"Det hadde ikke overrasket meg om det var jeg som havna her om noen år," sa jeg i respons om hvordan psykiatripraksis hadde påvirket mitt syn på psykiatri. Vi lever i et samfunn som krever ufattelig mye av oss som mennesker.
Allie sa faktisk til meg i dag at
vi blir regnet som generasjonen som fikk alt i fanget. Og med det fikk vi uttallige muligheter. Og da sier de andre generasjonene, våre foreldre og besteforeldre: "vær takknemlig, du har vært heldig". Ja, vi har vært heldig, men så sitter vi igjen med så mange muligheter, at de sikkert kunne ha fylt en hel telefonkatalog. Og samfunnet sier jo at vi skal utdanne oss. Vi skal bli suksessfulle, og vi skal reise. Vi skal bli mammer og pappaer, men samtidig skal vi være i jobb og være suksessfull på den fronten. Vi skal være flinke foreldre, barn, søsken, studenter, ansatte, etcetera. Jeg har undret meg over dette, for jeg er jo en pliktoppfyllende pike. Jeg har lært å følge normene, jeg ønsker å oppfylle de kravene og forventningene som stilles til meg av samfunnet. Men sannheten er at samfunnets krav er våre egne krav-- det er vi som har bestemt de. Og det innebærer jo at du og jeg, vi kan stoppe opp og si "hei, jeg vil ikke gjøre det jeg". Så når du føler at samfunnet sier at du skal være ditt og datt, men du ønsker noe annet-- ja, da får du gjøre det du ønsker. Vi er ikke alle sammen et A4 ark. Læreren min og veilederen min skrattlo da jeg innrømte at jeg kunne tenkt meg at jeg har en fremtid i psykiatrien som pasient. Gode refleksjoner sa de, en liten stund etterpå da de fikk tilbake pusten. Også sa læreren min: "men da må du også tenke på hva det er som gjør at du
ikke er pasient i psykiatrien nå". Kanskje det er nettopp dette, mine refleksjoner over livet. Betydningen av bevisstgjøring er ikke tull.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar