Gonna wear that dress you like, skin-tight. Do my hair up real, real nice

I dag våknet jeg 6:00 til tross for at jeg hadde fri, men etter å lese fan fiction til klokken ble 8:00, sov jeg til 10:30. I den tidsperioden jeg var våken, fikk jeg en melding fra posten om at kofferten min hadde kommet. Det var for tidlig til at jeg kunne vise noe glede, og da jeg våknet ordentlig, var jeg ikke helt sikker på om det var virkelighet eller en drøm. Det viste seg å være virkeligheten. Og her er den i "midnight navy". Hentet den fra posten, og lurte litt på hvordan jeg skulle bære en så stor pakke hjem. Heldigvis veier kofferten veldig lite, så det gikk veldig fint. Det første jeg gjorde var selvfølgelig å åpne pakken, og deretter kofferten. Jeg var i mitt element, da jeg åpnet de ulike rommene i kofferten. Viste den frem til Monchita, og snakket om ulike kofferter. Og hun sa: "jeg har ikke koffert fetish som deg". Jeg er i hvertfall veldig fornøyd. I dag har vært en ordentlig sommerdag for meg. Har faktisk ligget ute i bikini til tross for store skyer. Temperaturen har vært fin, og det har vært minimalt med vind. Har faktisk fått lest igjennom reiseguiden til Paris. Det er en ny som jeg ikke har lest før, og den fikk meg absolutt til å se frem til Paris i august! Jeg er litt redd for å være på Tumblr fordi det er så mange Teen Wolf spoilere. Ah, jeg har så lyst til å se på den nye episoden! Det er det vanskelige med å følge med på amerikanske tv-programmer-- må vente så lenge til jeg kan se på. Dette er kanskje en av grunnene til at jeg ikke ser på tvserier til vanlig. Har ikke tålmodighet til å vente på neste episode. Takk MTV, kan se på #WolfWatch men ikke selve Teen Wolf. Gjør ting litt baklengs jeg, hvem sier at du skal følge alt i en kronologisk rekkefølge? Ikke jeg. Fridagen er straks over, og jeg skal snart legge meg. Men først skal jeg faktisk se på #WolfWatch fordi jeg har savnet Teen Wolf altfor mye. 

I've been upside down, I don't wanna be the right way round

1: I min egen hage etter feiring av Sugar. 2: Ale ville gå inn i et smug i Bergen, så vi havnet opp i øvre hamburgersmug. 3: Toget stoppet opp på verdenskjente Finse. 4: I den kongelige families hage, der Kiwi, min belieber venn og jeg hadde en liten photoshoot forrige uke. Jeg er den som går rundt med midtskill og litt fettete hår limt til pannen, henger på biblioteket og lar øynene saumfare bøkene. Innimellom stopper øynene på bøker som jeg har sett på flere ganger. I dag tok jeg med meg den ene, tenkte at det kanskje var på tide å lese den. Jeg velger å lese prosa, oppvektsromaner og romantiske bøker. I vinduskarmen står det en bok som har stått der i flere måneder, ulest. Den får forbli ulest mens de nye skinnende bøkene fra biblioteket tar førsteplass. Reiseguider er noe av det morsomste jeg vet om. Skulle ikke trodd det, men innimellom er forfatterne litt morsomme. Om det er meningen eller ei, aner jeg ikke. Jeg nyter i hvertfall å lese reiseguider mer enn jeg kanskje burde. Lynx ringte, lurte på hvordan jeg jobber uke 30. "Tenkte ej skulle fly ned med guttene," sa hun over Facetime. Nevø numero dos har vokst, naturligvis. Blir selvfølgelig litt trist, og får litt dårlig samvittighet for at jeg ennå ikke har fått sett han i person. Nevø numero uno så jeg to uker etter han ble født. Det skal sies at timeplanen min var en hel del fleksibel for fire år siden. Uke 30 er kanskje min travleste uke, og ender med to nattevakter i starten av uke 31. Smilte litt for meg selv, for jeg innså at jeg får se nevøene mine før de legger seg, og når de våkner når jeg har nattevakt. Bare at jeg er zombie da. Spesielt etter en så lang uke. Heldigvis har jeg resterende av uken fri. Tross en kaotisk start, var jobbdagen bra. Gikk hjem med en bedre følelse enn jeg har hatt de andre dagene. Fagsykepleieren ba meg oppsummere dagen, og jeg gjorde så. Sa jeg hadde misforstått litt, men hentet meg inn igjen. Hun sa hun hadde hørt gode ting om meg, ba meg om å ikke være alt for hard på meg selv. Det fikk meg til å tenke: jeg gjør det beste jeg kan. Satt på hjem med en medarbeider, sånn vipps bare: "åja, bor du der? Da kan du bare sitte på". Vi hadde en overraskende flyt i samtalen vår, lo sammen og greier. Jeg ble meget overrasket over meg selv. Jeg, innadvendte meg, er vant til pinlige stillheter. "Du er ikke ekstrovert, men du er ikke nødvendigvis helt introvert heller," sa Monchita til meg ved middagsbordet. Apropos middagsbordet-- nå er jeg sulten. Har heldigvis fri i morgen, noe jeg setter stor pris på. Nå skal jeg gå og spise, og deretter fylle ut dagens dagbok. Satt faktisk og skrev respons til T-vennen min, skrev i dagboken, og på dette blogginnlegget samtidig. Multitasking eller idioti liksom? God mandag! 

and these eyes, yeah, can't wait to see your grin

Ting som jeg er avhengig av i livet inkluderer frisk luft, vann og grønn te. Ofte er det kuren min for alt. Grønn te er kanskje årsaken til min samling av kopper. Da jeg var i Bergen kjøpte jeg to ting: et hårstrikk og denne koppen. Vi våknet på søndag til å se en slags utstilling bestående av malerier utenfor leiligheten til Ale. Et av maleriene var to sauer, og jeg ble forelsket på avstand. Vi brukte alt for lang tid til å gjøre oss klare, og endte opp med å være ute av døra da utstillingen hadde blitt tatt ned. Vi vandret rundt byen, og stoppet opp i en interiør butikk hvor jeg fant denne koppen, og tenkte at den kunne være en erstatning for bildet. Dessuten har jeg ikke kjøpt en kopp siden februar, tror jeg. I natt drømte jeg at jeg feiret ferdig skolegang, og jeg Ale og lillesøsteren hennes havnet opp i en underjordisk fornøyelsespark av et slag, men det var også mange butikker der. Trioen tok bilder i en photobooth, og det kom selvfølgelig en rekke fulle og photobomba oss. Vi møtte kilo-gjengen, som dukket opp på samme sted og gikk inn på et herretoalett ved feiltakelse. Da vi gikk ut av toalettet, begynte masse fyrverkeri, og jeg observerte en som mislyktes, og ble skutt mot et tre i stedet. Plutselig blåste det sånn, og fyrverkeriet førte til at en stor gren av treet falt av. Men grunnet vinden, kom den mot oss, vi som stod og så på. Og som om jeg var paralysert, klarte jeg ikke å flytte på meg. Den kom i så stor fart, og det logiske da var at treet endte opp i flammer, og jeg og en hel rekke andre ble truffet. Så jeg drømte om å få en forjævlig brannskade. Har så fine drømmer, vettu. Innimellom stopper det opp folk utenfor huset vårt. På en vanlig søndagstur eller hva nå enn slags dag det er, så går folk forbi men stopper og stirrer på eiendommen. Jeg har vel rett i at det er litt merkelig? Hagen er visst også et bra samlingssted for dyr. I går ble jeg vettskremt i det jeg hadde kastet søppel og snudde meg, for blant trærne og gjerdet stod et rådyr. "Jesus christ, du  skremte vettet av meg!" sa jeg til rådyret. Er sikker på at han/hun forstod meg. Nå nettopp var det et kråkemøte på taket på garasjen. De hang der i en stund før de bevegde seg lengre inn i hagen, og på bakkenivå i stedet. I morgen er det jobb igjen, hvilket jeg gruer meg til. Men det er en sånn vanlig gruing-- jeg vil ikke jobbe. Hadde håpet på fint vær på fridagen min, men jeg er egentlig fornøyd med været likevel. Stod ute en liten stund, og lot regndråpene treffe ansiktet mitt. Regn er fint noen ganger. Eneste grunnen til at jeg ikke har gått ut og tatt en regn-dusj i det siste, er fordi jeg er redd for å bli syk, hvilket jeg ikke kan bli nå. Om ikke så lenge skal jeg trene, selv om motivasjonen ikke finnes. Det hjelper visst å skrive dagbok, begynte på det i går etter Kiwi luftet ideen, og jeg følte meg noen kilo lettere. God søndag! 

all I did was fail today, all I wanna be is whites in waves

Tenk at det er hele to uker siden jeg gikk over vidden! Skulle mer enn gjerne spolt tilbake og gått den turen. Lørdagen var fabelaktiv i seg selv, og selve turen til Bergen var rask men etterlengtet. Det er litt merkelig, men jeg merker at jeg ikke er så nervøs for å gå på jobb, hodet mitt er ikke fylt med tanker om alt som kan gå galt. Tror ikke det betyr at jeg ikke er nervøs, tror det er kroppen min som tar tyngden. Og jeg kjenner det; sloknet i solstolen da jeg kom hjem i dag. Tenkte at jeg for engangsskyld skulle nyte solen og kanskje sole meg litt. Har tross alt vært altfor flink til å gjemme meg inne hittil, denne sommeren. Jeg lå flatt ut, sovende, inntil Lumba vekte meg ved å rope "det e mat!". Det var en 45-minutters blund ute i sola, før jeg trakk meg inn igjen. Lumba hadde lagd lasagne og brukte reddik i salaten, hvilket jeg syntes var både kreativt og godt. Jobbdagene går overraskende fort. Tror det er fordi jeg alltids har noe å gjøre, noe å tenke på. Jeg har skyhøye forventninger til meg selv, og setter uoppnåelige mål. Resultatet er at jeg blir skuffet over meg selv, sint, føler meg inadekvat. Jeg sykepleier liksom? Nei, jeg kan ikke være det, for jeg får det ikke til. Og selv om jeg får til en ting, så kunne jeg gjort det bedre. Blir aldri fornøyd. Nyttårsforsettet mitt for 2015 var å være snillere mot meg selv. Synes ikke at jeg har vært/er noe snillere mot meg selv. Gammel vane, vond å vende? (hva skjer med alle ordtakene jeg spytter ut om dagen?) Å endre noe på seg selv, noe som sitter så langt inni kroppen, det er vanskelig. Men det er ikke uoppnåelig. Kiwi foreslo å skrive dagbok om våre første stunder ved å bli sykepleier. Jeg syntes det var en fantastisk ide, og forhåpentligvis klarer jeg å utføre det uten store avbrudd. På mandag er det sesongpremiere på Teen Wolf. Riktignok i USA, og nå er jeg litt redd for å se spoilere på Tumblr. Det er jo slik at jeg aldri har fulgt med på Teen Wolf når det har vært pågående. Vel, ikke som jeg vet om i hvertfall. Men jeg gleder meg til å kunne se på det igjen. I følge trailere og lignende, ser det ut som en "mørk" sesong, og jeg krysser fingrene for at det er type sesong 3-feeling. Det ser også ut til at Lydia blir en mer viktig rolle, hvilket jeg er veldig glad for nå som Derek ikke lenger er med i Teen Wolf (er fortsatt veldig lei meg). Gratulerer til USA som endelig har legalisert like-kjønnet ekteskap! Må innrømme at jeg ble ufattelig overrasket over at det skjedde. Tenkte at det skulle ta minst 15 år til før alle statene legaliserte det, men jeg tok feil, heldigvis. I går hørte jeg på en sang som heter All We Do av Oh Wonder, og selv om jeg har hørt den flere ganger, var det ikke før i går den virkelig føltes relevant for meg. Det er en så tilfredsstillende følelse å finne en sang som illustrerer dine følelser, livssituasjon. Jeg hørte på sangen, og tenkte at ja det min sang for denne vanskelige perioden. Jeg satt også å hørte på den nye sangen til Selena Gomez flere ganger. Jeg syntes ikke at den var noe særlig bra, men for en eller annen grunn var jeg bestemt på å tvinge meg selv til å like den. Nå skal jeg slappe av, og tror jeg skal legge meg litt tidlig i dag. Kjenner jeg kunne sovnet nå, men vil helst unngå å stå opp rundt 4:00. God helg dere, jeg har allerede spist fire biter mørk sjokolade fylt med mousse! 

are you gonna hide, are you gonna burn, gonna answer me?

I dag har jeg brukt penger. Etter dagens skumle gjøremål var utført og bestått, dro jeg innom senteret for å kjøpe ting som jeg har behov for, og ting som jeg ønsket å kjøpe. Deriblant undertøy og badetøy. Jeg kjøpte meg en bikinioverdel som jeg har sett på lenge, også slang jeg med et skjørt som jeg ikke prøvde. Sistnevnte er typen kjøp man ikke burde gjøre, men jeg lot meg gjøre det denne gangen. Dagens viktigste kjøp på senteret var en spileløs bh. Jeg setter behag over omtrent alt. Om jeg står i et prøverom og føler meg ukomfortabel i noe, så henger jeg plagget tilbake der det tilhørte. Hvis jeg føler meg ukomfortabel i prøverommet, vil jeg nok også føle meg ukomfortabel i virkeligheten. Det er mitt motto når jeg shopper. Spileløse bh'er er noe av det mest komfortable som finnes i min mening. I det jeg stod og så på utvalget av bh'er, og lente mot de enkle, innså jeg at det faktisk er mange år siden jeg kjøpte en bh som er litt pyntet. Fremfor en svart eller hvit enkel bh, valgte jeg å gå for en med lyseblå broderier på. Fint undertøy får meg til å føle velvære, og dermed så var det dagens viktigste kjøp på senteret. Jeg kjøpte også med meg røkt laks på veien hjem fordi jeg hadde så lyst på det. Do more of whatever makes you happy. Du er din egen lykkes smed. Dagens aller viktigste kjøp må være kofferten som jeg har bestilt. Gleder meg som et lite barn til å hente den på posten. Forhåpentligvis er den hel og jeg fornøyd. "Hva ønsker du deg til bursdagen din?" spurte Marble i går. "Packing cubes," sa jeg. Altså, kan du tenke deg så tilfredsstillende det må være å ha bagasjen helt organisert? Jeg tror egentlig ikke at jeg har støv på hjernen, men organisering kanskje. Like etter kofferten var bestilt, kom postmannen på døra med en konvolutt fra NSF. Og i den lå det et emblem. "Wow, du har blitt voksen," sa Monchita da jeg viste den frem. Som om NSF visste jeg hadde fått konvolutten, fikk jeg en e-mail om en giro, som jeg deretter betalte. Så det har gått en del penger i dag, men til gode ting. I morgen har jeg dagvakt, og neste uke er det allerede juli. Jobb er stress, uavhengig av jobbmengde. Å være usikker på seg selv er slitsomt, og det tærer på. Stress-kvisene mine kan vitne til det. Det skal visst gå over, gradvis, med tiden. Men det føles ut som om det skal gå 100 år før jeg føler meg trygg på meg selv. I går trente jeg for første gang på lenge. Har utsatt det så lenge nå, og disiplinen min har forfalt. Det er så ofte jeg glemmer egenomsorgen min, så ofte jeg glemmer å prioritere de viktigste tingene i livet mitt. Forhåpentligvis er jeg produktiv i dag, og gjør et par e-læringskurs. Det er mine eneste ønsker. God helg! 

I've been told I was born to endure this kind of weather

Det er en pågående konflikt inni meg hver dag, og det føles ut som om den skal vare ut resten av tjueårene. En av fordelene ved å ha en blogg, er at du er nødt til å tenke over dagen din. Reflektere. Det gjør det enklere å ha et helhetsperspektiv. Men det betyr ikke at jeg ikke har dager hvor jeg helst skulle gjemt meg på rommet mitt, i sengen min, fordi jeg er redd. T-vennen min sa noe veldig smart forleden dag. Han sa at selv om han var veldig nervøs for noe, så fortsatte han å skyve mot det, selv om han egentlig ønsket å løpe fra det. Facing your fears, heter det vel. I morgen skal jeg på noe som jeg synes er forferdelig skummelt. Samtidig vet jeg at det skal gå bra, uavhengig av utfallet. For jeg gjør noe til tross for at jeg synes det er skummelt. I dag våknet jeg til masse nye ting på dashboardet mitt på Tumblr. Skulle trodd jeg ikke hadde vært innom på en uke. Men One Direction har tydeligvis en ny parfyme som ser overraskende fin ut. De har fjernet alt som kalles tacky. Kanskje de faktisk har hørt på tilbakemeldinger. Promo-videoen er humoristisk som vanlig, i deres stil. Det er også min favoritt promo av de fire parfyme promo-videoer de har gjort. Tvang Monchita til å se på videoen. "Du må gjøre det for min skyld!". Det andre store på dashboardet mitt var Zayn, som morsomt nok var i Paris og så på et moteshow. Han var som vanlig veldig vakker. Jeg skrev "morsomt nok" fordi jeg og Oyster bestilte hotell og flybilletter til Paris i går. Etter en lang dag på jobb med Kiwi, dro jeg hjemom før jeg dro til Oyster. Hodet mitt var fullt med alt som hadde skjedd på jobb, og jeg fikk ha en liten debriefing med Oyster. For en stund siden, måneder kanskje, bestemte vi oss for å dra til Paris. Vi lagde en liste over en rekke hoteller. Men grunnet eksamensresultater og andre faktorer, hadde vi ikke gjort noe mer inntil i går. Etter noen timer med søk, ble jeg ble lei av å se på hoteller, og sa at vi måtte bestemme oss. Du kan helt sikkert planlegge og finne et perfekt hotell ved å gjøre masse research. Men min personlige mening er at det er gøyere å hoppe i det, innimellom. Før jeg dro fikk jeg "leke" sykepleier. Barn er merkelige vesen, og de er dermed vanskelige å behandle dersom en ikke har kunnskaper om dem. Da jeg dro var jeg så trøtt at jeg kunne sovnet. "Når sto du opp da," spurte Oyster. "Halv seks," svarte jeg. Klokken var ti da jeg gikk innom senteret på veien hjem for å se på kofferter. Det var nattåpent, og dermed veldig mange mennesker, så det ble en kort tur. Jeg tror jeg har bestemt meg for en koffert, og jeg gleder meg til å kjøpe den. Åh, jeg har lyst på "packing cubes"! Jeg rar? Hæ? Organisering gir meg velvære. Min mor har dratt til Danmark i dag, og jeg sitter i stuen og forsøker å lese til morgendagen. Det er sommer, men været er like uforutsigbart som humøret mitt. Dagene flyr forbi og jeg glemmer å sette pris på dem. Jeg vil lese en bok som ikke har med sykepleie å gjøre, takk. God torsdag! 

send eg mine tanker, kjenner du de då

Jeg brast nettopp i gråt. I dag fikk jeg tilbake karakter på bacheloroppgaven, og det gikk dårligere enn jeg ønsket. Samtidig var det akkurat den karakteren som var mantraen på slutten av dagen, for jeg følte meg så sikker. Og i det siste så blir ting ofte som jeg sier det blir. Jeg er såklart misfornøyd, for jeg føler absolutt ikke at det er den karakteren oppgaven min fortjener. Men jeg følte ikke meg så veldig trist. Da jeg hadde mitt siste møte med veilederen min på skolen spurte hun meg om jeg kunne sende karakteren min når jeg fikk den. Ja, svarte jeg omtrent før hun fikk sagt ferdig setningen. Og det var det jeg gjorde. Etter jeg sendte melding til læreren, leste jeg en melding fra T-vennen min, som jeg i det siste har innsett har vært en stor støttespiller de siste månedene. I det siste har han nærmest blitt coachen min i "hvordan å mentalt prosessere å gå fra student til sykepleier". Etter jeg leste hans melding, oppdaget jeg at veilederen min hadde svart. Hun skrev en veldig viktig setning, som jeg selv var og er klar over. Men det er alltid godt at en lærer som har rollen å sette karakterer sier dette: "karakteren sier ikke nødvendigvis så mye om hvor dyktig sykepleieren er i praksis". Da jeg leste dette brast jeg i gråt. Må innrømme at jeg har hatt en slitsom dag, og at jeg på slutten av dagens kurs nesten sovnet. Da er sannsynligheten for gråt ennå større. Men hun har rett; karakterer definerer verken deg som person eller dine evner. Og jeg tror at så fort man innser det faktum, så blir det enklere å takle a4-skoleganger. Jeg kjenner ihvertfall en påminnelse om at jeg har gode mennesker rundt meg, hvilket jeg er evig takknemlig for. 

på ringen står det blankt at du er min hjerteknuser

Her er den nye jakken min. Er fortsatt veldig forelsket. I dag er jeg sliten, sliten, og sliten. Også er jeg trøtt, trøtt og trøtt. Jeg var på kurs hele dagen og fikk nyte selskapet av Sugar halve dagen ihvertfall. Da hun dro gjenstod en del av kurset som skulle vare i fire timer, og jeg valgte å sette meg utenfor rommet der undervisningen skulle foregå fremfor kantinen der de fleste plasserte seg. "Jeg orker ikke å være sosial i dag," sa jeg til Sugar før hun forlot meg. Da jeg gikk for å sette meg, så jeg at det var en annen som hadde tenkt likt som meg, og jeg endte opp med å sette meg ved personen. Vi begynte å prate litt sånn delvis, for jeg prøvde å lese fan fiction som jeg startet på i dag morges. Tilslutt la jeg fra meg mobilen min, og vi pratet om den skumle prosessen fra å gå fra å være student til å bli sykepleier. Det som kanskje er litt beroligende, er at nesten alle opplever at det er skummelt. Jeg sa til henne at jeg tror det blir noen ganske harde måneder fremover. Sugar dro til skolen for å lese, og i et øyeblikk ble jeg redd for at jeg hadde glemt en eksamen, men hun forklarte at hun gjorde det for å forberede seg. Og jeg forstår det godt. Det er nesten som om det først er nå vi virkelig leser. Jeg har forsøkt å bruke de siste dagene på å lese igjennom prosedyrer, for jeg kan ca. ingenting. De neste månedene blir kanskje den bratteste læringskurven, og da har jeg vel bøkene mine å se frem til! Uansett, den siste delen av dagens kurs var overraskende morsom. Vi satt alle inne i et klasserom med pc'er, og en veldig artig kursleder. Det minte meg litt om å gå på videregående igjen. Klassen hadde god kjemi, og læreren tullet. Det var merkelig nok gøy, og jeg kjente jeg ble litt vemodig for å igjen bli påmint på det faktum at jeg ikke lenger er student. Kjøpte meg faktisk sykepleieskilt i går, etter at jeg innså at jeg gikk rundt med et "sykepleiestudent" skilt som jeg tydeligvis ikke kan bruke lenger. I morgen skal jeg en tur innad jobben før resten av dagen blir kurs nok en gang. Jeg må innrømme at jeg er veldig spent på denne uken. Blir ikke overrasket om jeg plages med stive ledd og høy nakke, det er tross alt mye nervepirrende jeg skal igjennom. Nå tror jeg at jeg dedikerer resten av kvelden til fan fiction, og ikke annet. Tror det er spesielt viktig med pauser i sånne faser av livet der stress har en stor rolle i bildet. Min mestringsmetode er faktisk å tenke på sommerjobben som en praksisperiode. Den er bare litt annerledes, men det er greit. 

I was a rolling stone, rolling my way along till you came and made sense out of everything

Jeg har fått meg myggstikk på leggen. Det har selvfølgelig ført til opphovning som ligner på en pukkel. I går var jeg med Oyster. Det har vel gått ca. en måned siden jeg sist så henne, så jeg tenkte det var på tide. Og jeg har innsett at jeg bør utnytte mine fridager. Vi møttes på senteret, der jeg endte opp med å kjøpe en kjole. Hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å kjøpe noe, men jeg hadde sett på kjolen i over en måned nå. "Den er basic," sa Oyster til meg da jeg stod og lurte på om jeg skulle kjøpe den eller ei. Nærmest alt jeg kjøper er basic. Det gjør at jeg kan kombinere plaggene mine utallige ganger. Så jeg endte opp med en ny kjole. Før vi la merke til det, begynte senteret å stenge. Jeg sa til Oyster at hun skulle "chugge" burgeren sin, som om det er mulig. Vi kjøpte oss litt snacks fordi det var lørdag. Både Mars og Monchita hadde tenkt i den samme retningen, så alle hadde kjøpt inn til en ordentlig lørdagskveld. Vi endte opp med å se på Kingsman etter at Oyster brukte sin veto og sa nei til The Maze Runner. Endelig fikk jeg se på filmen jeg har hatt lyst til å se på i flere måneder. Sugar kommenterte for noen uker siden at den ikke var så bra, så jeg hadde liksom ikke all verdens forventninger til filmen, Jeg syntes den var bra. Litt uventede vendinger, og mye humor. Favoritt-sitatet fra filmen må være: "I'm a Catholic whore, currently enjoying congress out of wedlock with my black Jewish boyfriend who works at a military abortion clinic. Hail Satan, and have a lovely afternoon madam". Jeg spiste nesten en halv pose reke-chips, et stykke ostekake, og fire biter mørk sjokolade fylt med sjokolade mousse. Vi endte opp med å se Frozen halvveis fordi lillebroren til Oyster og Mars ønsket det. Jeg har sett Frozen totalt en gang, men jeg har sett starten av Frozen sikkert fem ganger. Jeg, Oyster og moren hennes satt oppe til 1:30 kanskje, og bare pratet. Et av temaene var vann. Oyster og jeg gikk for å legge oss rundt den tiden, og jeg tror vi sloknet 2:00? Jeg husker ihvertfall at med en gang Oyster slokket lyset, ble jeg plutselig veldig trøtt. Vi stod opp 11:30 i dag, og jeg fikk Oyster til å smake på kaviar på avokado på toastet brød. Tror det var en suksess! Vet ikke helt hvor jeg har fått kombinasjonen fra, om jeg har sett noen andre gjøre det, eller om jeg bare begynte med det selv. Men det er hvertfall veldig godt i min mening. Dro hjem etter to runder kortspill fordi jeg måtte rydde. Søndag, vettu. I morgen skal jeg henge litt med Sugar på et kurs i hensyn til jobben, så det blir fint for hun har jeg ikke sett på mange dager! 

One Direction, On The Road Again Tour 2015, 19th of June, Ullevål

Foreword. 

Right, so I was debating whether to write this post in English or Norwegian, as I’ve been leaning more towards the latter as of late. However, I felt it was a bit more suiting to write this in English. For the third year in a row I went to see One Direction, this time in my own country. We bought the tickets ages ago, and they’ve been lying in my room, collecting dust ever since they arrived in the post. I have mentioned that One Direction have sort of faded from my life this year. I don’t know what it is/was, but I suspect it started with The OTRA (On The Road Again) tour. It was a disappointment to realise they hadn’t come up with a new concept. The tour is basically the sibling to WWA tour. And I know I wrote I could watch them over and over again. But I hadn’t meant the same setting over and over. Being disappointed in a favourite, that’s when you start opening your eyes. You’re no longer in love—no longer blind to their flaws. I realised today during the concert that I’ve not really been updated on anything. I didn’t know the setlist, I didn’t even know the stage. I didn’t even write a post about the songs I was looking forward to listening to. But I’ve decided to do my traditional recap (it's really fucking long, and mostly for my own good so I can remember this). Here's the first and second one. With no further ado, here’s my recap! 

Before.

Kiwi and I met up with my belieber friend, and then we walked down to Aker Brygge. None of us are good at making decisions. We might have days where we’re a bit bossier than usual, but they’re rare. After a bit of debate we decided for a restaurant where Kiwi apparently thinks the burger is good. That opinion is based on the time she ate there years ago. I told them it was a suitable place for us to sit. They didn’t get it, and thought of me as stranger than usual. What I meant is that we’ve had some moments, the three of us. And one of our best days (in my opinion) included that restaurant. I’m pretty sure that we had burgers then too, then we wandered to the tip of Tjuvholmen where we sat and chilled for hours, I think. Don’t they say that true friendship is being able to share silence comfortably? Something like that anyway. I can’t say the food was great, and then it started raining. “Ah, I love soggy burger,” I said. I realise now that I’ve not mentioned that we sat outside, but we did. We were also lucky enough to be placed on a spot where we wouldn’t be covered when the rain started pouring. After we decided we’d had enough with the restaurant, we asked for the bill. The waitress and I didn’t understand each other, which was a bit amusing. We walked to Pascal, because my belieber friend loves macaroons. It’s not for me to be honest—and I can’t really pinpoint what it is. We decided to kill some time in the garden to the royal palace, where we took “family” photos. We also took “hide behind the bush”-pictures, which I thought turned out pretty damn well. After our photoshoot (phutusjuut), we walked to the underground. It was predictably pretty full. I’ve realised that after attending so many concerts as of late, I’ve tired of a lot of crowds and full spaces. Ah, and standing in lines. Naturally, I exposed myself for a One Direction concert, because there’s not that much of a crowd really, no lines and no full spaces. Kidding. Well, we ended up at the correct place after deciding to get off at an earlier stop than recommended. Then we even had the gall to use the men’s bathroom in order to avoid standing in line. We were a bit spooked at the look of urinals lined up against basically all the walls. But we ran into cubicles beside each other, when we didn’t see any men or penises. We decided to walk out all of us at the same time, so if there were any men, it’d be a bit more “normal” for a woman to be in the men’s loo. Luckily we didn’t spot anyone, but it doesn’t mean we didn’t hurry washing our hands. 

Opening acts. 

Whilst Isaac Elliot was performing, my belieber friend and Kiwi went on a hunt for earplugs, as we realised we’d might get hearing damage from not using them. When they got back, I commented, “he’s grown up”. I’m pretty sure he warmed up for One Direction the first time around too. McBusted was the second opening act. McBusted consists of two groups really: McFly and Busted. The first group I became familiar with when I used to sing Obviously on Singstar. The latter I became familiar with via Jonas Brothers. McBusted were fun. It’s like I always say, it’s always best when you can see the artist enjoy themselves. They were cracking jokes and taking the mick out of each other. And their entering onto stage is brilliant. I watched it via Tom’s vlog once, but I didn’t realise they do it for each show. Listening to Stargirl, I was actually thinking about Chris Moyles. Then here’s my favourite part, and the last part of their set. They sang Year 3000, and as Dougie pointed out, it’s both a McBusted and Jonas Brothers song. I think The Jonas Brothers got the rights to do a cover of it, and it featured in a movie they did years ago (or maybe that was another song). But it was originally a Busted song. Anyway, it was a bit strange and surreal maybe, seeing them in person (though far away). I was thinking “that’s Tom, who has done all these amazing Youtube videos that you’ve watched. And that’s Dougie, Ellie Goulding’s boyfriend whose a vegan and sober for a couple of years now”. I bought a hot dog during a break. It was good and much needed. I think I realised how tired I was during the set of McBusted.

The show. 

As per usual, I don’t really ever remember all the bits and pieces, but I know they started the concert with Clouds. And if I’m not completely wrong, I’m pretty sure there were some fireworks. They were really nice to look at, but then they made a bit of a fog across the stage, which made it a bit hard for me to see as I was adamant to look at Niall for each step he took. I automatically zoom in on Niall, and mostly only him because he’s my favourite. It’s a bit like watching a video of them. I have to watch the video multiple times if I want to see what each of them gets up to. But in real life you have to make a decision. Now here’s the harsh truth and reality: what we watched yesterday was like watching a rehearsal. I’m not surprised if the reviews are bad, because it was bad. Kiwi said that their charm is being uncoordinated and a bit messy, but there’s a line. And yesterday they crossed that line and went more towards unprofessionalism. Possibly this sounds like I watched something truly horrible yesterday, which it wasn’t. But as a big fan of something, I also think you’re the one who legitimately can be a proper critic. Harry was Harry, in his own world and doing his own show, as my belieber friend said. Niall’s energy was a bit subdued due to illness, but he was still very much the Niall as I am familiar with. My problem was with Louis and Liam, partners in crime. I don’t mind banter between the boys, it’s what I like about them. But when Liam laughs throughout most of his solo’s, it’s sort of hard to still see the fun in it. Because I came to listen to them perform songs, didn’t I? Louis kept throwing water on Liam, and they had a water war throughout the whole concert, sometimes making them unable to sing their solos. Luckily they managed to sing throughout No Control and 18. At least they seemed to have fun, and I imagine that Liam-girls were delighted to see him soaked in water. Liam did apologize a couple of times, for laughing so much. I just—it’s the first time I’ve seen how the absence of Zayn affects the band dynamic as a whole, and I think it shook me a bit. Seeing the “Thank you” posters during Night Changes was really nice. I’m glad the fan projects worked out, and it’s always nice to show gratitude to the lads, as they do actually do a lot of work. And the thing in the One Direction fandom is that it’s so obvious that the fans and the members of the band are complementary. We both need each other to exist. So they spend a lot of time during their shows thanking the fans, so I thought the thank you posters were a nice message for them. As Niall was standing on the other side of the stage, I watched Harry for a bit, and it seemed like he really saw the posters. 

I have loved you (Niall) since I was 18. 

As you know, I love Niall. I think the sun shines out of his arse sometimes, though I’m not exactly blind to his flaws. My highlight of the evening was listening to 18, and listening to Niall’s vocals during both that song, and all of the other songs. There’s just something with Niall’s voice and songs like 18 that really shows off his voice. It reminds me of when he did a cover of A Team by Ed Sheeran during their first ever tour in the UK. There’s some qualities in his voice that suddenly appears sometimes and gives me goosebumps. I don’t have any knowledge of musical terms, so that’s the extent of which I can try to explain it. He sang Zayn’s solo during Through The Dark and No Control, I think. It wasn’t Zayn, and I hadn’t expected that either, but I thought he did good. Maybe that’s just me being biased, but you know. During This Is Us, Caroline (their stylist) mentioned that Niall has these periods of which he obsesses with pieces of fashion items. As of late it might have been his strange tweed hat. But he’s been really attractive as of late. Well, more attractive than I usually find him. It has to be said that I’ve got a weakness for grandpa henleys. If you’re a man and you want to show off your body inconspicuously, I think that’s the way to go—grandpa henleys. I’m very much into his skinny legs in his tiny skinny jeans and his choice of shoes. I was glad to spot a bit of Niall and Harry interaction, as I think Niall is the only one who can really open the door into Harry-land, where he’s shut himself in. A long time ago I read a “future” fan fiction about Niall and Harry starting their own band after One Direction splits up, and for a moment yesterday, I could really see it. 

Best Song Ever. 

Niall was standing at the end of the stage, whilst the rest of the boys were at the main stage. As always, my eyes followed the Irish one, like glue. People were leaving, trying to escape the long lines early. In my peripheral, I could sort of see the fireworks. I think at the start of the song, the firework was the only light. Like, there weren’t any lighting on the stage when the fireworks started. When I watched Niall alone, I could see him illuminated by the colours of the fireworks. The firework made this kind of smaug, fog over the stadium, especially the stage. I remember just being glued to Niall, and having this moment. Due to the cloudy vision, it felt a bit like watching the movie, and Best Song Ever has always been about an “end” for me. It’s a strange song to get emotional to, but you know—I am strange. It’s like I had an epiphany: “I am done now. This might be my last concert, maybe I won’t be a fan for much longer. I am done with thee years of nursing school. I watched my first One Direction concert with the same people, and now we’re here and off to figure out what we’re supposed to do with our lives”. Usually when I listen to the song, I’m dancing. I’ve got fond memories of the song. But this time I was shock-still, just clenching my hands to my totebag. People around me were standing and dancing along. And I was just having a moment, as my belieber friend called it afterwards. With unshed tears in my eyes, I think I finally realised that it’s the end of another period of my life. 

Afterthoughts.

This turned out longer than expected, but I’m not all surprised. I was indeed disappointed with the show, but I can’t get myself to regret seeing them. I think I’ll always want to see them live, because that’s just how my heart works. The heart wants what it wants, as a wise lady called Selena Gomez once sang. And I’m glad that Liam and Louis had fun. I can see how doing the same show over and over again can tear at you. Luckily they actually enjoy it. For me it seems a bit like you’re waking up and doing the same thing over and over, and I don’t think I could ever do what they do. It should be mentioned that I’ve had busy weeks prior to this concert; a lot pf physical stuff like going to concerts and more concerts, mountains and work. But I’ve also had a lot of inner turmoil, I guess, related to a new job and whatnot. My zits tells me I’m stressing. So I might have been a bit harsh on One Direction. But as I said, I love them, but I am probably also their biggest critics. When Dougie of McBusted said that Year 3000 is also a Jonas Brothers song, he sang a bit of Burnin’ Up. I laughed and clapped, because jeez, what a trip down memory lane. That song was released 7 years ago, which is fucking crazy. But it was one of the factors to why I think I had that moment during Best Song Ever. The whole concert yesterday felt like some kind of closure, and Dougie singing Burnin’ Up reminded me of the start, and I guess BSE reminded me of the end. In the end I think this concert was an epiphany for me, and that’s good, I think. 

my mouth doesn't dare to speak 'cause I've been looking too hard for something

I dag kom jeg hjem til en ødelagt do. Dro på toalettet på senteret i stedet, hvilket jeg synes er en litt lang vei for å kunne gå på do. Kjøpte meg også en jakke som trøst. Den er ca. 1-2 størrelser for stor, men jeg klarte ikke å dy meg. Viste den til Monchita, og hun sa "du er så sykt hipster" til min forskrekkelse. Jeg er i hvertfall forelsket selv om jeg delvis drukner i den. I går dro jeg på senteret for å kjøpe meg ny ansiktskrem, og tror du ikke at jeg møtte Kiwi? Jeg ble så overrasket og så innmari glad. Monchita hadde fulgt meg til postkontoret og senteret i forkant av at hun skulle møte ei venninne. Hun dro ikke så lenge etter vi støtte på Kiwi, som Monchita fikk hilst på. "Er det du som er Kiwi," sa hun noen sekunder etter de hadde hilst. Søsteren har fått høre et par historier om vennene mine for å si det sånn. Min første jobbdag denne sommeren startet i dag, og det var vel alt annet enn forventet. Hørte på en mini-konsert (som om jeg ikke har vært på nok konserter), og sang allsang med sjefen min som satt ved meg. "Det var øl, berusende ord, det var sommer det var sol," sang vi. Jeg og sjefen min liksom. Satt og leste informasjon på informasjon over flere timer, og strev med å holde øyne oppe. I morgen har jeg kveldsvakt, og regner med at det blir andre takter. Det morsomme er at jeg faktisk ikke har vært på jobbstedet mitt på 3 måneder, men det føltes nesten litt som om jeg nettopp hadde sluttet i praksis. Møtte mange kjente fjes igjen. I følge Kiwi blir det ikke superbra vær på fredag hvilket var trist. Niall skrev på Twitter forleden dag at han hadde blitt syk. Jeg tror rett og slett at ting ikke liker å gå min vei for tiden. Jeg har på en måte godtatt det nå, det har jo hendt så ofte. Det skal visst være ballongprosjekt denne gangen også. Jeg er egentlig spent på om det kommer folk på konserten. Det hadde vært et syn om kun Kiwi, min belieber friend og jeg kom på konserten. Hvor latterlig hadde det ikke vært? Vi hadde vært færre enn de som opptrer! Jeg savner Bergen, savner å ha fullstappet program og kun bry meg om hva som skal skje den dagen. Savner å ikke måtte tenke på livet. Uff. Vi hadde en veldig fin søndag i Bergen, og vi lagde vår egen #sundayroast. Det var så sykt godt at jeg kommer til å gå og tenke på middagen flere uker fremover. Ale la seg tidlig fordi hun skulle jobbe dagen etter. Marble og lillesøsteren til Ale satt i sofaen og så på New Girl. Jeg lå på en av de oppblåsbare madrassene, hørte på musikk og reflekterte for meg selv. Det er slitsomt å være fersk sykepleier, og det er en veldig bratt læringskurve. Det er vanskelig å gå fra å være student til å være ferdigutdannet og ikke lenger dra tilbake til skolebenken i august. Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre videre i livet, fordi det ikke finnes noen fasitsvar. Samtidig tror jeg dette er en veldig fin og viktig tid i livet mitt, der "jeg" kommer til å ha markant utvikling som person. Og når jeg ser det på den måten, er det litt spennende. Tenk på hvor jeg er om ett år? Nå skal jeg legge meg fordi det var veldig vanskelig å stå opp 5:30 i dag, og nå er jeg trøtt som en nøtt. 

We're on our way through rugged land. Top of that mountain we wanted to stand with hearts of gold

Jeg ble overraskende nok mer forført av de kvinnelige artistene enn de mannlige. Jeg snakker såklart om Bergenfest! På First Aid Kit følte jeg meg som en 17-årig gutt på 70-tallet, forelsket i Johanna. Jeg hadde riktignok mest sikt til henne. Elsket alt hun hadde på seg, spesielt skjørtet. I tillegg var entusiasmen hennes smittende. Jeg synes uten tvil at det er gøyest å se på artister som virkelig koser seg på scenen. På togturen hjem fra Bergen spurte Marble meg hvem som var favoritten min fra festivalen. "First Aid Kit," svarte jeg, ærlig. Jeg hadde ingen forventninger til de, hadde nesten ikke hørt noe om dem. Også stod vi plutselig der på plenen og ble hypnotisert av de vakre vokalene og harmoniene. "Jeg faller alltid for harmonier," sa jeg. "Ja, jeg vet du gjør det," sa Marble. Aurora sjarmerte alle i senk med sin fantastiske stemme og personlighet. Mennesker som henne er en raritet, og bør ivaretas likesom nasjonalskatter. Jeg husket heldigvis å ta et opptak av en sang, slik at jeg kan forevige følelsen. Etter lang ventetid fikk jeg endelig sett Bastille live, og det var fryd og gammen. Det var liksom så merkelig å endelig få høre disse sangene jeg har hørt på utallige ganger live. Marble sa at de var så høflige, britene lever opp til sine stereotypier innimellom. Dan (sangeren) var ærlig og sa at han ikke var en spesielt god danser, og fikk publikum til å "get down" med han under visse segmenter av en sang. Det var bra, og vi var gla! Jeg ble spesielt glad da de fremførte Rythm of The Night-- en egen favoritt, og en sang som minner meg om bryllupet til Lynx og Grepper. Etter Bastille skulle vi gå videre til en annen artist, men stoppet opp for å høre på dePresno som var en liten sjarmør med en stor stemme. På søndagen fikk jeg hørt på Rae Morris, som jeg i forkant av festivalen aldri hadde trodd jeg skulle få høre på live. Hun har stort hår, og stor stemme. Jeg, Marble og Ale stod kanskje tre meter unna denne artisten som kun er ett år eldre enn oss. Jeg hørte først om Rae Morris for tre år siden via Skins, men har ikke hørt så mye på musikken hennes etter det. Så jeg var spent på hvordan konserten ville bli, men jeg skjønte fort at det ville bli bra. Hun var genuin, og overrasket over at så mange kom for å se på henne. Genuine og ydmyke artister er noe av det beste som finnes. Jeg kjente at til tross for slitne ben, smilte jeg og danset til musikken. Etter Ben Howard på fredag, la vi oss i ett-tiden, og stod opp rundt sju dagen etter. Jeg sovnet rundt tre, så jeg endte opp med veldig få timer søvn. Men vi var bestemte på å gå fjelltur, så vi pakket nister og var ute av døra etter klokken slo åtte. Vi tok banen opp Ulriken, og gikk over vidden til Fløyen. Jeg skulle ønske jeg var helt frisk, men jeg spiste en del Doc' og hadde nærmest snytepapir limt til nesen. Jeg og lillesøsteren til Ale gikk i noenlunde likt tempo, mens Ale og Marble gikk 8 meter foran oss. Det skal sies at av alle oss, så var Marble den som hadde toppform og løp foran oss mye av tiden. Ale mistenkte en UVI, jeg gikk og snytte meg mens jeg forsøkte å ta bilder, lillesøsteren til Ale har nylig operert og forsøkte å unngå å vrikke foten. Men det var en veldig vakker tur. Natur er den beste kunsten i mine øyne, og fjell er noe av det beste jeg vet om fra naturens side. Jeg kunne ha brukt en hel dag på den turen bare for å ta inn alle inntrykk. Vi var alle ganske gåen på siste partiet på veien hjem. Lillesøsteren til Ale kunne likeså godt ha spurt "er vi hjemme snart?" type 5-åring, og jeg lurte litt på om jeg skulle legge meg på veien. Vi endte opp hjemme rundt 14:30. Etter Marble og jeg var ferdigdusjet og klare, dro vi til Bergenfest for å se på Aurora og Kyla LaGrange. Etter klokken ble 18:00 gikk vi for å møte Ale for å kjøpe sushi, og dro hjem for å spise/vorse mens vi fikk en løpende kommentar om den svenske kongefamilien og bryllupet fra Ale's venninne. Det var veldig underholdende, og jeg må innrømme at jeg kan mer om kongefamilien nå enn jeg gjorde før. Og det er greit! Jeg sa til Marble på togturen hjem i går at jeg satt og tenkte over alle tingene jeg har lært i løpet av denne turen. Nøkkelordene er: sedimentære, metamorfe, og magmatiske -bergarter, parajumping, tingrett, lagmannsrett og høyesterett, svenske kongefamilien, bønner og kjøttdeig. Etter vors, dro vi tilbake til Bergensfest for å se på Kygo, såklart. Det var som forventet; stolte bergensere og mye stemning, stappfullt på plenen. Jeg beklaget på forhånd til han som stod ved meg. "Beklager, men det blir nok litt dytting og slikt," sa jeg. Han nikket, og sa "ja, jeg vet det," med et smil. Jeg og Marble grep inn under noe som så ut til å skulle utvikle seg til en slåsskamp. I etterkant tenkte vi at det kunne bli stygt, vi kunne fått et slag i trynet, så nærme som vi stod. Og jeg som tok hånden min i mellom for å skille dem. Men jeg sa jo til Marble i forkant av turen at vi måtte være ekstra snille slik at vi fikk god karma. Regner med at det å stoppe en slåsskamp er en snill handling. Tror at den gode karmaen gav oss fint vær i Bergen. Jeg ble veldig overrasket da Kygo spilte hans miks av Wait av M83, og synet mitt gikk til himmelen for å se på det vakre fyrverkeriet -- inntil det var noen rester som falt ned, og jeg ikke hadde ønsker om å få noe i øyet. Etter Kygo, gikk vi hjemom en tur for å gjøre oss klare for å dra ut. Vi stod i kø for å komme oss inn på en nattklubb rundt 1:30, men kom oss ikke inn før i 2:00 tiden. Hele Bergens befolkning var ute på byen, og jeg kommenterte at det var flere ute klokken 2:00 enn klokken 7:00 på morgenen. Marble og Ale slang fra seg jakkene sine på gulvet, mens jeg surret min rundt livet. Vi fant oss en plass på det overfylte "dansegulvet" og danset til de ulike sangene. Hjerteknuser av Kaizers Orchestra ble spilt, og bergenserne fikk en ekstra energiboost. Akkurat da ble jeg også en bergenser, for jeg elsker sangen. Min entusiasme viste, og jeg ble fanget i armene til en som så min kjærleik for sangen. Jeg initierte til et klussete forsøk på vals. Jeg førte, mens vi sang sangen i ansiktet på hverandre. Jeg sang også i ansiktet til en kvinne som danset like ved. Du vet den følelsen av å finne andre mennesker som er like glad i en sang, eller en artist som deg? Den er god. Det var ikke en udramatisk kveld, for Maria mistet jakken sin, og det satte en liten damper for dagen/kvelden/natten. Optimist av Jahn Teigen ble spilt, og Ale og jeg forsøkte å skape en lysere stemning for Marble ved å synge "optimist, jeg vet det går bra til sist". Men hun avviste oss, da vi fortsatte å synge. Rundt kl. 3:00 ble lyset skrudd på, og vi gikk for å drikke litt vann. Marble og jeg satte oss ned for å ta litt pause, mens Ale gikk et annet sted. Jeg sa til Marble at vi kunne gå rundt og se når alle hadde flyttet på seg, og tror du ikke at vi fant jakken hennes? Joda, for når du er optimist så går ofte ting bra til sist! Vi gikk ikke så lenge etterpå, og jeg gikk i forkant av de andre, rett og slett fordi jeg ikke orket å vente. Marble skremte meg da hun kom løpende og hoppet på meg. Mens vi stod og ventet på Ale, som hadde en avskrudd mobil, møtte vi selvfølgelig en rekke mennesker. Vi stod jo faktisk midt i smørøyet. Et par inviterte oss hjem til nach hos dem. Han ene så svaret før vi åpnet munnen, og han pekte på seg selv og kompisen sin, sa "se da, vi ser jo ut som en million kroner i kveld". Marble og jeg lo, og jeg som tydeligvis hadde en høflighetsdag, sa "ja dere ser kjempe kjekke ut i kveld," i en tone ala stolt forelder. Vi fant Ale tilslutt som ikke hadde rørt seg mer enn 4 meter fra der jeg så henne sist. Hun løp hjem for å gå på do, mens Marble og jeg vandret langs bryggen. "Har du en sigg?" spurte en bergenser som satt på en bussholderplass med to andre. "Nei, røyk er dårlig for deg," sa jeg for andre gang det døgnet (nå som jeg straks (forhåpentligvis) er ferdig som sykepleier og har fordypet meg i kols, har jeg valgt å jobbe litt forebyggende innimellom). "Ja eg vet jo det, tror du at eg er dum eller?" sa han ene. Jeg begynte å prate om sykepleie og at kols er en av de verste sykdommene du kan få. Vi ble stående en stund, før vi gikk videre langs bryggen der vi møtte et par nederlendere som ville ha med oss på skipet?? Vi dro hjem og sovnet rundt 4:00. Lørdag var en lang men veldig fin dag. Vi hadde fullpakket program nærmest alle dager, men søndag var for egenomsorg proklamerte jeg. Bergen er ikke veldig stort, men det er kompakt og man bor nærmest oppå hverandre. Naturen er vakker, og du vet ikke hva Bergen er hvis du ikke eier regnjakke. Bergenserne er mer åpne enn noen andre nordmenn, og på den måten "unorske". Ale er forelsket i Bergen, og det er ikke så rart. Jeg hadde vansker med hvilken dialekt jeg skulle bruke, og innimellom glapp jeg. Sa "ho" til Marble, snakket sunnmøringsdialekt til damen ved kassen og konduktøren på toget. Det er alltid trist å komme hjem etter fine turer, og skulle ønske jeg hadde fått mer tid til å bare "være" med Ale. Vi skrev henne noen brev før vi forlot leiligheten, og dro til togstasjonen der streiken var i full gang. Jeg var hjemme rundt 21:00 i går kveld, og valgte å pakke ut med en gang. I morgen starter jeg min første opplæringsvakt, og nervene har slått inn for fullt. Sykepleier? Jeg? Nei, det kan da ikke stemme. Solen er ute, og klokken er mye. Bergen er kanskje over for denne gang, men jeg har heldigvis One Direction til å se frem til om noen få dager. Monchita sa til meg "det ser ut som om ting faller på plass for deg da," i det jeg klagde over morgendagen. "Eh, ja, kanskje?". Kanskje hun har rett. Ikke vet jeg. Før Rae Morris skulle synge en sang, sa hun "denne handler om å være usikker og å lete etter svar, og den følelsen. Så når dere hører sangen, kanskje dere også kan få den følelsen..". Publikum lo, og jeg tenkte at den følelsen har jeg uavhengig av sangen. 20-årene, dere, de er en turbulent flytur. God tirsdag, og hei igjen! 

Come on let it go, just let it be. Why don't you be you, and I'll be me

Jeg stod på badet i morges da jeg plutselig kom på at jeg drar i kveld. Hoppet rundt for meg selv og gliste til meg selv i speilet. Det er omtrent 1 og et halvt år siden jeg har vært i Bergen, og det har alltid vært på sen-høsten. Jeg krysser fingrene for noenlunde godt vær. I går fikk jeg en mail fra NSB som opplyste om streik samme dag vi reiser hjem igjen. Må innrømme at jeg har hatt mye uhell i det siste, men håper at jeg finner noe hell i uhell i hvertfall. Det viktigste er at jeg kommer meg hjem til min første opplæringsvakt. Opplyste til Marble at vi måtte være ekstra snille for å få litt god karma. Jeg skulle i utgangspunktet en tur til butikken i går for å kjøpe de tingene jeg har behov for, men som vanlig valgte jeg å utsette det til i dag. Om jeg kan utsette noe, så gjør jeg det. På agendaen i dag er det e-læringskurs, og å kjøpe en joggebukse. Jeg så nettopp på en "ut av skapet" video på Youtube, og det irriterer meg alltid å lese kommentarfelt etter en sånn video. Det er så mange ignorante mennesker i verden, at jeg ofte mister håpet. Jeg leste en kommentar som sa at det å være homofil er visst trendy for tiden. Grunnlaget for den kommentaren er vel at det er så mange kjente Youtubere som har kommet ut av skapet i den siste tiden. Mennesker har en tendens til å ha ønske om å være "normal". Det er faktisk vi som har funnet opp begrepet, og det latterlige ved det er at det som anses som normalt er gjennomsnittet av alt alle mennesker er. Vi har mennesker som er ekstra hyper, og andre veldig lite hyper. Det "normale" vil da være gjennomsnittet mellom disse ulike gruppene, som vil si at flertallet av befolkningen ikke er "normal". Hvorfor vi så gjerne ønsker å være normale? Marble fortalte meg en gang at vi kler oss likt fordi det er en overlevelses mekanisme. Den som står ut, er predatorens bytte. Og sånn er det med seksualitet, kjønnsidentitet og alt annet. Jeg leste en fan fiction denne morgenen som tok opp samfunnets normer til ulike kjønn, og jeg tenkte på mine egne fremtidige barn. "Om det er en gutt som ønsker seg en barbie, så skal han få den". Men så tenkte jeg plutselig på at det hjelper ikke så mye når hele samfunnet går rundt og sier at det er galt. Og det trenger ikke å være hatske ytringer heller, det kan være det at pappaen til den lille gutten inne på Brio styrer gutten bort fra dokkene til bilene. Men ting som hjelper er representasjon, og det gjelder for mange ting. Det hjelper at den mest populære tv-serien har en homofil som hovedrolle, det hjelper at alle hovedrollene er ulike raser. Representasjon hjelper, fordi vi har behov for å være lik. At det er mange "ut av skapet" (hater den frasen) videoer for tiden kan jo være grunnet nettopp det. Når det er så mange som kommer ut, og de opplever den støtten de får, så ser flere at det er greit. En video av Tyler Oakley hjalp Ricky Martin med å komme ut. Jeg er ikke så stor fan av The Kardashians, og heller ikke Caitlyn Jenner. Om jeg skal se på drama velger jeg heller å se på Teen Wolf. Men det betyr ikke at jeg ikke synes at det at tidligere Bruce Jenner kom ut som Caitlyn Jenner ikke er fantastisk. Som jeg har sagt, så er representasjon viktig. Transseksuelle trenger å se at det er mennesker like som dem, og grunnet mennesker som Caitlyn Jenner og Laverne Cox, så tør flere å komme frem. Når folk begynner å nevne andre saker som er "viktigere" enn slike saker, går det meg på nervene. Du kommer deg ingen vei med noen av sakene dersom du skal ha diskusjoner om hvilke saker som er viktigst. Om du vil ha slutt på dyreplageri og kjemper for det, så er det flott! Da har vi noen som kjemper for den kampen. Og dersom du vil ha slutt på politi-brutalitet og kjemper for den saken, så har vi noen som kjemper for det også! Dagens leksjon er at representasjon er viktig fordi at vi har en overlevelses mekanisme der "normalitet" (gjennomsnittet) tilsynelatende er svaret. Det hjelper ingen å bagatellisere saker som mennesker brenner for. Man bør heller rose folk for at de kjemper for saker. Det var dagens leksjon og visdomsord fra min side. Ha en fin onsdag, også snakkes vi neste uke! 

Æ meinte alt æ sa, selv om æ ikke visste. Det blei en sannhet av, fra magen til bevissthet

Det positive ved å ikke være i stand til å puste med nesen, er at jeg jeg tygger raskere, og dermed får i meg mat raskere. Har ikke tid til å bruke tid på tygge dersom jeg vil puste. Det negative er jo at jeg ikke klarer å lukte maten. Må innrømme at det ofte har vært på min mors insistering, at jeg i det hele tatt har husket å spise. Jeg har aldri forstått hvorfor det er så vanskelig å ivareta min egen egenomsorg, når det er så enkelt for meg å ivareta andres. I går startet jeg på en rekke e-læringskurs som tydeligvis er obligatoriske i hensyn til sommerjobben min. Det står ingenting om det er ment å være ferdig før jeg starter. Likevel har jeg valgt å prioritere det mens jeg har tid. Det er veldig kjipt å komme hjem til en rekke kjedelige oppgaver. Jeg begynte såvidt å pakke i går. Det vil si at jeg planlagte hvilke klær jeg skal ha med, ikke noe annet. Men jeg gikk en tur ned i kjelleren for å finne kofferten min. Den var borte, men tenkte ikke så mye mer på det, fordi pappa ofte flytter koffertene til uteboden. Da han kom hjem, spurte jeg han hvor den var. "Åh, den har jeg kasta". Verden sto litt stille for meg, da jeg forsøkte å forstå at han faktisk sa det, og at det ikke var noe jeg hadde innbilt meg. Han fortsatte: "den hadde så mange skader, så jeg kastet den". Jeg sa noe som "men jeg trenger den! Jeg skal til Bergen på onsdag". Jeg trampet veien opp til rommet mitt og mumlet "what the fuck am I supposed to do now?". Pappa ropte etter meg, og sa "vi har en hel rekke kofferter å velge mellom i boden". Jeg ropte tilbake, sa: "jeg vet, men det er ingen som er akkurat den størrelsen jeg hadde". Jeg er helt klar over faktumet at kofferten min var på randen til å bli ødelagt, og jeg hadde planlagt å kjøpe meg en ny en. Jeg hadde bare planlagt å vente til jeg hadde penger til det. Problemet er at kofferten faktisk var den perfekte størrelsen for meg. Jeg er ingen storpakker, og ofte så kan det holde med en sekk for min del. Men kofferten var litt større enn størrelsen på en typisk håndbagasje. Det andre problemet er at den har en del sentimental verdi. Den har vært med meg på alle mine egne reiser, den har vært med meg på noen av mine beste minner, og nå er den borte. Hvem skulle tro jeg sørget så mye over en koffert. Pappa forsøkte i tillegg til å få meg til å kjøre i dag, hvilket gjorde meg mer irritert. Irritasjonen sitter og småkoker under overflaten, og jeg kjenner at jeg er glad for at jeg får en liten pause fra pappa i løpet av de neste dagene. Innimellom er det slik i livet, det gnisser mellom mennesker, og da er det lurest med litt avstand. Jeg er nødt til å fortsette med pakkingen og e-læringskursene, heldige meg. I det minste er det en vakker dag, og eksakt en måned til jeg fyller år! 

I got you addicted to trying to be bulletproof, but you have too much to lose

Innen jeg begynte å rydde rommet i dag, innså jeg at det var for sent å starte å reorganisere tingene mine. Det har tatt meg tre år å bli ferdig med bacheloren min, og i løpet av de tre årene har jeg samlet opp en del saker, som jeg ikke ser behov for nå. I tillegg føles avslutningen av denne utdannelsen som en begynnelse, og jeg klør etter å starte på nytt på en slags måte. Du lukker èn dør, og åpner en annen. Det var faktisk ikke før i dag at det gikk opp for meg at jeg faktisk er sykepleier denne sommeren. At jeg har et stort ansvar, og at jeg er nødt til å forberede meg pronto! Det er faktisk en rekke e-læringskurs som venter på meg, hvilket jeg blir nødt til å fullføre i løpet av de neste dagene. Siden jeg har valgt å gjøre det travelt for meg selv, så er jeg nødt til å gjøre en rekke ting de kommende dagene. Da er planlegging det beste verktøyet! Dagen har hovedsakelig blitt tilbrakt i sengen i håp om at ro skulle skynde prosessen av å bli frisk igjen. Nesen er rød, men ikke like rennende. Ørene er litt tette, og koordinasjonen er ikke på topp, men det ser lysere ut! Jeg ble spurt om å være fadder for min andre nevø. Jeg mistenker at det var grunnet at Lumba takket nei, for jeg er allerede fadder til nevø numero uno. Men da vil jeg i hvertfall ha to fadderbarn i løpet av august. I løpet av de siste 26 timene har jeg lest to fanfiction på 2000 s. hver på iBooks. Du vet type krim-handling, de er spennende. Begge tilhører en trilogi, og jeg planlegger å lese resten i løpet av de neste timene. 

de kan vær ganske fin, de blomstan som blomstra seint

Den vonde halsen viste seg å være en veldig typisk forkjølelse. Bestemte meg likevel å henge med min belieber friend som kanskje er den jeg kjenner som er mest sensitiv for å bli smittet. Jeg er nemlig en veldig snill venn. I går dro jeg med henne til Operaen fordi jeg syntes det var så lenge siden jeg hadde vært der. Deretter dro hun meg med til Botaniske hage på Tøyen. Hadde jeg vært ved mine fulle fem, så hadde jeg kanskje vært litt mer overveldet av alle plantene. Jeg sa til min belieber friend at å gå i den systematiske hagen minte meg om å leve på 1700-tallet, der vi gikk i hagen i våre store kjoler og paraplyer. På det siste bildet gjorde jeg meg klar for å bli tatt bilde av, og min belieber friend spurte: "skal du ta av deg alle klærne?". Jeg tror jeg svarte ja. Gjorde selvfølgelig ikke det -- var jo syk. Vi forlot hagen og dro hjem til min belieber friend, hvor jeg satt på sofaen og så på Home and Away mens min belieber friend og Darren lagde mat. Etter oppdagelsesferden vår måtte jeg innse at formen ikke var så bra, og jeg kjente jeg vinglet mellom å forbli i en redusert allmenntilstand, eller å bli verre. Darren sa at maten var ferdig, og jeg reiste meg. Begge proklamerte at jeg så dårligere ut. Det skjedde noe trist på Home and Away i det jeg skulle gå for å sette meg, og jeg tror min belieber friend sa "nå begynner hun å grine". Og som om det var den magiske setningen, så brast jeg i gråt. Du vet når du er veldig sliten så er du mer sensitiv for emosjoner, og det er vanskeligere å holde de i sjakk. Vel, jeg begynte å grine, også måtte jeg le litt av meg selv i tillegg. Så det hørtes jo ut som hulking. Utover kvelden fant vi ut at jeg hadde feber, og jeg prøvde å unngå Paracet så lenge jeg klarte. Er det ikke ironisk? Jeg er sykepleier og gir massevis av medikamenter til pasienter, men jeg selv nekter å ta de så lenge det ikke er nødvendig. Klokken 21:30 gav jeg opp og spurte om èn Paracet. Min belieber friend gav meg to. Grunnen til at jeg ikke liker å ta Paracet er fordi jeg har vansker med å svelge tabletter, spesielt Paracet. Men det gikk faktisk veldig fint i går kveld. Vi så på The Voice finalen, og jeg er nødt til å innrømme at tv-programmet er veldig magert. I år er første og sikkert siste gang jeg har fulgt med på programmet. Jeg dro hjem etter det var ferdig fordi både min belieber friend og Darren skulle jobbe i dag. De har i hvertfall fått se en del sider av meg, tilsynelatende på mitt verste i går. Turen hjem er en av mine favoritt-turer, fordi det er sent, hvilket betyr at det ikke er stappfullt på verken T-banen eller toget. Samtidig dro jeg på et tidspunkt i går, der jeg enten hadde valget å løpe eller å vente en ekstra 30 minutter på bussen. I går løp jeg med underkant av 1 min i margin, og heldigvis rakk jeg det. Lå våken etter midnatt, og lurte på hvordan jeg skulle sovne når jeg var så innmari tett. Men det gikk tilslutt, selv om jeg våknet opp 3-4 ganger i løpet av natten. Jeg sov faktisk helt til klokken ble 12, tror jeg. Og det trengte jeg. I dag er jeg bedre, bare at jeg er en rennende fontene av snørr. Too much information? Ha. Forhåpentligvis er dette over innen jeg reiser til Bergen. Apropos Bergen; det viser seg at jeg ikke nødvendigvis bare har mareritt om å rekke fly, men også tog. Heldigvis våknet jeg før jeg ble altfor stresset. I dag har jeg ryddet rommet noenlunde, og har egentlig bare tenkt til å slappe av, egenomsorg. 

kan du si te mæ ka æ ska gjør førr at du ska bli som du va før

I går spiste vi på Südøst for å feire Sugar som fyller år på kommende søndag. Jeg hadde på en kjole som min mor brukte da hun var på min alder, og kritthvite Converse som jeg har brukt 1-2 ganger før jeg brukte de i år. De er faktisk ett år gamle, men samtidig splitter nye. Maten var ufattelig god, og servicen nesten bedre (bare nesten). Jeg og Marble ble enige om at det faktisk var den beste servicen vi hadde opplevd. Sugar fikk kake-fyrverkeri uten at vi trengte å spørre om det, og jeg var den eneste som sang bursdagssang. Men jeg holdt det ut til slutten! Jeg skrev en rap til Sugar, som jeg personlig syntes var genial selv om jeg ikke kan rime. Om jeg var komponist kunne jeg kanskje lagd en ordentlig melodi, men jeg er faktisk bare en sykepleier. Ha, ha, ha. Etter middag gikk vi oppover Grünerløkka og utforsket. Marble og jeg fikk endelig se Munchies i det reelle livet, og det minner meg på at jeg må dra henne med for å spise burger der. Sugar dro oss med inn på en bar som jeg er sikker på at jeg aldri hadde tatt et steg i på mitt eget initiativ. Jeg, Kiwi og Marble dro inn til Oslo tidligere, fordi jeg måtte levere bøker, og vi hadde et par ærender å gjøre. Vi stod i kantina og nøt våre kanskje siste minutter på den skolen. De som satt i kantina så rart på oss, tenkte sikkert "hva i helvete?". Noen satt på vår faste plass, men det er greit, vi sa adjø til den forrige gang vi satt på skolen. I morges våknet jeg med en vond hals og et ønske om at noen som kunne gi meg litt Xylocain. Halsen har blitt noenlunde bedre nå, etter et par Repsils og to kopper te. I dag skal jeg og min belieber friend utforske byen. Jeg skulle i utgangspunktet hente alkohol og noen saker hos henne, ettersom jeg la det fra meg der på tirsdagen. Men vi har bestemt oss for å utnytte finværet og gjøre det om til en oppdagelsesferd. 

take me home where I belong, I got no other place to go

Får vann i munnen av å se på disse bildene. Jeg må innrømme at jeg våknet fremdeles litt full i morges, hvilket er en helt ny opplevelse for meg. Men det er nok ikke så merkelig med tanke på antall enheter av alkohol jeg fikk presset inn i kroppen min, stakkars. Jeg skrev til T-vennen min at jeg skulle ønske jeg ikke tok den siste shotten, men jeg angrer det likevel ikke. Jeg liker å tro at jeg vanligvis er flink med alkohol, men gårsdagen var en dag der de fleste hemninger var borte, delvis på grunn av alkohol, delvis på grunn av at jeg feiret noe veldig stort. Før jeg løp ut av huset i går, la jeg alkoholen i en pose, og deretter i en tøyveske. Innså at man kunne se alkoholen igjennom tøyveska uten pose, og ettersom det var en tirsdag, og jeg er meg, så ønsket ikke at hele verden skulle se det. Vi hadde vors hos min belieber friend, før vi dro videre til planlagt utested. Jeg har ikke hatt en sånn danse natt på lenge, og det å danse på et dansegulv, omringet av mennesker slik-- ja det er nærmest en garanti for blåmerker. Det var en slik bra kveld der alle som noengang hadde sett hverandre før gikk rundt og gratulerte hverandre. Jeg vet i hvertfall at jeg gav en del klemmer til mennesker jeg knapt har pratet med. Men hvorfor ikke? Det var mange glade mennesker, han som satt ved oss hadde bestått eksamen, og vi hadde levert bachelor. Sally spanderte shots på Kiwi, Sugar og meg, og ble med oss ut på dansegulvet innimellom. Vi danset med noen relativt crazy politimenn. Fant ikke Allie før kvelden var omme (utenom da vi først ankom utestedet og møttes inne på toalettet), så det ble ingen svingom på oss to. Hun kjente meg på pannen, sa "du er febervarm. Har du danset?". Ja, svarte jeg, og lo før Kiwi dro meg tilbake til dansegulvet der vi danset vår siste dans til en sang jeg ikke husker. Også dro vi, powerwalk til bilen der moren og søsteren til Sugar ventet. Den siste shotten ble tatt ikke så lenge før vi dro, og det så vi konsekvensene av i bilen. Jeg blir alltid automatisk litt mer ansvarlig når jeg er rundt foreldre, og jeg begynte dermed å tenke på hvor høyt vi pratet i bilen. Jeg og Kiwi skulle overnatte hos Sugar, noe vi bestemte oss for på utestedet. Klokken var 2:00 når jeg kom på at kanskje foreldrene mine hadde satt pris på å vite det. Vi (Sugar og Kiwi) så på Frustrerte Fruer inntil vi ikke klarte å holde øynene oppe lengre. Jeg drakk 2-3 glass med vann i et forsøk på å unngå den beryktede "dagen derpå". Vi la oss klokken 4:00, og jeg sa til de andre at jeg ikke hadde vært våken så lenge på år og dager. De trodde ikke meg som vanlig, fordi de tror at jeg stadig er oppe lenge etter midnatt når realiteten er at det sjelden skjer. Jeg har faktisk ikke vært oppe til 4:00 siden jeg hadde nattevakt i praksis. Uansett, som sagt, jeg våknet og kjente at jeg fortsatt var litt påvirket. Prøvde å unngå å reise meg opp så lenge jeg kunne, for det er først da du virkelig kjenner det. Min beste motgift er frisk luft og vann. Jeg må innrømme at det er veldig merkelig å vitne til at noen leser bloggen min. Mens vi ventet på at Sugar skulle bli klar for å dra, observerte jeg Kiwi lese bloggen min, og det er så merkelig å se hva hun ler av, hva hun smiler av, hva hun kommenterer. Jeg kom hjem før klokken var 12:00, og det første jeg gjorde var å virkelig vaske ansiktet mitt. Det har gått fire timer, og formen er overraskende bra, med unntak av at jeg er litt ekstra trøtt. Ingen er hjemme, Monchita dro i morges, og jeg er litt lost. Det er nesten litt slik at nå som jeg er ferdig med all skole, så vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Planen var å dra til skolen i dag for å levere bøker, men jeg turte ikke å trosse den gode formen. Nå må jeg ut og redde klesvasken som har flydd til hver sin kant i hagen grunnet den kraftige vinden. Adjø, og god onsdag.