too young to know, too old to admit that you couldn't see how it ends

I've spent most of my day in bed watching Teen Wolf today. As the season ending, series finale was shown the other week (I think), my Tumblr has been filled with spoilers. There's been spoilers during the whole last season, but I've tried my best to ignore them. It's just been amplified the past week, and I just went ahead and thought I can't not. I was really happy and excited whilst watching the whole thing, really. I'm sure I looked a fool, where I was sat fistpumping and grinning at my screen. Teen Wolf hasn't been part of my life for that long, really. And to be honest it's probably wasted a lot of my time to do school stuff. But then again, it's been the series I've fallen back to when I needed it. I think when you get invested in series, musicians, artists, whatever-- there's a comfort in them. I've become invested in this show, which is why I know a lot of these actors have become great friends, and share so much love for each other, it's kinda inspiring. It makes me happy. My face is currently housing quite a few zits at the moment, and I have to admit that it's really bloody annoying. It's been many moons since I last had so many at once, and it's very tempting to pick at all of them. It just feels like it's inevitable. The good news is that I slept rather well last night. I don't know whether that's because I didn't have school today, but I slept through the whole night. I'm going to try to be productive with the last bits of this day, get on with reading curriculum. I'm not as strict as I was with my first exam, because I kinda know how things work this time around. That doesn't mean I'm not going to work, though. I am a bit apprehensive about next week, because the thought of my sisters and nephews and niece coming to visit is stressful. I've got mandatory school, and I will still need to read curriculum whilst they are here. Plus, I work next weekend. Maybe it's this stress that's the cause of the invasion of zits. Ugh, right, at least I haven't seen Horatio today. 

I'm only drifting to always come back, and I search for something

Det er en pustemåte som jeg kaller "sovepusting" i hodet mitt. Det er den typen pustingen jeg gjør, når jeg er på randen til å sovne. Jeg var der i et øyeblikk nå, for jeg har ikke klart å venne meg tilbake til tidlige kvelder og tidlige morgener. Søvnen er liksom av tvilsom kvalitet, og det er irriterende. Forhåpentligvis er kroppen straks såpass utslitt at jeg bare må sove. Jeg ble positivt overrasket over onsdagen. Første skoledag i dette emnet, hvor rollespill er en stor del av undervisningen. Det var utfordrende, litt ukomfortabelt. Men lærerikt, som de fleste påpekte. Det var ikke bare jeg som fikk meg et sjokk, da vi vitnet til første metode. Det var liksom så overraskende at metoden forenklet så mye. Men når du tenker på det så er metoder basert på teorier, som igjen er forenklinger av virkeligheten. Så det er kanskje ikke så rart. Vi satt i ring, og hadde en svært pedagogisk lærer, og det var en ganske spesiell atmosfære. Luften var så utrolig dårlig, og dagen var lang. Hadde vi vært mer personlige, hadde jeg antakeligvis startet å grine. Det skal sies at jeg tror det venter et par tårer som vil bli utløst. Jeg kjøpte meg omsider et nytt engangskamera i går. Det gikk opp for meg for et par uker tilbake at jeg ikke hadde kjøpt et til i år, og det gjorde meg veldig trist. For en måned siden fremkalte jeg en haug med bilder, og måtte kjøpe nytt fotoalbum. Det fikk meg til å tenke på at jeg skulle begynne å redusere mengden bilder jeg fremkaller. Engangskamera har gitt meg noen av mine favorittbilder. Det er noe helt annet, og det er alltids en fin overraskelse å se hva du har tatt bilde av når de omsider fremkalles. Jeg kom hjem til edderkoppen, Horatio ventende på veggen. Har naturligvis begynt å prate til ham; "altså, du må jo skjønne at jeg aldri kommer til å la deg bo her inne". Jeg har stusset mye på timeplanen min i hensyn til forespørsler om å jobbe, også sendte jeg en mail for å sjekke om jeg faktisk har skolefri en uke. Og gjett om jeg har det? Jada, så jeg spurte mamma om hun kunne tenkt seg å reise til Roma. Gårsdagen skulle liksom gått til lesing, men den gikk vel egentlig til å se på flybilletter og hotell. Selv om jeg er veldig fascinert av den grandiose og pompøse stilen som råder over mange hoteller i Roma, må jeg innrømme at jeg kanskje har en type stil når det gjelder valg av hotell. Tenk å jobbe med å teste hotellrom da, det hadde jeg vært veldig interessert i! Denne gangen har gått for noe litt utenom min smak, men det er vel en type B&B med sju rom totalt. De beste opplevelsene jeg har hatt med hotell, er stortsett de gangene det har vært uforventet. Så om ting går som de skal, blir det en tur til Roma i starten av november, rett etter jeg er ferdig med neste hjemmeeksamen. Tror det blir godt, og jeg har mistanker om at jeg kanskje tar en overdose av gelato. Hadde en ganske interessant forelesning i dag, også hadde jeg en samtale med en i klassen som jeg aldri har snakket ordentlig med før. Det skal sies at jeg hilste på ham første skoledag for seks uker siden, også dukket han opp på skolen i forrige uke. Det var visst flere som hadde fritak fra første emne. Det er veldig spennende å reflektere over emner med mennesker med annen yrkesbakgrunn. Uten at man er helt klar over det, er man ganske fastsatt i tankegangen som man har internalisert igjennom utdanningen og jobben. Jeg har gått rundt de siste dagene og blitt mer og mer overbevist om at jeg har gjort masse feil med eksamen, og at det antakeligvis kommer til å gå dårlig. Jeg skjønner ikke hvordan det skal gå bra, liksom. Men samtidig så er jeg ikke så stresset over det. I ettermiddag har jeg faktisk vært flink og lest litt pensumlitteratur allerede. Det skal sies at det blir en litt sånn skumlesing, ettersom mye av det er repetisjon. Nå skal jeg straks trene litt, jobbe med de non-eksisterende armmusklene.

so you lost your trust, and you never should have

Jeg trakk på snooze-knappen på mandagen, lot meg sove litt lenger. Jeg pleier aldri å gjøre det på dager jeg har avtaler. Pleier egentlig aldri å gjøre det uavhengig av hva slags dag det er. I dag våknet jeg når alarmen gikk, men jeg ble liggende. Det er en sånn dag hvor jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å motivere meg til det jeg burde gjøre. Tanken på at jeg har skippet forelesning for ingenting er veldig irriterende. Om det ikke var for at jeg skal ta vaksine i dag, ville jeg antakeligvis forblitt inne og vært irritert over meg selv. Og den skuffelsen da jeg innså at jeg hadde vært så borte på søndagen at jeg ikke engang husket å lage nye mål for denne uken. Jeg innså dette før jeg hadde forlatt sengen, og det var så fristende å bare bli og være "self-deprecating". Jeg har dratt meg ut av sengen, spist frokost og skrevet mål for denne uken. Jeg måtte skrive "slutte å være så hard på meg selv" som et mål som en påminnelse på at det er lov til å ha sånne dager. Jeg gikk tilbake til min favoritt ansiktsolje iforgårs, og det er utrolig hvor effektiv den er. Det er likevel en kvise som er i ferd med å poppe ut, og den er av den vonde typen. Jeg føler meg fortsatt merkelig på en måte jeg ikke helt klarer å peke på. Jeg klarer ikke å skjønne hva det er, og jeg håper det er forbigående. Nå skal jeg lese pensumlitteratur, også ta vaksinen, deretter trene, også er målet å legge meg tidlig i kveld. Jeg trenger at morgendagen blir bedre. 

things I knew when I was young; some were true and some were wrong

Jeg føler meg fortsatt noe merkelig, men tror antakeligvis at det skyldes lite søvn (og dårlig) i dag. Hadde ganske levende drømmer, noe jeg tror er en konsekvens av boken jeg leste ferdig i går. Synes fortsatt at det er en litt traurig bok, men jeg kjenner at jeg har større forståelse. Det blir spennende å se hva jeg synes om den om ti år. Hadde første forelesning på over to uker i dag, og det var slitsomt. Det er noe med å venne seg til å sitte rolig i et klasserom igjen, ikke minst å faktisk følge med i stedet for å sitte og dagdrømme. Slik jeg har forstått det, har jeg ca. eksamen hver sjette uke. Så nå er det egentlig bare på'n igjen med lesing. Kjøpte meg faktisk en bok i dag, den andre boken i kolleksjonen min. Det er dessverre ikke av mitt foretrukne forlag. Det har ganske mye å si for meg; hvordan konsistensen er på papiret, skrift, skriftstørrelse, avsnittsoppdeling, bilder, oppsett av kapitler. Faktisk er det muligens mitt minst foretrukne bokforlag, men det er også "hovedboken" i pensumlitteraturen. Om jeg er flink, starter jeg å lese i den i kveld, men med tanke på hvor sliten jeg føler meg, tror jeg neppe det har noe hensikt. Jeg må innrømme at jeg er mer negativ til dette faget jeg har nå. Ikke fordi jeg ikke liker det. Tror antakeligvis det er dette faget jeg vil ha størst utbytte av. Problemet er at det krever at jeg må gi av meg selv. Jeg får se, tror at det føles ekkelt i startfasen, men at det blir bedre når vi kommer oss litt inn i det. Dessuten er det såpass mye øvelser og rollespill at det nesten blir normen. Kanskje jeg venner meg til det. I morgen er det ikke obligatorisk forelesning, og det frister å bli hjemme å lese. Det er også tiden for min siste dose av HPV-vaksinen. Når jeg tenker på det, utgår også lånefristen på noen av bøkene jeg har lånt i løpet av de neste dagene. Så det kan hende morgendagen ikke går til forelesninger. Jeg har allerede begynt smått å tenke på problemstilling til neste hjemmeeksamen, hvilket får meg til å føle at jeg kommer til å gå rundt og kontinuerlig være i eksamenmodus med såpass hyppige eksamener. Hvilken betydning vil det ha for kroppen, mon tro? Sugar har artig nok initiert planlegging til julebord. Jeg kommenterte at jeg følte meg veldig voksen, ettersom jeg vanligvis ikke planlegger en dato såpass lang tid før. Det begynner å se ut som ordentlig høst ute, bladene faller og løvet samler seg. Jeg hadde riktignok kledd på meg for mye klær da jeg gikk ut døra i morges. Orket ikke å snu heller, så da gikk jeg noe overhetet. Gleden er å kunne bruke kåpene mine, inntil det blir iskaldt og den verste følelsen er å forlate dynen på morgenkvisten. Det aller kjipeste er mørket. Nå tror jeg det rett og slett blir avslapning resten av dagen, også får det heller bli en ny dag i morgen. 

I left the footprints, the mud stained on the carpet. And it hardened like my heart did when you left town

It's strange, because it feels like Thursday was two weeks ago. A few hours after the deadline, I actually started going through the next curriculum, because I felt a bit strange not having anything to do. In the end I decided to reread a book called "Wedding Season" by Katie Fforde. It's one of those books that I can read over and over. I stayed up past midnight reading, only giving in to sleep because I was meeting up with Oyster on Friday. I initiated the meeting by asking if she was up for having cake. She was, although it turned into a shopping trip, because she wanted to look at clothes. I somehow ended up buying more, of course. I bought a pair of chelsea boots. I've always enjoyed the idea of chelsea boots, however I find that I rarely enjoy the look of them on my own feet. I finally found a pair that's somewhat practical and looks nice to me. Unless I find my perfect winter boots, I don't think I'll buy more shoes this year. Let's see how that goes. Anyway, I ate my piece of chocolate cake whilst watching Oyster make Vietnamese fresh spring rolls. It's only because I was going to eat food with my belieber friend later, that I didn't have a taste. Fresh spring rolls are one of my favourite things to eat. For a while, I was stuck on the tube on my way to the city. My worst nightmare is probably being stuck in a train inside a tunnel. Luckily we were outside, so it was better. After going backwards for a bit, we finally proceeded forwards. I was already late, so I was even later when my belieber friend was standing outside the sushi place, hungry. To our surprise, Darren was home and wanted in on the food, so we were waiting for him. My belieber friend, somewhat impatiently asked if we had to wait. And I answered: "well, you are married to him". She didn't really deign that as a proper argument, however, we did wait. He arrived with some part to their new posh car, and we all went up to the till to order. "42 and 46a," I said, and looked for my belieber friend to confirm that, yes, that was what I wanted to order. We sat at their dinner table, because I stated it's important to utilise it. Watched the Voice, before we were briefly interrupted by a couple who were going to buy my belieber friend's lamp. I was sat in a corner, invisible to these people, and contemplated making an appearance in attempt to scare them. I am twenty four (lately I've often thought I'm twenty six) and kinda supposed to be a grown up, so I decided to stay put with my sushi. I have to say that I find The Voice entertaining the few times I watch. Darren ditched us for a trip to the town, clubbing, whatevs. I drank my gin russian whilst watching Teen Wolf. The show in itself is rather confusing, but season five especially, is just a big question mark. I had a lot of troubles recalling what was going on, and I was vocal in my reactions. I was very happy with myself for bringing my umbrella when I stepped outside in the dark. After staring out of the bus window for ages, I finally got home around 1.40 am. I hadn't finished "Wedding Season", so I stayed up until 3 am to finish the book. I slept for nine hours, which is longer than I have for a while, and then I just felt off the entire day. A bit emotional, maybe. I washed my make-up brushes, watched Dressmaker and drooled at Kate Winslet. She is gorgeous, and I would possibly marry her if she asked for my hand. I ate a bunch of chocolate, and sighed over the sight of yet another spider crawling it's way inside my bedroom. I keep my bedroom window open 24/7, and as the cold has come, the spiders are creeping inside. Well, to be honest, I am a bit unsure whether it's new spiders, or if it's just the same one. In my head it's the same one, because it keeps hanging out in the same spot, and it's now called Horatio. Oyster mentioned her doing bits of travel, and I said I didn't have any plane rides booked, which is a rarity. In addition, I got a mail about the body butter I am so desperate for. They don't know if they'll restock it, and the only solution I've found is to buy off of Ebay. I am not that desperate (yet), and I contemplated whether to just book a trip to London so I could stock up. But that's crazy, right? Also, I am in the mood to go somewhere new, somewhere I've never been. I'll have to see with my schedule. The upcoming weeks will be annoying, because most of my school days are mandatory. Sometimes when someone says something is mandatory, I kinda want to rebel and not show up. It just annoys me. It's been a strange Sunday so far-- it doesn't feel like it, and although I've cleaned my bedroom and changed sheets, I don't feel calm. I've been reading a new book, well, it's old, the oldest book in my collection probably. As in the one I've had the longest. It's the book that got me back into reading after having a break from the constant reading from my childhood. It's not exactly a favourite, and I rarely reread it because it doesn't end like I want it to. All in all, it's too realistic, not very fairy tale. But I find that as you grow up, you learn to enjoy books in other ways. Perspective changes, and sometimes you end up loving that book you hated. So I've given it a go. I need to exercise this evening, because I haven't done it for a week, and it's possibly the reason for my mood and my pimples. The latter is more likely to be a result of the unhealthy foods and alcohol I've ingested. But, just let me have my placebo.

my heart is hoping you'll walk right in tonight

The exam is officially over. I submitted it yesterday evening, tired of nitpicking. I had a glass of gin and ice tea. Didn't have any russian water, but I bought that today for another occasion. I finally got around to picking up my new coat. It's forest green, which is easier to see in the first picture. Yes, I colour coordinate my clothes. It's just so much more pleasing to my eye. I'll have to say I am slightly unsure of the coat, as I know it's not love like with my blue coat from last year. It's the fit that throws me a bit off, because it's slightly bigger in the body than what I'd want. But it fits my arms perfectly. There's a few small details in which makes it not perfect, but I am going to let it hang in my closet and see how I feel about it. I will say that it was a rather spontaneous buy, and in a colour which I find somewhat "out there". The price wasn't terrible either. Therefore I am not too fussed about the small details that keeps it from being perfect, which makes me think it's probably a keeper. I am however on the looks for my perfect black coat, as I've said goodbye to my "witch coat" that I normally use once a year (on Halloween). I have been looking for ages, and I'm guessing it's going to take me a long time until I find one. It's the kind of thing I want to keep forever, like my blue coat-- and I am willing to invest, but it'll have to be perfect, which makes it pretty much impossible to find. Yesterday I left the house for approximately one hour this afternoon, just to go to the library at my school. I'm pretty sure I saw Mars, but I didn't want to shout her name. Also, I went braless, because I couldn't be bothered. I spoke English for the first time in what feels like forever, payed for someone's bus ticket, and observed a girl driving off a curb and probably damaging her car. I felt bad for the latter, but it was also hilarious seeing her shocked face. Her face was an O for the 20 seconds I watched her, didn't change a bit. It was a bit like watching a fail video, but it didn't look like her bumper fell off or anything. It's probably just a dent. Whilst collecting my package today, I saw some very familiar chocolate cakes in the grocery store. It was a bit of a shock because I haven't really had this particular cake in months, and I didn't understand why until today. I've always had this chocolate cake with my belieber friend, who moved to a new flat about a year ago. At the old flat, she was just a few minutes from this particular grocery store with the cakes. Her new flat isn't anywhere near this particular store, hence the lack of cake. I didn't actually buy any cake, because I'd smash the pieces in my bags with all of the groceries I bought. Maybe tomorrow. I've finally had time to answer my T-friend, and I stayed up until 2 am yesterday, getting a fill of Niall Horan. That sounds obscene. What I meant is that I was looking through my Tumblr feed, giggling at videos of Niall. Some of my classmates are meeting up today I think, but I just couldn't be bothered today. Didn't even go hunting for pillow covers today, because I'm so tired. I just want to sleep now. 

Oh, the devil's inside. You opened the door, you gave him a ride

Jeg er så nærme å være ferdig med oppgaven. Det eneste som gjenstår er å se igjennom at alle kildehenvisninger stemmer, og om det er behov for å endre på ord. Jeg er relativt fornøyd med innsatsen, men jeg er ikke helt fornøyd med oppgaven. Det vil jeg riktignok skylde på oppgaveteksten og hvordan vi har fått beskjed om å bygge opp oppgaven. Det er forvirrende når man får opplæring i noe, også senere får beskjed om å gjøre det annerledes. Gir ikke mening, men sånn er det. Jeg har også innsett at jeg er ganske mye mer avslappet til karakterer denne gangen? Det viktigste for meg er å bestå. Er det trist hvis jeg forventer en D? I utgangspunktet skulle jeg ha tatt en tur til skolen, dratt til butikken, hentet den nye kåpen, trent. Men kroppen har vært litt merkelig i dag, følte meg litt uggen. Jeg får heller starte på nytt i morgen, med en kropp som forhåpentligvis føler seg mye bedre. Ettersom jeg faktisk har brukt stortsett hele dagen på eksamen, så skal jeg ta fri resten av kvelden. Tror det er ganske opplagt hvor lei jeg er av dette. Veldig klar for en gin russian. 

and when we looked outside, couldn't even see the sky

Målet for denne uken er egentlig å bli ferdig med hjemmeeksamen uten å stresse unødig, men jeg vet at det er uunngåelig for meg å ikke stresse når det er innspurt til tidsfrist. Om jeg skal telle antall timer som faktisk er brukt på denne hjemmeeksamenen, så vet jeg at det er langt ifra de 336 timene to uker inneholder. Tendensen er å stå opp tidlig i håp om at jeg skal være produktiv, bare for å ligge og late meg frem til folk vanligvis slutter på jobb og jeg begynner å tenke "fuck, jeg må gjøre noe". I dag stod jeg opp klokken 9, men begynte omsider på oppgaven klokken 18.30. Jobbet på den i ca. to timer før jeg gav meg. Hadde i utgangspunktet ønsket å være ferdig med redigering av oppgaven i dag, men det er jeg ikke siden jeg valgte å kaste bort tiden. Det er egentlig utrolig slitsomt å jobbe sånn, for du sitter liksom og hater deg selv for at du ikke klarer å produsere ord, være produktiv. Morgendagen går til redigeringsbiten, som vanligvis er raskere fordi jeg merkelig nok synes det er gøy. Det er litt sånne tekniske greier som jeg ikke har vært borti før, så det er litt skremmende. Det er sånne ting som får meg til å føle meg gammel- når jeg ikke har peiling, mens medstudenten min som er to år yngre har svaret før jeg stiller spørsmålet. Det er mulig at jeg er nødt til å ta en svipptur innom skolen i morgen. Jeg er uansett nødt til å ta en tur inn, men om det blir i morgen er det store spørsmålet. Jeg bestemte meg i dag at når jeg er ferdig med alt dette, så skal jeg dra på jakt etter putevar. Det blir antakeligvis det òg feiring med medstudenter. Nå skal jeg snart tenke på å legge meg, og forhåpentligvis begynner jeg faktisk å jobbe på oppgaven på morgenen når jeg står opp. 

take all of your savings out 'cause if we don't leave this town, we might never make it out

My plan for today was to work on my exam, even if it's Sunday, and I've decided Sundays are my days off. The deadline is coming up, and I am no near being finished. In fact, it feels like eons until I'll be done and able to have a celebratory drink. Alcohol is apparently making it's way back into my life, as I somehow decided to take up my habits from being a student. Alcohol is also the reason I've thus far not touched on my exam whatsoever, other than staring at my books ominously. It's a good thing most of them aren't even mine, and I'll be able to get rid of the sight of them soon. Yesterday, after doing a somewhat lousy job at trying to work on my exam, I forewent a proper jacket, and went outside to wait for the bus. Marble had suggested a Korean restaurant, and I've learned that it's usually a good idea to do whatever she suggests. So, we met up with my belieber friend in the midst of marathon runners. Well, they were done with their run, but there were a lot of sporty people around. It was a bit of a walk to the restaurant, however, it was also a straight line, which is always great. Marble and I tried some Korean Soju, which Wikipedia tells me contains quite a bit of alcohol in it. I was very eager to try new things, which might be a result of being a hermit and staring at my bedroom walls for the past week and so. Later on, I also finally got to try Aperol Spritz. I didn't know what it was exactly, but I've been seeing it everywhere lately. I even told Marble the last time we met, that I wanted to try Aperol Spritz. So on our quest to eat dessert, I tried some. Both alcoholic beverages were new to me, and therefore I cannot quite decide what's made me feel slightly hangover. BY TWO DRINKS, for gods sake. I will actually guess it was the Spritz, because my kryptonite is actually wine. And after a quick google, Aperol Spritz contains prosecco. Last time I had wine, I was almost drunk after half a glass. Also, bubbly wine is even worse. Generally, I don't do bubbly drinks whatsoever. Regardless, I had a bloody good time yesterday. I can only speak for my dessert, but it was bloody great. I am going to place it second of all the desserts I've tried in the city. We were all surprised by the dessert menu at this certain restaurant, because the last times we've been, it's been a pretty miserable excuse for a dessert menu. We talked a lot, Marble and my belieber friend even went somewhat political, and I mostly just despaired as a result of my negative thoughts about the future of the country (and world). I was expecting to be home quite early, and getting some writing done. However, I got home around 1 am, after strolling around town with Marble. We didn't end up going "out" like we'd want to, because neither of us has the patience to stand in line for an hour. However, I did finally figure out the location of the electronic club I'm probably never going to. Marble and I's conversation: "Oh, what's that?" "Oh, oh. It's not for us" "What, why?" "Well, it's electronica, which isn't really up our street" "Erm, how did you know about that place?". I tested out my limbs yesterday by falling on my knee and hands. This was before any alcohol got in the picture. It was in the morning, just walking out the door. It's a good thing it happened within my own garden, because I cursed in humiliation. And then I laughed. I think after I turned twenty, I became scared of the fragility of my bod. Things starts to ache, and you can't just shake things off anymore. I wonder, if when you're young, it almost feels like you're immortal because you don't really live with those aches that reminds you that you're getting older? I sure as hell wasn't being worried about possibly breaking my hip one day when I was fourteen and running around. The other day my hip hurt just because I was lying on it (it also happened this night too). "Are you serious?" I complained, to the body gods (surely there must be, if there are weather gods as well). I have cleaned my bedroom, and I will try my best at exercise this evening, and I might even open up my document for my exam. 

I forget you're not here when I close my eyes

I am so pleased with myself. The exam has been slow going, and more taxing than I had expected. But as of today, I'm more than halfway done. So yes, I am very pleased. The weather is also lovely. There's something very enjoyable of wearing my wellies in the wet grass, hanging up a load of wash in the warmth of the sunshine. I was almost tempted to do a spot of gardening, weeding. Everyone knows weeding is mostly miserable, but for a moment, that's what I wanted. I always do enjoy it when the sun is out in the autumn. For some reason, the world just seems a bit more beautiful to me. I had a late night of browsing the internet, looking for coats. I really shouldn't be allowed to do any late night online shopping because I'm more amenable to breaking my own rules. As is what I did yesterday, when I ordered home a coat which doesn't even have the percentage of wool I've put as my limit. It's a risque colour, and I'm not sure of the fit. So many no's, and I still ordered it. Isn't that the greatest metaphor of life, to still say yes when your brain is screaming no? 

I’m just protecting my soul

Tenk om jeg lot deg rive ned veggene mine. Det er en tanke jeg tenker, i etterkant. Du er snill, og du vil holde hender, og du smiler til meg. Jeg klarer det ikke, slipper hånda di. Hjernen har allerede bestemt at dette ikke går. 

every time you leave me, the quicker these tears dry

Det føles ut som om jeg ligger etter med eksamenen min. Jeg lot søndagen være fridagen min, slik jeg har gjort den siste måneden. Dette til tross for at det klødde i fingrene mine, jeg følte jeg "måtte" lese forskningsartikler. Men jeg har elleve dager på meg igjen, så jeg tok det med ro; ryddet rommet, drakk te, skiftet sengesett, leste utallige fan fictions, reflekterte. Selvrefleksjon, det er viktig, også når du egentlig har minst lyst til å gjøre det. Han spør de vanskelige spørsmålene, og jeg prøver å svare. Det innebærer at jeg noen ganger er nødt til å (prøve) åpne dører som jeg ikke husket fantes. Jeg hørte på Too Good At Goodbyes av Sam Smith på repeat i helgen, og jeg tror faktisk at det var denne sangen som inspirerte til selvrefleksjon. Fikk meg til å føle at jeg har vært uærlig ovenfor meg selv en lang stund, uærlig ovenfor andre også. Jeg jobber med det. Menstruasjonen er kommet, og jeg føler meg på mange måter lettet. De forrige har vært ganske atypiske, og det fører til bekymring. Jeg og, helsearbeider, kan ha tendenser til hypokondri. Samtidig må jeg innrømme at jeg aldri blir helt vant til ubehaget ved å ha menstruasjon, det er liksom alltids der. Jeg er litt støl etter gårsdagens treningsøkt, og merkelig nok er det litt deilig å spre ubehaget til forskjellige kroppsdeler. Det gjør kanskje at ryggsmertene ikke er så prominente. Mandag er regnfylt, men det er greit for meg som sitter her og skal skrive. Det føles ut som en produktiv dag i dag, det er som om jeg kjenner det i kroppen. Og det er deilig. Forhåpentligvis forflytter den følelsen av produktivitet seg på papiret også, og jeg kan kan komme meg et stykke på vei. Jeg tror egentlig at jeg har behov for å gjøre noe kreativt, ta frem malingen, eksperimentere med kameraet. Men først; ernæring. 

Baby we don’t stand a chance, it’s sad but it’s true. I’m way too good at goodbyes

Tror du at han kanskje finnes der ute? Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror ikke at jeg kommer til å vite hva jeg skal gjøre videre, hva som blir det neste. Jeg husker ikke sist jeg befant meg på et museum, og det får meg til å føle meg litt ustø. Når var det jeg sist satt oppe sent på natten og filosoferte over livet, skrev triste tekster i notatblokken på telefonen? Noen ganger vet ikke jeg hvem jeg er. Andre ganger vet jeg ikke hvem du er, heller. Jeg liker ikke at du står der på kanten, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre heller. Mikrofonen fungerte ikke lenger, og vi ble stille alle sammen, og han sang med følelser som rystet meg. Går det an å forberede seg på døden? Han irriterer meg sånn, noen ganger, men. Jeg leste et horoskop, og det traff blinken, og jeg lurer på hvem som sitter bak dataskjermen og kan beskrive meg så godt. Jeg vet ikke om du er her om ett år, og det får meg lyst til å løsne trådene. Ansiktet ditt gjør meg trist, og jeg vil at du skal ha det bra. Jeg husker jeg sa det ut høyt, og jeg kjente tårene presset på, men jeg bare hostet og håpet på at du ikke hørte det. Han minner meg sånn om deg, og jeg klarer ikke helt å se han i øynene. Jeg trenger å prate med deg. Kan du drømme om å bli lottomillionær, men aldri kjøpe lotto? 

I'm never gonna let you close to me, even though you mean the most to me

It's highly tedious reading through research articles. I'm not exactly certain what I want to write about, which means I read though more summaries, and actual articles-- just in case I find gold. I've sort of decided upon a few, but I am going to do another search tomorrow, when my head is more rested. I've got to say, for my next exams, I won't have this much time. And it is truly a blessing. I've spoken to Carmila and another classmate today. I think a lot of us were confused, and I wasn't the only one who sent my teacher a mail. She posted the questions and "answers" for all of us to see. Anyway, I've decided to stop for the day. It was a really nice surprise getting a newsletter (a mail) from Sam Smith about new music the other day? Week? I fell in love with his music three years ago. There's just something about angsty lyrics about unrequited love that I adore. And his new single is actually nice, in that it's not like a drastic change from his old music. I am looking forward to his album, and hopefully this time around I can see him live. I am truly still on a high after seeing Niall live, standing metres across from me. And he's currently announcing new tour dates for next year, which made me think "seriously, are you gonna spend more money on that boy?". I probably will, although nothing can amount to last week's gig. I just really want to relive the concert. There's an actual school bus that picks up my nephew for school. It's so american, and it actually amuses me a lot. I'm just not used to such a thing, I didn't grow up with it. Is this what growing old feels like? The scepticism of the younger generations? I might end my evening with a movie, or something. It really is weird having so much time during an exam, it's a bit like I don't know what to do with myself. 

If you ask me around, I should deny. Don't take it too hard, your company is fine but I get on better with mine

Det tok meg fire timer før jeg åpnet eksamensoppgaven. Vi hadde en siste forelesning i dag, og det var faktisk kanskje best oppmøte på denne kontra alle de andre (unntaket er de obligatoriske, selvfølgelig). Jeg valgte å dra hjemover uten å åpne oppgaven, fordi jeg måtte gjøre et par ærender først. Og da ville jeg helst ha pc og noe å skrive på tilgjengelig rett etter jeg leste oppgaven. Det er noe med at tanker og ideer fort glemmes når man ikke skriver de ned. Ærendene inkluderte å stemme, dra i dagligvarebutikken, kjøpe kroppssåpe, og sende te til Monchita. Jeg var trolig et merkelig syn, der jeg stod og presset så mye te jeg fikk til i en bobleplastkonvolutt. Da jeg kom hjem, lagde jeg mat, og det tok sin tid. Også satte jeg meg omsider ned, så ferdig en episode av Sherlock Holmes. Ja, også åpnet jeg oppgaven. Den er ikke overraskende nok, ganske stor i forhold til antall ord. Dessuten synes jeg den er litt utydelig, hvilket jeg synes er ganske irriterende. Skal nok komme meg igjennom likevel, og jeg har planlagt å møte blant annet Carmila en av disse dager bare for å diskutere oppgaven, få en forståelse om hvorvidt tolkningen vår stemmer. Det er første gang jeg har hjemmeeksamen og faktisk møter et annet menneske i mellomtiden. Vanligvis sitter jeg med bøkene og forskningsartiklene spredt rundt, river i håret, og er sånn type kaotisk. Denne gangen har jeg bra med tid, hvilket jeg setter stor pris på. Det tar litt å sette seg inn i hvordan ting gjøres, å huske hvordan jeg gjorde det før, og å lære meg de nye tingene. Målet mitt denne uken, og med denne eksamenen har vært å ta meg tid. Jeg trenger ikke å forhaste meg, trenger ikke unødig stress. Og det er egentlig akkurat det jeg har gjort i dag. Så langt har jeg egentlig bare planlagt disposisjon, skrevet ned stikkord til de ulike delene av oppgaven(e), sendt mail til læreren. Har vel egentlig bare brukt tid til å sette meg inn i oppgaven. Tror det ordentlige arbeidet starter i morgen, og jeg ser egentlig frem til det. Jeg klarte å motivere meg selv til å trene i dag, og jeg tok igjen treningen jeg skippet på tirsdag i tillegg til torsdagsrutinen min. Da føltes det ekstra velfortjent å ta seg en dusj, men problemet mitt er at jeg ikke har min favoritt body butter. Har ikke hatt den på veldig lang tid nå, og hver gang jeg har vært i butikken, så er den utsolgt. Det samme gjelder nettbutikken. Sendte faktisk en mail nå-- det er faktisk så glad jeg er i den, og jeg har brukt den i årevis nå. Føler det er veldig typisk at jeg forelsker meg i et produkt, eller matvare, også slutter de å selge den. Kvifor, liksom. Nei, har jeg klaget nok denne uken, eller? Jeg skylder bare på min premenstruale fase. 

I don't care where we go, 'cause you are home

I skipped exercise yesterday. I was just having a really off day, like-- regardless of what I did, I felt miserable. I can't actually remember last time I felt so morose, and I just had to go with the flow, with my emotions. Instead of exercise, I watched Perks Of Being A Wallflower, and finished reading "Eleanor Oliphant is Completely Fine". Both made me weep, and it's a good thing I buy Kleenex in bulks. Perks is an all-time favourite of mine, it's a no brainer for when I feel like crying. The book, I ordered online a few weeks ago. I can't remember where exactly I first heard about the book, but the summary immediately interested me. It seemed like something just up my street. I guessed correctly, and I've got to say it might actually be my favourite piece of published fiction I've read this year. It's funny, sad and surprising. I was actually genuinely surprised, and I'm sure there were a lot of foreshadowing, but still, I certainly didn't notice. I managed to go to my lectures today, and it was interesting. The theme was ethics, and we had a bit of discussions in class. Ethics is hard, because there's a lot of big questions, but no completely right answer. Sometimes there's no answers at all. I had to stop by the library at my old school. It feels like I'm there weekly, which is actually the truth, when I think of it. I've borrowed most of my curriculum, because I can't be bothered to spend a load of money on books I know I won't want to hold on to. I've purchased one book, and I might buy another one. But other than that, I'm fine. It's costly being a student, considering the lack of working. That reminds me I ought to pay my bills. It's gonna rain for like a week straight without any peep of sunshine (if we are to trust the forecast). It might be fitting to work in the dark with my exam. It's not exactly a happy thing. That being said, I am slightly excited to finally start writing, to do something else than reading. (I'm gonna guess I'll be feeling completely 360 about it in a few days). I am gonna finish my evening with an article, because that's how my life is now. 

you deserve the whole world, an island to yourself

Jeg dro til Åhlens City i går for å dra innom Muji. Jeg fant dessverre ikke klokken min, så jeg kjøpte meg en liten klokke på omtrent samme størrelse fra Åhlens. Den er kopperfarget, og jeg er egentlig litt usikker på hvorvidt jeg liker den, men jeg hadde behov for en klokke på rommet mitt, og jeg ville helst ha noe lite. Det er svært få butikker jeg har sett som selger sånne små klokker, så da gikk jeg for den fra Åhlens. Det fulgte med en bruksanvisning, og det er typisk da, at den bruksanvisningen hjalp meg til å fikse min egen Muji-klokke. I dag skulle jeg i utgangspunktet vært på et par forelesninger, men siden jeg kom hjem så sent i går, så kjente jeg at jeg ikke orket. Det er noe med at jeg vet jeg har størst læringsutbytte når jeg har en optimal form (og det er masse ulike faktorer som fører til min optimale form). Det er en forelesning jeg gjerne skulle vært på, og det får meg til å føle meg litt sånn irritert for at jeg ikke har presset meg til å dra dit. Hjemmeeksamen starter om to dager og skal vare i to uker. Jeg har 3000 ord på meg, og jeg kjenner at stresset har økt betraktelig. Jeg forstår bare ikke varigheten, og da begynner jeg å tenke at det er en komplisert oppgave, og at til tross for at de har gitt antydninger til en ting, at vi skal gjøre noe annet i stedet. Jeg tror at jeg har vært ganske høyt oppe de siste dagene, og nå kommer realitetskrasjet. Det er nok også min syklus, for jeg skal visst inn i perioden før menstruasjon, og da er en av mine premenstruale symptomer nedstemthet. For å unngå at jeg blir unødig stresset, så tror jeg faktisk at jeg er nødt til å ta en ordentlig pause i kveld. Jeg kommer selvfølgelig til å gjøre litt skolearbeid nå, men i kveld så tror jeg det blir fritak. Kanskje lese bok og komme meg litt bort fra min egen virkelighet-- eller er det unnvikende atferd? Skal i hvertfall få til en treningsøkt som kommer til å påvirke humøret mitt i den positive retningen. 

our paper houses reach the stars, til we break and scatter worlds apart

Jeg satt på toget i fem og en halv time. Den ene halvtimen var forsinkelse, hvor vi stod rett over motorveien og jeg fikk høydeskrekk av å se ned. Jeg hadde egentlig plass for meg selv-- det var ei mor og baby som hadde plassen ved meg, men jeg mistenker at moren var veldig snill og ville la meg slippe babymas. Så hun var omtrent ikke tilstede. Altså, babisen var dritsøt, snakka «babysk» til meg, hadde de største øynene og lente seg på meg. Men må innrømme at jeg sukket i lettelse. Jeg fikk duppet av i ny og ne også, så det var fint. Men det er lenge siden jeg har vært på så lang togtur, og kjente det var deilig å komme frem. Så var det dette styret med å finne frem på T-Centralen da. Er ikke det enkleste akkurat, men jeg klarte meg bra – helt til jeg kom til Gullmarsplan og skulle finne veien ut. Havnet med litt tvilsomme folk, og det luktet urin og jeg så spy. Med andre ord ble jeg litt sånn skeptisk til at jeg hadde havnet på riktig sted, så jeg snudde tilbake og fulgte Google Maps. Problemet mitt var at jeg befant meg på et område som er skikkelig up and coming, så det er bygging overalt, og veier er avstengt. Gikk heldigvis kun èn blindvei da, men det var nok for toget var forsinket, og jeg begynte å få litt dårlig tid. Fortalte karen i skranken på hotellet om problemene mine med å finne veien, fordi jeg lurte på om jeg ikke bare skulle bestille drosje til konsertarenaen. Tror han var snill mot meg, for han gav meg et veldig fint rom. Jeg var høyt oppe og hadde utsikt til et grøntareale. Det var faktisk tidenes hotellrom, og dersom jeg skal tenke på funksjon, så er det mitt favoritt hotellrom noensinne.  Jeg synes det så litt ut som et showrom, med trendy farger og møbler, samt stort bad og et lite kjøkken. Ja, jeg hadde stekeplate, oppvaskmaskin, kjøleskap, mikrobølgeovn—you name it. Kunne tenkt meg å bli en dag til bare for å nyte rommet mitt liksom. Jeg måtte ha litt tid til å slappe av og til å få i meg litt mat, så det var ikke før i sju-tiden at jeg faktisk kom meg ut. Jeg gikk til bussen som jeg hadde blitt tipset å ta, også gikk jeg av stoppet som jeg skulle av på. Problemet var at jeg ikke fant noe klare skilt på hvor Annexet skulle ligge. Globen lå ganske klart rett foran meg, så jeg gikk i retning den veien. Men så var det ikke folk der, hørte ikke noe lyd whatsoever, så jeg snudde vei. Google maps førte meg bare i sirkler i hodet mitt. Spurte folk, og snakket med enda flere tvilsomme folk. Jeg var stresset fordi jeg tenkte at jeg ville gå glipp av Picture This (de som varmet opp i forkant), også ble jeg så stresset at jeg tenkte jeg kanskje ville gå glipp av starten av settet til Niall. Hadde begynnende katastrofetanker, faktisk. Heldigvis møtte jeg en sånn offisiell person, og han viste meg hvor jeg skulle. Jeg hadde bestilt sitteplasser, og jeg hadde fått plass på første rad. Men jeg har ikke sett bilde av oppsettet på salen, hvor de sitteplassene eventuelt skulle være. Jeg fikk jo også en mail der det stod at det ikke var lov til å stå i kø før klokken sju på morgenen. Så da antok jeg at det ville være både ståplasser og sitteplasser. Det har vel vært det på London og Dublin konsertene hans?? Jeg vet ikke. Etter en tur på do, hvor jeg tror noen ropte «de har startet» i det jeg satte meg ned, gikk jeg inn i salen. Det var bekmørkt, og omtrent alle hadde satt seg allerede. Picture This hadde startet settet sitt, og jeg fulgte etter noen andre jenter som gikk mot det jeg antok var de eneste sitteplassene. Ble litt skuffet fordi det var relativt langt bak, og en haug med folk foran. Ikke særlig sikte liksom, også var det ikke såpass stor konsert at det er tv-skjermer som filmer artisten heller. Men når det er sagt, så er det absolutt en større konsert enn jeg er vant til. I disse dager går det mest i Sentrum Scene som har plass til 1700, kontra Annexet som tar 3500. Jeg antok at det var sånn kino-plassering, altså den type sortering av sitteplasser. Så da jeg så at det stod rad 68, visste jeg at jeg skulle langt frem. For jeg hadde jo rad 1. Jeg fortsatte fremover på midtgangen, og da kom jeg til en stående folkemengde, så jeg antok at det var der ståplassene var. Det var veldig nærme scenen, og jeg var liksom glad på de menneskene sine vegne. Antok at de hadde stått i kø forever. Samtidig syntes jeg det var litt merkelig at de skulle stå rett foran sitteplassene, altså at sitteplassene ikke var litt forhøyede. Men så skjønte jeg at det også var sitteplasser. Fikk hjelp av en av vaktene som sa jeg skulle gå rundt og foran. Også gikk jeg dit jeg antok setet mitt var, og da var jeg seriøst på førsterad. Men så satt det allerede ei jente i det setet jeg skulle ha, og hun hadde visst samme sete. Jeg gikk til ei dame som jobbet der, også hentet hun jenta som satt på setet. Jeg ventet liksom på beskjed om at jeg skulle et annet sted, men hun så på billetten min og det skulle visst stemme. Det var hun andre jenta som hadde tatt feil, og hjertet mitt knuste litt for henne. Tenk å skulle komme på konsert og tro at du har en helt syk plass, bare for å måtte forflytte deg. På mine egne vegne, kjente jeg jo at hjertet banket fortere. Jeg satt på første rad, midt på, og jeg klarte ikke helt å tenke. Jeg har ikke hatt disse billettene så lenge, det er liksom ikke noe jeg har sett frem til i et år. Jeg har jo knapt satt meg inn i det faktum at jeg skulle se Niall. Jeg satt og tenkte at jeg antakeligvis ikke kom til å bli starstruck. Aldri opplevd det med noen andre enn Justin B, men da han kom gående ut på scenen, så var det som om systemet gikk litt i sjokk. Niall stod 4-5(?) meter fra meg, og det er det nærmeste jeg noen gang kommer til å komme. Han virket så kjent, som om jeg stadig ser han i hverdagen. Og jeg ser jo stadig bilder av han, men der stod han liksom, iført favorittjeansen og en basic blå t-skjorte (som antakeligvis koster himla mye mer enn en vanlig basic t-skjorte). De gikk rett ut i første sangen, og jeg tror faktisk at jeg synes det var en sabla bra ide å ha turne før albumutgivelse. For omtrent ingen kunne synge med, og da hørte jeg bare Niall. Jeg har fryktet litt at jeg skulle oppleve samme følelser ovenfor Nialls musikk som jeg gjorde med Harry, altså at jeg ikke skulle like det noe særlig. Jeg er ikke typen fan som følger ens musikk uavhengig om jeg liker det eller ei, jeg er ikke en sånn stan. Jeg vil antakeligvis alltid være en fan og gi musikken en sjanse, følge karrieren. Heldigvis er Niall mer på bølgelengde med meg. Det er selvfølgelig noe jeg liker mindre, spesifikt to sanger, og jeg skjønner ikke helt valget av neste singel. Men de andre var flotte, og jeg satt/stod som en gapende fisk. Helt seriøst. Jeg ble så overrasket over sangene, stemmen. Han er jo også en ganske privat person, så det å høre tekstene til sangene hans føles litt som å få litt mer innsyn. Jeg tror ikke at albumet hans er den typen som når toppen, men det er noe som er så inderlig han. Og jeg kjente på en utrolig stolthetsfølelse da jeg hørte han. Jeg satt mest og gliste, følte meg som den stolteste vennen hans. For meg var det tross alt bare vi på første rad og Niall og bandet hans som eksisterte. Så jo ingen andre. Det var et moment i en sang hvor det roet seg, alle lysene ble dempet, men sakte begynte lyset bak Niall å skinne. Han begynner å synge «bridgen», og det er kun stemmen hans. Det var som den gangen jeg plutselig møtte Kristoffer ute på byen, og lyset bak han skinte. Det var liksom veldig filmøyeblikk, og enda mer med Niall. Det var som om jeg hadde tåkesyn, og når det klarnet seg, var det kun Niall som eksisterte. Jeg fikk gåsehud. Det tok pusten min, for det var så utrolig fint. Jeg gispet bokstavelig talt. Det var mange fine øyeblikk, men det går sånn i surr. Det er så merkelig, for jeg husker alt som skjer før og etter, men det som skjedde i midten er litt sånn rotete. Han nikket i min retning, men jeg antar at det var til området jeg stod i. Det virket som om han koste seg, sånn som han lo. Han sang forresten Fool’s Gold, en av One Direction sangene. Da var det kun han som stod på scenen, mens bandet stod og ventet bak. Og da tenkte jeg at jeg faktisk kunne sittet og hørt på han helt alene. Han snakket om grunnen til han hadde valgt å turnere før utgivelse av album, snakket om bakgrunnen for albumnavnet. Jeg er så vant til at han snakker mer med publikum, og at konserten varer lenge. Så da konserten plutselig var slutt, skjønte jeg ikke det først. Det er også vanskelig å kalkulere akkurat når det er ferdig når du ikke kan navn på sangene, eller når du ikke følger med på hvor mange sanger han har sunget. Tok meg liksom lang tid for å reise meg å kle på meg. Han nevnte ikke alle sangene med titler, så jeg klarer ikke å skille noe særlig, men herremin som jeg gleder meg til å høre studioversjonene. Noe i meg tror faktisk at det jeg hørte live er finere enn studieversjonene. Jeg kjente på emosjonene i det jeg stod og ventet på bussen, hvilket er typisk. Det begynte å gå opp for meg hva jeg hadde opplevd, hvor sykt heldig jeg er. Tenk, Niall har stått fire-fem meter unna meg, jeg hadde den beste plassen i salen liksom, og jeg har fått høre han synge live. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det om igjen, og om igjen. 

I've been told to get you off my mind, but I hope I never lose the bruises that you left behind

Jeg har på meg en clay-mask, også tok jeg meg en tyggis. Regrets. I går satt jeg på skolen og forsøkte å omvende hodet til nynorsk fremfor bokmål. Men det var vanskelig når pensumboka stortsett var repetisjon fra det jeg har lest før. Da er det ganske lite motiverende. "Marble, dette var veldig lite produktivt," sa jeg, etter vi hadde brukt masse tid på å diskutere politikk, mote og interiør. Vi stoppet innom Weekday for å returnere et par jeans jeg kjøpte forrige uken. Har jeg nevnt de? Det er i hvertfall samme modell som mine favoritter, men de er blitt laget i et annet stoff, så jeg hadde vansker med å velge størrelse. Enten ble den såpass tettsittende at jeg like godt kunne gått for skinny jeans. Ellers ble den for stor rundt livet, og litt sånn merkelig. Jeg hadde kjøpt den som ble litt for stor, men jeg har latt den henge i klesskapet og kjenne litt på hvorvidt jeg faktisk likte buksene. Og det viste seg relativt fort at jeg alltids ville valgt et annet par jeans foran de, og da blir det liksom for dumt å beholde de. I stedet gikk jeg for den avbildede t-skjorten, fordi jeg fortsatt elsker rosa, også synes jeg at kjærleik er veldig viktig i disse dager. Jeg har "lest" (skummet igjennom, hovedsakelig lest det avsluttende avsnittet i alle kapitler) ferdig boken jeg satt med i går, og nå gjenstår det egentlig bare forskningsartikler. Det frigjorde tid i dag til å gjøre søndagsrutinene mine. Har ryddet rommet, pakket, trent og skrevet nye mål for neste uke. Så langt må jeg si at jeg virkelig liker å gjøre det sistnevnte. Det er deilig å lage sånne kortsiktige mål, fordi de er mer oppnåelige. Bidrar til mestringsfølelsen. Jeg har prøvd å balansere den usunne lørdagsdietten min med en sunnere diett. Spiste blåbærgele på spiralloff til frokost, også har jeg spist en haug med smash. Det ble litt for mye av sjokoladen, og det frister ikke særlig lenger. Jeg brukte faktisk tid til å lage middag, og jeg syntes egentlig at det var gøy. Jeg er ikke en oppskrifts-person, og i dag ville jeg bruke et par ting som snart gikk ut på dato. Det ble faktisk utrolig godt, så jeg er storfornøyd. Det fine med dette studentlivet for meg, er at jeg har et mer forutsigbart liv. Jeg kan planlegge dagene mine bedre, og jeg er ikke så utslitt. Jeg kan faktisk prioritere min egen helse, og av den grunn er jeg sunnere når jeg er student. Fysisk i hvertfall. Det mentale er vel ikke så bra-- eller, det var kanskje ikke det forrige gang jeg gikk på skolen. Håper at jeg klarer å finne gode teknikker til å mestre stressende situasjoner denne gangen. Nå skal jeg slappe av resten av kvelden, før jeg hopper til køys. Føles egentlig ut som om hele dagen har gått til avslapping, og det er deilig. Det blir en relativt tidlig dag i morgen, og om tjuefire timer ser jeg forhåpentligvis Niall på scenen.