Siste innlegg i Indochina-dagboken. Kan hende jeg skriver et refleksjonsnotat, men dette er hvertfall siste dagbok-delen. Takk lov for det, dette har vært overraskende slitsomt. Også er jeg ganske sikker på at dette siste innlegget er det lengste i denne dagboken. Innlegget tar sted i Indonesia, nærmere Bali. Vi var her i to uker, og hjemmelengselen var stor. Uansett hadde vi det morosamt. Her finner du resten av dagboken:
1,
2,
3,
4,
5.
Dag 42
Etter midnatt forflyttet vi oss faktisk til Starbucks, hvor jeg nøt en muffin og te. Etter vi hadde vært der en stund (Kiwileste, mens jeg skrev), forflyttet vi oss til pc’er som var i nærheten. Men så hadde Kiwi behov for en stikkontakt, så vi gikk tilbake hvor vi satt i utgangspunktet. Jeg blogget faktisk og fikk gått igjennom mailen min. Det var veldig deilig. Jeg hadde det egentlig veldig bra. Jeg var dødstrøtt, men det var deilig å sitte og bare slappe av etter vi hadde vært på farten i flere dager. Tilslutt ble klokken så mye at vi begynte å gå mot gaten. Vi var 5min tidlige, så vi gikk oss en liten tur. Jeg er personen som sovner på fly på null komma niks disse dager. I tillegg var jeg veldig trøtt. Så det tok ikke lange stunden før jeg hadde sovnet. Men jeg våknet innimellom. Flyvningen føltes grei ut de øyeblikkene jeg faktisk var våken. Vi ankom flyplassen og jeg følte meg nesten full. Dumpet frukten min fordi jeg ikke ville gå igjennom deklarasjon. Immigrasjon var overraskende rask. Jeg spurte fyren om det var alt? Ja, det var det- sa han, også smilte han. Vi tok taxi til hotellet, klokken var rundt 9, og innsjekkingstid er egentlig kl. 14.00. Heldigvis lot de oss sjekke inn, og vi sloknet til kl. 15.00. Etter litt research, dro vi på Shisha Cafe, som er mer en restaurant enn cafe. Arabisk mat og dekor. Det var som en ny verden. Vannpiper ble tilbudt på siste side i menyen. Vi benyttet ikke oss av de, men mesteparten av folket gjorde det. Maten var veldig god, samme gjelder servicen. Det var liksom en tidlig middag for oss fordi vi var så slitne. Etter mat, dro vi tilbake til hotellet, jeg dusjet, også lånte vi pc til hotellet for å finne bosted de neste dagene. Vi fant og bestilte et hotell, bestilte oss frukttallerkener og fruktshake. Vi spiste utenfor rommet, hadde bassenget og nattehimmelen som utsikt. De ansatte her er utrolig hyggelige, veldig behjelpelige. De fikk en review av meg på TripAdvisor uten at de spurte om det selv. Vi gikk inn på rommet etter vi var ferdig, også antar jeg at vi sovnet rundt midnatt.
Dag 43
Vi spiste frokost på en amerikansk diner. Det føltes ut som «A Whole New World», som jeg har nynnet på. Jeg fikk norsk laks, dog dynket ned i majones. Vi gikk tilbake til hotellet hvor vi hadde en time på oss før «shuttle»-bussen dro. Vi slappet litt av, skiftet til bikini. Jeg hadde shorts som underdel da jeg har vært så heldig at mensen bestemte seg for å besøke meg. Denne gangen med ganske heavy flow også (tmi?), så hadde ekstra kramper. Takk! Vi dro til Legian Beach som var noe ala hva jeg hadde sett for meg. En OK strand, ikke særlig vakker. Vi betalte for strandsenger, helt forrest. Ulempen er at selgerne flokker deg. Fordelen er bedre utsikt. Vi lå med parasollen oppe hele tiden. Bali er kjøligere enn Thailand, men solsteken er varm likevel. Jeg skrev til pennen min viste tegn til å ikke fungere. Også leste jeg litt. Måtte veldig på do, så jeg spurte han som hadde latt oss leie solsenger om hvor toalettet var. Det kostet penger, så jeg måtte tilbake for å hente. Gav penger til damen utenfor toalettene, også så jeg skiltet. «5000 IRD poop, 2000 IDR pee, 1000 IDR shower legs». Måtte le. Gikk tilbake til solsengen, tok et par bilder før jeg vendte tilbake og sovnet på solsengen. Våknet plutselig, og da spurte jeg hva klokken var. «15.25,» svarte Kiwi. Jeg var nesten i sjokk fordi jeg trodde vi var sent ute. Vi skulle nemlig bli hentet av «shuttle»-bussen igjen etterpå, også hadde vi avtalt tid. Så vi gikk litt etter jeg hadde bråvåknet. Når jeg nettopp har stått opp, så er jeg vanligvis ikke helt meg selv. Samme som skjedde nå. «Går det bra med deg?» spør Kiwi. «Joda,» svarte jeg. Vi dro tilbake til hotellet, dusjet og gjorde oss klare for å gå ut og spise. Vi vendte tilbake til Shisha Cafe. Denne gangen ble dessverre av en mer negativ opplevelse. Det tok kanskje tjue minutter før vi fikk bestilt, og grunnen til at det ikke ble lengre ventetid, var fordi jeg måtte gå bort til de ansatte for å spørre om alle var opptatte. Var litt sånn veldig passiv agressiv. Også tok det veldig lang tid mellom regningen og faktisk få noen til å sjekke pengene, så Kiwi endte opp med å gå til kassen. Det positive var at maten var god. Synes pizzaen er vidunderlig! Vi kom oss tilbake til hotellet via taxi, betalte for tøyet vårt. Vi hadde allerede fått tøyet vårt, men damen kom med jakkene mine som jeg hadde glemt av selv. Kiwi satte seg på pc’en i «lobbyen» mens jeg pakket og så på Happy Show, et merkelig indonesisk show. Før jeg tok kvelden, skrev jeg omtrent ferdig alt. Da er det snakk om dagbok for de siste dagene. Jeg hadde heldigvis sendt meg notater fra første delen av turen via mobilen. Men jeg hadde ikke skrevet noe for starten av «del to» før jeg mistet mobilen. Og det måtte gjøres for hånd, så det tok ekstra lang tid. Jeg ble så trøtt at jeg gjorde meg klar for kvelden, også sovnet jeg antakeligvis fort.
Dag 44
Vi stod opp rundt 9-tiden, Kiwi klaget over at hun hadde fått mensen. Da fikk jeg bekreftet at min kropp bare hadde hørt på feromonene til Kiwi, og latt min menstruasjon vente. Vi pakket ferdig de siste tingene. Dro for å spise frokost og jeg spiste en sinnsyk pannekake. Det var en typisk amerikansk pannekake som er en kaloribombe. Var veldig mettende. Vi ble sittende til 11.30, gikk tilbake og slappet av. Så sjekket vi ut, og ble kjørt til Uluwatu. Det tok oss rundt èn time, noe som føltes mer som et kvarter, da jeg i den siste tiden har vært på veldig lange reiser. Vi kjørte i sånne grønne områder, og Kiwi sa «Green Hills,» da jeg kommenterte det. Vi kjørte inn i en mindre vei, også så vi endelig hvor vi skulle. Det er dette hotellet vi har brukt minst tid på å booke, og det er kanskje det fineste. Det er to etasjer, vi har liksom en stue og det er TO BAD. Om det hadde vært et kjøkkenområde her, kunne vi ha bodd her for alltid. Det spesielle ved «rommene» er den arkitektoniske delen. Det er veldig gjennomtenkt. Bassenget er like utenfor, og alt er bare veldig bra! Det tok ikke lange tiden før vi skiftet til bikini og la oss ved bassenget. Været her er sånn jeg klarer og ikke har noe imot. Så jeg kan faktisk ligge ute i timevis. Klokken ble 16.30 før jeg tenkte på mat. Kiwi brakte det opp for meg etter hun dukket opp igjen fra en telefonsamtale med moren. Vi bestemte oss for å gå til hovedveien, hvor vi hadde sett en cafe/restaurant. For å komme ditt går man en liten vei som er inni en sånn liten skog av trær. På veien hørte vi plutselig en rusling fra busken, også kom det en rekke hunder ut og mot meg. Førsteinstinktet var å løpe, men du løper ikke fra hunder dersom du ikke vil at de skal følge deg. Noen gikk etter oss, og dette er kanskje det mest ubehagelige jeg har følt meg. Jeg er veldig glad i hunder, men ikke løshunder på et sted hvor jeg vet det er fare for rabies. Uansett, vi fikk ristet de fleste av oss og vi fant heldigvis frem. I tillegg fant vi ut at kafe/restauranten var veganer-vennlig til Kiwi’s store lykke. Endelig fikk hun seg veganer-burger i tillegg til at hun fikk seg «bakvarer». Vi bestilte oss burgere som så helt fantastiske ut. Problemet var at det var sinnsykt mange fluer. Tilslutt ble jeg liksom så lei av å vifte bort fluer og å spise så fort jeg klarte. Så jeg gav opp. Vi bestilte oss salater som take-away, også dro vi tilbake. Hundene kom tilbake på slutten, etter jeg endelig hadde sluppet hånden til Kiwi. Alison skulle vært her nå, slik at hun kunne holdt hånden min denne gangen. Vi så på Men In Black II. Eller jeg gjorde det mens Kiwi leste. Deretter så vi på SPY med Melissa McCarthy. Det er en av de morsomste filmene jeg har sett på en lang stund. Vi lo og lo! Definitivt en anbefaling.
Dag 45
Våknet i 10-tiden i dag. Gikk ned trappen og der satt Kiwi og spiste frokost i sofaen. «Ville ikke vekke deg for du så veldig fredfull ut,» sa hun. Jeg vasket ansiktet og gikk for å bestille meg frokost. Etter frokost skiftet jeg til bikini, smurte meg i solkrem, også gikk jeg ut og la meg halvveis i solen. Leste ferdig A Spot of Bother av Mark Haddon, som har blitt falleferdig. Bokstavelig talt, sidene faller ut av boken om jeg ikke holder den sammen. Den er helt ok, var mest interessert i forholdet til Tony og Jamie for å være ærlig. Kiwi forlot meg halv to. Jeg var ute ca. en time til. Stod i vannet omtrent 80% av den tiden og bare kjølte meg av. Gikk inn etter jeg var lei av sol, bok og dagdrømmer. Spiste salat for første gang denne turen, og deretter så jeg på SPY igjen fordi den er så morsom. Tilslutt ble klokken så mye at vi måtte tenke på kveldsmat. Så vi tok turen ned igjen til vårt nye faste sted. Vi gikk liksom når solnedgangen nesten var nede, så da vi kom frem ble det veldig mørkt. Hundene kom igjen, og jeg ba Kiwi pjosje de unna. Vi bestilte oss burgere og salat. Denne gangen var det flere folk på restauranten. Mens vi ventet på maten satte vi oss ned. Vi fikk drikkene våre. Også kom èn sang på, en gammel en, og vi begynte en «sittedans». Jeg sa: «vet du hva? Nå føltes det ut som om vi er på en amerikansk skoledans og vi venter på et par gutter til å by oss opp». Vi betalte, fikk maten, sa hadet (stamkunder etter to besøk? Jada). Også skulle vi gå tilbake. Det er veldig vanskelig for meg å forklare, men se for deg en smal vei med hekker på hver sin side. Det er en del dyr i området. Insekter er det massevis av, og mopeder (innimellom biler) kjører her. Det var ett gatelys på starten av en 10-min gåvei. Ba Kiwi om å lyse med mobilen sin. Hun trodde meg ikke først, men innså fort at det var umulig å gå uten. Det ville faktisk vært som å gå i mørket uten særlig synssans. Det som var fantastisk var den klare nattehimmelen. Omsider kom vi oss tilbake, levende. Spiste burgerne mens vi så på How To Train Your Dragon 2. Vi så på litt forskjellige ting, men endte faktisk opp på MTV Live HD og så på en rekke musikkvideoer, inkl. Close av Nick Jonas og Tove Lo. Vi var som et par tenåringer da vi så at det var den musikkvideoen. Kiwi er nemlig fascinert av at de danser moderne dans, og jeg er bare fascinert av Nick. Det var faktisk Kiwi som viste meg videoen på denne turen.
Dag 46
Vi våknet rundt 9-tiden. Kiwi var litt merkelig i hodet. Jeg gikk og bestilte meg frokost, og deretter Kiwi. Planen var egentlig å dra på tempelet her i Uluwatu, men siden Kiwi følte seg dårlig, så forble vi hjemme. Vi la oss ved bassenget, solet oss. Spiste lunsj inne, Kiwi sovnet oppe. Jeg satt ute på balkongen i olje, også gikk jeg ned og dusjet. Vi gikk til vårt nye stamsted. De kjente oss igjen med en gang. «Takeaway?» «yes» «can we have our drinks while we wait?» «sure, ice coffee and watermelon juice?» “yes, thank you”. Også spurte ene servitøren om hvorfor vi ikke spiser der, og spurte: “is it the flies?”. Før Kiwi fikk til et høflig svar, svarte jeg: «yes, I can’t enjoy my meal with all the flies around». Vi snakket litt over kassen – jeg fortalte om hva vi driver med, hvor vi kommer fra, og lignende. De ble overrasket, for det er tydeligvis ikke så ofte at nordmenn drar dit. Det var ikke første gangen vi fikk høre den kommentaren heller. Denne gangen var det fortsatt lyst ute på veien hjem. Jeg spiste omtrent med en gang, og det var veldig god pasta. Kjente jeg kunne spist flere porsjoner. Peter Pan var på tv’n, Kiwi kom ned etter en dusj, og joinet meg i matspisingen. Jeg gikk opp og dusjet for første gang. Hittil har jeg egentlig i hovedsak brukt toalettet nede. Drepte omtrent 4 mygg før jeg dusjet. Også var det 4 etter jeg var ferdig. Skal ikke dusje der igjen for å si det sånn. Vi bestilte hotell! Forhåpentligvis er det fint og fri for mygg. I dag jagde jeg forresten en kakerlakk ut. Kiwi hoppet opp på sofaen og la alt ansvaret på meg. Jeg ropte «KEEEENN,» litt sånn på tull. Forrige gang vi hadde noe på hotellrommet vårt, var Ken, Thomas, Melanie & Daniel de som måtte redde oss. Men denne gangen var det kun jeg og Kiwi, og blant oss, så er det vel jeg som er den som er mest egnet til å fjerne insekter og kryp. Ikke løshunder da, det er Kiwi sin jobb.
Dag 47
Jeg frøs litt på natten, så jeg våknet med jevne mellomrom. Kiwi våknet rundt 8-tiden. Jeg forøkte å sovne igjen, men ble heller liggende og dagdrømme, hvilket er en deilig ting det òg. Vi spiste frokost. Kiwi gjenfortalte American Heist for meg mens hun så på tv’n og jeg satt på do. Det var så spennende film, men jeg måtte på do. Så da ble det løsningen. Vi dro ned mot stranden i 11-tiden, Padang Padang beach, som var ganske skuffende. Vi måtte ned en slags grotte for å gå ned, og det første vi så var den lille strekningen med strand, og ca. 30 sekunder etter vi hadde gått ned, kom en bølge og overflommet alt og alle. Vi dusjet av oss sand, hørte av de som jobber der at vi ikke er på et sted hvor en finner fine strender. Uluwatu er en surfer’s drøm – det er sinnsyke bølger. Heldigvis valgte vi å gå videre i stedet for å gå veien tilbake (var en gjeng aper i den retningen). Vi fant nemlig et hotell (viser seg at det ikke er et hotell likevel) med et infinity-basseng. Utsikten var helt fantastisk, og jeg ble stående ved kanten og nyte utsikten lenge. Kiwi dro meg inn i realiteten. «Kom hit og sett deg ved meg,» sa hun. Og da jeg hadde satt meg ned, fortsatte hun: «se på utsikten» (artistisk pause) – «også tenker du at om to uker er dette over og du må tilbake til jobb». Det er kanskje det mest slemme hun har sagt til meg noen gang. Jeg solte ryggen i det som føltes ut som en lang stund, før jeg gikk ut i vann igjen. Plutselig kom det en flokk med rasen «turist-asiater». De er av den høylytte typen, både i stemme og utseende. De tar mye plass, og de er ikke til å temmes. Jeg måtte på do, og da hadde visst noen satt seg på min solseng, men de ansatte hadde bedt de flytte seg. I tillegg måtte ansatte gå og hysje på de. De hørte jo ikke etter. Jeg kjente jeg ble veldig irritert på de. Eneste de gjorde var å posere og ta bilder. Når du har et så fint basseng og utrolig utsikt, synes jeg det bør nytes. Heldigvis forsvant de etter hvert, og området gikk tilbake til å være et mer rolig område. Jeg hørte på re:stacks mens jeg så på utsikten. Det var faktisk så fint at jeg nesten felte tårer. Dessverre måtte vi forlate Blue Heaven fordi sjåføren vår skulle kjøre oss til Uluwatu tempelet. Vi hadde ikke sett for oss at han faktisk skulle guide oss, men det gjorde han. Det var merkelig, for sist vi hadde noe form for guide var på «del 1» av turen vår. Å dra til tempelet var egentlig hovedgrunnen til at jeg ville reise til Uluwatu, eneste jeg virkelig ville i Bali. Så det var veldig deilig å se at det var bedre enn forventet. Vi så på Kentec dans, noe som var veldig annerledes enn det jeg hadde sett for meg, men også mye bedre enn forventet. Lo mye mer enn jeg hadde sett for meg at jeg skulle gjøre. På veien til bilen fra showet, så vi en liten babyslange krysse veien. Alle stoppet så den skulle få komme seg forbi. Sjåføren vår kjørte oss til Soul Buddha, vårt stamsted. Vi bestilte takeaway, og denne gangen gikk jeg for kake. Problemet var da at når jeg hadde fått dusjet og drukket vannmelondrikken min, så var jeg plutselig veldig merkelig i magen. Fikk i meg en god burger, og kaken er i kjøleskapet. Vi har sett på Poltergeist, asiatisk Top Model og Fashion Fund. På tv’n går det 21st century pop icons på MTV Live, så det er dèt vi ser på nå. Steal My Girl gikk, og jeg kjenner jeg blir ganske emosjonell hver gang jeg ser den (Zayn-grunner). De spilte også Can’t Get You Out of My Head av Kylie Minouge og Hero av Enrique Iglesias. Minner!
Dag 48
Våknet i 9-tiden, Kiwi hadde allerede stått opp. Vi spiste frokost, pakket, også betalte vi for drikkene vi har tatt fra minibaren. Sjåføren kom, dog en annen kar atter en gang. «Det er samme bilen,» påstod Kiwi. Men så gikk sjåføren ut, og det var ganske klart at det ikke var det. Foruten Kuta, så er det ikke mye offisiell taxi-selskap i Bali (i våre erfaringer), men heller privatsjåfører. Så når en sjåfør avtaler at han skal kjøre oss i morgen, så er det mest sannsynligvis ikke sammen sjåføren, men en som jobber i samme firma. Det tok oss litt tid før vi skjønte det, for vi ble alltids overrasket når det ikke var den sjåføren vi hadde pratet med. Uansett, vi kjørte til Ubud i underkant av to timer. Rumpen var noe sår av å sitte så lenge. Vi fikk sjekket inn relativt raskt. Problemet var at vi ikke hadde fått to enkeltsenger, noe vi sa ifra til karen som fulgte oss til rommet. Han ringte til resepsjonen som beklaget seg, og sa at det ikke blir noe klart før i morgen. Det vil si at vi må dele dyne for femte natt på rad. Det var ikke krise, men Kiwi har en tendens til å være dynestjeler. Så hadde sett frem til å ha egen dyne. Hotellet er egentlig ganske skuffende i og med at vi hadde sett for oss et ordentlig hotell—altså et bygg med masse rom. Tingen er at det mest sannsynligvis ikke finnes i Bali. Forhåpentligvis blir morgendagen bedre i hensyn til mine tanker om dette stedet. Vi spiste lunsj ganske nærme hotellet, og deretter gikk vi på en butikk for å kjøpe vann og snacks. Butikken er faktisk nabo til hotellet, og naboen til butikken er en cafe som har veganske kaker. Det er liksom drømmen til Kiwi. Etter å ha bodd i Uluwatu, hvor vi måtte gå en stund for å finne ting, var det deilig å bo så sentralt nå. Vi gikk tilbake til hotellet, la oss ved bassenget hvor vi fikk solet oss i noen få minutter. Vi ble til solen gjemte seg. Jeg har fått 4 nye bitt, hvilket er fantastisk. Vi spiste ute selv om jeg helst hadde foretrukket å sitte inne (grunnet den hersens myggen). Maten var helt ok. Hittil synes jeg at «balinesisk» mat er litt kjedelig. Vi gikk til cafeen som vi hadde oppdaget, og Kiwi kjøpte seg raw cake mens jeg gikk for frukt. Jeg så på MasterChef junior, også skulle jeg gå og dusje. Gikk liksom halvveis inn i dusjen, og jeg kjente liksom at instinktet sa: pass på, dette ser ut som et sted for kakerlakker. Tror det var derfor jeg stod halvveis inne. Og hva tror du skjer i det vannet begynner å renne? Det kommer en kakerlakk ut fra utløpet. Viftet dens forsøk å komme mot meg ved hjelp av et håndkle, kledde på meg og gikk ut igjen. «Hvorfor har du ikke dusjet?» spurte Kiwi. Jeg forklarte saken, dog forsiktig fordi Kiwi ikke liker insekter. Jeg gikk til sengs ganske tidlig, myggnettet var over meg, og som vanlig så jeg død ut i følge Kiwi.
Dag 49
Siden jeg la meg tidlig, var jeg også oppe tidlig. Kiwi var oppe tidligere, jeg våknet av henne, men hadde lyst til å ligge litt lenger. Lå ikke så veldig lenge, men da jeg reiste meg opp så jeg en «liten» svart prikk på bakken. Viste seg å være kakerlakken og den så død ut. Min første tanke var at Kiwi hadde drept den mens jeg sov. Det virkelig litt usannsynlig ut, så jeg inspiserte. Og mens jeg inspiserte, bevegde den seg. Jeg dro med meg sakene mine ut til solstolen hvor Kiwi satt, forklarte at den var tilbake. Også spiste jeg frokost. Vi lå og «solet» oss til lunsjtider. Solen kommer seg liksom ikke helt frem fordi det er så mange trær her. Vi fikk nytt rom i dag, denne gangen med to enkeltsenger! Vi gikk til vi fant Buddha Bowl. Trenden i Bali er å spise på steder som har ordet Buddha i seg. Det var veldig god mat, og vi fikk satt oss ned og laget en plan for den resterende tiden vi har igjen her i Bali. Etter en liten utforskningstur, vendte vi nesen tilbake og stoppet innom en gavebutikk. De selger tre-peniser, noe jeg tror er for fruktbarhetens skyld. De er av den overtroiske typen her. Jeg var fristet til å kjøpe en til Sugar som bursdagsgave på tull. Det var en dame som jobbet på gavebutikken som fulgte hvert eneste steg jeg tok. Og selv om jeg ønsker å kjøpe noe, så er det en måte på å garantere at jeg ikke kjøper noe. Var fint da, at jeg så en mus på veggen i det vi gikk ut av butikken. Vi kom tilbake til hotellet, og dro tilbake til bassenget. Jeg gikk i det kjølige bassenget (det er det kaldeste bassenget vi har opplevd på denne turen). Tok ikke lange tiden før jeg gikk inn igjen, tok en dusj endelig. Foreløpig ingen kakerlakker i det nye rommet vårt, men et par mygg. Jeg har fått veldig mange myggstikk, noe som omtrent er uunngåelig. Vi befinner oss faktisk i Ubud, som er mye skog. Ettersom ikke alle kanalene fungerer på tv’n, har jeg sett mye på Nat Geo Wild, og lært mye om liv i havet. Kan veldig lite om det fra før. Har også sett en del på rugby. Skjønner ikke helt alle reglene, men tror absolutt det er en sport jeg kan like å se på. Klokken ble plutselig sju, så vi gikk for å spise på en thai restaurant som vi hadde gått forbi i dag. Det var nemlig live-musikk i dag. Vi ankom i perfekt timing. De begynte nemlig å spille like etter vi hadde satt oss og bestilt. De spilte What’s Up av 4 Non Blondes, som minte meg om Dublin. Det gjorde meg trist, for jeg innså at jeg har mistet en video fra Dublin hvor vi var på en pub der de spilte den live. På videoen ser man, eller hører at alle synger med når refrenget startet, og det var en så bra følelse. Heldigvis lever minnet fortsatt i hodet to år senere. Jeg spiste pad thai fordi det er lenge siden, og fordi jeg har savnet Thailand, Ken og gjengen. Restauranten minnet meg også om en restaurant i Vietnam kalt «Lanterns». Vi spiste oss mette, jeg drakk ølen min. Vi satt igjennom det første settet av live-musikken, også dro vi tilbake til Buddha Bowl fordi Kiwi hadde lyst på dessert. Kanskje komisk da at hun endte opp med juice, og jeg med frukttallerken. Vi kom oss omsider tilbake til hotellet. Fortsatt ingen tegn til kakerlakk, krysser fingrene.
Dag 50
I dag våknet jeg 7.30. Hadde lyst til å sove lenger, men vi hadde en plan for dagen. Så etter litt ekstra tid i sengen, dro jeg meg endelig ut, gjorde meg klar og gikk ut for å spise frokost med Kiwi som allerede satt der. Vi dro først på Pura Taman Saraswati, som er et (vann)tempel som Kiwi fant via en blogg. Vi ble ikke så lenge, fordi det ikke gikk å gå igjennom dørene da vi var der. Uansett gikk vi videre til Museum Puri Lukisan, hvor vi så på balinesisk kunst som stammet helt ned fra 1600-tallet. Det er mye treutskjæring her i Bali. Etter dette dro vi til Starbucks for å få oss pause fra varmen. Jeg drakk iste og spiste blåbærmuffin. På veien til Starbucks fikk jeg øye på en bokhandel som vi dro til etter vi var på Starbucks. Både jeg og Kiwi kjøpte oss en bok. Vi bestemte oss for å gå tilbake til hotellet vårt. Vi tok nemlig taxi til sentral-Ubud. Det tok oss omtrent 25min å gå tilbake, også gikk vi innom en rekke butikker. Jeg kjøpte meg to putetrekk fra en fairtrade butikk som minnet meg om noe ala Home & Cottage, bare den sukkersøte versjonen. Vi gikk innom enda en bokhandel, og jeg kjøpte først et magasin. Også overtalte (seriøst, bokstavelig talt) Kiwi meg til å kjøpe en bok som jeg har hatt lyst til å kjøpe, men jeg har avventet fordi den kun finnes i hardback der vi har sett den. Og det er ekstra vekt med hardback fremfor pocket. Er uansett veldig glad for at jeg har kjøpt den. Vi satte oss på Buddha Bowl igjen, hvor jeg spiste en altfor sterk rett. Gav den tilbake, og de tilbød å endre/lage ny for meg. Det var veldig hyggelig, og jeg spurte «are you sure?». De fikk tips for å si det sånn. Vi blir antakeligvis stamkunder der, for de kjente oss igjen i dag. Vi dro tilbake til hotellet. Jeg hoppet i dusjen fordi det er noe med å ha kløende myggstikk i tillegg til å være klam. Det er liksom oppskrift på hvordan å gjøre det mer kløende. Vi har faktisk ligget inne på hotellrommet og lest. Kiwi tok en liten høneblund. Jeg har lest poetri og bladet mitt. Nå ser jeg på nordiske dyr via Nat Geo Wild. Så nettopp to brune bjørner parre. Interessant. Hvis noen spør meg hva jeg gjorde i Bali, skal jeg svare: «så på Nat Geo Wild og lærte hvordan brune bjørner parrer». Vi dro tilbake til thairestauranten vi var på i går. Jeg bestilte spaghetti med tre reker (altså, jeg bestilte ikke akkurat tre reker, men det er det jeg fikk til retten. Reker er liksom mer kostbart). Også hørte vi på live-musikk som hovedsakelig var instrumental. Det var sånn type musikk som Kiwi er glad i. Vi ble ikke så lenge, for min skyld skyldtes det de tre nye myggestikkene jeg hadde fått mens jeg satt der. I skrivende stund har jeg 10-11 aktive stikk. På veien hjem kjøpte jeg meg kinderegg og tyggis. Kinderegget var skuffende fordi var ikke var vanlig. Men sitter igjen med en mini-frisbee. Foreslo til Kiwi at vi brukte den i havet (mente bassenget. Har en tendens til å kalle basseng for «havet» eller «badekaret»). Vi har det som kalles «bok-party» som består av at vi leser bøker for oss selv. Dog jeg faktisk hadde høytlesing av poetri for Kiwi i stad.
Dag 51
I dag våknet jeg av Kiwi som sa: «vi må stå opp nå dersom vi skal rekke frokost». Jeg dro på meg klær og gikk ut, uten å se meg i speilet. Mon tro hvordan jeg så ut. Vi spiste frokost, jeg forlot Kiwi for å lese poetri mens jeg så på slanger (Nat Geo Wild, hva annet?). Hun kom etter hvert, gjorde seg klar for å sole seg. Jeg sa jeg skulle komme snart, men ble liggende å se på Nat Geo Wild. Jeg ble veldig oppslukt i en historie om to pingviner som parret (mye parring i dyrelivet. Virker som om det er det eneste de gjør), og deretter drar faren på sjøen for å finne mat mens moren blir og passer på eggene. Det var så dramatisk fordi det var en pingvin som skylte opp på stranden død, også «løp» moren ned for å sjekke om det var faren. Heldigvis var det ikke det, for like etter kom han gående opp stranden. Jeg gikk omsider ut etter jeg hadde sett ferdig, og vi lå og stekte i solen i omtrent to timer. Vekslet mellom solseng og basseng. Omsider gikk jeg inn til Kiwi som hadde forlatt meg ute i solen, og hadde gjemt seg i sengen. Jeg tok meg en dusj, også tok vi turen til Sage. En vegansk restaurant med imponerende interiør og valg av materialer i bygningen. Jeg hadde lest om Sage i et av magasinene jeg kjøpte, og der stod det at de var kjent for burgeren sin. Så vi gikk for burgeren, men vi ble begge skuffet. Gåveien til Sage bestod av en trang kjørevei, så ingen plass for å gå egentlig. Uansett klarte vi oss, og jeg fikk kjøpt meg mangostan! Vi dro tilbake, jeg spiste mangostan på veien. Vi så en død slange ved veien. Og den var STOR. Det gikk liksom opp for meg da at vi faktisk befinner oss i et skogområde med ukjente dyr. Kunne like godt filmet en episode av Nat Geo Wild liksom. Da vi kom tilbake på hotellet, hadde vi leseparty. Jeg kom 2/3 inn i Flawed av Cecelia Ahern, også var det plutselig tid for middag. Vi bestemte oss for å dra på Buddha Bowl, og jeg spiste meg mett. Vi hadde en god samtale om bøker og diverse. Vi gjenopptok lesingen da vi kom tilbake til hotellet. Jeg leste nesten ferdig Flawed, men vi måtte legge oss fordi vi skulle opp tidlig dagen etter. Problemet var at når jeg skrudde av lyset og la meg ned, var jeg lys våken og tenkte på hva som skjer videre i boken. Det er liksom vanskelig å slutte når det er mest spennende. Tro det eller ei, men de siste nettene har jeg liksom bare blitt veldig trøtt og sovnet. Så jeg lå og så i taket før jeg bestemte meg for å fullføre boka for å gi meg fred i tankene. Dessverre stopper boka før ting virkelig starter, så det var irriterende. Men da hadde jeg lest ferdig det som var å lese, så jeg sovnet.
Dag 52
Vi våknet i 7-tiden, jeg hadde lagt meg 1, så jeg kjente at jeg kunne trent et par timer til. Vi spiste frokost (trodde det var stengt, men det var bare ingen buffet i dag), som ble mye lenger enn forventet. Vi fant nemlig ut at vi ikke ønsket å stresse, så vi ditchet en yogaklasse som skulle starte 8. I stedet ble vi sittende og prate om livet. Jeg ble emosjonell av tanken på at Kiwi skal flytte, så jeg begynte å grine. Gikk på do, gjorde oss klare, også tok vi bil til Yogabarn. Vi gikk oss litt bort, men fant oss frem tilslutt. Vi betalte, gikk på do, også ventet vi til dørene åpnet. Det er veldig flotte arealer. Vi gikk inn og fant oss matter og plasser. Også var det bare å vente. Jeg har aldri vært på en yogaklasse før, og i år var første gang jeg var på et treningssenter på 7-8 år. Så jeg kjente på nervene mens åpenbare yogier kom inn og begynte å strekke ut. Omsider startet klassen, og eneste fokuset var å følge alle posene. Vi ble bedt om å hilse på de andre rundt oss, og jeg hilste på en Sveitsisk kvinne med navnet Andrea. Vi snakket om Bali, Ubud og yoga. Også snakket vi om at det er blitt vinter igjen i Sveits og Norge. Selve starten på yoga føltes litt for åndelig for meg. Jeg føler liksom litt ubehag dersom jeg havner i et miljø hvor alle f.eks. er yogier, kunstnere, hipstere, etc. Jeg føler meg liksom så utenfor. Men følelsen gikk bort etter hvert som vi begynte selve yogaøvelsene. Instruktøren rettet på ryggen min en gang, og jeg ble slått med tanken at «nå er jeg faktisk i Bali og gjør yoga i en gruppe, og instruktøren retter på meg. Hva er livet mitt?». Jeg svettet så det rant. Har faktisk aldri svettet så mye som jeg gjorde i dag. Heldigvis slapper man av på slutten av en time, så jeg svettet ikke like mye da. Etter yoga gikk vi for å finne transport, og det tok litt tid før vi fikk tak i transport. Tilslutt sa karene som jobbet på hotellet (Yogabarn er hotell også) at de kunne kjøre oss på mopedene sine. Om jeg ikke var høy på endorfiner, så hadde jeg kanskje tenkt meg noe om fordi ingen av oss hadde hjelmer. Det føltes deilig ut uansett. Vi spiste lunsj på Buddha Bowl, så dro vi tilbake til hotellet og hoppet i bassenget. Kiwi forsøkte å svømme så langt hun klarte under vann uten å komme opp for pust. Vi hadde liksom ekstra energi, så vi bestemte oss for å gå mot sentrum til bokhandelen. Veien dit var lenger enn vi husket, men kjøpte meg to nye bøker. Også fant jeg ut at I Am Number Four serien har kommet til bok nummer seks. Dessverre hadde de ikke bok 4. Da har jeg hvertfall noe å lese når jeg kommer hjem.
Dag 53
Vi våknet rundt åtte tiden. Vi hadde nemlig lagt oss ganske tidlig. Vi spiste frokost, nøt stillheten. Jeg observerte en asiatisk mann mate fiskene. Det var veldig rolig. Kiwi gikk inn, og jeg ble sittende en stund. Da jeg kom inn på hotellrommet, var Kiwi klar for å legge seg ved bassenget. Jeg sa jeg kom ut om 45 min (10.30). «Eller ja, jeg har jo ikke klokke,» sa jeg. Jeg ble liggende i sengen og lese Perks of Being A Wallflower, som jeg begynte på i går. Hadde boka på mobilen min, og jeg har lest den mange gangen. Men det er nesten så jeg aldri går lei. Omsider gikk jeg ut, og jeg la meg i solstol og leste. To andre beboere (jeg prøver mitt beste å holde oversikt over folk som bor på hotellet), noen «franskmenn» lå også ved bassenget. Jeg nikket til damen som jeg fikk øyekontakt med. Det tok en liten stund før jeg bestemte meg for å gå i bassenget hvor Kiwi satt. Jeg trives veldig godt i vann. Tok med meg boken og leste der. Perks er en trist bok i mine øyne, og jeg ble ikke overrasket da jeg plutselig tok til tårene. Nå var det to andre menn som hadde lagt seg ved bassenget i tillegg til de franske, så jeg tenkte det ville bli flaut med publikum når jeg gråter. Tok en pause fra boken, stirret på himmelen, så gikk det greit. Vi lå ved bassenget en stund, jeg leste ferdig Perks (en bok per dag), la meg i solsengen, hørte på en britisk aksent som minnet om Chris Martin, mens jeg så på himmelen og tenkte. Vi spiste lunsj på et sted som heter Sopa. På veien til Ubud kjørte vi forbi stedet, og jeg sa ifra til Kiwi fordi hun har blitt glad i suppe. Å gå inn inngangen virket som å ta steget inn i en annen stille oase, jeg tok av meg skoene. Spiste vegetariansk sushi og gulrotsuppe. Leste faktisk Ubud Weekly, som Kiwi kommenterte lignet et skoleprosjekt. Hadde ikke vært overrasket om det faktisk var det. Vi gikk litt rundt etter Kiwi hadde spist kaken sin, fordi det var nemlig et par butikker der. Vi kjøpte med oss parfymer, Kiwi en roll-on, og jeg en solid. Så gikk vi tilbake. Kiwi pekte ut et galleri, jeg spurte om vi skulle gå. Det heter Galeri Gajah Mas – fine art. Da vi gikk inn var det noe mørkt, de som jobbet der satt på en stol/seng og så antakeligvis på tv eller noe lignende. Da de så at vi kom, sprang de opp. Og en etter en skrudde de på lys. Det som i utgangspunktet så ut som et lite galleri, ble plutselig digert. For meg var det et magisk øyeblikk, nesten tatt ut av en film. Det var som om en portal åpnet seg. Har aldri sett så mange kunstverk/m2. Jeg gikk med en kar som fulgte etter meg. Heldigvis var karen stille og svarte på spørsmål når jeg spurte. Da jeg hadde tenkt til å følge Kiwi opp (hun gikk alene tror jeg), pekte han ned en liten trapp. «The paintings downstairs are more traditional, and the paintings upstairs are modern». Jeg hadde ikke sett at det gikk å gå ned før da. Men jeg gikk ned, og for hvert rom jeg gikk inn i (det var også malerier ute), skrudde karen på lys for meg. Det var som å oppdage mange skattekammer. Det var ett bilde jeg knyttet meg til, og det var tradisjonelt. Ellers var det egentlig bygningen jeg var mest imponert over. Det ser stort ut utenifra, men det virker enda større inne. Masse hemmelige rom. Kiwi fortalte meg at hun skulle gå tilbake og legge seg. Jeg fortsatte å vandre, sa til karen min at jeg syntes bygningen var veldig fascinerende. Tok et par bilder, dog ikke med det store kameraet mitt. Jeg hadde dessverre ikke tatt det med, så det lille kameraet mitt måtte steppe inn. Dessverre synes jeg ikke de har klart å fange den fantastiske strukturen. Tror det er noe som må oppleves. Jeg er veldig glad for at vi stoppet innom, og jeg takket karen min da jeg omsider gikk. Kiwi hadde dessverre hodepine. Jeg begynte å lese Wonder av R. J. Palacio. Vi bestemte oss for pad thai til middag, på vårt faste thaisted. Det var ingen live-musikk denne gangen, hvilket var bra grunnet hodepinen til Kiwi. Blodsukkeret mitt var på bunn, så jeg var litt skrullete i hodet. Det gjaldt egentlig Kiwi også som hadde hodepine og smurt tigerbalsam i ansiktet. Vi lo av ingenting. Etter pad thaien, spiste vi faktisk dessert. Jeg er glad i kaker og lignende, men det er sjeldent at jeg har plass til det etter middag. Jeg hadde lyst på litt sjokolade, så jeg gikk for en cookie. Kiwi gikk for frukttallerken med pomelo, stjernefrukt og noe annet. Til frukttallerkenen fikk hun chilisaus. Hun bad meg hjelpe, så jeg spiste pomelo og stjernefrukt. Noe jeg har lært denne turen, er at frukt bør spises først fordi det fordøyes raskest. Kjente veldig på dette faktum da. Kiwi kjente mer på det, stakkars. Da vi kom tilbake, hadde vi litt bokklubb, før jeg leste for Kiwi (poetri, Lady Midnight, Perks, Flawed). Hun sovnet.
Dag 54
I dag stod vi opp før vekkerklokken. Dog ingen av oss egentlig forlot sengen før en stund. Vi spiste frokost, jeg syntes det var varmere enn vanlig. Og det var det antakeligvis også. Jeg skulle gå tilbake til rommet, men så ryddet de faktisk. Så jeg gikk tilbake til Kiwi og satte meg. Ironisk nok var det jeg som satt lengst ute. Som vanlig var Kiwi i ferd med å gjøre seg klar til å gå ut av rommet, og til bassenget. Jeg bestemte meg for å bli inne. Så på Nat Geo Wild atter en gang. Det var reprise på den ene episoden, så jeg så på pingvingene igjen. Denne gangen fikk jeg med meg mer av hva som hadde hendt. De het Masie og Charlie. Se for deg to pingviner som blir kjærester, også har de parrer de. Resultatet er egg, men før de kommer begynner Masie og Charlie å lage et rede. Problemet er at alle de andre pingvinene også lager reder. Og bygger alle reder så nærme hverandre. Så når Charlie graver i sanden for å lage et hulrom, så graver han seg inn i naboens rede. Det blir en stor slåsskamp, og ender opp med at redene blir ødelagt. Men innen den tid er det for sent å lage nytt, for Masie må legge eggene. Hun legger to egg som nesten er ubeskyttet, da hun ikke har noe rede å gjemme de i. Problemet er at det er måker som er sultne, de flyr rundt. Pingviner er ikke de største slåsskjempene, så det er nesten så Masie og Charlie bare må stå og se på at en måke kommer flyvende og tar med det ene egget. Måken slipper den på en sten, og egget knuser. Tenk deg, Masie og Charlie står hjelpeløse og ser på at en av babyene blir knust. Det stopper ikke der. Masie og Charlie bytter på å dra på fisketurer. De trenger mat, også må de ha mat til egget som overlevde- det lille nye tillegget i familien. Denne dagen er det Charlie som drar til sjøs. Problemet er at det er en stor storm, bølger som krasjer mot berg. Pingvinene har vært borte en stund, og Masie står og venter bekymret. Også vaskes det plutselig opp en død pingvin på stranden. Flere av pingvinene på land, inkludert Masie «løper» bort for å se hvem det er. Er det Charlie? Det tar ikke lange tiden før Masie ser at det ikke er Charlie, til hennes store lettelse. Noen minutter senere kommer Charlie gående ut av havet, opp på stranden. Masie, Charlie og ungen er endelig gjenforent, og de har overlevd atter en dag. Det er like trist hver gang jeg ser på episoden. Uansett, Kiwi kom inn for å tisse. Jeg spurte om klokken, og den var visst 11.15, så jeg gjorde meg klar for å gå ut selv. Solen var sterk, ingen skyer i sikte. I dag var det ingen ute da jeg gikk ut. Leste ferdig Wonder og begynte på Perks igjen. Jeg satt for det meste i vann fordi det var så varmt. Kiwi gikk inn. Litt etterpå kom det ut noen franskmenn som la seg ved bassenget. Av franksmennene jeg har sett her, røyker alle. Jeg forsøkte å ligge i solen men det brant, så jeg gikk tilbake til bassenget. Tilslutt gikk jeg inn og dusjet. Vi hadde ikke et bestemt sted for lunsj, så vi gikk forbi stedene vi har spist hittil, også havnet vi på et sted vi har gått forbi før. Det heter Petani. Vi gikk helt inn til en utsikt over et lite basseng og risåker i bakgrunnen. Det var veldig fint. Det er liksom restauranten til et 5-stjernehotell som heter Alaya Resort. Så veldig fint ut på bookings.com. Dessverre er vi kommet til et stadie hvor vi faktisk på tenke på livet post-reisen. Hadde det vært et fantastisk basseng hadde jeg kanskje ønsket å booke selv om vi allerede har booket for resten av reisen. Vi bestemte oss for å gå videre til en bokhandel vi søkte opp på nettet. Dessverre var det veldig skuffende utvalg. Vi gikk tilbake i retning hotellet, og gikk på et supermarked. Var veldig artig. Jeg kjøpte en ting til eldste nevøen, og endelig en ny notatblokk. Tingen er at alle bøkene hadde sånne barnslige motiv på seg. Så nå har jeg en veldig fin og barnslig notatbok. Jeg går nemlig tom for sider i notatboken jeg skriver i, og har allerede skrevet ut den forrige notatboken. På veien tilbake til hotellet gikk vi forbi Buddha Bowl, og jeg fikk øyekontakt med en servitør som vi har hatt mange ganger. Hun smilte, og jeg smilte tilbake. Det er artig, for vi har liksom fått oss et par stamsteder hvor folket kjenner oss igjen. Til middag spiste vi indisk. Taxisjåføren som kjørte oss var en idiot. For det første måtte vi vente en stund, hvilket var greit. Problemet mitt var at han ville vi skulle gå fra et sted fordi det var så travelt i gatene. Datteren satt i passasjersetet, og jeg fikk inntrykket av at sjåføren egentlig helst ville gjøre så lite som mulig for å tjene penger. Han ville ha mer penger enn vi ville gi. Vi hadde nemlig kjørt samme strekning før, og betalt det vi hadde tenkt til å betale denne sjåføren også. Jeg kjente at irritasjonen kom med en bombe, og det brant i brystet. Kiwi syntes det var litt skummelt, og jeg lot henne prate med sjåføren. Indisk hadde ikke favorittretten min, også hadde de gått tom for vannmelon, så jeg fikk ikke juicen min. «Du har dårlig karma,» sa Kiwi. Heldigvis var maten god, dog dårligste indisk jeg har smakt på turen hittil. Det sier litt om kvaliteten på indisk på denne turen. Jeg spiste meg mett på 1-2-3, men vi ble sittende og diskutere babynavn. Hva er det vi ikke prater om liksom? Tilslutt gikk vi videre. Restauranten hadde nemlig ikke mulighet til å ringe sjåføren vår for oss. Tror det bare var en god ting at vi slapp ham. Vi gikk nedover gaten og shoppet. Vel, Kiwi kjøpte ting, og jeg ingenting. Vi hadde gått så langt ned gaten at vi snart var ved apene (Monkey Forest), da jeg spurte en kar om hvor mye han skulle ha for å kjøre til hotellet vårt. Han var «taxisjåfør» altså. Han ønsket 50, jeg sa 40. I bilen fikk vi en del spørsmål. Han var en artig kar, antakeligvis høy. Spurte om vi var single, og jeg svarte: «er du alltid slik mot kundene dine?». Han tok tilbake spørsmålet sitt. Vi betalte han 50. Ikke fordi vi syntes han gjorde en usedvanlig god jobb, men fordi han ikke hadde vekslepenger, og fordi vi ikke hadde nok vekslepenger selv. Vi har sett på Adventure Time for første gang. Det er virkelig noe av det merkeligste jeg har sett, men tror jeg kommer til å huske sangen. «Daddy you ate my fries».
Dag 55
Jeg våknet flere ganger i løpet av natten og var kokvarm. Usikker på hva det skyldtes, men jeg var hvertfall fristet til å kaste av meg dynen. Siden jeg kun sover med truse, måtte jeg tenke meg om igjen. Endte opp med dynen på, dog bare for å dekke meg. Vi stod opp i 9-tiden, og selv om vi da hadde sovet tilstrekkelig med timer, følte jeg meg ganske trøtt. Vi spiste hva som føltes ut som en lang frokost. Jeg ventet på sangen min som aldri kommer. De spiller nemlig sånn instrumental musikk på høyttalerne under frokost. Rundt da frokosten var ferdig, kom det en rekke karer med hodeplagg som indikerte at de var av noe religiøst slag. En gravde opp et hull i bakken, og de hadde tatt med seg planter og etc. Var usikker på hva som skjedde. Er kanskje en sammenheng med hvorfor frokostservitøren hadde en finere overdel. «You look very nice today,» kommenterte jeg, sånn halvsøvnig og med morgenånde, iført pysjen. Jeg føler meg ganske hjemme, for å si det sånn. Kiwi gjorde seg klar for solbading, og jeg satt og så på Nat Geo Wild. I dag handlet det om intime fiender. Det er ikke snakk om et elsk/hat forhold mellom to kolleger, men om dyr som er naboer, men som også er en livsfarlig trussel mot hverandre. Det var hovedsakelig fokus på tigerne vs. Buffaloene. Artig nok, plages tigerne også av myggaktige insekter. Lo litt da jeg så en løve som forsøkte å vifte bort noen av disse insektene. Det var så likt meg. Omsider kom Kiwi inn for å gå på do, og hun nevnte at klokken var rundt 10.45, så jeg gjorde meg klar for å gå ut selv. Hvor lenge vi var ute i dag er jeg ikke sikker på, men det føltes veldig mye kortere. Vi hadde ikke helt været på vår side, overskyet. Også var alle disse religiøse folkene rundt oss og tente røkelse. Tilslutt tente en ett bål, og da flyktet jeg inn. Liker ikke bål-lukt med mindre jeg er i skogen. Tok en rask kroppsdusj, også gjorde vi oss klare til å spise lunsj på Warung Sopa. Jeg spiste sushi og blomkålssuppe samt vannmelomjuice. Sistnevnte har jeg ikke drukket på to dager, så kjente det var deilig. Kiwi fikk endelig kokosnøtten sin, dog hun ble noe skuffet. Det var merkbart færre mennesker i dag enn det var forrige gang vi var på Sopa. Men det var bare deilig. Etter hvert begynte det faktisk å regne. Nesten så jeg ikke kunne tro mine egne øyne, men det regnet faktisk en del. I følge Kiwi stod det riktignok nedbør på værvarselet. Uten mobil har jeg lite oversikt. Uansett, etter varmen i går er jeg ikke overrasket. Takk til geografikunnskapene mine. Har visst hatt nytte av de hersens prøvene på vgs, hvor vi skrev til vi fikk blemmer. Vi ble sittende på Sopa, og jeg bestilte meg en ny vannmelon juice. Tilslutt gikk vi, i regnet. Var veldig deilig. Tilbake på rommet holdt Kiwi en «alle live sanger jeg synes er fine» -session for meg. Det begynte egentlig med Avril-sanger som vi hadde pratet om under lunsjen. Jeg dusjet fordi jeg ikke egentlig ikke noe annet å gjøre. Også skrev jeg, hvilket jeg faktisk bruker en del tid på. Vi gjorde oss klare for å gå ut, og for engangsskyld tok vi på oss fine klær. Jeg hadde på kjole for første gang denne turen. Kjøpte meg riktignok kjole i Singapore, og hadde ingen kjole med meg. Vi gikk tilbake til det fine stedet, hvor jeg spiste reker, drakk fersken iste. Hermetisert fersken, det er min nye favoritt. Det var instant-love. Jeg fikk også min eplepai. Vi hadde «lykken» på vår side, fordi det var live-musikk. En kar sang mange kjærlighetssanger. Min favoritt var Yellow av Coldplay. Da fikk jeg faktisk en form for grøssninger. Sangen ligger ganske nærme hjertet mitt. Vi tipset han 20K IDR. Tja, jeg gjorde det, litt sånn sjenert mens vi gikk ut av restauranten. Også skulle vi krysse veien. Vi ble stående og se etter når det var klart. Også spør to karer som står utenfor restaurant/hotellet (de var vakter) om vi skal over veien. «Ja,» svarer jeg. Og før jeg oppfatter hva som skal skje, går de ned i veien med lysene sine og blåser i fløytene sine for å få bilene til å stoppe. Det var veldig artig, og vi lo. Da vi kom tilbake til hotellet, lagde vi en spilleliste for natten. Det gir meg veldig assosiasjoner til da Kiwi bodde i byen. En av de tingene vi båndet over, var musikk. Og jeg vet ikke hvor mange netter det var, men jeg husker flere hvor enten hun eller jeg satte på musikk med høyttaleren hennes. Enten om det var på kvelden for å dele musikk, eller natta som innsovning, eller frokost for å få en bra start på dagen. Jeg kan ikke tro at det er så lenge siden. En blir så nostalgisk, huff. Nå fikk jeg en akutt følelse av at jeg er gammel. Det er som Charlie i Perks sier: vet ikke når mine «glory days» er over før jeg er blitt gammel. Var det i studietiden, er det nå? Er det om 5 år? Ikke vet jeg.
Dag 56
Usikker på hvorfor jeg våknet, men antar det var lyden av barnelatter utenfor døren. Var et øyeblikk jeg trodde jeg stod utenfor en barnehage. Har aldri vært så mange ved frokost som det var i dag, ikke når vi har vært til stede. Det var merkelig, og jeg følte plutselig at vi satt på en restaurant. Er kanskje derfor jeg trodde vi plutselig satt og spiste lunsj. Himmelen så noe overskyet ut, og jeg så for meg en kort soldag. Lå og så på Nat Geo Wild som vanlig, mens Kiwi gjorde seg klar for å gå ut. Tilslutt sa hun: «dette er siste soldagen vår altså, synes du skal komme ut». Jeg skiftet, smurte meg i solkrem mens Kiwi danset til musikk fra tidlig 2000-årene. Vi hadde nemlig en session hvor vi hørte på alle gamle sanger vi kom på. Inkludert Stacy etellerannet, Maria Arredondo, etc. Så vi danset til Superstar i dag. Omsider var jeg klar og vi gikk ut, satte oss på solsengen. En av karene som jobber her spurte om vi trengte håndkle. Vi fikk stripete håndklær av ham, jeg la meg ned og leste. Til tross for at det ikke var stekende sol, ble jeg raskt varm og gikk for å joine Kiwi som satt og leste i bassenget. Det skal sies at da jeg satte meg ble det mye sitting og tenking fremfor lesing. Det har vært slik de siste dagene – spesielt i dag. Jeg forsøker virkelig å nyte den siste tiden jeg har her. For jeg vet at det vil bli savnet. Denne sengen her, f.eks. er en av de mest behagelige jeg har hatt denne turen. Det er ordentlig dyne, puten er veldig deilig. Folket som jobber her er veldig hyggelige, som alle folkene i Bali har vært. Vi snakket om det forleden dag, at dersom vi skulle ha hostet et pool party her, så er alle som jobber her invitert. Siden det er vår siste ordentlige dag, bestemte jeg meg for å utnytte bassenget. Vi svømte, Kiwi under vannet, jeg over. Jeg lå som en død sel over kanten. Skyene kom, og vi gikk inn. Lå litt i sengen etter vi hadde dusjet. Tok ikke lange tiden før vi bestemte oss for å spise. I dag var det Buddha Bowl på menyen. Og mens vi satt der, sa jeg at det hadde vært fint om det regnet. Det så veldig ut som om det skulle gjøre det. Og dèt gjorde det. Begynte litt og litt. Store dråper, men få. Også øste det ned. Ble store vanndammer og det var umulig å holde seg tørr om man gikk ute. Heldigvis satt vi inne og observerte. Hadde ikke noe imot å bli gjennomvåt. Men det var skoene mine, også ville jeg ikke at tingene i vesken min skulle bli våte og ødelegges. Hadde jeg vært på hotellet, hadde jeg gått i bassenget. Gikk på do, og Burn av Ellie Goulding spiltes av. Og jeg kjente liksom et ekstra boost, ble ekstra glad. Vi betalte og gikk da solen kom tilbake og regnet nesten var borte. Problemet var de store sølepyttene langs veien og kjøretøyene som kjørte så raskt at det sprutet. Jeg var så heldig at jeg slapp faktisk å bli våt. Tilbake på rommet vårt, sjekket jeg mailene mine. Har fått turnus for sommeren, og heldigvis ser den grei ut. Gleder meg til å komme hjem, men kjenner jeg har gruet meg veldig til jobb. Det er liksom en realitetssjekk også er det liksom så usikkert hva jeg skal gjøre videre. Og hittil har jeg sluppet å tenke på det. Når jeg kommer hjem, derimot, kan jeg ikke unngå det. Heldigvis har jeg faktisk en måned før jeg starter på turnusen. Jeg må lage en plan for livet mitt. Jepp. Vi dro og spiste på Sage. Resepsjonisten på hotellet fant ingen taxi, så vi satt på motorsykler. Jeg har blitt så carefree at jeg har sluttet å bekymre meg. Vi ankom restauranten uten skader. Jeg så den største geckoen jeg har sett hittil. Er blitt veldig glad i geckoer, men som Kiwi sa; jeg hadde blitt ganske ukomfortabel dersom den plutselig stod på veggen rett ved meg. Måltidet mitt var mer mettende enn jeg hadde forventet. Kiwi var ferdigspist før meg. Jeg var bestemt på at jeg skulle ha dessert, og denne gangen gikk jeg for gulrotkake. God og søt. Mens vi satt på Sage, observerte jeg folket rundt oss som vanlig. Det er nemlig ganske spesielle mennesker når du er på en totalt vegansk restaurant, og når du i tillegg er i Ubud. Klesstilen er helt annerledes. Vi satt og spiste/snakket til en halvtime før stengetid. Jeg så liksom opp, og da var omtrent alle bordene ryddet for bestikk og etc. Vi betalte for oss, gikk over veien og bestilte oss drosje av en dame som da ropte etter noen i retning Sage. Det viste seg å være han som vannet planter utenfor restauranten da vi gikk. I Ubud så er det slik at dersom du kan kjøre og har en bil, så kan du kalle deg taxisjåfør. Det er ikke så mange områder utenfor Kuta som faktisk har offisiell taxi. Vi har fått ordnet transport til i morgen, også hentet tøyet vårt. Også har vi pakket mesteparten. Jeg har kastet en del av tingene som jeg ikke ville ha med hjem, og det var så deilig. Gikk å lukke sekken uten et veldig strev også! På Sage reflekterte vi over turen, hva vi har oppnådd, endringer, ting vi har lært. Tror det er det hele dagen min har vært: refleksjoner.
Dag 57
Ennå en dag hvor vi stod opp til lyden av trampelyder. Skulle trodd det bodde en familie på 10 mennesker ovenfor oss. Frokost var skuffende fordi de hadde gått tilbake til buffet i stedet for ala carte. Vi foretrakk ala carte. Utvalget var betydelig dårligere. Det var kanskje en blessing in disguise da, ettersom vi skulle ha en tidlig lunsj. Kiwi spiste frukt til frokost. Jeg spiste frukt og müsli med en dæsj juice. Jeg tok første dusjen etter frokost, og pakket deretter ferdig sekken. Ettersom jeg har kastet fra meg en del ting, var det betydelig enklere å lukke sekken. Og det var veldig deilig. Siste gangen jeg pakker denne sekken! Lå i sengen og hørte på musikk mens Kiwi pakket ferdig. Også ventet vi egentlig bare til vi måtte sjekke ut. På vei til lunsj gikk vi forbi Buddha Bowl, og jeg smilte til damen som jobber der. Hun smilte tilbake, lurte på hvor vi skulle. «Thai,» tror jeg at jeg svarte. Vi skulle nemlig ha en god pad thai på Siem Sally for siste gang. Trodde først at det var stengt. Kiwi kjente ikke igjen stedet. Vi har nemlig aldri vært der i dagslys. Klokken var ikke så mye da vi dro, men det var liksom ikke noe særlig med distraksjoner for å drøye tiden. Så vi gikk tilbake til hotellet, dyppet føttene i bassenget og lekte «kiss, marry, cliff». Omsider kom vi ikke på flere navn og satte oss i lobbyen og ventet på at klokken skulle bli 14.00. Det ble ikke Madi som skulle kjøre oss, men en annen sjåfør. Det var like greit for han pratet ikke med mindre du spurte ham om noe. Det er slike sjåfører vi foretrekker. Vi så en del studenter iført skjorter som var sprayet og tagget i ulike farger. Jeg spurte sjåføren hvorfor de var kledd slik, og han informerte om at de hadde skoleavslutning. Det var en del trafikk, men det hadde vi regnet med. Så vi hadde god tid. Jeg kjøpte meg en Longchamp Le Pliage sekk på flyplassen! Har ønsket meg en helt siden jeg så et par jenter i Paris bære de elegant på ryggene sine. Har sett etter de på turen, men i Singapore hadde de ikke fargen jeg ønsket. Også har jeg tenkt «jeg trenger ikke sekken, og jeg er faktisk på en backpacking tur. Da er det ikke meningen at man skal kjøpe dyre ting». Men de er ikke så dyre, så da ble det en sekk på meg. Og her var det ikke som i Longchamp butikken i Champs Elysees. Her fikk jeg faktisk sekken i en pose med en gang. Vi satte oss på et kaffehus, spiste litt sushi, og slappet av før vi gikk mot gaten. Vi var litt uheldige i det at vi ikke satt ved hverandre. Men jeg satt ved to amerikanske jenter, der hun ene minte meg veldig om Alison. Jeg og hun i midten sov nesten på hverandre. TV-en min fungerte dårlig. I tillegg hadde den ikke Perks, så ble litt lei meg. Begynte i stedet å lese Wonder om igjen. Helt til hodet kjentes så tungt at jeg måtte slokke lyset. Jeg sov ikke så mye til sammen, men fikk hvertfall lukket øynene. Lange reiser er greie så lenge du får sovet litt. Plutselig var 9 og ½ timer forbi, og vi var tilbake i Doha. Jeg fikk veldig flashback til forrige gang da vi stod i kø for «security for transit». Jeg stod bak en pratsom, noe merkelig kar den gangen. Denne gangen var det ikke en merkelig kar, men vi måtte bytte kø to ganger.
Dag 58
Etter et par runder på flyplassen, satte vi oss ned på en kafe kalt IN-Q kafe. Jeg sipper på iste, Kiwi har gitt opp teen sin. Jeg leste YEN magasinet som jeg kjøpte på flyplassen i Bali. Ble først introdusert til magasinet i Uluwatu i resepsjonen på Green Hills. Det er et stilig og ganske morsomt blad. I tillegg skrev de om Aurora! Jeg klarte dessverre å få et papirkutt i fingeren, rett ved et ledd. Så det svir hver gang jeg bøyer fingeren, noe som skjer ofte fordi kuttet befinner seg på min høyre hånd. Kiwi er søvnig, og har nå gått over til å lese boken sin. I skrivende stund er det ti timer igjen til vi møter norsk jord. Glede! Nå har Kiwi bestemt seg for å gå rundt på flyplassen. Hun er veldig trøtt. Mens jeg fortsatt sitter og skriver i dagboken. Etter en stund, kom Kiwi tilbake, og vi bestemte oss for å dra på taxfree, bare for å kjøpe ferdig godteri og lignende. Først gikk vi til en kiosk for å kjøpe vann. De solgte omtrent kun Evian. Er tross alt et rikt land vi befant oss i. Karen i kassen spurte hva som hadde skjedd med fingeren min. Jeg hadde nemlig tatt papir rundt fingeren (synes plaster rundt et ledd blir altfor stor restriksjon, spesielt fordi jeg bruker høyre hånden). Jeg fortalte han hva som hadde skjedd. «Oh, I was excpecting something more dramatic,» svarte han. «Sorry, I don’t have that much of a dramatic life,» sa jeg. Klokken var litt etter midnatt. Vi ankom taxfreen, hvor vi vurderte sjokolade opp mot hverandre. Kjøpte kinderegg til nevøen, også diverse sjokolade til familien. Vi kjøpte også godteri til jobben. Vi var sikkert på taxfreen i en time, før vi gikk for å betale. Mannen i kassen lærte seg å si «takk». Tror det er litt kjedelig å jobbe nattevakt på flyplassen for å si det sånn. Vi bestemte oss for å gå på toalettet, hvor vi pusset tenner og vasket ansikt, før vi gikk til gaten for å vente. Jeg overhørte noen som pratet norsk, og jeg kjente en glede i meg. De begynte boardingen, og vi gikk om bord flyet. Denne gangen satt jeg og Kiwi sammen, dog i midterste rad. Det vil si at det er fire seter?? Om ikke flere. Vi satt heldigvis på kanten. Altså, Kiwi satt på kanten, og jeg satt ved en fremmed. Jeg så på en film som heter The Dressmaker. Den var veldig spesiell, men jeg elsket den. Også tror jeg at jeg egentlig bare lå og sov/halvsov. Da vi fikk beskjed om at det snart var tid for landing, så jeg og Kiwi spent på hverandre. Denne gleden av å komme hjem tror jeg aldri vil skje meg igjen, men jeg hadde gledet meg så sinnsykt. Det var en av de tingene vi bestandig pratet om de siste dagene. Og nå skjedde det endelig. Vi landet på Gardermoen, og i det jeg gikk fra flyet og inn til flyplassen fikk jeg et slag med norsk luft. Det var herlig! Vi gikk igjennom immigrasjon før vi ventet på bagasjen. Kiwi gikk på do mens jeg ventet. Bagasjen kom på beltet, men det tok ganske lang tid før jeg så noe som lignet sekker. Akkurat da tenkte jeg at vi hadde mistet bagasjen, all bevis på at vi faktisk har vært bortreist, annet enn brunfargen. Heldigvis så jeg de omsider. De hadde faktisk rullert en gang forbi meg uten at jeg la merke til det. Vi gikk forbi taxfree fordi vi egentlig hadde kjøpt det vi trengte i Doha. Og tanken på å stå i kø for å kjøpe ting virket veldig slitsomt. Så vi gikk ut, der stod det en haug med folk som ventet på kjente. Kiwi kommenterte at hun følte at hun var i en film. Det var rett før hun sa noe som «de er her!». Sugar, min belieber friend og Darren stod der med norske flagg og smilte. Jeg kunne ikke akkurat løpe med vognen min, men jeg gikk så fort jeg klarte til de. Også klemte vi alle. Hjem, kjære, hjem.
