Jeg hadde mitt siste møte med veilederen min i dag. "Jeg husker det så godt, første gang jeg satt her," sa jeg. En del av tiden ble merkelig nok brukt til å bare prate, samtale. Hun pratet om filosofi og ex phil, og jeg pratet om at framgangsmåten i å skrive en bachelor for første gang er en metafor for livet. Ved slutten av veiledningstimen spurte hun "hva er det du ønsker å bli?". Jeg syntes det var et så merkelig spørsmål ettersom jeg straks er ferdig med bacheloren min-- jeg skal jo bli sykepleier. Men så tenkte jeg litt på det, jeg fyller 22 i sommer, og jeg har nettopp tatt min første bachelor. Jeg har alltid visst at jeg ønsker å utdanne meg til litt forskjellig. Så hva jeg ender opp med å bli, det vet jeg virkelig ikke. Jeg gikk ut fra kontoret hennes lettet, jeg ser slutten og mitt harde arbeid ser ut til å ha "paid off" som man sier. Jeg vet riktignok ikke det sikkert før jeg får en karakter på oppgaven, men følelsen jeg fikk i dag, gående fra kontoret til veilederen min handlet mer om å ha mestret en slik periode. Det er ikke bare å bruke flere uker på å skrive en oppgave. Jeg gleder meg til å ikke være nødt til å se på oppgaven igjen, men jeg er nødt til å holde ut i noen dager til. Før jeg tar kvelden blir jeg nødt til å skrive ferdig et avsnitt. I det siste har jeg sett at arbeidsmoralen har vært litt sporadisk. Jeg er ikke konsistent i produktiviteten min, og dermed ender jeg opp med å skrive ivrig klokken 9 på morgen, og likeså på kvelden. God kveld!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar