a thousand years, I am life, I've come a long way.

Da jeg gikk ut av sykehuset i dag på morgenkvisten, var det som om øynene åpnes for første gang på lenge, og det stemmer på en måte, for været har vært så bittert at jeg har gjemt det meste av ansiktet i skjerfet. Men i dag synes jeg Norge viser seg på sitt beste, for jeg falt pladask for det vakre bildet som jeg så. Kjente jeg var litt lei meg da jeg ikke hadde et kamera med meg. Første nattevakt var overraskende travel. Hadde liksom sett for meg at den første natta skulle være den mest rolige. Jeg hadde kontakt med legen stortsett hele nattevakten. Jeg har stor forståelse for at leger trenger tid for å ta en avgjørelse, men kjente på det da det etter fem timer endelig ble besluttet om å flytte pasienten til en mer overvåket post. Det var såklart en som bestemte seg for å plutselig bli dårlig like før vaktskifte. Utenom det, så har jeg hatt en god nattevakt. Jeg gikk til jobb og nesten gledet meg, for jeg var så himla positiv i går. Og det hjalp. Pasientene mine har vært blide som solen, og jeg likeså. Det er også veldig deilig når kollegene dine er av den hyggelige og behjelpelige typen. Det var ikke ofte alle fikk satt seg ned samtidig, og i de korte periodene vi gjorde det, så lo vi nok litt høyere enn man bør på en natt. Jeg grublet litt over hvorfor jeg er så lite glad i nattevakter, og jeg kom frem til at jeg ofte blir sittende og vente på at noe skal skje. Så jeg sitter og engster meg igjennom hele natten, selv om det er rolig. For jeg vet godt at plutselig kan det snu. Jeg tror det også har noe med at jeg ikke føler jeg har kontroll, selv om jeg sikkert har det. I tillegg er jeg typen som ikke liker dødsfall på mine vakter. I går satt jeg og repeterte for meg selv "noen ganger så skjer det bare som det skal, og jeg kan ikke ha kontroll over alt. Noen ganger så slutter noen å puste, og jeg kan ikke være der samtidig som jeg er på alle andre pasientrom samtidig for å kontrollere at ingenting skjer". Det er så fort gjort å legge skylden på meg selv, og i går så tror jeg at jeg innså at jeg ikke er superwoman. Vi er halvveis igjennom januar, og tror nyttårsforsettene virkelig har fått et godt utgangspunkt. Jeg har sovet i tre og en halv time hittil, og skal straks legge meg igjen. Det er en bra dag tror jeg, for humøret er på topp, og jeg gjorde noe som er ulikt meg i dag, jeg turte å sende den meldingen. Januar, du er overraskende.