Nyttår 2012. Ja, tro det eller ei, men nå blir det norsk. For engangsskyld vet jeg ikke hvordan jeg skal formulere meg på engelsk. Det er vanskelig å si noe om 2012, for jeg sier nesten det samme hvert år, men jeg tror virkelig at 2012 har vært det beste i mitt liv. Jeg er nesten bombesikker. Jeg sier ikke at jeg er bombesikker. For som Justin Bieber sier at vi aldri skal si aldri, så bør du også unngå å si alltid. For alt er så usikkert. Uansett, om jeg skal oppsummere 2012 i et par punkter, må det bli – klump, russ, reise og One Direction.
I midten av februar fant jeg en klump i brystet. Det var en veldig merkelig opplevelse, for hittil i mitt liv, hadde jeg opplevd svært lite sykdom med unntak av da jeg var baby. Men min første tanke var ikke åh, jeg skal dø. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg følte meg uredd? Kanskje jeg ikke ville innse at jeg hadde en klump i brystet og det faktum at det kunne være noe alvorlig. Kanskje jeg burde hatt et nervøst sammenbrudd og tenkt at nei, dette er kreft – og jeg skal dø. Men det er på en måte det som skjedde.
Enhver gang jeg er syk så tenker jeg lite på det, og bare lar det gå. Liker ikke å dra til legen om jeg ikke er på dødsleiet eller ufattelig lei. Så jeg går rundt med hoste og forkjølelse så lenge som mulig før jeg selv innser at jeg kanskje burde oppsøke en lege. Så da jeg oppdaget klumpen, tenkte jeg at jeg kanskje bare skulle vente og se. Og det gikk jo fint – til jeg ikke fikk sove en kveld og faktisk tenkte oi, dette kan faktisk være alvorlig. Hjertet slo plutselig raskere, og panna ble svettere. Panikk, tror jeg de kaller det. Så da bestemte jeg meg for å bestille time der og da, for det var eneste måten jeg fant ro og kunne sove.
Det vanskeligste med all type sykdom (i min mening) er ventingen. Du venter på time, du venter på legekontoret, du venter på svar. Ja, du venter. Og i mellomtiden så blir de rundt deg bekymret, og de spør og spør. Og du kan ikke svare, for du vet jo ikke ennå.
Jeg var heldig og fant ut at klumpen var ufarlig, og mine nærmeste kunne puste ut. Jeg kunne puste ut da jeg fikk klumpen ut av brystet, og erfaringen på operasjonsbordet i en operasjonssal er faktisk et av høydepunktene i mitt liv. Det høres nok svært bisart ut, og ja, det er jo det. Men det var interessant, og faktisk morsomt å konversere med legen og sykepleierne og alle som var involvert i min operasjon. Klart har det jo noe med at jeg studerer til å bli sykepleier. Kanskje jeg ville vært mer bekymret om jeg ikke hadde valgt dette studiet. Kanskje.
Uansett, jeg hadde den klumpen i brystet fra februar til september, så ja, mye venting. Men jeg er takknemlig for klumpen, for den gav meg nye perspektiv i livet. Ikke minst gjorde den meg takknemlig for ting som vi ofte overser i hverdagen. Kanskje den har en del i at jeg er optimistisk også.
En dag satt jeg og et par venninner og pratet ut om noen av våre dypeste hemmeligheter. På et offentlig sted hvor andre kunne høre oss. Skjønner ikke helt hvorfor vi gjorde det, og hvorfor vi plutselig bare begynte å prate om slike ting. Men i likhet med klumpen så førte det til at jeg ble mer takknemlig. Takknemlig for mitt eget liv, men også for mine venner. Jeg tror jeg har vært heldig i den kategorien. Jeg må ha vært en god person i mitt forrige liv for å få slike gode venner. Og tingen er at jeg kunne ha skrevet sider om vennene mine. Men dette er et nyttårsinnlegg.
2012 var mitt siste år på videregående skole også. Og det medførte russetiden. Noen ganger sitter jeg på rommet mitt og ser russebuksen og kjolen jeg brukte på russeballet på skapdøren min (lever i evig fornektelse og nekter å gjemme de bort), og jeg minnes de dager vi sprang rundt og kastet russekort til barn i russebuksene våre. Det å være russ fører til noe annet. Noe annet enn hva vi opplæres til i vårt liv her i Norge.
Vi hører jo stadig at utdanning er greia. Alle skal ha utdanning for å få seg jobb og tilslutt få seg hus og kone/mann og familie. Også er det jo alle mot alle. Det er jeg som skal få den utdanningen og den jobben og den mannen. Det er jeg. Jeg skal ikke være ansvarlig for å få en annen til å ta en utdanning og en jobb og en mann. Nei, her er det individualisme som gjelder.
Men. Ja – MEN i russetiden er det kollektivisme som gjelder. Da er alle i russebukser, og alle har et mål. Vi er en gruppe alle sammen. Vi hilser på hverandre som vi kjenner hverandre, og det er ikke lenger like farlig å starte en samtale med en annen fremmed, bare fordi vi går i russebukser. Det var i hvert fall det jeg opplevde. Særlig på Tryvann, for da var det bare vennlighet, smil og latter. En livsmulighet til å møte nye mennesker som du kanskje kunne blitt venn med også i fremtiden. Og tenk at man får mennesker til å åpne seg på den måten bare på grunn av russebukser. Synes nesten at vi må få noen samfunnsforskere på det fenomenet. For det er jo utrolig interessant.
Like fort som russetiden startet, sluttet den også. En full måned med kollektivisme før vi vendte tilbake til gamle klær og sosiale forskjeller og individualisme. Og alt jeg sitter igjen med er russebuksa, kjole fra russeball, russekort og minner. Og det gjør meg mer takknemlig. For minner er også erfaring, og erfaring det er livet. Og vel, livet, det er jo det vi driver med dag inn og ut, eller hva?
Mitt tredje punkt er reise. Årsaken til det er at jeg opplevde mer reiser på et år enn hele livet mitt (ok, ikke helt sant, men overdriving eller hyperbol er jo et must). Jeg elsker å reise. Uansett om det er via fly, båt eller bil. Eller tog og buss (må innrømme at hverdagsreisen inn til skole og hjem er litt mindre interessant, men er likevel takknemlig). I år reiste jeg til Paris, London, Trondheim, Bergen og Ålesund. Akkurat i den rekkefølgen.
Min venninnes 19 årsdagsgave fra hennes familie var en tur til Paris. Det var noe av det morsomste jeg har vært med på å planlegge, ikke minst nervepirrende. Og på et punkt så var jeg nesten sikker på at hun visste. Da jeg stod og pratet med vår gamle lærer som jeg ikke engang hadde det året, glemte jeg at hun stod rett bak der. Og jeg skulle spørre om hun kunne få fri den dagen. Det viste seg at nei, hun visste det tydeligvis ikke. Men skal innrømme at det også var mye jobb, og jeg brukte en lang tid på å finne transport og hotell og den typen ting.
Og wow, Paris. For et vakkert sted! Synd at jeg glemte kanskje det viktigste man bør ha med på en reise – ordbok. Jada, innså det da vi landa, at ja, bra at jeg har med kart og turistbok, men ordbok ville vært bra. Spesielt når man ikke prater fransk annet enn «oui, je m’apell». Flinke som vi var, så klarte vi å sovne den første kvelden, så vi mistet egentlig en rekke timer. Heldigvis våknet vi før det var for sent og tok turen til Eiffeltårnet. Det var et syn. Dagen etter ble brukt på Champs Elysees der vi shoppet lommebøkene tomme.
Må ikke glemme turen til flyplassen – ja, følte ut som om vi var med i en episode av et reiseprogram. For å si det sånn så skulle vi egentlig ikke ha rukket det flyet. Jadda, vi stod i bussen og ba for harde livet. Til og med da det var fem minutter til avgang, ja, håpet var der. Og det er vel kanskje derfor jeg hadde mareritt om å miste fly de neste månene etter hver gang jeg skulle ut på en ny reise. Men ja, er faktisk veldig takknemlig for å ha opplevd dette også. For nå har jeg lært min lekse om Paris og trafikk og forsinkelser. Også tror jeg at jeg aldri har vært gladere for å få komme på et fly. Ikke minst var hele opplevelsen av å løpe gjennom en flyplass sammen med en annen som også var sen (ja, her har vi kollektivismen og sånn igjen). Men ja, det er et minne som skal bevares kjært i mitt hode, og hjerte.
Så var det min bursdag da. Ja, min bursdagsgave var nemlig London. Mine to eldste søstre bestemte seg for å gi meg en reise, og jeg tenker at litt av årsaken til dette var klumpen. Så, igjen, har faktisk en del å takke klumpen for. Uansett, London, tror jeg elsker det. Det er ikke at London er bedre enn Paris, for de er to helt forskjellige steder. Om jeg skal dra for å se på arkitektur eller i det hele tatt på en ferie, så ville Paris vært førstevalget.
Men det er noe med London som føles hjemme. Kanskje det var været eller hvordan folk oppførte seg. Det var så likt Norge, med unntak av språket (men det er et språk jeg i det minste forstår og behersker i motsetning til fransk). Så hvis jeg skulle valgt mellom sted å bo, så ville det nok vært London. For det var gjenkjennelig. Men tingen er, at med reiser så skal jo ting være nytt. Ikke gjenkjennelig og hjemme? Uansett, jeg elsker London og skulle ønske jeg kunne flytte dit en vakker dag. Ah, morsomt, ser på Oceans Twelwe, og nå er de i London.
Tingen med London var at det ikke lenger var jeg som var den ansvarlige. Denne gangen var det storesøstrene mine. Og om det er en ting jeg vil tilbake til i Londons shoppinggater, er det Urban Outfitters. Bryr meg lite om Primark, Topshop og alt det andre. Men UO, den skulle jeg ønske vi hadde her i Norge også. For hvem elsker ikke klær, accessoirer, hus dekor, elektronikk og bøker i samme butikk? Ok, så vil jeg også tilbake til Nandos og Pierre. Bare fordi jeg er mat vrak og elsker å stappe i meg god mat, uavhengig hvilken årstid.
Trondheim, Bergen og Ålesund er jo i Norge. Men fortsatt, jeg regner det som reiser også. Jeg dro til Trondheim for å se den nye leiligheten til søsteren min og hjalp til med bygging av møbler. Tror det kanskje er fire år siden jeg sist var i Trondheim. Så det som stod øverst på agendaen, var å besøke Nidarosdomen. Og jeg innså da at jeg måtte skaffe meg noen venner som er like interesserte i arkitektur, fordi det er umulig å få min nåværende familie eller venner til å studere arkitektur. Det er liksom – er du ferdig snart eller? Det begynner å bli litt kaldt liksom.
Etter Trondheim var det avgårde til Bergen. Og det var ikke før da, at jeg innså at jeg hadde reist til et nytt sted hver måned siden juni. I Bergen besøkte jeg en venninne, og regnet. Ja, også stod vi og så på en kirke der også, og jeg fikk tatt noen bilder. Helst i svart og hvitt, fordi været var grått og deprimerende. Der fikk jeg oppleve et mangfold av ulike kulturer en kveld. Og fra Bergen fikk jeg en fin hoste som varte i år og dager. Ja, den typen som jeg ikke ville sjekke ut, fordi jeg regnet med at den skulle gå bort av seg selv.
Måneden etter dro jeg til Ålesund. Dreit i et par forelesninger og dro for å rekke bursdagsselskapet til nevøen min i stedet. For det er jo det som teller til syvende og sist, ikke sant? Familie og venner. Av alle stedene jeg har reist i år, så er det Ålesund som ligger nærmest hjertet. Det skyldes at det er mitt fødselssted og ikke minst oppvekststed. Men det er også naturen. Den overveldende naturen som møter deg i flyvinduet 10 minutter før du skal lande.
Mitt aller siste punkt var One Direction. Tenkte at de fortjente et punkt i 2012, året jeg ble besatt av dem. Wow, besatt er et mye sterkere ord enn «obsessed», så nå høres jeg i hvert fall ut som en forfølger. Selv om jeg ganske ofte klager over at One Direction har tatt over livet mitt, så må jeg innrømme at denne besettelsen har medført gode ting også. Jeg har blitt introdusert til fan fiction, som i disse dager er livet mitt. Og utrolige mennesker – for ja, One Direction er faktisk ufattelig normale mennesker som likevel blir idolisert til himmels. Og de er utrolige. For alle mennesker er utrolige. Og med mindre du er en directioner, så skjønner du vel ikke om jeg sier – ja, de er mennesker foruten Harry da og hans fire brystvorter. I likhet med andre besettelser så medførte One Direction til nye musikktips som jeg aldri ville gitt sjansen tidligere.
I midten av februar fant jeg en klump i brystet. Det var en veldig merkelig opplevelse, for hittil i mitt liv, hadde jeg opplevd svært lite sykdom med unntak av da jeg var baby. Men min første tanke var ikke åh, jeg skal dø. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg følte meg uredd? Kanskje jeg ikke ville innse at jeg hadde en klump i brystet og det faktum at det kunne være noe alvorlig. Kanskje jeg burde hatt et nervøst sammenbrudd og tenkt at nei, dette er kreft – og jeg skal dø. Men det er på en måte det som skjedde.
Enhver gang jeg er syk så tenker jeg lite på det, og bare lar det gå. Liker ikke å dra til legen om jeg ikke er på dødsleiet eller ufattelig lei. Så jeg går rundt med hoste og forkjølelse så lenge som mulig før jeg selv innser at jeg kanskje burde oppsøke en lege. Så da jeg oppdaget klumpen, tenkte jeg at jeg kanskje bare skulle vente og se. Og det gikk jo fint – til jeg ikke fikk sove en kveld og faktisk tenkte oi, dette kan faktisk være alvorlig. Hjertet slo plutselig raskere, og panna ble svettere. Panikk, tror jeg de kaller det. Så da bestemte jeg meg for å bestille time der og da, for det var eneste måten jeg fant ro og kunne sove.
Det vanskeligste med all type sykdom (i min mening) er ventingen. Du venter på time, du venter på legekontoret, du venter på svar. Ja, du venter. Og i mellomtiden så blir de rundt deg bekymret, og de spør og spør. Og du kan ikke svare, for du vet jo ikke ennå.
Jeg var heldig og fant ut at klumpen var ufarlig, og mine nærmeste kunne puste ut. Jeg kunne puste ut da jeg fikk klumpen ut av brystet, og erfaringen på operasjonsbordet i en operasjonssal er faktisk et av høydepunktene i mitt liv. Det høres nok svært bisart ut, og ja, det er jo det. Men det var interessant, og faktisk morsomt å konversere med legen og sykepleierne og alle som var involvert i min operasjon. Klart har det jo noe med at jeg studerer til å bli sykepleier. Kanskje jeg ville vært mer bekymret om jeg ikke hadde valgt dette studiet. Kanskje.
Uansett, jeg hadde den klumpen i brystet fra februar til september, så ja, mye venting. Men jeg er takknemlig for klumpen, for den gav meg nye perspektiv i livet. Ikke minst gjorde den meg takknemlig for ting som vi ofte overser i hverdagen. Kanskje den har en del i at jeg er optimistisk også.
En dag satt jeg og et par venninner og pratet ut om noen av våre dypeste hemmeligheter. På et offentlig sted hvor andre kunne høre oss. Skjønner ikke helt hvorfor vi gjorde det, og hvorfor vi plutselig bare begynte å prate om slike ting. Men i likhet med klumpen så førte det til at jeg ble mer takknemlig. Takknemlig for mitt eget liv, men også for mine venner. Jeg tror jeg har vært heldig i den kategorien. Jeg må ha vært en god person i mitt forrige liv for å få slike gode venner. Og tingen er at jeg kunne ha skrevet sider om vennene mine. Men dette er et nyttårsinnlegg.
2012 var mitt siste år på videregående skole også. Og det medførte russetiden. Noen ganger sitter jeg på rommet mitt og ser russebuksen og kjolen jeg brukte på russeballet på skapdøren min (lever i evig fornektelse og nekter å gjemme de bort), og jeg minnes de dager vi sprang rundt og kastet russekort til barn i russebuksene våre. Det å være russ fører til noe annet. Noe annet enn hva vi opplæres til i vårt liv her i Norge.
Vi hører jo stadig at utdanning er greia. Alle skal ha utdanning for å få seg jobb og tilslutt få seg hus og kone/mann og familie. Også er det jo alle mot alle. Det er jeg som skal få den utdanningen og den jobben og den mannen. Det er jeg. Jeg skal ikke være ansvarlig for å få en annen til å ta en utdanning og en jobb og en mann. Nei, her er det individualisme som gjelder.
Men. Ja – MEN i russetiden er det kollektivisme som gjelder. Da er alle i russebukser, og alle har et mål. Vi er en gruppe alle sammen. Vi hilser på hverandre som vi kjenner hverandre, og det er ikke lenger like farlig å starte en samtale med en annen fremmed, bare fordi vi går i russebukser. Det var i hvert fall det jeg opplevde. Særlig på Tryvann, for da var det bare vennlighet, smil og latter. En livsmulighet til å møte nye mennesker som du kanskje kunne blitt venn med også i fremtiden. Og tenk at man får mennesker til å åpne seg på den måten bare på grunn av russebukser. Synes nesten at vi må få noen samfunnsforskere på det fenomenet. For det er jo utrolig interessant.
Like fort som russetiden startet, sluttet den også. En full måned med kollektivisme før vi vendte tilbake til gamle klær og sosiale forskjeller og individualisme. Og alt jeg sitter igjen med er russebuksa, kjole fra russeball, russekort og minner. Og det gjør meg mer takknemlig. For minner er også erfaring, og erfaring det er livet. Og vel, livet, det er jo det vi driver med dag inn og ut, eller hva?
Mitt tredje punkt er reise. Årsaken til det er at jeg opplevde mer reiser på et år enn hele livet mitt (ok, ikke helt sant, men overdriving eller hyperbol er jo et must). Jeg elsker å reise. Uansett om det er via fly, båt eller bil. Eller tog og buss (må innrømme at hverdagsreisen inn til skole og hjem er litt mindre interessant, men er likevel takknemlig). I år reiste jeg til Paris, London, Trondheim, Bergen og Ålesund. Akkurat i den rekkefølgen.
Min venninnes 19 årsdagsgave fra hennes familie var en tur til Paris. Det var noe av det morsomste jeg har vært med på å planlegge, ikke minst nervepirrende. Og på et punkt så var jeg nesten sikker på at hun visste. Da jeg stod og pratet med vår gamle lærer som jeg ikke engang hadde det året, glemte jeg at hun stod rett bak der. Og jeg skulle spørre om hun kunne få fri den dagen. Det viste seg at nei, hun visste det tydeligvis ikke. Men skal innrømme at det også var mye jobb, og jeg brukte en lang tid på å finne transport og hotell og den typen ting.
Og wow, Paris. For et vakkert sted! Synd at jeg glemte kanskje det viktigste man bør ha med på en reise – ordbok. Jada, innså det da vi landa, at ja, bra at jeg har med kart og turistbok, men ordbok ville vært bra. Spesielt når man ikke prater fransk annet enn «oui, je m’apell». Flinke som vi var, så klarte vi å sovne den første kvelden, så vi mistet egentlig en rekke timer. Heldigvis våknet vi før det var for sent og tok turen til Eiffeltårnet. Det var et syn. Dagen etter ble brukt på Champs Elysees der vi shoppet lommebøkene tomme.
Må ikke glemme turen til flyplassen – ja, følte ut som om vi var med i en episode av et reiseprogram. For å si det sånn så skulle vi egentlig ikke ha rukket det flyet. Jadda, vi stod i bussen og ba for harde livet. Til og med da det var fem minutter til avgang, ja, håpet var der. Og det er vel kanskje derfor jeg hadde mareritt om å miste fly de neste månene etter hver gang jeg skulle ut på en ny reise. Men ja, er faktisk veldig takknemlig for å ha opplevd dette også. For nå har jeg lært min lekse om Paris og trafikk og forsinkelser. Også tror jeg at jeg aldri har vært gladere for å få komme på et fly. Ikke minst var hele opplevelsen av å løpe gjennom en flyplass sammen med en annen som også var sen (ja, her har vi kollektivismen og sånn igjen). Men ja, det er et minne som skal bevares kjært i mitt hode, og hjerte.
Så var det min bursdag da. Ja, min bursdagsgave var nemlig London. Mine to eldste søstre bestemte seg for å gi meg en reise, og jeg tenker at litt av årsaken til dette var klumpen. Så, igjen, har faktisk en del å takke klumpen for. Uansett, London, tror jeg elsker det. Det er ikke at London er bedre enn Paris, for de er to helt forskjellige steder. Om jeg skal dra for å se på arkitektur eller i det hele tatt på en ferie, så ville Paris vært førstevalget.
Men det er noe med London som føles hjemme. Kanskje det var været eller hvordan folk oppførte seg. Det var så likt Norge, med unntak av språket (men det er et språk jeg i det minste forstår og behersker i motsetning til fransk). Så hvis jeg skulle valgt mellom sted å bo, så ville det nok vært London. For det var gjenkjennelig. Men tingen er, at med reiser så skal jo ting være nytt. Ikke gjenkjennelig og hjemme? Uansett, jeg elsker London og skulle ønske jeg kunne flytte dit en vakker dag. Ah, morsomt, ser på Oceans Twelwe, og nå er de i London.
Tingen med London var at det ikke lenger var jeg som var den ansvarlige. Denne gangen var det storesøstrene mine. Og om det er en ting jeg vil tilbake til i Londons shoppinggater, er det Urban Outfitters. Bryr meg lite om Primark, Topshop og alt det andre. Men UO, den skulle jeg ønske vi hadde her i Norge også. For hvem elsker ikke klær, accessoirer, hus dekor, elektronikk og bøker i samme butikk? Ok, så vil jeg også tilbake til Nandos og Pierre. Bare fordi jeg er mat vrak og elsker å stappe i meg god mat, uavhengig hvilken årstid.
Trondheim, Bergen og Ålesund er jo i Norge. Men fortsatt, jeg regner det som reiser også. Jeg dro til Trondheim for å se den nye leiligheten til søsteren min og hjalp til med bygging av møbler. Tror det kanskje er fire år siden jeg sist var i Trondheim. Så det som stod øverst på agendaen, var å besøke Nidarosdomen. Og jeg innså da at jeg måtte skaffe meg noen venner som er like interesserte i arkitektur, fordi det er umulig å få min nåværende familie eller venner til å studere arkitektur. Det er liksom – er du ferdig snart eller? Det begynner å bli litt kaldt liksom.
Etter Trondheim var det avgårde til Bergen. Og det var ikke før da, at jeg innså at jeg hadde reist til et nytt sted hver måned siden juni. I Bergen besøkte jeg en venninne, og regnet. Ja, også stod vi og så på en kirke der også, og jeg fikk tatt noen bilder. Helst i svart og hvitt, fordi været var grått og deprimerende. Der fikk jeg oppleve et mangfold av ulike kulturer en kveld. Og fra Bergen fikk jeg en fin hoste som varte i år og dager. Ja, den typen som jeg ikke ville sjekke ut, fordi jeg regnet med at den skulle gå bort av seg selv.
Måneden etter dro jeg til Ålesund. Dreit i et par forelesninger og dro for å rekke bursdagsselskapet til nevøen min i stedet. For det er jo det som teller til syvende og sist, ikke sant? Familie og venner. Av alle stedene jeg har reist i år, så er det Ålesund som ligger nærmest hjertet. Det skyldes at det er mitt fødselssted og ikke minst oppvekststed. Men det er også naturen. Den overveldende naturen som møter deg i flyvinduet 10 minutter før du skal lande.
Mitt aller siste punkt var One Direction. Tenkte at de fortjente et punkt i 2012, året jeg ble besatt av dem. Wow, besatt er et mye sterkere ord enn «obsessed», så nå høres jeg i hvert fall ut som en forfølger. Selv om jeg ganske ofte klager over at One Direction har tatt over livet mitt, så må jeg innrømme at denne besettelsen har medført gode ting også. Jeg har blitt introdusert til fan fiction, som i disse dager er livet mitt. Og utrolige mennesker – for ja, One Direction er faktisk ufattelig normale mennesker som likevel blir idolisert til himmels. Og de er utrolige. For alle mennesker er utrolige. Og med mindre du er en directioner, så skjønner du vel ikke om jeg sier – ja, de er mennesker foruten Harry da og hans fire brystvorter. I likhet med andre besettelser så medførte One Direction til nye musikktips som jeg aldri ville gitt sjansen tidligere.
Så ja, 2012, det har nok vært det beste året i mitt 19-år gamle liv hittil. Håper 2013 blir bra også, med ny erfaring og reiser da også. Kjære gud, jeg blir jo 20. Æsj.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar