMS som står bak. Har druknet meg selv i et hav av triste tumblr-sjeler og tillat meg selv til å føle. Tårene henger igjen i øyekroken, men de faller ikke ned kinnene. De bare er der. Jeg er sliten, er ikke du? Nevøen min har bursdag denne helgen, og jeg har ikke ordnet noe gave. Har til og med klart å skrive navnet til feil nevø på kalenderen min. Søsteren har bursdag om en uke, og jeg har ikke ordnet noe til hun heller. Jeg kommer ikke til å gjøre det heller, jeg orker ikke, orker ikke. Det føles litt ut som om jeg mister meg selv, biter av personen jeg er faller bort. Og jeg klarer ikke å stoppe det selv om jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg klarer ikke å være like modig som deg. 

sometimes I feel so insecure and love so distant and obscure

I was going to save the rest of the Bridget Jones movies to the weekend, but yesterday I couldn't wait. And I'm so glad I downloaded all of the movies on my phone. I've not seen Bridget Jones Baby since I saw it in the cinema about two years ago. That time around I was slightly disappointed, for several reasons. I think the main reason is that it wasn't what I'd expected. But now, as I've seen all of the movies with a lot less smaller interval in between them, I have to admit that it might actually be my favourite. And I'm so glad it took them so long for making the third movie. Obviously I love the first movies, and the scene of Bridget Jones singing along to All By Myself will forever be imprinted in my brain. I do also thoroughly enjoy watching Mark Darcy and Daniel Cleaver having their clumsy fights. (And the Christmas jumpers and Bridget's awful luck). But after watching them all so quickly after each other makes it easier to compare. The third instalment is most definitely a more grown up Bridget, although sometimes just as clumsy. It's nice to see a character development, which I don't think you often get with trilogies (or TV-series). And that's often the reason why I stop watching trilogies or TV-series where the characters mostly stay the same, and the plot is pretty much the same as well. In Bridget Jones Baby I find that Bridget is more sure of herself (thank god) and knows more of what she wants, and her character is more dynamic. In fact, I think that all of the characters are more dynamic in this instalment than in the two first movies. Also, there's not really a "villain" in the movie, as Daniel Cleaver often was painted to be. I have to say that I actually love all of the characters in the third instalment. The trio of Bridget, Miranda and Cathy is amazing and I would've loved to see them more. I also love Emma Thompson as dr. Rawlings and McDreamy (sorry, I know you have an actual name) as Jack. I love Mark Darcy sitting in his expensive suit, typing in their names in the love-algorithm to check if they're compatible. And obviously, Bridget Jones the "spinster" and the geriatric mother. Even if I'm twenty five and she's forty three, I can't help but relate to her. And that's maybe the most wondrous thing about the movies. They showcase the many expectations to a woman in the time and moment the movies are released. I just really really love Bridget Jones. That's all. (Not really, because is it allowed to have crush on Colin Firth who is older than my own parents, but looks exquisite in a suit? I am so tempted to watch Kingsman just to see him at what I think is at his best). Yesterday I actually woke up with a jump. Or I'm pretty sure it was reality rather than a very vivid dream, because it felt just like when someone scares me and I jump. I've woken up after dreaming about falling, or even jumping into the water. But I've never woken up with a jump, so it was quite funny actually. I went to school, sat down for a few hours, and then I heard the sound of someone playing the piano. And for some reason it always makes me smile, and it's such a soothing noise in the background. I would love it if someone were to always play piano in the background whilst I was writing on my thesis. After I got hungry and had sat at the library for sufficiently enough hours, I packed my bag and walked to the grocery store whilst eating an energy bar. To my great joy I spotted green grapes that looked a lot like the ones my brother recommended. You see, the other day I went to a certain grocery store just to buy the grapes, and they were sold out. They'd switched the grapes with another kind, and I was so sad about it. But I bought a case of red grapes that I usually enjoy. But biting into them are so disappointing once you've gotten used to a crispness. So when I saw some similar green grapes yesterday, I went ahead and bought them. If you're a grape enthusiast, I highly recommend trying grapes called "autumn crisp". That being said, I've only tried two manufacturers, so I can't be sure that all "autumn crisp" grapes are the same. I switch buses from and to school, and I was unlucky enough to just miss my bus on the way home. But then again, I didn't have to wait long for the bus on my way to school. So I guess there's a silver lining. I've stayed home today and hit the snooze button again. Done a bit of writing on my thesis, and I am hopefully going to finish my method-chapter as much as possible today. Obviously it's far from finished, as I can't actually finish it until I've done the interviews and the analysis. However, I've enjoyed the process of writing it on beforehand. I think I might start on either my introduction- or theory chapter next. I'm heading back to my old school tomorrow for a day of writing, so hopefully I'll get a few things done then. The rest of the day is going to be spent writing, making some lunch for tomorrow and doing my exercise. Gosh, my exercise session on Tuesday was a killer. From time to time, a session can make me feel like I haven't exercised in months and therefore am about to keel over. That's what Tuesday felt like. Hopefully it'll be better tonight. Also, how quickly does the week go by? The weekend is almost here, and it was just here moments ago. I went ahead and ordered myself some sneakers I was going to order after I returned the Nikes two months ago. I was hesitant to buy them because I felt like winter was just around the corner anyway. But I've realised that autumn is actually quite long. But now I have to put a shopping ban on myself. Only exceptions are if I come across the black wool coat of my dreams and Christmas presents. 

"Have you met Miss Jones?" someone said as we shook hands

Forrige kvelden falt det plutselig en marihøne fra taket ned på spisebordet mens jeg satt der. Jeg skvatt naturligvis, men fant en avis som jeg kunne transportere den ut med. I dag, mens jeg satt ute og skrev mine ukentlige mål, fikk jeg øye på enda ei marihøne ved føttene mine. Det er en sånn merkelig greie, der jeg ser flere marihøner på høsten enn andre årstider. Jeg kan ikke nok om marihønenes vaner, så jeg vet ikke om det er en tilfeldighet eller ei. I går følte jeg meg ganske emosjonell, men jeg gråt faktisk ikke. Fra tid til tid har får jeg skyldfølelse for livet jeg lever, og jeg sitter og tenker på alle som lever i forferdelige situasjoner. Det er så utrolig enkelt å ta ting for gitt, sånne utrolig små ting som man ikke engang tenker på. Når jeg har sånne dager ender jeg vanligvis opp med å donere penger, og gårsdagen var ikke et unntak. Lørdager kategoriserer jeg som helg, men under dette studiet, har jeg også brukt lørdager som en arbeidsdag. Jeg gjorde litt skolearbeid i går, men så sa jeg meg ferdig. Gikk ned for å ordne middag, og da lagde jeg en stor porsjon med favoritt-pastaen. Koste meg mens jeg så på videoer der de lager sykt mye mat som kan fryses og deretter brukes til måltider. Det er liksom egentlig som å lage egne sånne hurtige måltider. Personlig synes jeg tanken på å preppe måltider er veldig artig. Tror det er en forlengelse av organisatoren i meg som synes det er gøy å kutte opp mat og legge det i en boks. Det er jo egentlig veldig økonomisk, og ofte ender man opp med å spise sunnere den måten. Det er fordi man slipper de dagene hvor man er sulten og ikke orker tanken på å bruke tid på matlaging, og ender opp med noe hurtigmat. Å konvertere til den livsstilen er nok ikke realistisk for meg nå som jeg bor i mine foreldres hus, men en dag når jeg eier eget kjøleskap og fryser skal jeg prøve meg. Jeg brukte lengre tid på matlaging enn antatt, antakeligvis på grunn av hvor mye jeg lagde. Spiste meg mett på pasta, for du vet når du virkelig liker en rett og bare har lyst til å drukne i retten? Ja, det er slik jeg føler for pasta-retten jeg lagde i går. Det er lenge siden jeg faktisk har satt meg ned bevisst for å se på en film, så jeg bestemte meg for å gjøre det i går. For mange måneder siden kjøpte jeg Bridget Jones på iTunes, og det var ikke før i går at jeg så igjennom hele filmen. Jeg elsker Bridget Jones. Jeg synes det er utrolig kleint å se på innimellom, men hun er også et fint eksempel på at livet kan gå ganske galt innimellom, men at ting også kan bedre seg (også går det galt igjen). I dag kjøpte jeg de to andre filmene, så i kveld skal jeg i hvertfall se på en av de. Jeg må jo få inn en yoga-økt og en dusj før kvelden er omme. Mamma vasket faktisk i dag, så jeg ryddet bare mitt eget rom og støvsugde. Det var veldig deilig, for det er ikke alltids det frister å dra frem vaskeproduktene. Morgendagen skal brukes på skolen, og jeg håper på at jeg står opp tidlig nok og kanskje bruker litt tid på utseendet. Ikke fordi jeg er nødt, men fordi at innimellom har jeg lyst til å ta på litt sminke og gjøre noe med håret. Men de aller fleste dager står jeg opp og er trøtt, og da orker jeg ikke tanken på noe annet enn litt pudder i panna. Jeg er sikker på at jeg kanskje har på sminke 30-60 dager i året. Resten av året liker jeg å være så komfortabel som mulig, og for meg er det med klær som er varme nok og et usminket fjes. 

I'm not ready to be just another of your mistakes

Har mistet evnen til å balansere med en sekk på ryggen. Det er så lenge siden jeg har stått på en buss eller et tog med en ryggsekk fylt med bøker og pc, at jeg ikke lenger klarer å finne et balansepunkt. På mandag slo jeg hofta inn i et sete da jeg skulle gå av bussen, og i går falt jeg bakover mot en stang mens bussen stoppet på stoppestedet mitt. Det er nesten så det får meg til å føle meg gammel. I går startet dagen min med at jeg stod opp klokken åtte. Også lå jeg i sengen i et kvarter før jeg stod opp. Og det har vært rutinen min de siste dagene. Jeg har tilrettelagt for nok timer søvn, men likevel synes jeg søvnkvaliteten har blitt veldig redusert. Klarer ikke å sove igjennom nettene lenger, også føles det ut som om jeg aldri kommer meg i dyp søvn, hvilket sikkert er grunnen til at jeg har husket så mange drømmer i det siste. Jeg antar og håper at det bare er en ting som går over, slik som det har gjort tidligere. Etter frokost lot jeg maten fordøye litt, før jeg dro frem treningstøyet. Det er veldig tilfredsstillende å starte dagen med en treningsøkt, men siden jeg vanligvis er en som dusjer på kveldene (hallo, den følelsen av å legge seg nydusjet!) pleier treningsøktene å falle til ettermiddag-kveld. Det var en utfordrende økt fordi jeg ikke er særlig sterk i overkroppen, og jeg synes push-ups er forferdelig. Men jeg kom meg igjennom, dusjet, klippet og filte negler, spiste lunsj og gjorde meg klar for å reise til skolen. En gang i måneden samles veiledere og medstudentene mine som del av en obligatorisk greie for å bestå. Utvalgte legger frem sin progresjon og de får tilbakemeldinger. Dette varte i to timer i går, og det er alltid så fint å være med på. Noen ganger fordi du får ideer, men det aller viktigste for meg er kanskje å få den følelsen av at jeg ikke er alene. De aller fleste ser ut til å være i lik situasjon som meg; at de er frustrerte. Jeg snakket med enkelte medelever etter vi var ferdige, og det var så deilig å kunne legge ut om det som frustrerte oss med prosessen. Som hun ene sa; det hjelper omtrent ikke å snakke om det med noen andre som ikke er i akkurat samme situasjon som deg. Jeg hadde forutsett at jeg kanskje ville ha noen nervesammenbrudd i forkant av oppstart av masteren, men jeg hadde aldri sett for meg denne frustrasjonen og hvordan progresjon og humør endres fra dag til dag. Det verste har kanskje vært ventingen. Venting på søknader, forespørsler, tillatelser, rekruttering, tilbakesvar, og lignende. Om jeg har lært noe i livet, så er det å vente i det uvisste noe av det mest vanskelige man opplever. Desto lenger man venter, desto vanskeligere å ikke miste håpet. Men det var veldig fint å kunne prate med medelevene i går, før jeg dro til biblioteket. Jeg bestemte meg for at jeg skulle reise hjem klokken sju, for jeg hadde ikke lyst til å være på skolen til langt utover kvelden. Det var et par andre som satt på biblioteket, og vi kunne høre noe sang-øving utenfor. Tror det skulle foregå en slags event med de ansatte. Det var i hvertfall veldig avslappende og fint å høre på i bakgrunnen mens jeg jobbet med det ene delkapittelet i solnedgangen. Åpnet mailen min, og ble overrasket over å ha fått tilbakemelding jeg har ventet på i nesten to uker. Det var en tilbakemelding som var veldig viktig, fordi jeg egentlig ikke kunne ta steget videre før jeg fikk bekreftelse eller avbekreftelse. Heldigvis var det et grønt lys, så nå er jeg ganske fornøyd. Jeg hadde 90 minutter på meg på å jobbe med oppgaven, og selv om jeg ikke kom så langt som jeg hadde ønsket, fikk jeg gjort relativt mye. Planen er å gjøre delkapittelet så ferdig som mulig i dag. Ordmengden på metode-kapittelet begynner å bli ganske mye større enn det jeg har planlagt for kapittelet, men jeg vet at mye skal sløyfes når jeg faktisk begynner å redigere. Jeg kan jo spørre meg selv om det er vits å skrive på kapittelet, når jeg vet at jeg blir nødt til å endre på det etterhvert. Men skriveprosessen er lang, langt lengre enn man tror. Og for meg, bidrar skrivingen til tenkingen. Så jeg tror absolutt ikke at det er bortkastet. Også tror jeg at jeg hadde fått ganske dårlig psykisk helse hvis jeg bare skulle ha sittet og ventet. Det blir gledelig med helg nå, og sjansen til å sove uten alarm. Men det er også litt trist, for nå er Volla, Mog og yngste niesen hos Lynx og co. Jeg skulle også ønske at jeg var der, og det er veldig fristende når jeg ser alle snappene. Men du kan ikke alltid få det du ønsker i livet. 

Nu hadde æ endelig klart det, tatt et valg og rydda i rote. Så ser æ ho igjen, og alt e glemt

Det er onsdag, halvveis inn i uke førtien, og det gjenstår rundt åtti dager igjen av dette merkelige året. Jeg har vært på en decluttering-spree, og etter jeg organiserte den lilla permen min på mandag, begynte jeg å gå igjennom bilder på mobilen. Slettet sikkert hundre bilder av kvisene mine (tmi? soz). Det fikk meg til å tenke over året som har vært og fortsatt pågår. På mandag dro jeg på skolen, ble tvunget til å gjennomføre en quiz som jeg hadde 100% riktig på, satte meg på biblioteket for å jobbe med oppgaven, overhørte studenter som jobbet med t-verdier, og brukte omtrent alle "pengene" mine på å printe ut samtykkeskjema i farger. Kjøpte plastlommer på skolen, også dro jeg på Kiwi som ligger like ved skolen. Så jeg fikk gjort alt jeg hadde lyst til å gjøre før jeg reiste hjem. Jeg var hjemme relativt tidlig, men jeg brukte omtrent resten av kvelden på den lilla permen som nå er veldig organisert. Har bare to CD'er i en plastlomme som jeg ikke aner hva er, men min pc har ikke noe CD-ROM, og jeg har ikke noe portabel heller. Så jeg får se det an, for jeg har ikke lyst til å kaste de før jeg finner ut hva de inneholder. Jeg ble veldig trøtt, og var i seng innen 21.30. Jeg la meg ikke før i 23-tiden da, men likevel. I går hadde jeg planer om å skrive ferdig delkapittelet mitt om validitet, men det var det minst fristende jeg kunne tenke meg. Jeg fikk likevel gjort noe, selv om det var langt fra alt jeg hadde lyst til å gjøre. I det minste hadde jeg en effektiv treningsøkt. I natt hadde jeg flere merkelige drømmer. I den ene drømmen var jeg en del av et spill, hvor vi var to ulike lag som prøvde å fange mest mulig typer fisker med hendene. Vi måtte ta med fiskene til en sirkel uten å bli tatt av en skummel sel, ellers fikk vi ingen poeng. I den andre drømmen var jeg med på en pre-Paradise Hotel. Jeg tror ikke alle deltakerne hadde blitt valgt ennå, så vi var på et vanlig hotell med andre hotellgjester. Men det var førstemann til mølla da vi skulle finne hotellrom og sted å sove. Det ble en sånn naturlig kjønnsdeling, hvor jentene delte rom, og gutta delte rom. Det var liksom flere ulike rom, så det var ikke slik at alle jentene delte ett rom. Jeg opplevde dessverre å bli fryst ut av jentene, og selv om de ikke direkte sa at de ikke ville ha meg der, og jeg antakeligvis kunne ha funnet meg en seng, bestemte jeg meg for å dra til gutta. Heldigvis var det en ledig seng hos en av karene. Rommet bestod av to enkeltsenger, null vinduer og et boblebad. Så karen trøstet meg, vi bestilte champagne og tok et boblebad sammen. Etterhvert kom resterende av gutta, og de fikk høre hva som hadde skjedd. De var utrolig hyggelige, og vi bestemte oss for å dra i baren for å ta shots. Noen ganger har jeg så utrolig merkelige drømmer. Grunnen til at jeg har husket disse drømmene i det siste, er at jeg har hatt en sånn periode hvor jeg er nødt til å stå opp en gang på natta for å gå på do. Og da prøver jeg alltids å memorisere det jeg har drømt. Jeg jobber fortsatt med det å ikke ligge i sengen for lenge før jeg står opp, og jeg synes at jeg har hatt bra progresjon denne uken. I dag trengte jeg kun et kvarter før jeg faktisk stod opp, så det er jeg skikkelig fornøyd med. Dro på mitt lokale bibliotek for å jobbe med oppgaven og for å låne Carry On av Rainbow Rowell. I dag klarte jeg å jobbe med validitet, og jeg synes jeg kom så langt jeg kunne med delkapittelet i dag. Det er riktignok på to tusen ord, så jeg må fjerne halvparten. Men jeg lar alt stå nå, og redigerer heller i fremtiden. Jeg innser at jeg er flinkere til å jobbe med skrivingen når jeg sitter på et bibliotek. Jeg skjerper meg liksom når det er folk rundt meg som også arbeider. Det ble riktignok ganske bråkete på mitt lokale bibliotek da kidsa slutta på skolen og kom til biblioteket for å gjøre lekser og whatnot. Så jeg tror jeg blir nødt til å bruke skolebiblioteket som arbeidssted. Det er merkelig hvordan vaner endres, og hvordan jeg alltids pleide å sitte på grupperom før. Men for meg har det visst mye å si hvordan et område føles. Er det klaustrofobisk, er det rotete, er det bråkete? Eller er det åpent, logisk og organisert? På min gamle skole foretrakk jeg grupperommene fordi det var stille, men åpent og rent. På min nåværende skole liker jeg biblioteket best fordi det faktisk er helt åpent. Så ja, jeg kan høre lunsj-støyet i 11-12 tiden, men jeg sitter to etasjer over, og har fin utsikt ut. Jeg mistenker at når jeg virkelig begynner å jobbe med skrivingen, befinner jeg meg sikkert på grupperom på min gamle skole. Nå, derimot, finner du meg på biblioteket hvor jeg overhører samtaler om t-tester og prøver å unngå å tenke tilbake til vår og eksamen i kvantitativ metode. Jeg ble ikke sittende så lenge på biblioteket, men fikk gjort det jeg skulle gjøre før jeg stoppet innom matbutikken. Kjøpte blant annet grønne druer som min bror mener er de beste druene han har smakt. Jeg tror kanskje jeg er enig. Så etter mat, fylte jeg magen opp med eple og druer fremfor donuts. 

Det e som æ trives i usikkerhet. At æ ikke trur det kan flyt

Jeg sov uten alarm i natt, og det gjorde at dagen min begynte litt senere. Søndager er som vanlig min ryddedag, og jeg gikk virkelig grundig til verks i dag. Kan ikke huske å ha støvsugd så mye før, men det var veldig tilfredsstillende. Jeg gikk igjennom alle skuffene på pulten min, kastet et par unødvendige greier og omplasserte andre ting som tilhørte andre steder. Jeg har en skuff og mer dedikert til CD'ene mine. Per dags dato bruker jeg egentlig kun Apple Music og en høyttaler, men det er fordi jeg ikke eier en CD-spiller. Og selv om jeg ser at CD'er ikke ser ut til å overleve fremtiden, så er jeg fortsatt motvillig til å bli kvitt CD'ene. Jeg kan nok minske kolleksjonen min, men i dag ble det en altfor vanskelig oppgave. Jeg vet ikke med dere, men jeg synes at man er eier av utrolig mye papirer. Jeg har en stor lilla perm fylt med diverse dokumenter som jeg ikke tørr å kaste, fordi jeg er redd for at det er viktig å beholde. Begynte å se litt igjennom den i dag, men jeg innså at jeg ikke hadde utstyret jeg ville (aka. plastlommer) ha for å organisere permen. Det får bli mitt nye organiseringsprosjekt. Måtte også kaste ut en haug med sånne små prøveparfymer. Jeg lukter veldig merkelig nå, fordi jeg sprayet genseren min med disse diverse parfymene for å finne ut hvilke jeg ville beholde. Jeg klarte å redusere til to stykker som jeg la i reisebagen, fremfor den store esken de har ligget og samlet støv i. Jeg vasket flekker fra gulvet, dog på Monchita sitt rom. Men jeg satt på knær og skrubbet, og jeg følte meg som en av disse Youtuberne jeg har sittet og sett på. Jeg har nytt sengetøy på sengen, og jeg har faktisk tørket av støv fra sukkulenten min. Noen av bladene har fått sprekker i seg, hvilket er bekymringsfullt. Jeg aner ikke hva det skyldes, for det kan jo være så mangt. Men alt i alt er jeg veldig fornøyd med dagen, selv om alt har tatt litt lengre tid enn jeg hadde forventet. Jeg har ikke fått gjort min uttøyningsøkt ennå, så det får bli en litt sen kveld. Morgendagen er tenkt å anvendes på biblioteket på skolen. 

take a heart and take a hand

Gårsdagen skulle egentlig bli brukt til å gjøre skolearbeid, men jeg endte opp med å lese igjennom alle bøkene jeg lånte på biblioteket, og jeg sparte den beste til sist. Uten at jeg egentlig visste at den var best, men det var desidert den jeg lo og smilte mest av. Boka heter Ta meg med av Jonathan Jæger. Jeg skal fordøye bøkene litt før jeg leverer de og låner noen nye. Men jeg kjente at det var akkurat det jeg trengte i dette øyeblikket i livet mitt. Jeg brukte også mye av tiden min på å se på Youtube-videoer, hvilket du kan bruke timesvis på uten å egentlig legge merke til det. Og det var vel det som skjedde for meg også. Jeg fant heldigvis motivasjonen til å dra frem yogamatten og treningstøyet. Forsøkte meg på en tabata-økt som så veldig artig ut, og det er min første gang jeg prøver tabata. Det går vel ut på at man gjør ulike øvelser i intervaller? 20 sekunder på, 10 sekunder pause. Slik jeg forstår det er det en kombinasjon av styrke og kondis, og du gir liksom maks igjennom alle settene. Så det er ganske effektivt. Jeg likte det, selv om jeg holdt på å kollapse flere ganger, og arm- og ryggmuskler hadde lyst til å grine. Men du kan se frem til 10 sekunder pause, selv om du (jeg) egentlig bare har tid til å få igjen pusten litt, så er det nok en sånn mental greie hvor du tenker at en pause er en pause. Det føles ganske spesielt ut når jeg kjenner at jeg gleder meg til neste treningsøkt. Nå skal det sies at mine søndagsøkter egentlig er fokusert på uttøyning og fleksibilitet, så det er ikke noe sånn høy intensitet. Men det er noe som virkelig trengs. Det er så merkelig hvordan jeg fungerer, at jeg har høyest treningsmotivasjon mot vinteren og at jeg heller slapper av frem til sommeren. At jeg omtrent ikke går ut på sommeren når det faktisk er fin temperatur, men heller ønsker å dra ut når det begynner å bli iskaldt. Jeg har allerede akseptert at jeg er en merkelig person. Kvisene mine har sakte begynt å fade ut, selv om jeg nylig fikk en ny kvise som gjorde at jeg fikk et sånt bermuda-triangel i pannen. Men det betyr i det minste at kvisene er relatert til menstruasjonen min fremfor en konsekvens av matinntaket. Så det bør bety at det er greit å presse i seg donuts? Jeg må si at menstruasjonen jeg har hatt nå har vært nesten merkelig fordi den var såpass normal. Synes det var viktig å dokumentere, fordi det er så sjeldent for tiden. I og med at jeg har brukt de to siste dagene på alt annet enn skole, stod jeg faktisk opp tidlig i dag. Jeg begynner å komme meg nærmere målet om å ikke bruke to timer i sengen før jeg faktisk står opp. Har allerede gjort litt arbeid, også skal jeg dedikere resten av dagen til skolearbeid. Nå som ting begynner å falle litt på plass, har jeg litt bedre oversikt over hva jeg er nødt til å gjøre i nærmeste fremtid. Og det er en veldig deilig følelse. Men jeg innså at det faktisk er oktober i dag, og vanligvis reiser jeg til Lynx og co denne måneden. Det var egentlig også planen, men jeg ventet med å kjøpe flybilletter inntil jeg hadde ordnet med London-billettene. Og jeg ser at det var veldig lurt nå, for jeg tror ikke at jeg kan reise bort denne måneden. Spesielt ikke når jeg vet at jeg skal på to turer neste måned. Vi skal muligens feire jul hos Lynx og co, men hvis det ikke blir noe av, så vil jeg muligens ikke se de eldste tantebarna på over åtte måneder? Det er jo nesten et helt svangerskap. Jeg synes det er kjipt at jeg ikke får sett tantebarna mine så ofte, men jeg tror egentlig også at det er ganske vanlig. Det er også kjipt at jeg ikke får feiret bursdagen til min eldste nevø, han som vokser så raskt. Tja, alle tantebarna og barn generelt vokser som spirer. Men det er så utrolig spesielt å tenke på at han eldste begynner å nærme seg et tiår. Nei, nå må jeg ta meg en matbit før jeg begynner å skrive på oppgaven min. 

may these words be the first to find your ears

For the longest time I've been looking for a fake flower to add in my collection of small vases. But I don't know about you, but I think most fake flowers look ridiculously fake. Maybe that's the point, so you don't go around mistaking which plants to water or not. But I've decided that I don't like the look of fake flowers that look fake. Would love to find some that actually look real. So my small glass vases have been empty for years. But the other day I saw a video of a persons apartment, and she used dried eucalyptus branches, which I thought was brilliant. I was passing my regular flower shop, when I spotted bunches of eucalyptus branches, and I can't tell you how happy I was to find some. I did almost trip over a lost wallet/purse on the floor whilst two mums with their buggies were watching me. Obviously gave it to the cashier, and when the lady who had lost her wallet came running back, we both smiled at each other. I probably only needed two eucalyptus branches, as my intention was only to display them in the small glass vase I keep on my windowsill. I'm intending to just dry them out, and hopefully be able to keep them for a long time. The rest of the branches I've put in my empty flower pot with actual water. It's also in the windowsill, and now my windowsill looks a bit like a small forest (not really). I started my day lazing in my bed for two hours before I actually got up. It's a problem, and I'm really trying to get out of the habit. I had oatmeal for breakfast because I finished the bread two days ago. I used to eat oatmeal before morning shifts, and I've forgotten how filling it really is. After breakfast I put on my clothes and went out to do my errands. And luckily it wasn't really raining whilst I was walking outside. It's getting rather cold nowadays, and I wasn't sure what kind of outerwear I needed. But I managed to pick the perfect outfit for today. I mentioned the other day that I was in need for some inspiration, so I went to my local library (my favourite library) and hung out with the poetry section for quite awhile. It's weird how such few words can instantly evoke some emotion. As poetry doesn't tend to be long books, I read through one book, and leafed through a few others. One of the books was a hardback with a paper cover, and the paper cover had been used as a bookmark from the last person who read through the book. It felt like a moment, reading the poem they had bookmarked. It was just such a nice thing, so I left it at the same poem. I brought with me three poetry books home so I can enjoy them properly. My goal with visiting the mall today was to find passepartouts to my picture frames and to find a birthday present to Ale. I managed that in addition to buying myself new wool layering pieces, buying two Christmas presents, and stocking up on my D-vitamins. I'm sure I walked around the mall several times, and I finally left to go grocery shopping. Oh, I also bought a new reusable bag as I noticed my favourite reusable bag is starting to tear at the seams. The new bag is made out of recycled plastic bottles, which I thought was neat. I do own quite a few fabric tote bags, but they're not as compact. Hopefully one day I'll find some fabric bags which are compact. I wasn't home until 4.30 pm, so I'd been at my errands for hours. I finally caved into buying donuts, so I had the pleasure of eating two of them after dinner. Thursdays are usually an exercise-day for me, but I felt a bit achy when I got home. I think my senses were overstimulated at the mall, because once I got home I was really sensitive to sounds, scents and movement of my head. So I decided to postpone my work out until tomorrow. I'm actually excited for it, which feels strange. I haven't done any school stuff today, and it hasn't really been on my mind either. It felt good, and it's probably been really great for me. But tomorrow I'm back at it again, so I wanna try to get into bed sooner than later. 

perfect ain't coming but we'll be alright

Tuesday was indeed a better day. Admittedly I could still sense a bit of negative thoughts as the day started later than expected. My alarm didn't go off, because my phone died in the night. And it did appear that I needed some sleep, because I slept for 10 and 1/2 hours. The weather wasn't very great either, and normally I don't wake up feeling all positive on dark days. However, as I got out of bed and had breakfast, I felt like a different person. And I was most productive yesterday. On my to do list for this week, I included starting to write on the introduction of my thesis. I've been a bit hesitant about writing this chapter and my theory chapter because I don't want to fill my head with theory and research before I do the interviews. It just seems like it would cloud my mind too much, and like I'd be searching for certain answers. I can't tell you how many times I've opened the document with my introduction, but I haven't written a word. So I had the ingenious idea of writing on my method chapter, and it's like the words just came flowing. I haven't tried to formulate my sentences, and there's a need of editing. But when you're writing a long piece, or even a short one, you should always just let yourself go in the beginning. Just write down all of the things you can think of, and then edit later. I don't know about you guys, but my brain is not a place for amazing formulations. Instead I often sound a bit crazy whenever I allow myself to speak without thinking. And when I'm tired I make pretty much no sense to anyone else than my own brain. If only my brain could be an actual friend, we'd be soulmates. Anyways, I had a jolly great time writing yesterday and seeing my document actually filling out. It can be quite daunting thinking of the amount of words you have to fill. I took what I felt was a well deserved break after my writing and all of the e-mail correspondence I did. It is honestly a dread logging onto my e-mail, because I'll either get a "yes, go on" or "nope, you can't do that". And I can't postpone opening my e-mails to the end of the day, so then I end up starting my day with reading e-mails that potentially can ruin my day (or make my day). During my break I actually got a parcel delivered at home. I never really choose to get parcels delivered at home, mostly because I feel like you're just at home anxiously listening to every sound that could be the delivery man. I've had the same services twice before, but once I was at work, and the other time I was at a concert. They ring you beforehand, and I do remember taking a call just before the One Direction concert five years ago and being confused about an English person wondering if I was at home. At least this time I was at home, and I actually answered the two calls. First of all, I've been avoiding phone calls for weeks now (yes, just let me become a loner thank you), and second; I don't like speaking English if I'm not ready for it. Cause again, my brain doesn't always understand immediately. Luckily I've been reading so much fan fiction lately, it seems like my brain has started to speak English. Hence why I'm writing in English at the moment. I went outside in my joggers and birks to sign off on getting the parcel, and then proceeded to open it as you do. It was my sought after black coat, which I was crossing my fingers for. Sadly I was disappointed by it, even if I tried to make it work with different outfits. First of all it's pretty long. And when you have a long and slightly heavier coat, I always think they should have a split in the back. This way it's easier to walk around in, and the coat falls more nicely on the body. The coat I ordered did not have a split. Another factor to my disappointment, was the very visible silver buttons when the coat was open. The coat was also slightly thinner than what I wanted. So all of those details together made for a disappointing try-on. I wrapped it all back up in the packaging ready for a return. I browsed through the internet to see if I could possibly find another coat that could drench my thirst. I think I have another possible dream black coat. However it's another 1000 kroners, which isn't ideal for a poor student. I'll just have to see, maybe I'll let go of my dream for now. Anywho, after that disaster, I put on my gym clothes and did an exercise routine which was killer for my legs. I normally do cardio on Tuesdays because I am a sucker for routine. But when it comes to exercise, I can only have a certain amount of routine before I start getting bored and loose all motivation. I went to bed with a pretty positive outlook on life despite the coat, and I had planned to return the coat today in addition to a few errands. But I knew I couldn't avoid my e-mails, and bloody hell, they do take a lot longer than what you think. Especially if you're awaiting correspondence. And then I was waiting for my phone to fully charge, and whilst I was waiting for that, I decided to finally book tickets and a hotel for London. The girls and I have been chatting about it for what feels like years now, and I was gonna finally sit down and do it on Sunday. But I had such a nice day planning gifts and feeling creative. So I didn't want to start looking at hotels. However, we're planning on going to London at a peak time, which isn't exactly my favourite thing. But the girls are really into the thought of a Christmas-London. That being said, I am really excited to stop by Liberty and maybe find new Christmas decor when it's actually Christmas time. Peak time does mean that things get a lot more expensive and most hotels are booked. And one of the hotels we were looking at did in fact get fully booked. So I scoured the internet for other hotels, as did Marble. And we ended up on a hotel that looks quite questionable in taste of interior. I'm sure it'll be an experience. To be fair, a lot of the hotels in London seem reminiscent to something I've seen in Mrs. Bucket's house in Keeping Up Appearances. Hopefully we'll have a great time in London, cause the trio of us haven't ever travelled together as a group. Although we've had some great times together. Maybe I can even find myself a black coat, although I'm not keeping my hopes up. Booking all of the London-related things took a lot longer than I had expected. Mostly because we're three separate people going, living three separate lives, that seemingly does not include free time at the same time (except for maybe nights when surely all of us are sleeping. Although you never know with Marble or Kiwi. They might live a completely different life than what I know of). By the time I was done with booking stuff, the time was around 4 pm and I was starving. So after sending off another set of e-mails, this time to the girls, and significantly less stressful, I sat down with food. And then it was suddenly 5 pm, and I had initially wanted to do my errands before noon. And I couldn't find the energy to push myself into leaving the house after 5 pm because the amount of people doing errands around that time spikes. So now I've got to do it tomorrow when it's supposed to be rainy and windy. But that's what you get. I haven't done as much school work today, but I did write some more on my method chapter, and I got positive e-mails today, so I'm pretty chuffed. Hopefully the feeling will last for tomorrow.  

there's times when I wish I was where I was, back when I used to wish I was here

How is it that one day you feel content and happy, and then the next day you just hope the roof flies off so you get sucked into space as Mr. Bishop stated? The past two months have been spent dealing with applications and permits in order to even start my master thesis. And it's been a journey alright. For every step I've taken, you can bet that I've taken at least three steps back. It's been frustrating, but I've persevered because I know a process like this rarely goes smoothly. That being said, I'm not going through this whole process with a positive mind 24/7. It's ups and downs and dealing with the downs so I can have another up, and then experience another down. And so it goes. I'm not sure what makes today special. Maybe it's Monday, maybe it's my period (probably), or maybe it's the fact that it's October already, and I'm still waiting to get started. I think a lot of it is down to the last fact. Because I haven't been able to start, I'm trying to make up by doing other bits of the thesis. However, my whole thesis is dependant on the interviews. And I can't really start writing on certain parts, because it might cloud my mind to whenever I am able to start my interviews. So I feel a bit like I'm sat doing nothing and not having any certain timetable. That's maybe the worst, the involuntary unpredictable life. I'm losing time, and I'm starting to realise that I might have to postpone the submission of my thesis. It'll mean that I'll be spending another four months on this. Since I started my master, the group of friends I became closest to, have all quit. And I'd be lying if I didn't admit that I've considered it myself. To be fair, I'm 90% sure my whole class has considered it. In times like these I can't help thinking whether it's worth it, whether I'm doing the right thing, whether it's what I want. All these questions keeps circling around my brain, and at the moment I don't feel like I can answer them. And that annoys me immensely, because what is the point in this if it's not worth it, if it's not the right thing, if it's not what I want. I am frustrated and sad, and I realise it's due to more than my thesis. Although a lot of the frustrations lies within the problems with my bloody thesis. In writing this down, in realising I'd only add four months extra if I had to delay my thesis, in realising I've seen this exact thing happen with a lot of other students-- I've come to realise it's not so bad. I think I just might need to get outside and be inspired by something or someone. I need to be with friends instead of isolating myself. I need to give myself a mental break sometimes. I knew I was going to have a meltdown prior to this year of studying. But I didn't realise it would come before the analysis- and writing process. I'm not going to lie, my motivation has sunk a lot, but I'm going to go to bed early and hopefully have a good sleep. And maybe tomorrow is a new day, where everything feels a lot different.