I dag våknet jeg litt før fire på ettermiddagen. Hva?! I går dro jeg til Oyster med en pose Lion sjokolade "bars" og vi så på High School Musical. Det er tross alt ti år siden filmen kom ut, og jeg kjente at sangtekstene fortsatt sitter i hodet. High School Musical spiller en relativt stor rolle i min barndom, og jeg bruker fortsatt referanser til filmene. Etter filmen var ferdig, forsøkte noen av oss å lære oss koreografien til Bop To The Top. Klokken var rundt 22, og besøket til Oyster dro hjem. Jeg ble, og vi satt nede i kjellerstua og så på diverse filmer som var på tv, deriblant The Change-Up med Ryan Reynolds og Jason Bateman. Og fy søren, når Jason Bateman liksom er Ryan Reynold's karakter, så er det nesten litt ekkelt hvor flink han er til å kopiere mannerismer. Med andre ord: godt skuespill. Vi bevegde oss oppover da klokken var rundt ett. Men bare etter vi hadde skremt moren til Oyster. Også spiste vi litt, så på X Factor UK, og pratet. Mars som hadde satt på X Factor lå i sofaen og sovnet innimellom, så vi sendte henne til sengs. Jeg og Oyster ble sittende i timer. Jeg hadde munndiare, og pøste ut om masse. Hun minte meg på en periode, en episode, i livet mitt der jeg var veldig lite typisk meg. Jeg falt pladask for et par brune øyne og gutten som tilhørte. Ante ingenting om denne personen, men vi gikk på samme skole. Jeg stirret, og jeg initierte blikkkontakt. Jeg smilte til ham. Jeg var betatt av denne personen, og det varte en god stund. Blir overrasket over meg selv når jeg tenker tilbake på det. Klokken tre på natta, så snakket jeg om å dra hjem. Oyster syntes som vanlig at jeg var gal, og jeg tenkte på alt en søndag innebærer for meg. Jeg ble sittende i sofaen, og vi fortsatte å prate og dele ut hemmeligheter som smågodt på Halloween. Klokken seks, dere, da bestemte jeg meg for å dra. Jeg var litt bekymret for kulde, fordi jeg syntes det hadde vært kaldt på vei til Oyster. Heldigvis var det lunt, nesten varmt egentlig, på vei hjem. Det er alltid merkelig å være våken så tidlig på en søndag, for det er nesten som om du er den eneste i verden. Eneste lydene var av mine egne fotspor og fugler som kvitret. Gikk til sengs klokken sju, også våknet jeg på ettermiddagen i dag. Søkte "tv guide" på Google, og fikk panikk da jeg så at håndballkampen allerede var startet. Resultatet var trist, såklart, mest på deres vegne som hadde så mye håp. Samtidig sitter jeg igjen med en stolthet i brystet på guttenes vegne. De har tross alt gjort historie, og prestert så bra at hele landet har fulgt med. Som det sies, så har de nok en bra fremtid i vente, og jeg er spent på å se hva som skjer videre. Dessverre, så er jeg litt sånn lost nå som jeg ikke lenger har håndball å se frem til på tv. I dag er siste dagen i januar, og det er 39 dager til jeg reiser. Jeg er litt sånn halv-hysterisk med tanke på at jeg føler meg veldig lite klar. Men fy søren som jeg gleder meg til nye eventyr. Nå skal jeg forhåpentligvis benytte de resterende timene av denne kvelden til trening.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar