Every story comes from two directions. Do you know which side you're on?

Planten min så døende ut, så jeg bestemte meg for å kjøpe en ny sukkulent. Det skal sies at jeg har hatt sukkulenten min i ett år, og det er elleve måneder lenger enn forventet. I utgangspunktet hadde jeg tenkt til å erstatte den gamle, men 1. vasen er visst for liten (og jeg som sa til dama i butikken at jeg ikke trengte vase) og 2. jeg innså at jeg bare kunne plukke av de helt døde "bladene". Den nye sukkulenten står foreløpig på en treplate, og slik får den bare være inntil jeg finner meg en vase. Så lenge sukkulenter fortsetter å eksistere, vil drømmen om å ha masse planter fortsette å leve. Jeg kjøpte ferdig bursdagsgave til Marble i dag, og den ene måtte pakkes inn i silkepapir. Og da syntes jeg at det så merkelig ut at den andre ikke var pakket inn i silkepapir. Så nå er begge gavene pakket i silkepapir, og deretter er de pakket inn i en eske. Jeg lo litt mens jeg satt og pakket, for jeg kom til å tenke på at det minnet meg om sånne gaver hvor du pakker lag for lag med gavepapir. Det er ganske ekkelt vær ute, og snøen som faller smelter så fort at det egentlig bare er regn. Men så skal det jo bli iskaldt snart, så det blir antakeligvis sinnsykt glatte veier. Jeg var så heldig at i det jeg skulle gå inn i matbutikken, så datt det en svær dråpe rett på hodet mitt, og den rant rett ned i ansiktet. Det var nesten som om dråpen hadde timet å falle akkurat da. Jeg har vasket sminkebørstene mine, støvsugde soverommet, også har jeg tenkt på arbeidskravet (tenkt, ikke gjort noe). Arbeidskravet har tatt lenger tid enn forventet, og det skyldes i hovedsak at det å transkribere tar laaaaang tid. Jeg brukte over to timer på å transkribere fjorten minutter altså. Jeg kan se for meg at jeg kommer til å drøye med å starte på transkriberingen når jeg begynner på masteroppgaven, for det var slitsomt. Mer slitsomt er egentlig analysen da, som jeg har startet på nå, og innebærer at jeg er nødt til å bruke hjernen aktivt. Men det går vel til slutt. Akkurat nå har jeg vondt i hofta, så jeg har tenkt til å legge meg ned i senga og se litt på Youtube. Livet ass, det er bra. 

Ser det for meg om og om igjen. Du har en annen hånd å holde i

Det er søndag, men det har ikke føltes helt ut som søndag. Jeg har ryddet, og skrevet nye mål for neste uke. Men jeg har ikke trent, og jeg har ikke tatt meg helt fri, fordi jeg har jobbet med det ene arbeidskravet. Ellers har jeg sagt hadet til Monchita, sett litt på tv og slått min egen rekord på et av spillene jeg lastet ned på mobilen for noen uker tilbake. Januar pleier å føles ut som en evighet, men jeg må innrømme at denne gangen, så skjønner jeg ikke helt hvor tiden har blitt av. Samtidig så kan jeg ikke tro at det var jul for en måned siden. Jeg var våken til tre på natta i går, leste ferdig en fan fiction som var ganske traume-orientert. Snøen fortsatte å dale ned, det gikk et par mennesker forbi i snøen halv tre. Jeg har ikke vært våken så lenge siden juletider, men jeg hadde offisielt tatt meg fri etter å ha lest ferdig pensumboka og arbeidet på arbeidskravet. Så da må det jo være greit. Broderen var innom, et par timer etter Monchita hadde dratt på fest. "Visste du at Monchita er her?" spurte jeg. Nei, det visste ikke han. Det er bare tilfeldig at søskenflokken har tendens til å bevege seg likt. Tror du vi har et sånt indre GPS som sier hvor familiemedlemmene våre er? Er det derfor tre av oss befant oss i Spania på samme gang? Eller da tre av oss var i Nederland på samme gang også? Jeg har fortsatt å se på sånne "speed cleaning" videoer, og jeg har blitt slukt inn i rengjøringsverdenen, hvor man er opptatt av hva slags rengjøringsmidler som brukes. "Tror det er ganske enkelt å selge ting til meg," kommenterte jeg ovenfor Monchita, siden jeg satt og så på rengjøringsmidler på nettet i går kveld. Så det er det som er status quo hos meg da. Jeg beveger meg gradvis fra håndsåpene (eh, kanskje) til rengjøringsmidler. I morgen har jeg planer om å arbeide med arbeidskravet som jeg har jobbet med de to siste dagene, men jeg har også håp om å få gjort unna litt shopping (da er det så glamorøst som bursdagsgave og matvarer). Egentlig har jeg veldig lyst å dra inn i byen for å se etter fine notatbøker, men det får vente litt lenger ut i uka. 

I en leilighet som er ment for to. I et soverom, i en seng for stor

Det er vanskelig å huske på å leve i nuet når du går på skole, for du tenker alltids på fremtiden. Det er alltid nytt lesestoff, ny oppgave, ny eksamen. Du blir sugd inn i en annen verden, nesten, hvor det reelle liv egentlig ikke eksisterer. Jeg innså i hvertfall at det føles veldig lenge siden jeg faktisk har tenkt på livet, og hva jeg skal gjøre med det. Det som går i tankene disse dagene er: "jeg må lese ferdig boken", "jeg må gå over notatene og lage en kortfattet versjon", "jeg må starte på det nye arbeidskravet", "jeg må snakke med Carmila angående arbeidskravet vårt", "jeg har lyst til å kjøpe det teppet", "jeg har lyst til å se på Maze Runner", "jeg trenger å dra på butikken", "jeg er nødt til å starte litteraturstudien", "jeg er nødt til å kjøpe notatbøker til å organisere arbeidet med masteren", "jeg har lyst på den håndsåpen". Med andre ord er det ganske mye på en gang, og innimellom blir det litt overveldende når jeg ikke får organisert tankene. Planen er å bli ferdig å lese pensumboka i morgen, og forhåpentligvis få startet på mitt individuelle arbeidskrav. Å lage nye notater tror jeg får vente til uke seks kanskje, samme uke som jeg skal sitte med regneoppgaver. Neste uke skal jeg bli ferdig med det individuelle arbeidskravet, og da skal jeg prøve å innfri mye av tingene jeg vil. Håper på å få dratt med meg noen på kino neste uke, men den håndsåpen klarer jeg ikke å rettferdiggjøre å bruke så himla mye penger på. Jeg skal kjøpe meg notatbøker, forhåpentligvis får jeg til å finne bursdagsgave til Marble i samme slengen. Jeg er fornøyd med dagens innsats, for jeg kom meg igjennom det første kapittelet med lesing relativt raskt. Det er først når jeg skal starte på kapittel to, at det tar meg lenger tid. Jeg tar meg liksom pause i mellom kapitler, også strekker pausen seg plutselig veldig langt. Men jeg ble ferdig, også fikk jeg motivert meg selv til å gjennomføre en overraskende slitsom treningsøkt.  Det var ikke en særlig lang økt, og når jeg ikke gjør mine "vanlige" økter, så føles det litt ut som om jeg ikke har trent, og da føles det litt sånn ut som om jeg har gjort ting halvveis. Det er irriterende, for fokuset mitt bør være på at jeg i utgangspunktet bare ville hoppe i dusjen og drite i treningen, men at jeg faktisk trente. Det er ganske slitsomt å konstant ønske å være "bedre"-- lurer på om det faktisk går an å vende seg av tendensen? Jeg har sett på flere sånne rydde-videoer på Youtube og slappet av, og i stedet for å ta meg helg nå, så skal jeg straks legge meg for å stå opp "tidlig" i morgen. Men når jeg er ferdig med skolearbeidet i morgen, da tar jeg meg fri. 

Æ huska alt vi sa. Har ikke glømt dæ; den tida vi hadde ilag

Herregud, jeg klarte faktisk å lese ferdig et kapittel i går, selv om det føltes ut som om jeg skulle krasje. Stålviljen som viser seg innimellom kom på banen, og jeg var ferdig i ti-tiden. Og da var det egentlig bare å gjøre seg klar til å sove. Måtte riktignok vente til mobilen min var ferdigladet (ikke lad mobilen din på natta mens du sover med mindre du synes brannrisikoen er ok) før jeg kunne gi inn til søvnen. Jeg våknet midt på natta en gang, måtte ta en dopause, hørte vann dryppe fra dusjen. Og når befolkningen sover, så er lyder som en vanndråpe som treffer en overflate ganske merkbare. Jeg vridde på krana, ventet til det stoppet, så gikk jeg og la meg igjen. Alarmen gikk i morges, men jeg ble liggende i sengen lenger enn planlagt. Heldigvis kom jeg meg inn i lesingen relativt fort, til tross for at det å ha så liten pause mellom lesing fører til at det føles ut som om det eneste jeg gjør i livet er å lese. Jeg er av typen som alltid må sjekke antall sider før jeg startet, så da jeg innså at jeg skulle lese to lange kapitler, så hadde jeg lyst til å grine. Det blir dessverre to nye kapitler av lik lengde i morgen, men det blir morgendagens challenge. Jeg skal vel i utgangspunktet trene og dusje i dag, men altså, jeg tror det bare må forskyves til morgendagen. Jeg sier dèt, også tenker jeg på hvor inaktiv jeg er for dagen og lever i redsel om blodpropper. Monchita kom nettopp hjem, og vi hadde en samtale om nye bankkort. "Jeg var og tok et nytt bilde," sa hun. Og jeg visste ikke at det var mulig engang? Kan man bare gå og ta nytt bilde liksom? En ny favoritt-ting for tiden er å følge Dylan O'Brien på Twitter. Jeg synes det er veldig fint å se høyprofilerte mennesker som bruker sin plattform til å snakke om viktige ting. Og det tar jo guts, for om det er en ting som gjelder i denne verdenen, så er det at alle har forskjellige meninger. I går kveld satt jeg og leste nyheter også hørte jeg på diktet som Halsey fremførte på Womens March i NYC. Det er veldig overveldende med all urettferdigheten som skjer i verden, og i enkelte øyeblikk tenker jeg på hvor mange som i dette minutt blir solgt i menneskehandel, eller hvor mange barn som ikke tenker lenger enn sine basale behov fordi de lever i farlige omgivelser, eller hvor mange som opplever et overgrep. Også er det den lignende "kalde krigen" som vi lever igjennom, og alle borgerkriger, og andre kriger. Det sier aldri stopp, og det vil aldri stoppe helt. Men det som gjør at jeg klarer å dra meg ut av mørket, er å se hvor mye folk kjemper mot. Det er ingen som er immune, men folk viser en utrolig resiliens. To av mine favorittbilder det siste året, har vært fra marsjer: 1, 2. Jeg tenker ofte på hvordan min nåtid vil presenteres i historiebøkene i fremtiden. Det er ikke tvil om at det er en spennende tid å leve, og selv om verden er veldig dyster, så er den også glødende. 

I need a reason to hate you, a reason to let you go

I dag stod jeg opp tidligere, men brukte tydeligvis lengre tid, for idet jeg ankom busstoppet, kjørte bussen forbi. Det er egentlig ikke så merkelig, for desto trettere jeg er, desto lenger tid bruker jeg på ting. Å kle på meg tar flere minutter, ikke for å nevne frokosten. Jeg er treg på å spise til vanlig, men det er en grunn til at jeg står opp ganske tidlig på morgenen. Uansett, jeg ankom skolen før Carmila og satte meg ned for å printe ut en forskningsartikkel. Det gikk ett minutt, så var det plutselig to andre som satt ved skole-pc'ene. Og innen den tiden jeg gikk til printeren (som var 3,5m unna) for å printe, og tilbake til pc'n, så satt det plutselig en hel gjeng med studenter der som ventet på å komme inn i et av klasserommene. Og selv om det er relativt mange plasser og mange skole-pc'er, så hadde alle valgt å sette seg omtrent der jeg hadde satt meg. Det er liksom som når bussen er helt tom, og alle som går på bussen velger å sette seg på et område. Det var en merkelig greie, og siden jeg satt innerst på en rad, måtte jeg skvise meg imellom to folk for å komme meg ut da jeg omsider så Carmila. Alle grupperom har vært booket denne uken, så vi har bare prøvd oss på de som tilsynelatende er ledige. I går kom det en gruppe kl. 13.30, og jeg spurte Carmila: "hvem er det som kommer på skolen nå?". Vi prøvde oss på samme rom i dag, men da kom det en gruppe mennesker relativt raskt, så vi forflyttet oss til den andre siden av skolen, hvor det er et par grupperom som er litt sånn bortgjemt. Det er ikke så mange som har kjennskap til de, så vi antok at det ikke kom noen folk dit. Jeg ble veldig glad fordi rommet hadde fin utsikt. Det er dag to med arbeid på gruppearbeidet, og vi konkluderte med at vi egentlig ikke kan gjøre noe mer inntil vi har undervisning igjen. Men vi er altså omtrent ferdige, så vi var begge storfornøyde. Det betyr at resten av uka mi går til lesing. På vei hjem fra skolen i går, stoppet ikke bussen på busstoppet mitt. I stedet måtte jeg en annen passasjer rope for å be sjåføren stoppe. Problemet var at da han åpnet døra på bussen var det omtrent 30 cm mellom bussen og en vegg med snø. Jeg snudde meg og så på den andre passasjeren som hadde med seg en gitar i tillegg. Vi måtte essensielt bare dytte oss inntil snøen. Heldigvis var jeg på vei hjem, så det gjorde intet om jeg ble våt. Jeg slapp heldigvis dette i dag, dog ikke å bli bløt. For i dag har det vært plussgrader og det har regnet ned. Jeg må innrømme at jeg er litt ambivalent til akkurat dèt, fordi at selv om jeg lengter etter sol og vår, så har jeg virkelig likt all snøen. Jeg ble stående å måke i går kveld etter en suksessfull treningsøkt (yay), fordi det hadde snødd en del i går. Omtrent all snøen som er blitt måkt i oppkjørselen har gått til bestemte plasser. Problemet er at de plassene har blitt veldig høye, og jeg ble liksom stående å kaste snø over min egen høyde. Forhåpentligvis får Monchita sett litt av omfanget før alt smelter. Etter skole i dag har jeg egentlig bare slappet av, sett på videoer av andre mennesker rydde. Du vet du har litt OCD når en avslapningsressurs er slike videoer, ha. Men det er veldig tilfredsstillende å se folk rydde. Og jeg vet det er mange som sitter i samme bås, for det er en grunn til at det er så mange som ser på. Jeg synes det er spesielt artig når de som lager videoene begynner å snakke om rengjøringsprodukter, hva de liker best, etc. Dersom jeg skal klare å lese ferdig den pensumboka jeg holder på med nå, er jeg avhengig av å lese ferdig et kapittel i kveld. Så det blir kveldens gjøremål.  

your uncertainty in hard times left me scorned, and I knew the answers to questions that I asked

Soldagen var dessverre bare et engangstilfelle, for i dag var det grått. Disse neste to ukene har jeg ingen forelesninger, men selvstudie inkludert tid til arbeidskrav. Akkurat i dag var det deilig å slippe å stå opp veldig tidlig med resten av befolkningen og vente på bussen. Men det må jeg jo i morgen da, når jeg skal jobbe med det ene arbeidskravet med medstudenten min. Uansett var det deilig å slippe det i dag. Det skal sies at jeg har vært ganske effektiv med lesingen i dag, og synes jeg fortjener en klapp på skulderen. Planen for uken er å bli ferdig å lese pensumboken jeg leser nå, og bli ferdig med arbeidskravet som jeg skal jobbe med i morgen og antakeligvis resten av uka. Neste uke går til å jobbe med det andre arbeidskravet, hvor jeg trenger å skaffe en frivillig til et intervju. Trenger jo også å finne ut av tema da, så går rundt og tenker litt på det for dagen også. Men jeg har bestemt meg for å vente med å starte på det til neste uke, for hvis jeg kan unngå å sjonglere flere baller i luften, så unngår jeg det. Får se om det faktisk går da, for ofte går ikke ting slik jeg har planlagt det. Etter jeg var ferdig med dagens lesing, dro jeg frem malingen igjen, for å gå over maleriet igjen. Det er veldig tilfredsstillende når jeg først blir noenlunde fornøyd med ting jeg maler. Jeg endte verken med å måke meg en kvadrat i hagen eller gjøre noe form for trening. I stedet gikk jeg bare i dusjen. Men det vil si at jeg ikke har hatt en ordentlig treningsøkt på over en uke, og kroppen kjenner det godt når skoledager går i ganske statiske posisjoner. Det er egentlig litt fint-- for å unngå ha vondter i kroppen, så må jeg trene. I morgen har jeg treningsdag, og da håper jeg inderlig på at jeg faktisk gjennomfører en økt. Monchita sendte melding om at hun vender snuten hjemover på torsdag og blir til søndag. Aner ikke hva som er årsaken, men det blir jo hyggelig med et gjensyn. Lynx spurte om jeg ikke skulle komme på besøk snart da. Jeg forklarte henne timeplanen (ikke for å nevne økonomien) min de neste månedene, og hun forstod tilsynelatende at det var litt vanskelig å få til fritid. Det er litt frustrerende fordi det føles ut som om jeg ligger langt bak, selv om det er fire måneder til jeg skal sende inn prosjektplan for oppgaven min. Men i løpet av de fire månedene har jeg også en haug med forelesninger, eksamensforberedelser og lesing. Ja, også livet da-- det kommer ikke utenfor. Men i løpet av den tiden så må jeg finne rom for å gjennomføre et lite litteraturstudie. Som sagt så unngår jeg helst å sjonglere flere ting om gangen, men noen ganger så må man bare gjøre akkurat det. Forrige uke hadde vi om analyse på forelesningen, og jeg ble plutselig veldig overveldet og tenkte "hva er dette? Hvordan skal jeg klare dette? Herregud, hva er det jeg driver med". 

Vi lagde vårres eget lille univers. Ingen følelse av natt og dag

Altså, følelsen av å våkne av sollys har vært ganske sjeldent de siste månedene. Så da jeg innså at det var mer lys enn mørke på morgenen i dag, så følte jeg meg litt som et nytt menneske. Med et glis om munnen, spiste jeg frokosten min som bestod av røkt laks oppå most avokado på knekkebrød. Egentlig er jeg en brød-person, og for meg så kan det innimellom erstatte kaker. Da må det være riktig brød da, selvfølgelig. Men etter jeg kjøpte meg en pakke knekkebrød forrige uke, så har jeg spist nesten hele pakken. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg spiste et knekkebrød, og det kan faktisk være snakk om år. Men jeg ble gledelig overrasket over at jeg faktisk syntes det var ganske godt. Etter frokost dro jeg på meg lua og jakka, og gikk ut i hagen for å knipse noen bilder av finværet. Jeg vinket til naboen som var i gang med å måke, og prøvde å forevige all snøen som har falt de siste ukene. Det er så merkelig hvordan hjernen fungerer, for nå skulle jeg prøve å huske når det begynte å snø så mye. Men hjernen husker ikke, det er som om det alltids har vært så mye snø. Jeg måtte faktisk ut i går kveld for å måke, fordi det begynte å snø mer. Tenkte jeg skulle måke forebyggende, slik at pappa slapp å sette seg fast med bilen i snøen igjen. Akkurat nå er det bare en sti fra utgangsdøra og innkjørselen som er måket. Resten av hagen er fylt med snø, men jeg har egentlig veldig lyst til å lage meg en liten kvadrat midt i hagen, finne frem en stol og sette meg der med en kopp te. Jeg fant også ut av jeg ville male, så det gikk foran måkingen ettersom jeg måkte i går også. Armene mine er ikke vant til å måke, så jeg kjente det i morges. Ettersom det er søndag, har jeg naturligvis ryddet rommet. Støvsugeren er blitt brukt flittig, og jeg forsøkte faktisk å støvsuge taklampa. Sengesettet på senga er nyvasket, og jeg gleder meg til å legge meg under dyna helt nydusjet. Jeg har skrevet mine ukelige mål, og de har vært ganske mye mer utfyllende enn forrige uke. Det er litt vanskelig å skrive mål slik, å opprettholde at det faktisk er handling som skal bidra til at jeg ikke presser meg for mye og setter pris på egeninnsats. Enkelte søndager føles det mest ut som en plikt. Men jeg håper jeg holder ut, og i første omgang kunne jeg tenkt meg å gjennomføre et år, og forhåpentligvis fortsette deretter. Søndager har jeg etablert som pausedager, men jeg må innrømme at jeg fikk litt lyst til å lese i dag i håp om å bli ferdig med den bestemte pensumboka. I går ble jeg sittende og lese til midnatt. I går var det riktignok sammendragene jeg leste ordentlig og skrev notater til, og deretter skummet jeg gjennom kapitlene. Jeg får litt sånn angst for at jeg går glipp av masse nyttig informasjon på denne måten, men samtidig så har jeg lest omtrent alt det jeg leser nå, bare i en annen pensumbok. Så det er en form for repetisjon, og da synes jeg egentlig at det er greit å skumme litt igjennom alt som er ganske klart for meg. Det spørs jo da, om jeg sitter under eksamen og funderer over hvilke alternativ som er riktige. Det kommer jeg mest sannsynligvis til å gjøre uansett, tenker jeg. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å trene i kveld, men hodet føles litt sånn sårbart for mye bevegelse akkurat nå. Så det kan hende jeg kler på meg og begynner å måke meg den kvadraten i hagen i stedet-- bare for å gjøre noe som er litt fysisk krevende. Kanskje, kanskje ikke. Det har ikke akkurat vært uken for fysisk aktivitet for å si det sånn. 

Just lie to me and ruin these memories, 'cause I've gotta forget somehow. So I'm begging you, burn us to the ground

Yesterday I left the lectures a bit early, simply because I was so tired I wasn't actually paying attention. There's got to be a level of value when it comes to attending lectures, and when that value disappears, you're essentially just wasting time sitting in a classroom surrounded by people. Ever since starting school, I have been very good at trying my best to pay attention, and arresting myself whenever my attention starts to stray. However, that usually starts becoming a hard job whenever my level of tiredness is higher. So I left school a bit earlier, went and finally did my grocery shopping. I bought three packets of gum at another store, and the guy at the till asks me if I'd like a membership. A lot of stores offers memberships nowadays, in hopes to sell more by advertising straight to your mail or messages on the phone. It's quite clever, but for consumers it can become highly irritating, which I find it nowadays. I asked him whether he thinks I'll save any money on a membership when I only buy gum at this certain store. And he goes a bit quiet for awhile, before he admits that "no, you're probably not. Although I really shouldn't tell you that". It made me smile, and I said: "I appreciate your honesty," in which he replied: "my boss probably doesn't appreciate it". It made me laugh, and also appreciate that people can be pretty decent. I wouldn't have a problem with gaining membership and getting discounts at a store which I frequent a lot. For example; I spend a lot of money on skincare, and I do have a membership at the store where I buy most of the skincare. Because of that I enjoy using discounts that saves me money. When I opened my packages on Thursday was it-- I'd gotten a travel sized version of Origins Drink up Intensive Overnight mask. Despite using products from the brand for years, I hadn't yet tried the mask, which is one of their most popular product. I think the thought of sleeping with a mask on was holding me back, but as I got a tester, I decided to try it yesterday. After getting home from my grocery shop, I felt pretty ready to go to bed. But you know, can't go to bed at 4 pm. I held out to 8 pm, before I decided to start getting ready for bed. So I put on a rose clay mask, which felt divine. And then I tried on the overnight mask. I do use masks on the regular whenever I shower, but they're so ingrained into my routine, it doesn't feel much like pampering. Although people who knows how long I spend on showering often asks me why I spend so much time on the task, will definitely claim it's a lot of pampering. It's not like I can deny it, because I use a face mask to scrub my face before getting into the shower, and then with washing my hair twice, and scrubbing my whole body, and then using a moisturising face mask after my shower, and then putting on body butter or lotion on my body, and putting on my skin care-- it takes hella long time. But it's all part of a routine I've done for years, so a shower entails something entirely different to me, than it does to others. So taking time to use face masks outside of my shower routine, feels very indulgent and luxurious. It felt perfect to end my evening with that yesterday. I'm not sure yet of my opinion of the overnight mask, but I'll continue using it. I woke up rather early on this Saturday morning, because of my early evening yesterday. Stayed in bed for two glorious hours before I decided to actually start my day. It's one of those things that I don't get to enjoy on the weekdays with school, but I gladly indulge in whenever I can. I'm spending my Saturday doing a wash of laundry, and then I need to read two chapters of curriculum by the end of the day. And eat some chocolate of course. 

Lock me out for good because I know that I'm not strong enough to stop myself from feeling things for you

Siste alarmen min gikk 6.10 i morges, og jeg ble sittende i sengen littegrann, tenkte "skal jeg gidde å dra på skolen?". Det var utrolig fristende å la være, men det var en sånn gruppeoppgave som skulle gjennomføres i dag (ikke obligatorisk da), så jeg måtte egentlig i og med at jeg er i en gruppe. Jeg klarer liksom ikke å legge meg før nærmere midnatt, og seks timer søvn per natt blir litt lite i lengden. Heldigvis er det straks helg nå. Jeg hadde om etikk i dag, og vanligvis kan det bli litt kjedelig-- spesielt fordi jeg har hatt ganske mye om det i de siste emnene. Men noen ganger så får du forelesere som er veldig flinke. Damen hadde måte på å få alt til å høres viktig ut. Hun hadde veldig gode taleegenskaper, også var selvfølgelig innholdet presentert litt annerledes enn det vi allerede har hatt. Skoledagen gikk egentlig ganske raskt, og plutselig spurtet jeg og Carmila for å nå toget. I det siste har vi havnet på stille-vogna, og det er nesten så du ikke merker hvor stille det faktisk blir, inntil du går ut igjen, og folk lager lyder. Det er fortsatt sinnsykt mye snø, men jeg synes det er utrolig artig. Med unntak av at det ikke har vært måket på gangveiene, og at jeg derfor ikke har orket å dra på butikken. Men jeg har veldig lyst til å bare falle bakover i snøen. "I vinterdress da. Så man ikke blir våt," kommenterte Carmila. All snøen gir meg veldig assosiasjoner til barndommen; bakhagen til barndomsvenninna, lage snøhuler ved bilveiene der måkebilene hadde samlet all snøen, snølandsbyen på barneskolen. Det føles veldig koselig, og akkurat nå har jeg lite imot snøen. Når det er sagt stod jeg ute ved midnatt og dytta bilen mens pappa forsøkte å gasse på. Han hadde nemlig satt fast bilen, og jeg oppdaget det da jeg så han måke utenfor. Akkurat dèt var ikke uvanlig, men jeg så at bilen stod litt ute i veien, og da tenkte jeg at det var noe gærnt. For noen timer tilbake trodde jeg at det hadde skjedd en kollisjon utenfor, men det var visst bare en som hadde kjørt seg fast, også kom det en annen bil (antar at det var noen venner) og dro/kjørte den andre bilen ut på veien igjen. Ja, så det er alltids positive og negative sider ved alt. Postmannen kom bærende med pakker i dag, og vanligvis må han legge igjen sånn hentelapper, men vi fikk blikkontakt i dag, og han signaliserte at han ville levere pakkene rett til meg. Det var veldig hyggelig, for da slapp jeg å gå til posten for å hente pakkene. Det var en haug med hudprodukter. Ikke noe spennende, heller produkter som jeg bruker fast, og som jeg i blant kjøper i bolk. Jeg har endelig sett ferdig femte sesong av Elementary. Skjønte at jeg ikke fikk til å lese pensum ordentlig før jeg var ferdig med tv-serien, så akkurat nå er jeg ganske glad for at jeg er ferdig fordi jeg har verken lest (eller, jo, det gjorde jeg på mandag og tirsdag) eller trent hittil denne uken. De gode nyhetene er at jeg har kommet meg tilbake i musikk-verdenen. Og da mener jeg å høre på musikk, ikke å høre på det nye og populære-- annet enn My My My! av Troye Sivan da. Ellers går det litt i sånn pop soul med Rhys Lewis, eller 70-tallsmusikk med Unchained Melody av Righteous Brothers. Også er det Sigrid sitt cover av Ellie Goulding's Anything Could Happen som jeg synes er veldig fint. Kombinasjonen av alle disse sangene er kanskje noe merkelig, men det er det som står på spillelisten min for tiden. Dessuten har Marble konstantert at forskning sier at de som liker gin har psykopatiske trekk (har ikke lest forskningen selv). Og at jeg har det, kan jeg ikke benekte for. Nå er det straks midnatt, og jeg sitter fortsatt her. Det er ikke rart jeg ikke får sove lenge nok når jeg ikke tilrettelegger for mer søvn, hæ? Nei, nå skal jeg gå og legge meg. 

You pick me apart, then build me up like I depend on you. But I throw myself from heights that used to scare me. Guess you're surprised I'm the puzzle you can't figure out

Mens jeg gjorde meg klar, stod det en kar og ventet på bussen. Aner ikke hvor lenge han hadde stått der før jeg så ham, men det ble ganske klart for meg at det ville bli forsinkelser. Det varslet reise-appen om også. Jeg gikk likevel ut i håp om at bussen ikke ville ta altfor lang tid. Da stod det ei kvinne der, som antakeligvis hadde stått der rundt tjue minutter. Jeg sier at jeg "gikk", men i realiteten var det mer "hopping" i snøen. Pappa måkte sent på kvelden i går. I dag nådde snøen meg til kneet, og ved inngangspartiet til tomta, så rakk den nærmere låret. Det blir sånn ekstremt høy kant når måkebilene kjører forbi. Heldigvis hadde jeg lange støvler på, så det gikk greit. Det som ikke gikk greit var ventingen på bussen mens det snødde, og vinden blåste snøen i alle retninger. Jeg ble stående i over en time for å vente på bussen, og innen da hadde vi blitt en lang rekke mennesker som ventet. Innså at jeg ikke ville rekke skolen til planlagt tid, føttene var blitt veldig kalde, og nesa begynte å renne. Så, jeg bevegde meg ut av linja mens resterende i linja så på meg gå noe ustø på veien hvor det ikke hadde vært måkt på flere timer. Jeg gikk rett og slett hjem, sendte melding til Carmila som også stod og ventet på bussen. Vi ringtes og diskuterte en gruppeoppgave som vi skulle ha jobbet med i dag. Heldigvis var vi på lik linje. Så i stedet for forelesninger i dag også, har jeg lest pensum. Det har faktisk gått ganske fint, for pensumboka var ikke like avansert i engelsk som jeg hadde tenkt. Du vet hvordan enkelte fagbøker på engelsk virker helt fremmed på grunn av annen diskurs. Jeg har alternert mellom å lese, spille spill (fordi jeg ikke klarer å slutte nå, inntil jeg bestemmer meg for å slette appen), og se på Elementary. Ja, også har jeg sett på hvordan folk har håndtert snøen utenfor. Måkebilen kjørte forbi for en time siden, og da lagde den ganske høy kant inn mot en mindre vei som jeg har utsikt til. Satt liksom og ventet på å se om det var noen biler som ville prøve seg på å kjøre inn der, men to biler stoppet foran, og alle i bilene gikk ut for å forsøke å dytte snøen bort med bena sine. Det var veldig underholdende for meg, som satt her inne i varmen. Det skal sies at jeg syntes det var litt underholdende i dag tidlig også, mens jeg var dekket i snø. Så liksom for meg å lage snøhuler, slik jeg gjorde i barndommen. Dette er første gang på mange år vi har hatt såpass mye snø (som jeg kan huske i hvertfall), og det er jo faktisk artig med snø også. Når det er sagt fikk jeg litt panikk av å tenke på å være på reisefot i dag. Pappa har vært ute og måkt igjen nå, og nå er kantene ved utkjørselen nesten like høy som han. I utgangspunktet bør jeg begynne å tenke på en treningsøkt nå. Tidsperspektivet er perfekt, men jeg kjenner at i dag gidder jeg ikke. Og det er greit. Det har ikke vært planen å komme meg tilbake i rutinen sånn at jeg skal gjøre x antall økter i løpet av uka, men heller at jeg skal prøve å gjøre så mye jeg gidder inntil det skjer. Så i stedet for trening, tror jeg at jeg skal fortsette å se på Elementary. 

I taste, the pleasure on your lips. You make planets start to spin

Det er mandag igjen, valgte å forlenge sovetiden og skippe dagens forelesninger. Følte ikke at dagens agenda var viktig nok til at jeg måtte dra på forelesningene. Jeg er en av de som omtrent alltids er på forelesninger, og en av grunnene til det er at jeg føler jeg er nødt. Det er nesten en lettelse når forelesninger er obligatoriske, for da har jeg ikke valget. Sannsynligvis ligger det en sammenheng til "flink pike" syndromet. Men jeg vet jeg unødig har vært på mange forelesninger akkurat på grunn av dette. Heldigvis synes jeg at 80% av forelesningene på dette studiet faktisk har nytteverdi. Det har i hvertfall vært slik hittil. Uansett er jeg merkelig nok fornøyd med dagens avgjørelse, spesielt når jeg ser været utenfor. Dessverre har jeg mistet atter en medstudent som jeg vanligvis pleier å jobbe med, men det var nesten litt forventet. Carmila som gjenstår blir antakeligvis, i likhet med meg. Det største sjokket hadde vært om det var hun som sluttet. Skrudde på pc'n, klikket meg inn på Youtube for å se på Olly fra Years & Years danse iført over 80 000 swarovski-krystaller. Jeg har sett på denne videoen ganske mange ganger, og den får meg alltids til å føle meg litt sånn empowered. Å se på videoen føltes ut som den offisielle starten for min mandag, for nå er humøret ganske bra. Gårsdagens treningsøkt var veldig bra, og svetten rant. Det gir naturligvis en god følelse på grunn av endorfinene som utløses, men det gir også god følelse fordi jeg har hatt så dårlig motivasjon før jul, slik at trening nesten var ikke-eksisterende. Så det å komme meg tilbake i et treningsregime, er godt for sjelen min. Resten av dagen skal brukes til å lese forskningsartikkel og pensum. Skal endelig starte å lese den hersens store engelske fagboken. 

I've got scars, even though they can't always be seen

Jeg har ikke krysset èn ting av "to do" listen min for denne uka. Har ikke startet på den ene pensumboka som jeg hadde planlagt. På fredag, etter skolen lastet jeg ned en hel haug med spill på mobilen i stedet for å lese. Og jeg mistet en haug med timer til spill de siste døgnene. I går satt jeg oppe til halv to og spilte i stua. Så opp fra mobilen på klokka, og da innså jeg hvor lenge jeg hadde sittet der. Det er ganske skummelt hvordan tidsperspektivet evaporerer når man spiller spill. Med andre ord har det kanskje ikke vært min beste uke, og det er jo skuffende. Men livet er fullt av skuffelser, og det gir jo mer motivasjon til forbedring. Jeg, min belieber friend og Marble bestemte oss for å møtes på Sudöst i går. Hovedsakelig for å spise dessert, som jeg har lengtet etter i måneder. Til min store skuffelse ble vi plassert nede, og vi var #bitre. Men jeg fikk god vin, den fantastiske desserten, og godt selskap med jentene. Da tiden var utgått for vår bordbestilling, gikk vi videre for å finne "et koselig sted". Det tok oss lenger tid enn forventet, og min belieber friend kommenterte at det var det lengste hun hadde gått på lenge. Vi endte opp på Internasjonalen, hvor vi fant oss kongeplassen opphøyd på en scene. Synes det er hakket litt pretensiøst sted, slik som de nekter å servere enkelte ting. Men akkurat i går, der og da, så var det veldig bra. Vi fikk sitte og stirre på folk utenfor, mens jeg og Marble sippet på øl. Samtalene omhandlet blant annet Farmen, el-biler og hvor lenge vi faktisk har kjent hverandre. Sistnevnte blir seks år til høsten (tja, jeg og Marble har kjent hverandre i et tiår straks), men det er morsomt at vi stadig oppdager nye ting ved hverandre uansett. Marble og jeg dro for å ta toget hjem, og på sentralstasjonen kjøpte jeg meg en pakke knekkebrød siden jeg ikke fant noe grovt brød. Du skulle sett blikkene jeg fikk, der jeg gikk halv tolv på en lørdagskveld med en pakke knekkebrød under den ene armen. Jeg var hjemme ved midnatt, og etter å ha spist yoghurt til kvelds, så ble jeg sittende og spille som nevnt. Sovnet ikke før sent grunnet spillingen, men også fordi at jeg aldri klarte å stoppe å hoste. Det er verst på morgenen når jeg bruker en halvtime på å harke opp slim, og på kvelden når jeg prøver å pusse tenna mens jeg hoster. Åh vel, tror jeg begynner å nærme meg slutten av forkjølelsen, så det er fint. Dagen har selvfølgelig gått til rydding, og det er som vanlig veldig tilfredsstillende å se et fravær av støv. Jeg skal prøve meg på en treningsøkt i kveld, selv om jeg ikke helt kjenner motivasjonen. I morgen er starten på atter en uke med forelesninger. Må innrømme at jeg synes helgen har vært altfor kort! 

tell me there are things that you regret

Det går bedre med skole. Regresjonsanalyse gir noe mening, men fullstendig mening kan jeg ikke forvente uten å ha hatt forelesninger om det og en gjennomgåing av hvordan det utføres. Så nå har jeg har lest ferdig kapittelet og selv om jeg ikke har forstått alt, er det greit. PMS er fortsatt veldig framtredende, dog irritasjonen går mest i at trafikken er som en mekanisk ileus (når hjernen velger dette for å sammenligne, så vet man at hjernen min er et merkelig sted) nå som snøen har dalt ned i mange timer. Bussen var en halvtime forsinket, togene var forsinkede, og hvor enn jeg har gått i dag, har jeg gått som en ustø bambi i det tjukke laget med snø som ikke blir måket bort. PMS for meg inkluderer utålmodighet, hvilket sparker i gang irritasjonen, og deretter intenst sinne. Men ja, heldigvis er det ikke rettet mot skole for tiden, for jeg storkoser meg. Vi styrer på med et dataprogram for tiden, og hjernen min plukker opp alt som skal gjøres der. "Det er jo logisk," er min mest brukte fase for tiden. Det skal sies at forståelsen for hva jeg gjør er ganske fraværende, og det er jo meget dumt når det er det viktigste. Jeg er likevel optimistisk, fordi jeg brukte noe tid på å forklare hva jeg gjorde til medstudenter i dag, hvilket fører til at jeg lærer mer selv. Forklarte eksempelvis en greie, der jeg opplevde et aha mens jeg forklarte etter at jeg så at medstudenten endelig forstod det. Jeg skal forsøke å lese litt pensum nå, før jeg forhåpentligvis får til en treningsøkt. Deretter må jeg bevege meg ut i snøen og måke litt. Det blir gledelig med helg i morgen, selv om uken med skole har vært overraskende artig, og gått utrolig fort. På morgenen står jeg og harker opp det jeg orker av slim, inntil jeg kjenner at jeg nesten må spy. Gjør dette for at jeg skal ha stemme, og ikke gå rundt helt tett. Om jeg kunne sluppet det, hadde det vært fint. Men skolefri betyr ikke at slim slutter å eksistere. 

sier vi samme tinga helt til vi begge er vant til det, blir det til slutt noe sant i det

Jeg skippet forelesninger i dag for å ta en te-overdose i håp om å unngå å ha en lang hoste. Jeg så liksom for meg to intense uker med forelesninger hver dag (med unntak i helgen), og deretter uker med gruppearbeid. Og selvfølgelig lesingen som skal gjøres etter skoledagen. Og jeg bare vet at hvis jeg presser på, så kommer ikke den hosten til å gå vekk på en lang stund. Jeg har i stedet brukt noe av dagen på å lese et halvt kapittel om regresjonsanalyse. Mye av det virker uforståelig akkurat nå. Vi har hatt èn forelesning om det i forrige emne, og da hadde vi en foreleser som forsøkte å være pedagogisk, men ikke var det. Forhåpentligvis forstår jeg det bedre når vi har gått igjennom det. Det meste blir mer forståelig så fort jeg får et regnestykke. Problemet er hvis jeg skal prøve å huske på alle formlene som står i pensum. Tror jeg blir nødt til å lage en liten regelbok. Alt som er uforståelig er også frustrerende, og det blir ikke bedre når du i tillegg har PMS. Jeg har en kvise som venter på å gjøre en framtreden, brukte så lang tid på lese at jeg ikke fikk tid til trening, håret mitt har blitt så langt-- og jeg vil helst ha det kortere. Alt dette har vært med på å irritere meg i dag. Regner med at morgendagen blir bedre. Da skal jeg på skolen. (Nå ser jeg for meg reisingen i rush-tiden, og alle menneskene. Åh kjære vene).

oh, it's so cold here 'cause I left my heart to be with you

Jeg elsker når det er solnedgang og himmelen males i vakre farger. Gikk hjem i takt med solnedgangen, slik at det omtrent ble mørkt ute i det jeg gikk inn inngangsdøren. Vi avsluttet litt tidligere i dag, både fordi vi var trøtte og fordi foreleseren er syk. Ikke syk nok til å være borte, men syk nok til å rote med tall. Og det var litt utfordrende når dagens agenda bestod av kvantitativ metode, og derav tall. Det skal sies at det er en del av oss som har vært syke/er syke/er på vei til å bli syke. Jeg er sistnevnte, for jeg kjente at halsen var sår på fredag. Og i dag hostet jeg opp ekkelt slim. Også kjennes det ut som om jeg har hostet i ukesvis når jeg hoster-- altså den ubehagelige følelsen i ryggen og brystkassa. Forhåpentligvis er det forbigående, men jeg blir ikke overrasket om jeg har blitt smitta av pasienter. Uansett, vi startet skoledagen med regneoppgaver, og det var faktisk veldig forståelig, nesten i større grad enn selve teorien. Jeg har nærmest bestemt meg for at dette faget vil bli det vanskeligste faget mitt, fordi jeg ikke anvender det særlig. Når det er sagt, så tror jeg at jeg forstår utførelsen av kvantitativ metode mer enn kvalitativ metode. Me får sjå. I utgangspunktet tenkte jeg å starte å lese pensum i dag, men det er noe av det siste jeg ønsker å gjøre akkurat nå. Må riktignok lese en forskningsartikkel i forkant av morgendagen, så det er kanskje nok lesing for meg i dag. Jeg håper jo at jeg kommer meg i gang med lesingen, men det er et kapittel i den ene pensumboka som jeg vegrer meg litt for av forskjellige grunner, og det er helst den pensumboka jeg bør starte med. Forhåpentligvis får jeg lagt meg tidligere i dag, og ikke minst ha en god natts søvn. Jeg la meg nærmere midnatt i går, etter å ha sett en video av en sjøhest føde rundt 1500 sjøhest-babyer. Det var ganske sjokkerende, og jeg begynte å lure på hvorfor jeg ikke hører mer om sjøhester dersom det fødes såpass mange. Men så leste jeg en artikkel som sa at prosentandelen som faktisk overlever er under 1%. Dette skyldes at de stortsett overlates til seg selv og må sørge for egen overlevelse. Ja, så når jeg nekter å legge meg, men vet jeg er nødt til å legge meg, ligger jeg og lærer unødvendige fakta. Jeg bidrar til å gjøre meg enda litt mer rar. 

the rain is fallin' on my window pane, but we are hidin' in a safer place

Before Christmas I stumbled upon a jacket whilst doing my Christmas shopping. It was love at first sight, but as I had decided to not buy more jackets for the year, I didn't even try it on. Pretty sure I told my belieber friend about it, calling it a fleece jacket rather than a teddy jacket. If anything, I am a sucker for comfort. For the past few years I've been trying to buy clothing in which looks appropriate for donning outside in the world, but are hella comfy. It's not easy-- for the moment I am looking for a skirt that'll tick my boxes of looking great, but at the same time doesn't compromise in comfort. Have to say that I broke my own promise of not buying another jacket before the new year, but I'm not mad about it. It feels well-made, it's really warm and isolating, and it's my favourite colour. Sleep hasn't been very easy this past week, and trying to fall asleep earlier has somehow made me wake up in the middle of the night, bright awake until I tire enough to fall asleep again. I had an alarm this morning, but by then I had barely fallen asleep again after being awake, so I just turned it off and woke up at noon. At least last nights shift was mostly calm. That being said, I still went overtime, which was quite annoying. It was my one goal to leave work on time. I've been cleaning today, and I'm supposed to prepare a few things before the new week starts, and school is on again. However, I think I'm going to prioritise exercise, as I could do with waking up a bit more. Also, I think I've started falling in love with exercise again. And I know that I need to take advantage of that. 

I could not fathom that I would ever be without your love

Når du begynner å savne noen før de er borte, da lever du i fremtiden. Det var trist på morgenen i dag, da søsteren var dratt, for det signaliserte en ordentlig slutt på juletiden. Jeg skrudde på alarm, men sovnet i to timer igjen, og plutselig var det mye senere enn jeg hadde tenkt. Spiste lunsj i stedet for frokost, og dro på meg klær deretter. Gikk ut i kulden for å vente på bussen som tok meg til skolen. Kjente at jeg ikke gledet meg til å ta offentlig transport hjem i rushtiden etter forelesninger. Jeg leverte èn bok, og lånte èn bok. Det er den første engelske boka jeg kommer til å lese som har stått på pensum under dette studiet. Skal antakeligvis starte på den fra neste uke, så det blir spennende å se hvordan vi kommer overens. Etter omtrent ti minutter på skolen, så tok jeg bussen tilbake og stoppet på lokalbiblioteket, hvor jeg leverte alle bøkene jeg lånte før jul. Leste ingen av de, dog jeg startet på den første. Alle var interessante, men jeg var ikke nok interessert. Og jeg kan ikke både lese pensum, fan fiction og annen litteratur på samme tid, og forvente at jeg kommer ajour. Etter biblioteket, dro jeg på senteret og returnerte et par julegaver som jeg ikke hadde bruk for, og bare ville ha sittet i skapet i evigheter. Så nå har jeg tilgodelapper som jeg antakeligvis kommer til å glemme. Kjøpte med meg et par bursdagskort hjem, fordi jeg gikk forbi en stand med kort som var min type stil. Og fordi Marble antakeligvis skal feire bursdagen sin snart. Dro på matbutikken og nikket hei til ansatte. Jeg er der så ofte at man begynner å gjenkjenne folk. Stod i kjeks-avdelingen en stund og stirret på sjokoladekjeks og donuts, men gikk omsider videre for å kjøpe det jeg faktisk var ute etter. Jeg var hjemme halv seks, la fra meg alt jeg hadde kjøpt, og tok på meg treningstøy. I det siste har jeg ikke hatt fokusområder når jeg trener, men heller gjort høyintensitet-trening som inkluderer hele kroppen i håp om å ikke utvikle hjerte og kar -sykdommer etter alle donutsene jeg har spist i julen. Jeg sier det, også sitter det fortsatt masse kake nede i stua og venter på å bli spist opp. Åh vel. 

Times Square can't shine as bright as you, I swear it's true

I dag ble juletreet omsider tatt ned, og det gikk èn julekule i bakken. I romjula flyttet pappa på treet, og jeg stod og stirret nervøst for at han skulle knuse noe av julepynten. Så jeg stod der og kommenterte, også sier han etterpå: "åja, er de av glass? Trodde det var plastikk jeg". Tror at de fleste familiemedlemmene har innsett at de ikke skal røre noe julepynt med mindre de vil at jeg skal bli sint. Omtrent alle spor av juletiden er blitt bortgjemt i kjelleren til neste år, inkludert røde putetrekk. Kjenner at det var deilig å få tilbake litt mer nøytrale farger i huset. Jeg har også brukt en del timer på vasking mens jeg hørte på klassiske kjærlighetssanger fra 00-tallet. Jeg hadde nesten glemt at Hey there Delilah eksisterte-- inntil den begynte å spille på høyttaleren, for da kom teksten ut av kjeften som om jeg har hørt på den konstant den siste uken. Siden det er Monchita's siste ordentlig dag her, så dro jeg frem julegaven fra Marble, som var ingredienser til brownies i et glass. Det var faktisk en perfekt gave fra henne. Den eneste bakingen jeg egentlig involverer meg i, er den som gjøres hos Marble, og hun har hørt meg klage over mine dårlige bake-skillz 1000 ganger. Hun har riktignok alltids sagt at hun har troa på meg, og at jeg bare trenger litt øving. Og det skal sies at det faktisk var veldig artig å bake i dag, selv om jeg egentlig ikke har smakt på produktet. Moren til ei barndomsvenninne pleide å bake brownies, og deretter fryse de ned. Barndomsvenninnen pleide å ta ut et par og tine de litt, før vi spiste de. Og det er de beste brownisene jeg kan huske å ha smakt. Jeg har en sånn merkelig greie, hvor jeg ofte foretrekker mat/bakst når de har stått litt. Altså ikke ferskt. Jeg har selvfølgelig lagt et par brownies i fryseren, og nå gleder jeg meg til å smake. Første vakt tilbake på jobb dette året var tøft. Det skyldtes at det var mye å gjøre samtidig som jeg måtte venne meg tilbake til rutiner, huske hvordan ting gjordes, og lære nye rutiner. Også gikk jeg med ansvarstelefonen også, og det er en jobb i seg selv også. Tok et kvarter pause klokken ni, også gikk jeg en halvtime overtid. Dagen etter så var det også mye å gjøre, men jeg slapp ansvarstelefonen. Samtidig hadde jeg blitt kjent med medisinene og pasientene, så jeg var mer forberedt. Dagvakten hadde mer kontroll enn forrige dagen, så vakta mi startet mer organisert i tillegg. Og selv om jeg heller ikke tok pause før klokken ni i går, og gikk en halvtime overtid igjen, så var det en mye bedre vakt. Neste vakt som venter på meg er på lørdag, og deretter så blir det nok ikke noe mer på en stund. Hadde i utgangspunktet lyst å dra på kjøpesenteret og matbutikken i dag, men det tok meg så lang tid å rydde og vaske, at jeg ikke orket tanken på å dra ut. Forhåpentligvis klarer jeg å gjøre alt jeg ønsker å gjøre i morgen, etter Monchita reiser. Akkurat dèt blir trist, nå som jeg nesten har vennet meg til hennes tilstedeværelse i dette huset igjen. 

just trying to get home, but you were the only safehaven that I've known

Etter et par knips, senket jeg kameraet, og stirret i stedet. Det gikk opp for meg akkurat hvor fantastisk fint fyrverkeri ser ut. Litt som magi, kanskje - men i det reelle liv. Nyttårsaften ble for første gang tilbrakt uten Marble på mange år. Lumba og pappa stod for maten, og i et øyeblikk lo jeg litt av at det var mennene i huset som lager mat. Jeg så faktisk ferdig Broadchurch for det var mindre episoder enn jeg først trodde det skulle være, og fordi jeg ikke klarte å slutte å se på. Synes det er en veldig bra tv-serie, og den får 9/10 fra meg. Den tar opp viktige dagsaktuelle temaer, det er fantastisk skuespill (fra hovedkarakterer i hvertfall) og det er spennende plot. I tillegg synes jeg at det er en bra serie fordi den har utfordret mitt verdenssyn på flere aspekter. Og akkurat dèt tror jeg er viktig å søke etter. Vi spilte årets siste runde med brettspill, og jeg var så nærme å vinne. Smakte på champagnen, og det første jeg sa var: "eh, not for me". På en måte er det merkelig at det er 2018, men på en annen måte ble jeg aldri helt vant til 2017. Det er ganske typisk at jeg ikke venner meg til det før i år, og feilaktig skriver 2017 i stedet for 2018. I morgen venter det jobb på meg, og jeg er litt sånn "åh nei, det vil jeg ikke". På den andre siden tenker jeg "du er en fattig student, du trenger pengene". Og slik går det frem og tilbake i hodet mitt. I en litt sånn klisje-aktig stil, så tror jeg at jeg skal starte første dagen i dette året med en treningsøkt. Håper nemlig på å komme tilbake i rutine, og hvertfall en akseptabel døgnrytme. Neste uke er oppstart av skole, og da blir det fulle dager med forelesning og lesing. Ikke minst jobbing med flere arbeidskrav, som jeg innså innebærer gruppeoppgave igjen. Jeg er ganske sikker på at jeg sa til en medstudent at forrige arbeidskrav var den eneste gruppeoppgaven på studiet. Crap.