she loves when everybody's watching, she knows the way her body moves

It's midnight in just a few minutes, but I figured I owe my old self to at least attempt writing more regularly. I walked to work today, and I surprised myself with how little time it took me. I did, however, take the bus back. That's because I needed to stop by the mall and run errands. And when I walked outside it was raining a lot, the kind of rain that soaks you within 5-10 minutes. I didn't bring my umbrella, of course, and I wore my Adidas durama's. They're pretty unsuitable for rainy weather. All in all, I took the bus in order to avoid walking around the mall soaked. I got the most important things I needed, but I couldn't find quite a few things, and somehow that meant that I went around doing proper "shopping". You know just walking around shops and browsing at nice things. I couldn't remember the last time I'd done that properly (not included the vintage shopping the other day), so it felt very nice. I didn't actually buy anything but underwear. I am still on the hunt to find great period-undies. I felt a bit like laughing when these two young mothers were perusing the pretty undies, and I was comparing grannypants. One of the things I did find at the mall, was a memory card for the pictures and videos from the wedding. I sent off a letter to Volla and Mog this evening, included the memory card, and some words about the staircase. I really should've done some packing this evening, but I haven't bothered. Instead I've tried to watch some Elementary whilst having convos with Kiwi and Gemma. This means more things to do tomorrow. I was hoping to have an exercise-session, but I might have to forego it. Hopefully I'll get some time to do mountain hiking. 

she'll dance in the dark, a real work of art

I've put in some online orders yesterday and today, mostly of things I actually need. I'm a bit surprised with myself, really, because I've really taken matters in hand, rather than ignoring them for awhile. That being said, my stomach is lurching with anxiety when I have to think of it properly. So maybe I'm not actually taking matters in hand. Good ole' me, trying to ignore important things. Another issue is; I have no idea how to reply to my Tumblr-friend who has pretty much exposed himself to me. He's put himself out there, made himself vulnerable. And that surely warrants that I too, make myself vulnerable. But who likes being vulnerable? Not I, that's for sure. If that was the case, I really would have been a different person. I had a really vivid dream, so vivid I was very confused about my whereabouts when I awoke this morning. I often remember snippets of dreams, but they rarely feel so vivid I can feel it with touch. In two days I'll be on the move again, back to Lynx to help out with the kids. Initially I figured I'd help Volla and Mog with their staircase the week after, but according to Mog they might not be able to use the staircase after doing up the house. "What's the point in me sanding it then," I asked Mog. He shrugged. So I might get out of those duties, once I've spoken with Volla, that is. I'm hoping for a good exercise-session today, could really need one considering I opted out on any exercise last week. Also, I'm trying to finish Elementary, but then again I also don't want it to finish. It's not like I know when there'll be any new Sherlock Holmes. Oh, life, it's such a strange thing this. 

nothing prepared me for what the privilege of being yours would do

Også var dette bryllupet over. For fem dager siden møtte jeg Marble i byen, og vi vandret rundt på Grünerløkka, hvor vi satte oss ned og grillet i parken. Jeg prøver alltids å la de jeg kjenner fortsatt er studenter være når det er eksamenstid. Så det var en liten stund siden jeg hadde sett Marble, ikke minst hatt en ordentlig samtale. Etter å ha ryddet opp etter oss i parken, gikk vi på vintageshopping. Vi dro begge hjem med en is, noe påvirket av solen. Jeg var en svipptur hjemme og prøvde å helle i meg så mye vann som mulig. Også var jeg ute av huset igjen, denne gangen på senteret, hvor jeg forsøkte å kjøpe inn de siste nødvendige tingene før bryllupet. Oyster ringte, lurte på hvor jeg var. Jeg stod og så på smykker, noe som var unødvendig da jeg glemte å ha på meg smykker under bryllupet. Oyster og jeg møttes på den nyeste sushi-sjappa, brukte en evighet før vi bestilte mat. Jeg fikk meg sjøgresssalat, så jeg var allerede fornøyd. Det var viktig for meg å møte Oyster, ettersom jeg vet hun straks har eksamen, det er Ramadan, jeg hadde ting jeg ønsket å prate om, hun reiser og blir borte stortsett hele fellesferien. Det er alltids snadder å høre på når vi prater, og jeg kjeder meg aldri når jeg hører på alt det sprøe. Trodde nesten hun skulle følge meg hjem da hun gikk i samme retning som meg, men det viste seg at hun skulle ta bussen hjem. Torsdagsmorgen stod vi opp relativt tidlig, hentet grandtante og grandonkel, og kjørte nordover. Pappa har aldri vært hos Volla, så jeg måtte være GPS. Søkte selvfølgelig veien opp via Google Maps, og vi havnet på den lengste, og merkelig nok den fineste grusveien jeg noengang har sett. Vi kom oss heldigvis ut på en hovedvei, og jeg kjente igjen resten av veien. Vi ankom Volla omtrent samtidig som Lynx og co. Lumba kom noe senere, og ble overrumplet av nevøene. Vi lagde wonton, serverte til gjestene, også dro folk etterhvert til hvert sitt hotell. Jeg og Lumba ble, for vi skulle bo i huset. Vi brukte resten av kvelden til å lage bordkort. Fredagsmorgen var vi oppe tidlig, Volla og Mog skulle gifte seg på tinghuset. Monchita skulle komme relativt tidlig. Jeg sendte henne instrukser om hvordan å komme seg til huset, og før noen visste det, hadde jeg hentet henne fra busstoppet. Volla ble kjørt ned til Lynx, som skulle ordne henne. Jeg og Monchita satt klare og ventet på at karene skulle få på seg finstasen. Mog kjente på nervøsiteten, og jeg spurte om han hadde husket ringene opptil flere ganger. Omsider hadde de fått på seg dressene sine, slipsene var i orden. Vi brukte de siste øyeblikkene på å se på tv, og unngå kattene som elsker et varmt fang. Vi satte oss i den lille bilen, og kjørte mot sentrum for å hente Volla. Hun hadde fått på seg brudekjole numero uno. Vi vinket hadet til Grepper og nevøene som stod og så på at Volla fikk satt seg i bilen. De skulle visst gå til tinghuset, og det var egentlig kun et kvarter igjen til oppmøte. Ble litt skeptisk da jeg så avstanden, og med god grunn. Lynx, som var forlover, gikk glipp av det lille vi gjorde av fotografering i forkant av seremonien, og selve seremonien. Det skal sies at det er utrolig vanskelig å være i tide for en avtale når en har tre barn, og at Volla hadde sagt at det gikk greit å gå den avstanden. Om det er noe en ikke skal ta Volla's råd på, er det tidsdistanser. Hun er alltids forsinket. Jeg som egentlig ikke skulle være med på seremonien, men stå utenfor og blåse bobler og ta bilder, ble plutselig promotert til ringbærer. Jeg åpnet boksen oppned, og det var flaks ringene ikke datt ut. Om jeg kan si det sånn, var det akkurat slik et bryllup skulle foregå i Volla og Mog's stil. Litt forsinket, litt kaotisk, men perfekt likevel. Lynx og co. ankom etterhvert, og vi fikk tatt et par bilder, før vi reiste hjem. Av med finstasen, og på med arbeidstøy, for vi skulle lage mat til en familiesammenkomst. Verken av familiene hadde møtt hverandre, foruten foreldrene som vi fikk hilst på før seremonien. Det skal sies at Mog's søskenflokk er spredt rundt i verden, andre kontinenter. De er også like mange som min egen søskenflokk. Volla måtte dra for å gjøre errender, og hun fikk Lumba til å være med å hjelpe til. Så Mog ble kjøkkensjef, og Monchita og jeg fulgte hans ordre. Lynx og co kom omsider, og da ble Grepper enda en av kjøkkenfolket. Det er faktisk ett av mine favorittminner fra denne helgen, fordi jeg hadde bonding-time med begge svogerne mine, og vi hadde det ganske artig der inne på den trange plassen. Vi ble faktisk ferdig med maten før familien til Mog ankom, så vi satte oss faktisk på gulvet med en øl i hånden og slappet av. Under besøket ble jeg hovedsakelig sittende med èn av søstrene til Mog, og moren hans. Det er vanskelig å prøve å ha en ordentlig samtale med så mange i løpet av et par timer, men de jeg fikk snakket med virket veldig hyggelige. Uansett er det viktigste for meg Mog, og forholdet mellom han og Volla. Det er jo det som er viktigst? Alle dro omtrent samtidig, etter å ha spist tapasboller og pasta. Lumba og Monchita ble sittende i kjellerstuen for å spille et spill som minner om barndommen. Jeg derimot, stod og ryddet etter besøket. Volla og Mog pakket tingene sine, og dro etterhvert avgårde til hotellet deres. Lørdagen ble heldigvis en ganske rolig dag, og vi fikk slappet av i lang tid før selve bryllupsfesten startet. Det var spesielt fint da mensen bestemte seg for å komme akkurat når Clue-appen min sa den skulle. Monchita og jeg gikk på kattejakt fordi den ene katten hadde stukket av, og vi visste ikke om han ville returnere. Han ble veldig fornærmet da søsteren bar han inn i stuen, og ble sittende og mjaue på oss. Mens søsknene så på Stranger Things, bestemte jeg meg for å gå en liten tur for å forbedre mensensmertene. Jeg havnet ved et stort vann som var perfekt for sinnstilstanden. Jeg satt og hørte på beroligende musikk, deriblant River av Leon Bridges, og stirret på dette store vannet. Tilslutt vendte jeg tilbake da jeg innså at jeg faktisk måtte begynne å gjøre meg klar til bryllupsfest. Jeg var igjen ferdig først, fordi jeg tydeligvis er den mest tidsbevisste i familien. Er muligens mest ansvarsfulle også, hvilket må være grunnen til at jeg alltids får ansvarsoppgaver. Monchita var ferdig litt etter meg, mens resterende ikke hadde kledd på seg 30 min før festen skulle starte. Jeg slo til med den metaforiske pisken min, og fikk alle i gang med påkledning. Jeg og Monchita var gaveåpnere, så etter jeg hadde tatt av jakken min, stod jeg ved gavebordet konstant. Jeg rakk og hilse på et par mens de skulle overrekke gaver, men det var svært få. Dagen før, da Volla skulle gjøre en haug errender, skulle hun også skaffe et par ting til gavebordet. "Jaja, hvis du ikke husker det, så får vi bare lage det selv. Du må bare huske teip," sa jeg. Og tror du ikke at akkurat det skjedde? Joda, heldigvis hadde jeg faktisk tenkt den tanken, var forberedt på det, og hun ankom bryllupsfesten med teip. Jeg har aldri hatt ansvar for gaveåpning tidligere, og selv om det ante meg at det ville ta en del tid, hadde jeg ikke forventet at det skulle ta såpass lang tid. Vi fikk satt oss akkurat i tide for velkomsttalen, og jeg fikk tilbake kameraet mitt fra broderen som hadde tatt bilder mens jeg var opptatt med gaveåpning. Jeg fikk selvfølgelig også ansvar for å knipse et par bilder under selve festen. Det er vanskelig å være "in the moment" når du prøver å fange "the moment", så det gjorde at jeg ikke var helt tilstede i min mening. Plutselig var minnekortet fult, men fikk heldigvis låne en pc til å slette over 1000 bilder, men så gikk jeg tom for batteri, og jeg fikk ikke filmet den siste talen, som kanskje var den mest artige. Barndomsvennene til Volla hadde laget både en tale og en sang. Det var helt fantastisk, og de fleste satt og lo så magen ristet. I gjengjeld, siden jeg ikke satt og filmet, følte jeg endelig at jeg var med på festen. Jeg ble dessverre borte igjen, da vi innså at Lynx og co. hadde reist tilbake til hotellet med Volla's veske, hvor hun hadde husnøkler. Pappa hadde nemlig glemt igjen hotellkortet sitt hjemme hos Volla. Så jeg måtte sitte og dirigere veien til hotellet til Lynx-- det tok litt tid før vi var tilbake, og da hadde jeg gått glipp av første dansen. Heldigvis hadde Lumba igjen tatt litt ansvar for å ta bilder, og han hadde knipset et par bilder av dansen. Jeg ble sittende med en venn av Volla, som har blitt en familievenn over tiden. Jeg var i seng kl. 2.30, og helgeturen nærmet seg slutten. Vi ventet på at Volla og Mog skulle komme hjem, før vi begynte å kjøre hjemover. Hele gjengen samlet seg hjemme hos Volla og Mog, inkludert denne familievennen jeg nevnte. Han og samboeren stakk innom for å se på huset. Pappa hadde laget mat, og mamma stod og lagde kaffe. Skal bare ha meg en kopp kaffe sier familievennen, og kommer ut fra kjøkkenet med tidenes største kopp. Omsider dro vi alle sammen, og det tok oss i underkant av sju timer, til tross for kø. Rumpa hadde tilvent seg nummenheten, og heldigvis var mensenssmerter noneksisterende. Det skal sies at mensenssmertene forduftet da bryllupsfesten startet, og har vært borte inntil i dag, og det setter jeg stor pris på. I dag har jeg bare vært hjemme, og da er det greit å ha smerter. Det har vært en meget suksessfull helg, og det har vært veldig hyggelig å ha hele familien samlet igjen. Å se Volla og Mog gifte seg har vært en begivenhet som forsterker troen på kjærlighet. Det er ikke mange mennesker jeg ser som utstråler kjærlighet for hverandre. Uten at de er særlig klissete, blir kjærligheten synlig i handlingene deres. Jeg gleder meg til å se hvordan fremtiden deres ser ut. 

Fault lines tremble underneath my glass house. But I put it out of my mind, long enough to call it courage. To live without a lifeline.

Det er utrolig hvor mye pollen som finnes ute disse dager. Jeg har heldigvis ikke pollenallergi, dog jeg i morges trodde jeg plutselig hadde fått det. Pappa har jo det, så hvorfor ikke jeg også? Forhåpentligvis slipper jeg det. Jeg har hatt et par late dager, og jeg har forbigått errendene jeg hadde planlagt denne uken. Jeg må antakeligvis ta en hastetur i morgen. Er forresten nødt til å lage en "to-do" liste for alt som skal gjøres før jeg reiser nordover til søsteren. Lynx etterspurte hjelp med kidsa om et par uker, og det er liksom ikke slik at jeg kan si nei heller, for jeg hadde ikke noen fastlagte planer da. Så nå har jeg bestilt ennå flere flybilletter. Det hele gjør at tidsplanen min for de neste månedene blir ganske travel, hvilket gjør meg litt stresset. Jeg liker helst å ha litt mellomrom, litt tid til pust i bakken. Men det må jo bare gå, vi tilpasser oss. Det var en skyfri morgen jeg våknet til, men med dårlige nyheter. Da sikter jeg til terror i Manchester. Terror er forferdelig, men spesielt når målgruppen er unge, barn. Det gikk veldig inn på meg med tanke på hva som skjedde i dette landet for noen knappe år tilbake, og med tanke på at jeg også har vært på store konserter. Tenk å reise for å se idolet ditt, og ha en av de beste kveldene dine, for å så bli rammet av noe så forferdelig. Det som er fantastisk å se i etterkant er hvor flotte mennesker kan være, hvor fort folk stiller opp for å hjelpe. Det er så vakkert å se hvordan kjærligheten spres i sånne tunge stunder. Det er straks midnatt, foruten anledninger hvor hele familien er samlet, har jeg aldri pratet med så mange familiemedlemmer på så kort tid. I forkant av et bryllup, må en vel forvente seg at alle er litt stresset. Skriver "to-do" listen min nå, etter å ha minnet Lynx på å skrive sin egen. 

turn down the voice inside my head, cause heaven only knows why we feel this emptiness

There is something about chia seeds that reminds me of frog eggs, which isn't the best thing to picture when you're about to eat chia pudding. Oh well. Months ago, I bought chia seeds in hope that the healthy version of myself would decide to come back. It's only a few days ago that I actually went ahead to use the seeds. It's still early days, so I'm trying to find what I prefer in a pudding. Years ago, when I was at praksis at a sort of emergency room, someone told me that they'd mostly see hand wounds due to people cutting avocados. For breakfast today I decided to have avo on toast, and I nearly speared my finger off. It's a good thing I didn't actually use a sharp knife. Lesson learned. I started the day with a pretty sour mood, was almost crying whilst changing my bed sheets, listening to Sleeping At Last. I've come to learn that one of my biggest symptoms during PMS is that my emotions are very much like a rollercoaster. Ugh, this must mean my period will be around during the wedding along with my zits. I've done my normal Sunday routine, consisting of cleaning the bedroom and have an exercise-session. The latter must have been good, because the sweat was dripping. I try to take selfies whenever I think I've outdone myself during exercise with the amount of sweat as a measure. I sat outside in the sun today, which was lovely. Thank goodness that the sun is finally here. Thought I was going to go crazy with the overcast and rain-- it was really affecting my mood. It looks like the weather won't be as great where Volla and Mog lives, but it's held inside, so it doesn't matter that much. On Friday I listened to Liam on the Breakfastshow with Grim. It was so strange, because I could barely recognise his voice. It's been a long time since I've heard him, yes, but his accent has definitely changed a bit. His new tune is not really my taste, which I wasn't expecting either. He said himself that it's pretty amusing to see how different music they've produced. It's hard to see how they could ever mix that into one band. I read a comment where the person suggested we'd just do a remix of all the first singles, and tada, new One Direction song. I need to run a few errands tomorrow, and hopefully the weather stays this nice for the next few days. 

I've been searching for a trail to follow again, take me back to the night we met

Det gjenstår akkurat en uke igjen til det blir bryllup, og jeg har derfor brukt tid på å skrive et kort. Måtte dra frem alle bøkene mine som handler om kjærleik for inspirasjon. Nå har jeg skrevet noe jeg er semi-fornøyd med, men det får gå. Forrige dagen tenkte jeg at jeg skulle benytte meg av Netflix-abonnementet mitt igjen, og jeg begynte å se på Elementary fra starten. Jeg så jo tilfeldigvis på et par episoder av det i slutten av april, da Ale var på besøk. Og jeg savner virkelig å se på den britiske versjonen av Sherlock Holmes, så akkurat nå er Elementary en slags erstatning. Jeg er ikke like glad i den amerikanske versjonen av Sherlock-- det er veldig amerikansk, men det er likevel en erstatning. Jeg oppdaget en uåpnet potetgullspose i snacks-kurven for noen dager siden, men jeg har avstått i håp om at jeg kan forhindre flere kviser. Åh jada, ansiktet har plutselig bestemt seg for å gi meg flere ubehagelige kviser på samme tid. Det er spesielt flaks for meg at jeg snart skal i bryllup. Mistanken min er at det er et hormonelt utbrudd, og da er det ganske lite som kan gjøres. Forhåpentligvis forsvinner de innen jeg skal i bryllup, og forhåpentligvis er menstruasjonen litt sen, slik at jeg slipper å ha det i bryllupet også. Tenk så fint å kunne time menstruasjonen-- "åh, nei, jeg skal jo bort de fire dagene, da tror jeg heller at jeg tar menstruasjonen neste uke". 

Get out while you can. You don't understand, she doesn't know how to lose

Nå er det omtrent èn uke igjen til søsterens bryllup, og det får meg såklart til å mimre om forrige bryllup jeg var en del av. Jeg kan egentlig ikke sammenligne noen av bryllupene jeg har vært i, for alle har vært veldig forskjellige. Denne gangen blir det vielse på tinghuset dagen før feiringen, noe jeg aldri har opplevd før. I dette bryllupet blir jeg antakeligvis ansvarlig for noen av tantebarna mine, og i tillegg til å prøve å ta noen bilder innimellom. Det blir veldig spennende. Nasjonaldagen har vært, og det er første gang jeg ikke har møtt kilo-gjengen på flere år, så det var ganske spesielt i seg selv. Humøret mitt har vært veldig vær-avhengig den siste tiden, og selv om det var ganske traurig i går også, ble det triste humøret visket bort med stoltheten. Det ligger mye stolthet i hvordan nordmennene feirer nasjonaldagen, og stemningen er så bra. Ble faktisk kun èn is på meg. Jeg sov igjennom hele natta, hvilket er et supert utgangspunkt, og har hittil brukt en haug med tid på rydding. Ute er det såpass fuktig at jeg nesten trodde jeg var tilbake på Indochina-reisen min. Det ser ut til at det blir litt sol fremover, så jeg er fremtidsoptimistisk. Forrige dagen klarte jeg å se på en live stream av Niall, der han hadde en liten konsert. Det var tilfeldig at jeg klarte å se den live, for jeg trodde i utgangspunktet at jeg så på et opptak, men nei. Du føler deg som en ganske stor fan når du ser på en live stream, og det er noe jeg ikke har gjort på lenge, så det var egentlig veldig koselig. Dessuten spilte han en ny sang som har en veldig prominent elektrisk gitar-del som jeg virkelig liker. På dagens agenda er det trening, og i morgen håper jeg på å få gjort en haug med errender jeg har utsatt å gjøre. Ah, "voksenlivet". 

I always thought I would sink, so I never swam

I think I read the answer before the opportunity arose. Some decisions in life feels bigger than others, especially the ones with a timestamp. Those are awful because if you choose one door, the other closes, and you can't go back to the way it was before you chose. And then you can choose to not pick either, but that too is a choice, and you'll never know what if. I'm not sure what to do, but when am I ever sure of anything. Sometimes it feels like I'm just stringing along with life, never doing any conscious decisions. But that is blatantly untrue, because I've chosen the road I am walking, and I don't actually regret anything. That being said, I often wish I was at a different place, like a lot of people do. However, once I reflect on everything, I just cannot regret my choices. Before my head went into a turmoil, I read this: "You will either step forward into growth, or back into safety". — Abraham Maslow. 

she'll run with your mind to pull you in tight, then trade you in for something new

Yngste nevøen fylte to i går. Vi hadde en liten feiring da jeg og Volla var på besøk, og det er så artig å se på hvordan personligheten hans utvikler seg. Han er så pratsom, selv om jeg har veldig vansker for å forstå hva han mener. Men han kan si noe til meg, og stirre på meg og forvente et svar tilbake når jeg har hørt noe ala "digjeflyyr". He cracks me up, må jeg si. I går tok jeg bussen hjem rundt midnatt. Og mens jeg gikk hjem i mørket i det milde været, funderte jeg over livet. Krysset veien over til huset mitt, og der forhagen min er vendt, er den "nye" naboens bakhage vendt. Trodde jeg så en skygge, men innså at jeg så rett på naboen. Damen som jeg aldri har sett før. Har aldri hilst på disse naboene, i det jeg tror er litt bitterhet for å ha investert i huset som reduserer privathet for mitt hus. Jeg sitter jo og ser rett inn i vinduene deres og vice versa. Vurderte om jeg skulle si hei til damen, men jeg syntes det å slå av en prat med henne ved midnatt i mørket virket litt merkelig. Dessuten var jeg sliten og sulten. Sovnet klokken tre natt til søndag, etter en veldig kjekk kveld med Kiwi og min belieber friend. Det ble sushi, esc, og diskusjoner. Kiwi fikk resultatet hun ønsket, mens jeg og min belieber friend var ufornøyde. Da jeg kom hjem, sov jeg i sju timer. Det skal være nok, men jeg kjente på det i går kveld. Følte meg veldig sløv og klarte knapt å gi rapport til nattevakta. Også gå overtid i tillegg, nei fysj. Det var veldig deilig å legge meg, og jeg sov i ni timer, dog med flere turer på do. Drømte jeg var gravid, så kanskje det var derfor jeg måtte på do så hyppig? Jeg har brukt dagen på å rydde, ettersom jeg ikke fikk tid til det i går. Egentlig skal jeg prøve meg på min typiske søndagsøkt også, men trening virker veldig lite fristende. Faktisk så er dette været så deprimerende at jeg helst bare vil ligge i sengen. Og da lurer jeg på hvordan nasjonaldagen kommer til å bli. Nei, nå må jeg nesten ta meg en is. Cheer up, liksom. Heldigvis har jeg One Direction gutta som alle gir ut musikk for tiden. Hjertet smelter når jeg ser at de er så støttende mot hverandre, og jeg døde litt i meg da jeg så Liam og Niall sammen. Ikke for å nevne at Liam hørte på Niall opptre. Nå er jeg veldig spent på hva Liam har å by på. Tror jeg skal prøve på en tidlig kveld, og ta meg den isen nå. 

Sometimes I feel like I'm drowning and you're there to save me. And I wanna thank you with all of my heart

Jeg fant endelig den gråe versjon av joggedressen min, og jeg ser enda mer dustete ut. Tror det er fordi grått er mer synlig enn mørkeblått. Synet, og vibèn minner meg litt om han "slemme" fra Despicable Me. Om en ikke kan le av seg selv, vel, da synes jeg at du tar deg selv for alvorlig. De siste dagene er blitt brukt på å henge med venner. Kilo-gang ble gjenforent, og vi spiste burger, og ostekake i mitt tilfelle. Ble som vanlig stappmett, hvilket er en ubehagelig opplevelse, dog en luksus. På veien ned til restauranten, stoppet Kiwi oss opp grunnet en person som lå på bakken. Jeg og Sugar så litt på hverandre i en sånn "serr, må vi?", men vi fulgte Kiwi som allerede satt på huk på bakken og kommuniserte med jenta. Altså det skal sies at det allerede var et par personer rundt jenta-- så det er ikke slik at vi bare ikke gidder å hjelpe en person dersom det ikke er andre der (vi er snille!!!! gi oss god karma!!). Det hele var egentlig ganske komisk, og heldigvis var det ikke noe alvorlig. Følte meg litt som en mamma som så etter skrubbsår og sa "jada, det går så bra," i håp om at hun speilet følelsene mine. Du vet sånn når 2-åringen faller, også ser han på deg, og du ser at han er sekunder unna i å bryte ut i gråt. Men så smiler du bare, og sier "opp igjen, det gikk bra!". Det var hvertfall veldig hyggelig å se jentene sammen igjen, og i et øyeblikk kunne jeg late som vi tok en pause fra å pugge til eksamen. I går var nesten all spor av snø borte, og derav var humøret på topp. Jeg gikk faktisk frivillig ute i finværet for å møte Oyster på togstasjonen. Vi spiste selvfølgelig burger og pratet om livet. Vi blir alltid sittende lenge over gjennomsnittlig sittetid, men sånt skjer når en ikke har møtt hverandre på en stund. Klokken var 22, og jeg dro på matbutikken. Det var et sånt ordentlig matinnkjøp også, og jeg gikk derifra med to fulle poser. Det var faktisk ikke bare jeg heller, som stod der og fylte posene med matvarer. I kveld blir det ESC-party med Kiwi og min belieber friend, hvilket antakeligvis blir veldig artig. 

du er uendelig liten, men håpet er stort

Meitemarker er fascinerende. Jeg forflyttet flere meitemark i går, da jeg fjernet ugress. Og dog jeg nå synes at småkryp hovedsakelig er ekle, var det fortsatt fascinerende å se på hvordan meitemarken fungerer. Hele gårsdagen gikk til hagearbeid, enten om det var fjerning av ugress eller å sette sammen nye hagemøbler. Det er som regel terapeutisk å skape ting, gjøre ting med hendene. Hodet blir som regel opptatt med oppgaven, også gir det jo mestringsfølelse. Det skal sies at til tross for et rolig utgangspunkt, var hodet mitt veldig opptatt av verdenspolitikk. Etter midnatt, i sengen, lå jeg og grublet over fremtiden til amerikanske statsborgere. Det gjør meg så trist å se alt den negative den nåværende presidenten gjør og alle ringvirkningene det har. Sitter og krysser fingrene for at han blir kastet av stolen sin snart. Men i mørket, så skimter også lyset, og denne gangen er det Sally Yates som vinner kamper med hennes intelligens og velvalgte ord. Hun blir garantert en figur som blir omtalt i de fremtidige historiebøkene. Og for meg er det et viktig slag å huske på når jeg ser at verden har tendenser til å velge diktatur. Ikke minst franskmennene som valgte det jeg anser som det gode valget. Å ikke velge en som bruker fremmedfiendtlighet i politikken må da være det gode valget? Det er dog fortsatt noe usikkert hva Macron vil gjennomføre, og jeg må smile når jeg hører på radioen at "franskmennene stiller opp til protester. Og om det er noe franskmennene er gode på, så er det akkurat det". Det gleder å se at så mange får øynene opp for viktigheten av politikk, inkludert meg selv. I går var det et år siden jeg kom hjem fra Indochina-reisen, og det gjorde meg kanskje ekstra tankefull. Skal ta en titt i albumene og se på bilder fra turen for å mimre. Til helgen blir det mye samvær med venninner. Det skal holdes ESC-party hos min belieber friend, hvilket jeg gleder meg til fordi jeg blir reunited med hvertfall min belieber friend og Kiwi. Har ikke sett min belieber friend på to måneder faktisk, så det blir bra. Ikke minst blir det artig å se de ulike innslagene på Eurovision.

For vi lever for å dø til vi smelter bort som snø. Og de ser etter feil, men jeg flipper finger'n, for jeg lager min vei

De siste dagene har blitt brukt til egenomsorg, egenpleie. Jeg har vært for meg selv, for innimellom har jeg behov for det. Det er fint å være omringet av mennesker som bryr seg om deg, men til syvende sist er det du som har ansvaret for ditt eget liv, din egen helse. Og da er det viktig at en kan være selvstendig i å ta vare på seg selv. På den andre siden er mennesker avhengige av hverandre, så noen ganger må vi slippe taket og la de andre ta vare på oss. Alt er liksom en balanse. Planten min lever fortsatt, dog den er litt sånn worse for wear. Tror kanskje jeg har halvveis druknet den, også er potten muligens litt for liten. Men som sagt lever den fortsatt. Det har vært en typisk søndag i dag, og alle hybelkaniner er forhåpentligvis borte fra soverommet. Nå har jeg sett ferdig tredje sesong av Skam, og jeg kjenner fortsatt at jeg liker den første sesongen best. Jeg tror kanskje det skyldes at jeg synes vi får et ganske bra innsyn hos flere karakterer om gangen? Uansett likte jeg den tredje sesongen bra, og kirke-scenen er en vakker scene med musikk som gir gåsehud x 100. Morsomt nok er igjen vennskap noe av det jeg synes var finest-- når Isak holdt vors hos seg og gutta hjalp Isak med hva han skulle skrive til Even. Det var både morsomt og hjertevarmende. Dagen har gått forbi i en fei, og skjønner liksom ikke hvor timene blir av. Det skal være deilig å legge meg i den nyoppredde sengen. Det er spesielt deilig etter en effektiv treningsøkt, og deretter en lang dusj. 

I know that there's others that deserve you. But my darling, I am still in love with you

Ved spørsmål om jeg ser på Skam, svarte jeg søsteren min at jeg ikke ser på det, men at jeg visste jeg antakeligvis kom til å like det. På tirsdagen satte Lynx meg ned ved spisebordet med frokosten min, dro fram Mac'en og satte på Skam sesong 1. Jeg ble sittende og se over halvveis av sesongen, med avbrudd innimellom (måtte holde niesen). Har vært hjemme et par dager nå, men det var ikke før i går jeg tenkte på å fortsette serien. Hittil har jeg sett to sesonger, og jeg må innrømme at jeg foretrekker første sesongen. Det skyldes at jeg likte karakterene bedre i første sesongen, òg handlingen. Synes liksom at sesong to er litt kjedelig i forhold til første sesong? Det skal jo sies at det muligens var litt for mange twist plots første sesong, men sesongen holdt hvertfall interessen min igjennom hele serien. Men jeg likte den røde tråden i sesong to, hvor Noora og Vilde bytter på å være de som tar seg av hverandre. Det varmet hjertet å se vennskapet utvikle seg. Da jeg fortsatt var på Sunnmøre, tok jeg, Lynx og Volla turen til en av venninnene deres, også samlet "gjengen" seg. Det er så fantastisk å se at disse menneskene som har vært venner siden barneskolen fortsatt er en gjeng. Det skal sies at 90% av de bor på samme plass, så det er ikke så vanskelig da. I hodet mitt tenker jeg på foreldre som veldig voksne mennesker, men så blir jeg sittende og høre på disse (4/5 har gjennomsnittlig 2,5 barn) snakke om alt og ingenting. Ikke for å nevne den ungdommelige ertingen som foregikk. Det var en påminnelse om at uansett hvor gammel du blir, så beholder man alltids en viss ungdommelighet. Det hele fikk meg også til å føle meg som en unge som blir dratt med av tenårings-storesøstrene mine fordi de må passe meg. Altså, jeg kunne vært åtte, og hørt på en gruppe tenåringer prate om gutter og whatnot. Hun ene sa "fy faen", også fikk hun øyekontakt med en annen, og de begynte å synge Fy faen av Hkeem synkronisert. Jeg fikk latterkrampe, for det hele var så absurd. I dag har jeg forsøkt å være ute i solen så lenge jeg klarer, for jeg vet at dette finværet vi har hatt de siste dagene er forbigående. Det var en stund hvor solstrålene kjentes sydenvarme, og jeg trodde magen skulle brennes av. Jeg liker sol til en viss grad-- glemmer aldri Poda Island i Thailand og de lange timene med solstek. Det var faktisk tortur. De siste dagene har minnet meg om sommer, men så blir hjernen forvirret når den ser at trærne ikke har blomstret fult ut ennå. Den nye ansiktssolkremen min er muligens ikke perfect match med huden min, om de nye kvisene har noe å si. Egentlig håper jeg at det er hormonelle kviser, slik at jeg kan fortsette å bruke solkremen. Oh well, kviser fremfor hudkreft sier jeg bare. 

I already know that there ain't no stopping your plans and those slow hands

My hunt for another tracksuit is not going so well. I waited to buy a new pair until I could see how they do in the wash. They do pretty good actually, so I went ahead to find another pair today. However, I couldn't find the pants in my size, and it's sold out online too. Just my luck, truly. Oh well, instead of the tracksuit, I went home with ice lolly's and a new bikini! I had to throw out a few bikinis last year, some from the Indochina-trip, and some that just got ruined. I've been eyeing a bikini-top for months now, but it's been sold out in my size (damnit). And when I say months, I do really mean months. Despite the many times I've been checking to see if they've restocked, they haven't. So I finally gave in and bought another bikini. It's green, which is something I don't have in a bikini. Also, I actually bought a set. I very rarely buy a whole bikini-set, because I like to mix it up. I woke up early this morning in order to listen to Niall on the Breakfast Show with Grimmy. It's basically the only promo I'll listen to nowadays. Grimmy mostly always have good banter with artists, and especially the boys. Niall put out his new single Slow Hands yesterday, and it was both surprising and unsurprising. I recognise the vibe, the cheekiness of the song in other songs Niall has written for One Direction. But I barely recognised his voice for the first verse. His voice will always surprise me, I think. It's a whole different sound and vibe from This Town, which makes me curious as to how the album will be, if it's cohesive. There's a line in the song where he sings "sweat drips down our dirty laundry" and I always keep thinking he'll sing "sweat dripping down my balls" (allusion to Get Low by Lil Jon). It makes me giggle. He also sings "take me home, take me home" which gives all the feels, because it reminds me of One Direction. An important thing to me is the lyrics, especially when an artist chooses to sing about sexual content. If the lyrics are really derogatory, and/or misogynistic (here's an overview of everyday misogyny if you'd like to be more aware), I am automatically put off a song. Sometimes I'll listen to the song anyway, but I always feel a bit awful. Music videos are also very good at putting me off, when I see women treated as objects, props, it makes me furious. Slow Hands is good at not being offensive, and it even seems like the person Niall is singing about is the dominant one. It made my heart warm this morning, as I was listening to the Breakfast Show, and Grimmy asked Niall what he'd like to listen to. And he answered Harry's song. It's nice to see him being so bloody supportive. Although I really enjoy Slow Hands, I do actually prefer This Town. That's just a personal preference, because I like the slow acoustic songs. It's the same with Harry. I'm pretty sure I prefer Sweet Creature to Sign of The Times. And the only song I can see myself enjoying for a long time on the new Ed Sheeran album, is Happier. I just really like slow, acoustic songs. I like the voice to be the focus, and I like to feel the emotion. Regardless, I am thoroughly enjoying all the new music at the moment. The sun is shining, I've worn a dress out today. I am going to enjoy the sun for the rest of the day, wear my new bikini and have some ice lolly's. 

you take me places that tear up my reputation, manipulate my decisions

Kroppen lukter solkrem, og jeg er i behov for en dusj. Besøket mitt hos Lynx var veldig deilig denne gangen. Jeg ble hentet på flyplassen av Grepper, også dro vi på Lefdal. Der kjøpte vi en printer og fikk med en grill. Vi var utrolig heldige med været, og det det ble solfylte dager på terrassen. Jeg hadde ikke pakket med solbriller, så jeg satt stortsett og var solblind. Niesen får den yngste nevøen til å se gigantisk ut, og jeg innså at jeg trolig aldri har skiftet bleie på ei jente før. Jeg er ikke veldig glad i å holde nyfødte, men det kom seg ganske bra denne gang. Føltes ikke så skummelt ut lenger. Det er merkelig, for mitt siste besøk var i februar, og det føles ut som om guttene har vokst så utrolig mye. Og det kan godt hende at de faktisk har gjort. Eldste nevøen er blitt så stor at han hovedsakelig styrer og ordner seg selv. Yngste nevøen fyller to år om ca. en uke, og vi hadde en tidlig feiring med boller, muffins, gele og sjokoladepudding. Det er morsomt å se hvordan hans personlighet er stikk motsatt til den eldste. Han er så utrolig modig, og det må du kanskje være når du vil følge din storebrors spor. "Jeg får ikke ryggproblemer av å være på jobb, men jeg får det av å være her," sa jeg. Yngste nevøen er matelsker og stopper omtrent ikke å spise dersom du tilbyr mat. Han veier nesten 15kg, og det kjennes på kroppen når du skal bære han. Du rekker ikke å tenke på ryggen når han plutselig bestemmer seg for å løpe over veien mot en elv. Volla reiste dagen før jeg dro, også kommenterte Lynx til den eldste nevøen at jeg skulle reise "i morgen". Også kommer han bort til meg, sier: "men, hvorfor skal du reise så fort? Volla var her mye lenger enn deg". Syntes det var litt komisk, fordi vi var der like lenge begge to. Vi bare ankom og reiste på forskjellige dager. Barne-logikk er artig innimellom. I går grillet vi for n-te gang, også ser jeg at klokken er mye. "I følge Lynx, skal båten gå 17.25," sa jeg til Grepper som hadde spurt når jeg skulle ta båten. "Aha, i følge Lynx ja. Kanskje du skal sjekke det?" svarte han. I følge han har hun nemlig en tendens til å ta feil av slike ting, og det hadde hun jammen meg gjort igjen. Grepper måtte kjøre meg til bussen istedet, og jeg rakk den akkurat fordi at bussjåføren hadde hatt vansker med å starte bussen. Om det ikke hadde vært for at bussjåføren hadde hatt trøbbel, hadde jeg ikke rukket det. "Tror det var du som bestilte det slik," smilte sjåføren. Denne gangen har flyopplevelsen vært god-- ingen fulle fly, god plass og lite turbulens. Duppet av på slutten av flyvningen og våknet av at vi landet. Jeg sovnet relativt tidlig i går, og startet dagen tidlig. Har ryddet og hengt opp klær i sola. Og deretter har jeg solet meg ordentlig for første gang i år. Liker å tro at jeg har fått noe farge på kroppen, men det er vel mest ansiktet som har fått mer framtredende pigmentflekker og whatnot. Jeg så forresten den største edderkoppen jeg noengang har sett i det fri her i Norge. Har egentlig ikke noe i mot edderkopper, og jeg har jo vært med nevøene mine de siste dagene på edderkoppjakt på terrassen. Hadde jo en tarantell på skulderen i fjor. Men fy flate, jeg fikk et sjokk av å se edderkoppen plutselig krype forbi på bakken. Nå har jeg nettopp sett over turnusen min denne sommeren, og er noe fortvilet over mengden. Forrige uken på jobb, sa sjefen prosentandelen jeg skulle jobbe, og jeg bare "oh noooo". Sistnevnte kan også være min respons på livet generelt, så.