it all comes and goes, all these woes

Natt til tirsdag sovnet jeg ikke før 3.20. Hadde lagt meg for å sove ved midnatt, og hver gang jeg trodde jeg kjente at søvnen skulle komme, så blunket jeg og var lys våken igjen. Leste fan fiction for å bli trøtt, gikk igjennom Instagram-feeden utallige ganger. Til slutt var det Niall Horan som var løsningen. Når jeg har mye i tankene, så fokuserer jeg på Niall Horan, og det gjør at jeg sovner. Rart? Altså, rart at det er Niall Horan kanskje, men det er nok ikke en så uvanlig metode å ha et fokuspunkt. Jeg kan heller ikke skryte av god søvn natt til i dag. I tillegg var jeg så heldig at jeg våknet opp med tett nese og sår hals. Jeg er bare nødt til å krysse fingrene for at jeg ikke blir verre, og at jeg får et par dager med god søvn før jeg skal ha nattevakter. Den gode tingen med dette, er at jeg innser hvor heldig jeg er som oftest har gode netter med søvn. Det er en av tingene jeg frykter mest, å få insomnia. I går dro jeg til min belieber friend. Vi dro selvfølgelig på senteret, hvor vi begge dro hjem med nye ting. Jeg kjøpte meg en lue fordi jeg ikke finner noen av de andre luene mine, og temperaturen er så himla lav. Jeg kjøpte meg også en ny treningstights som jeg har sett på før. Nå må jeg virkelig stoppe meg selv i flere kjøp fremover i tiden, men må innrømme at begge disse kjøpene var nødvendige. Det er bare den sminken jeg bestilte forrige dagen som kanskje ikke var nødvendig, åh. Vi lagde wok, og jeg prøvde den nye sofaen. Forloverkjolen er godkjent, og min belieber friend oppmuntret t.o.m. bruk av glitter-skoene mine. Vi så på tv, spilte Sims og pratet. Ofte føler jeg det er en spesiell atmosfære når jeg er hos min belieber friend og Darren. De er ikke gift ennå, men de er som et gammelt ektepar. Vi så på Grey's Anatomy, og jeg så Jesse Williams, eller "Dr. Avery". Og jeg innså noe om meg selv. Jeg har alltid trodd jeg foretrekker "tall, dark, handsome", men i følge historien min, så er det absolutt ikke det. Føler at Dr. Avery er typen som kan føre til åpenbaringer. Sannsynligheten for at jeg plutselig begynner å grine i dag er nok stor. Det er ikke i sammenheng med Dr. Avery, men at jeg kjenner at jeg ikke har fått nok søvn. Teen Wolf fortsetter å overraske, og ligne noe som en skrekkfilm innimellom. Det var en scene som gav meg assosiasjoner til Silent Hill, og gav meg grøssinger. Den viktige tingen jeg skulle gjøre på mandag gjorde jeg i dag, siden jeg glemte av det i går. Og ting føles liksom litt lettere i kroppen. Det er mange store ting som skal skje i 2016, og dermed er det mye tungt som henger over meg. Og da er det deilig å plukke en og en ting fra skuldrene.