Ettersom jeg har sett på Midsomer Murders i det siste, så har jeg også fått med meg et par reklamer. Den nye Match-reklamen bruker et cover av Teenage Dirtbag som bakgrunnsmusikk. Jeg har et nært og merkelig forhold med denne sangen, og i dag så fikk den meg nesten på gråten. Dette var såklart i kombinasjon av at jeg har begynt å lese Quiet (eller Stille, som den heter på norsk) av Susan Cain og innså flere ting overfor meg selv. Også har jo mensen som skippet meg en måned bestemt seg for å besøke meg nå i januar. Uansett, følte et virkelig drag da jeg hørte Teenage Dirtbag. Tror det har noe med at det så lenge siden jeg har hørt den, og de gode minnene sangen gir. Quiet, eller Stille av Susan Cain har jeg hørt om for lenge siden, og den har alltid vært en bok jeg hadde tenkt til å lese. En på leselisten. Men mellom alle de andre bøkene jeg har plukket opp og utallige fan fiction jeg har lest, så gikk den litt i glemmeboka. Jeg synes at noe av det mest interessante i livet er meg selv, hvorfor jeg er som jeg er. Kanskje det er litt narsissistisk, men tror ikke at du er et menneske uten å være noe narsissistisk. Interessen av min egen atferd gjorde nok at jeg spesielt likte psykologi, filosofi og sosialantropologi på skolen, for det tillot meg til å fordype meg i teorier som omhandler mennesket og dets atferd. Og på den måten forstå meg selv på et høyere nivå. (Viktig: en teori er en forenkling av det virkelige liv, du vil ikke alltid kunne settes inn i en teori og passe perfekt. For du er komplisert og alt annet enn en forenkling. Hva heter det? Ta det med en klype salt). Den gangen tror jeg ikke at jeg innså at jeg prøvde å forstå meg selv, men bare gjorde hjemmeleksene mine. I etterkant så ser jeg hvor nyttig disse fagene har vært i min selvforståelse. Og selvforståelse, det tror jeg er noe av det viktigste her i verden fordi det gir deg en forklaring. Beklager formuleringen, for jeg tror ikke jeg klarer å formulere meg på en måte som gir mening for andre. Quiet handler i stor grad om introverten, og i de første kapitlene prøver Cain å forklare hva en introvert er uten å definere den. Og hun forklarer om hvordan ekstroverten er den ideelle personligheten. Det var denne setningen som også kanskje spilte en rolle i at jeg nesten var på gråten da jeg hørte Teenage Dirtbag: "[...] forskning viser at et overveldende flertall av lærere anser idealstudenten for å være ekstrovert". Her setter Cain ord på noe som både jeg og x antall studenter over hele verden opplever. Og det traff dypt fordi det var hovedproblemet mitt høsten 2014, da jeg følte at jeg ikke strakk til. Det var starten på mitt siste år på sykepleien, og jeg gikk ut i en praksis hvor jeg følte at jeg hadde passet bedre inn dersom jeg var ekstrovert. Om jeg var litt mer pratsom, mer selvsikker, mer av det som ikke er meg. I tillegg satt jeg med lesestoff til eksamen. Jeg var tidlig ute, fordi jeg visste av erfaring at det er umulig å komme seg igjennom pensum uten å starte tidlig. Det var to store ting som tappet min energi, og jeg fikk ikke gitt 100% på verken av tingene. Og det første til at jeg ble forvirret og veldig traurig. Jeg blir fortsatt lei meg av å tenke på det. Men denne setningen fikk meg til å innse hva som skjedde, at jeg prøver å leve opp til idealer som jeg aldri kommer til å være, for jeg er en introvert. Hva er vitsen med å streve etter noe jeg aldri kommer til å bli, når jeg kan være den beste versjonen av meg selv. Det Cain forklarer gir mening, for det er ikke bare lærere, det er hele samfunnet. Vi idealiserer ekstroverten, mens introverten ofte ses som den unormale. Du vet Mark Darcy fra Bridget Jones? Han er introverten, mens Daniel Cleaver er ekstroverten. Og i utgangspunktet er det Daniel som vinner, for han har egenskapene. Og Mark, jo han ses som en raring, en tulling. Og jeg synes det er det perfekte bildet på hva samfunnet vårt tenker. Jeg har kun lest 40 sider av denne boken, men jeg kjenner at jeg kommer til å nyte den. I dag spiste jeg egg og røkt laks på ristet brød, min guilty pleasure. Hosten er fortsatt en plage, og det tærer på humøret. I morgen, samt søndag, skal jeg jobbe. Og det er noe av det siste jeg ønsker å gjøre nå. Men, slik er livet. Det fine er at det ser ut til at den kommende uken vil bringe med seg litt mildere temperaturer. En annen veldig positiv ting er at jeg er 99% sikker på at passet mitt er kommet til posten. Om jeg har fått visum er jeg mindre sikker på. Uansett så er jeg så glad at jeg nesten ønsker å grine. Nå skal jeg spise, og fortsette å lese.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar