I dag våknet jeg litt før fire på ettermiddagen. Hva?! I går dro jeg til Oyster med en pose Lion sjokolade "bars" og vi så på High School Musical. Det er tross alt ti år siden filmen kom ut, og jeg kjente at sangtekstene fortsatt sitter i hodet. High School Musical spiller en relativt stor rolle i min barndom, og jeg bruker fortsatt referanser til filmene. Etter filmen var ferdig, forsøkte noen av oss å lære oss koreografien til Bop To The Top. Klokken var rundt 22, og besøket til Oyster dro hjem. Jeg ble, og vi satt nede i kjellerstua og så på diverse filmer som var på tv, deriblant The Change-Up med Ryan Reynolds og Jason Bateman. Og fy søren, når Jason Bateman liksom er Ryan Reynold's karakter, så er det nesten litt ekkelt hvor flink han er til å kopiere mannerismer. Med andre ord: godt skuespill. Vi bevegde oss oppover da klokken var rundt ett. Men bare etter vi hadde skremt moren til Oyster. Også spiste vi litt, så på X Factor UK, og pratet. Mars som hadde satt på X Factor lå i sofaen og sovnet innimellom, så vi sendte henne til sengs. Jeg og Oyster ble sittende i timer. Jeg hadde munndiare, og pøste ut om masse. Hun minte meg på en periode, en episode, i livet mitt der jeg var veldig lite typisk meg. Jeg falt pladask for et par brune øyne og gutten som tilhørte. Ante ingenting om denne personen, men vi gikk på samme skole. Jeg stirret, og jeg initierte blikkkontakt. Jeg smilte til ham. Jeg var betatt av denne personen, og det varte en god stund. Blir overrasket over meg selv når jeg tenker tilbake på det. Klokken tre på natta, så snakket jeg om å dra hjem. Oyster syntes som vanlig at jeg var gal, og jeg tenkte på alt en søndag innebærer for meg. Jeg ble sittende i sofaen, og vi fortsatte å prate og dele ut hemmeligheter som smågodt på Halloween. Klokken seks, dere, da bestemte jeg meg for å dra. Jeg var litt bekymret for kulde, fordi jeg syntes det hadde vært kaldt på vei til Oyster. Heldigvis var det lunt, nesten varmt egentlig, på vei hjem. Det er alltid merkelig å være våken så tidlig på en søndag, for det er nesten som om du er den eneste i verden. Eneste lydene var av mine egne fotspor og fugler som kvitret. Gikk til sengs klokken sju, også våknet jeg på ettermiddagen i dag. Søkte "tv guide" på Google, og fikk panikk da jeg så at håndballkampen allerede var startet. Resultatet var trist, såklart, mest på deres vegne som hadde så mye håp. Samtidig sitter jeg igjen med en stolthet i brystet på guttenes vegne. De har tross alt gjort historie, og prestert så bra at hele landet har fulgt med. Som det sies, så har de nok en bra fremtid i vente, og jeg er spent på å se hva som skjer videre. Dessverre, så er jeg litt sånn lost nå som jeg ikke lenger har håndball å se frem til på tv. I dag er siste dagen i januar, og det er 39 dager til jeg reiser. Jeg er litt sånn halv-hysterisk med tanke på at jeg føler meg veldig lite klar. Men fy søren som jeg gleder meg til nye eventyr. Nå skal jeg forhåpentligvis benytte de resterende timene av denne kvelden til trening.
søndag 31. januar 2016
fredag 29. januar 2016
you're a place that I can go to, a face I couldn't live without
Yesterday I wore my new coat and my new blue hat. I felt slightly strange, I'm not really a hat-person. Sadly it was a bit too windy, as I sometimes was afraid it'd fly away from my head. So I took it off a bit after I'd been walking outside. Did pop it on again when I was at the museum though, because it's pretty chilly inside museums. I was sat on a bench in the dark with my hat on, watching a digital portrait. I imagine that from the outside, I could have looked a bit ominous. I went to Samtidsmuseet and Arkitekturmuseet in Oslo. I wasn't as inspired as I'd hoped, and I think it's because I lean more towards paintings than anything else. However, I did learn a few things, and last time I was at Arkitekturmuseet, they we're renovating, so parts were closed off. Walking from the museums, I spotted two places that intrigued me. One was what I think is painting classes and something else. It was just a sheet of paper stuck to a door that lead inside an alley. I was intrigued, because I sort of want to do a pottery class. Not sort of, I want to. I just have to find time for it. The other spotting was a cafe called Pastel De Nata. I think it said something about Portuguese, and I immediately thought: empanadas? I was on the phone with my belieber friend at this moment, so I only tried to memorize the name so I could do some research when I had time. I ended up doing the research in bed before I went to sleep. And I only had around 5% battery. They mostly do pastries, but according to their website, they make a chicken empanada. To be fair, I would also like to taste all the pastries. It is definitely a place to stop by for me this year. Maybe I'll drag Oyster along. There's actually a lot of places around this area I find intriguing. It sounds like I spend a lot of time here, which I can't say I do. But then again, I probably do. Sugar and my belieber friend asked me how often I visit museums, and I wanted to say not that often. But I'm probably one of those citizens whose above the average visit-count. I went to a museum(s) in June, July, August, September, November and now. That's what I can remember, and that's definitely above average. Anyway, I met up with Sugar and my belieber friend, and we ate at Burrito Project, because I wanted to try something new. It's not something you should eat at a first date, I commented. But other than that, it's a go! I really want to find a proper Mexican restaurant. Agh, I've not had breakfast yet, and all I've gone on about here, is food. Today I really need to continue reading Quiet by Susan Cain. It needs to be done within Tuesday, and I've had all the time. But I didn't start on it before last week, and then I've been preoccupied with other things (excuses, excuses). And then I'm going to watch handball this evening. I have a feeling it's not going to end well, but we'll see. Alright. Gonna go get some grub, finally.
onsdag 27. januar 2016
Been travelling these wide roads for so long. My heart's been far from you, 10,000 miles gone
Jeg har hatt en bra dag i dag. Sov lenge, mobilen lå på pulten i "flymodus" igjennom natta. Jeg hadde en noe smertefull treningsøkt. Jeg falt i det jeg forsøkte meg på å stå på hodet. Jadda, det er fortsatt et mål, men hittil har jeg vært veldig redd for å falle. Er det fortsatt, men i dag falt jeg for første gang, og første tanken som gikk i hodet var "nå skader jeg meg skikkelig". Jeg gjorde heldigvis ikke det, men jeg følte meg et steg nærmere målet. Fordi du er nødt til å falle et par ganger for å kunne klare det. I dag var det håndballkamp mellom Norge og Frankrike, og jeg hadde allerede bestemt meg for at vi skulle tape. Sitter ofte med tanker om hvordan sluttresultatet blir i forkant av en kamp. Noen ganger tar jeg feil, men ofte tar jeg også riktig. Jeg visste på forhånd at Frankrike har regjert som (mannlig) håndballnasjon en lang stund, og på en god dag er de overlegne. Men det har seg slik at mye sport handler om det mentale spillet. Jeg ser det veldig ofte at man undervurderer (trenger ikke å være bevisst, ofte noe som skjer i ubevisstheten) land som riktignok ikke er på lik høyde som de beste. Men når man undervurderer, spiller man ikke 100%. Det var nok det som skjedde i dag; Frankrike var kjepphøye, spilte dårligere enn sitt beste, og Norge endte med seier. Historisk seier, for nå skal vi spille i semi-finalen! Alle kudos til Norge som spilte flott i kveld. De spilte mer disiplinert enn jeg har sett hittil, og de holdt seg for det meste rolig. Det er flott å se samarbeidet som foregår, og den nesten palpable lagånden. Takk for Erevik i dag, det trengte vi. Og at Berge tok avgjørelser så tidlig når han så ting ikke fungerte. Nå skal jeg se på Teen Wolf og lakke neglene (insert neglelakk emoji).
Etiketter:
everyday,
exercise,
handball,
norsk,
river by leon bridges,
teen wolf,
television
tirsdag 26. januar 2016
You and me got a whole lot of history. So don't let it go, we can make some more, we can live forever
This was supposed to be my week of relaxation, time off. But thus far it's been busy. Yesterday I gave my belieber friend a tour round my little "town", and I bought this lovely hat at the mall. It's blue, it's really simple-- what more could I ask for? I bought it because I'm intending to bring it along on travels so I can protect my face from sunrays. But also cause it's pretty. When I got home, I sat down to watch the handball match, which I don't think I want to comment on. I was tense, and on the verge of crying. In fact, I'm pretty sure I shed a tear around the end. Thank god I don't (currently) have any heart diseases (does this count as a jinx?). I was pisssssssssssssed for a long while after the match, but it slowly disappeared. I have a temper, and I can hold a grudge. Best if you don't piss me off with other words. This morning I woke up around 8.30 am. I went to exchange NOK into GBP for the visa application, and I ended up chatting with the lady who worked at the exchange about my travel plans. Then I went to my local post office, where I sent my passport away once again. The lady at the cash registrer recognized me immediately, and once again I was chatting about my travels, and the scary part about sending away your passport. Next stop was the hospital so I could get another round of vaccines. I've never gotten a prescription for anything, not that I can remember anyway, so going to the pharmacy to get my vaccines was an interesting experience. Also, did you know it's bloody expensive? Well, I'll always pay for my health. I got my vaccines taken by the same lady I've met the past times, and we were chatting about my travels and whatnot. The last stop of the day was the library, where I picked out two travel books. It's 44 days 'till we leave, and I've not planned one thing I want to do, apart from seeing the public transport in Singapore. I was going to start planning today, but I want to finish reading Quiet by Susan Cain before I start immersing myself in anything else. Oh, and I've also paid off my debt today. It's weird, paying a couple hundred thousands NOK from your account. On a whole different note, I just watched One Direction's music video for History. I was just browsing through my Youtube, when it popped up. And my god, it's glorious. It is a look back at all the things that's happened in the past years. I'm really glad they haven't cut Zayn out, as if pretending he never was there. A lot of the clips made me snort, like Niall and Harry going for a wee in the same toilet and being caught by the camera. And Niall in his glasses and shirt is honestly killing me. But most importantly, the video tugs on my heart in a good way. One Direction mostly always automatically puts a smile on my face. I always feel it, after watching a video, that my jaw aches from grinning at my computer screen. Admittedly their absence has left a little void, and the other week I saw an updated picture of Niall in the first time for a month or so, and I nearly wheezed. So it was perfect timing. Now I'm going to rewatch it and smile some more. If you can, do something that makes you happy.
Etiketter:
books,
everyday,
handball,
history by one direction,
life,
niall horan,
one direction,
shopping,
travel,
youtube
søndag 24. januar 2016
too busy to rest my soul
One of the good things I forgot to mention yesterday was warmer temperatures. I got to walk outside with no hat without feeling like I was going to freeze my head off. This picture is a perfect representation of my current mornings. Water, a cup of tea, vitamins, cough drops and some lotion. The latter is a new addition to my life. I am a big fan of Soap & Glory righteous butter hand lotion and body butter. I swear to the hand lotion, because it's the only thing that works for me. Once I forgot to bring with me a tube of the hand lotion, and I travelled to a place where they didn't sell it, so I tried so many different lotions. My hands have never been as bad as at that time. I've never tried the body lotion, because I've always gone for the body butter. However, I've been wanting to try something lighter. I'm a fan of adding moister to my bod, if you didn't know. So far it's really good! The handball match yesterday was the best I've seen of the boys (err, men). Great teamwork, good timing, great defence and offence. It was a joy to watch, though all the noise the Polish audience made was really tiring. I really dislike when the audience does that, and that goes for when the crowd is Norwegian too. It's not very sportsmanlike, and it takes away a lot of the fun to it, I think. Oh well. It was a surprising match, because I did expect the Polish team to win. I've not been watching Norwegian mens handball before the Champions League, and my impression has always been that we're not that great of a team. But shit, there's a reason for why I've continued watching the lads. I'm really enjoying reading Quiet by Susan Cain, I've never been this excited by a book that's not just fiction. I'm really in the mood to go to the museum, see a bit of art. Which I suspect is a bit inspired by the book. But maybe that's what I'll be doing the upcoming week. I've got the evening shift today, and I'm crossing my fingers that it'll go well, and maybe is a bit less busy than yesterday. But for now I'm going to enjoy the little time I have left before I have to get ready. Happy Sunday!
lørdag 23. januar 2016
if I'm louder, would you see me?
I nearly started crying when I realised there wasn't any Lion chocolate bars left when I got home. Only the thought that I do have some chocolate stash left saved me from having a tantrum. I'm just so tired. I've not been 100% in days, and today I tried being 100% whilst really being 80%. So at the end of the day, I was feeling really lousy. Head pounding, sleepy. But I had errands to do, so I ended up at the mall on a Saturday, and it was overwhelming. So many people in my way, and I was dressed in so much wool I thought I was going to pass out. I look fine, apart from some newly acquired hormone spots. However, it feels like I have under-eye circles that could compete with my Halloween costume make-up. Had you seen my make-up, you'd know that I basically looked like someone had given me black bruises. Last time I felt akin to this was that time I had a breakdown at my belieber friend's place. But, BUT, there's always good things: I worked with a good doctor today, and I had pretty great patients. I got my passport with a visa back. I finally got around to buying new envelopes, and I even bought pretty notebooks for planning. There's handball on television tonight. I get to eat chocolate today. Oh my god, it's been a long while since chocolate tasted this good. I am a perfect stereotype for a girl on her period, jeez. I read that Louis (Tomlinson) had his baby yesterday, and reading that almost made me cry again. I'm going to spend these next days crying, it feels like. I'm really looking forward to some days off to recuperate, and get back to good ol' me. I had strange dreams last night. One half was travelling to China, then basically staying at the hotel for the whole week. And I had to climb through another persons window in order to get to my own room. Other half started like a creepy three-way porno. Yes, you heard me. Then it ended up being more like a romantic sci-fi, because the protagonist went out in the ocean, and then there was a kind of spaceship with a man who brought the protagonist with him to another world. They were destined to be together, which he knew, but she didn't. It was strange, all of it.
Etiketter:
dreams,
everyday,
life,
louis tomlinson,
more than this by one direction,
work
fredag 22. januar 2016
why does she give a damn about me
Ettersom jeg har sett på Midsomer Murders i det siste, så har jeg også fått med meg et par reklamer. Den nye Match-reklamen bruker et cover av Teenage Dirtbag som bakgrunnsmusikk. Jeg har et nært og merkelig forhold med denne sangen, og i dag så fikk den meg nesten på gråten. Dette var såklart i kombinasjon av at jeg har begynt å lese Quiet (eller Stille, som den heter på norsk) av Susan Cain og innså flere ting overfor meg selv. Også har jo mensen som skippet meg en måned bestemt seg for å besøke meg nå i januar. Uansett, følte et virkelig drag da jeg hørte Teenage Dirtbag. Tror det har noe med at det så lenge siden jeg har hørt den, og de gode minnene sangen gir. Quiet, eller Stille av Susan Cain har jeg hørt om for lenge siden, og den har alltid vært en bok jeg hadde tenkt til å lese. En på leselisten. Men mellom alle de andre bøkene jeg har plukket opp og utallige fan fiction jeg har lest, så gikk den litt i glemmeboka. Jeg synes at noe av det mest interessante i livet er meg selv, hvorfor jeg er som jeg er. Kanskje det er litt narsissistisk, men tror ikke at du er et menneske uten å være noe narsissistisk. Interessen av min egen atferd gjorde nok at jeg spesielt likte psykologi, filosofi og sosialantropologi på skolen, for det tillot meg til å fordype meg i teorier som omhandler mennesket og dets atferd. Og på den måten forstå meg selv på et høyere nivå. (Viktig: en teori er en forenkling av det virkelige liv, du vil ikke alltid kunne settes inn i en teori og passe perfekt. For du er komplisert og alt annet enn en forenkling. Hva heter det? Ta det med en klype salt). Den gangen tror jeg ikke at jeg innså at jeg prøvde å forstå meg selv, men bare gjorde hjemmeleksene mine. I etterkant så ser jeg hvor nyttig disse fagene har vært i min selvforståelse. Og selvforståelse, det tror jeg er noe av det viktigste her i verden fordi det gir deg en forklaring. Beklager formuleringen, for jeg tror ikke jeg klarer å formulere meg på en måte som gir mening for andre. Quiet handler i stor grad om introverten, og i de første kapitlene prøver Cain å forklare hva en introvert er uten å definere den. Og hun forklarer om hvordan ekstroverten er den ideelle personligheten. Det var denne setningen som også kanskje spilte en rolle i at jeg nesten var på gråten da jeg hørte Teenage Dirtbag: "[...] forskning viser at et overveldende flertall av lærere anser idealstudenten for å være ekstrovert". Her setter Cain ord på noe som både jeg og x antall studenter over hele verden opplever. Og det traff dypt fordi det var hovedproblemet mitt høsten 2014, da jeg følte at jeg ikke strakk til. Det var starten på mitt siste år på sykepleien, og jeg gikk ut i en praksis hvor jeg følte at jeg hadde passet bedre inn dersom jeg var ekstrovert. Om jeg var litt mer pratsom, mer selvsikker, mer av det som ikke er meg. I tillegg satt jeg med lesestoff til eksamen. Jeg var tidlig ute, fordi jeg visste av erfaring at det er umulig å komme seg igjennom pensum uten å starte tidlig. Det var to store ting som tappet min energi, og jeg fikk ikke gitt 100% på verken av tingene. Og det første til at jeg ble forvirret og veldig traurig. Jeg blir fortsatt lei meg av å tenke på det. Men denne setningen fikk meg til å innse hva som skjedde, at jeg prøver å leve opp til idealer som jeg aldri kommer til å være, for jeg er en introvert. Hva er vitsen med å streve etter noe jeg aldri kommer til å bli, når jeg kan være den beste versjonen av meg selv. Det Cain forklarer gir mening, for det er ikke bare lærere, det er hele samfunnet. Vi idealiserer ekstroverten, mens introverten ofte ses som den unormale. Du vet Mark Darcy fra Bridget Jones? Han er introverten, mens Daniel Cleaver er ekstroverten. Og i utgangspunktet er det Daniel som vinner, for han har egenskapene. Og Mark, jo han ses som en raring, en tulling. Og jeg synes det er det perfekte bildet på hva samfunnet vårt tenker. Jeg har kun lest 40 sider av denne boken, men jeg kjenner at jeg kommer til å nyte den. I dag spiste jeg egg og røkt laks på ristet brød, min guilty pleasure. Hosten er fortsatt en plage, og det tærer på humøret. I morgen, samt søndag, skal jeg jobbe. Og det er noe av det siste jeg ønsker å gjøre nå. Men, slik er livet. Det fine er at det ser ut til at den kommende uken vil bringe med seg litt mildere temperaturer. En annen veldig positiv ting er at jeg er 99% sikker på at passet mitt er kommet til posten. Om jeg har fått visum er jeg mindre sikker på. Uansett så er jeg så glad at jeg nesten ønsker å grine. Nå skal jeg spise, og fortsette å lese.
Etiketter:
books,
everyday,
life,
movies,
music talk,
norsk,
personal,
teenage dirtbag by wheatus,
television,
work
torsdag 21. januar 2016
hey there on the softest sea, you've only borrowed me
Sleep is vital. For the past two weeks, my sleeping pattern has been something akin a rollercoaster. One day I'll sleep for ten hours++ and then the next day I'll have a few hours on my eye. The past two nights I've either stayed awake, or awoken by my cough. It's like "great body, you're working and doing your job", but also "shut the fuck up and please go to sleep". I woke up at 2 am, and then I was just in and out of "light" sleep. It's really awful to have close to no sleep, then waking up in what feels like the middle of the night and getting dressed to brace the cold. I went to a lecture and then a simulation practice, part of a tool the hospital is trying to implement. It was rather nice, I thought. It's strange how much it made me miss lectures. Also, though the simulation practice always gives me nerves (because your actions are basically being observed), I always end up feeling like I've learned something. One of the things I learned about myself today, is that I'm pretty brazen sometimes. I think I somehow unintentionally offended the doctor. Also, thinking out loud can be pretty good sometimes! Towards the end of the day I could definitely feel the lack of sleep, but I was determined to go to the mall today. I can't remember the last time I was in a shop, so my shopping list was long. I needed new skin products, and I decided to try something new. I always go for my trusty Origins. But this time I went with The Body Shop. I'm hoping I'll convert into the latter, because of ethical reasons. I am pretty sure that apart from food and travel expenses, I spend most money on skin products. I am of the mind that thinks my skin is very important. It protects my internal organs, muscles and whatnot. It's a barrier. Though a human body is amazing at recovering, there's a lot of things you can do in order to help it along. So I spend money on my skin care, and I take care of myself. One of my stops today was the library. I decided to take back two of the books I've borrowed from the library, and probably wouldn't read. And then I left with one I ordered awhile back. So now I've got two unread books by my bed, and neither of them are fiction. I'm pretty excited to read both of them, I've just got to start. What's worse than not finishing? Not starting. Another thing I was supposed to start today? Planning for the trip to South-east Asia, Malaysia and Indonesia. I forgot to check out some books whilst at the library. Also forgot to get a new notebook for the occasion. I got a really cool one from Sugar for Christmas. It's made out of recycled materials (and maybe even stone??), and it's really sturdy. So I thought it'd be better to bring along on the travels. My cough is really making an appearance at the moment. Gah, hopefully I get to sleep this night.
onsdag 20. januar 2016
I understand your body wants it, I know your thoughts
He’s the kind of boy with shiny eyes and nice hands that I don’t want to say no to. He wraps his hand around my hair, tugs it a bit and tilts my head. My neck is bared, and he’s eying it like he wants to taste my blood. I speak, nervous, and he closes the distance to place a chaste open-mouthed kiss on my neck. He leans back like nothing happened, and I chatter on as if I’m not yearning for him to repeat it.
tirsdag 19. januar 2016
It's ok, I know someday I'm gonna be with you
Jeg ble veldig overveldet på julaften da jeg åpnet mange gaver som var mer enn jeg kunne spurt om. Det gikk opp for meg i dag, mens jeg tørket støv i vinduet at jeg ikke hadde åpnet denne "feel good jar" fra Ale. Nå som jeg har lest en lapp, så vil jeg helst bare lese alle. I dag våknet jeg med en mer sår hals enn jeg la meg med. Jinxet meg selv da jeg skrev til Kiwi at "det er bare en hoste". Jeg Facetimet pappa fra sengen. Han satt nede i stua. "Kan du kjøpe meg en pakke Doc?" spurte jeg, med sovemasken halvveis på og ørepropper i ørene. Doc Trippel effekt har vært helten min. Det er typisk at arbeiderne bygger på nabohuset når jeg har nattevakter. Det skjer hver gang. Takk lov for at jeg fortsatt har ørepropper fra diverse konserter og russearrangement. Jeg så på Murders in Somerset som vanlig, før jeg endelig fikk ryddet rommet mitt. Følelsen av å bli kvitt støv er så deilig. Så begav jeg meg ut på prosjekt utdrikningslag for min belieber friend. Bør kanskje ikke prate om det her, ettersom jeg vet hun kan lese det. Men det er viktig for meg at jeg dokumenterer angstnivået. Nå i startfasen, når jeg ikke vet så mye, og har lite oversikt, så er angstnivået på toppen. Imidlertid er jeg veldig glad for at jeg har tatt første steg i dag, for det har vært på hjernen min en stund. Nå har jeg nettopp sett ferdig håndballkamp og Tid for hjem. Jeg pleier ikke vanligvis å se på mannlig håndball, bare fordi jeg aldri har satt meg inn i det. Men så begynte jeg å se på Champions League, og da var det klart at jeg måtte følge med på EM også. Dessuten er det ikke så vanskelig å se på med tanke på at det er mange pene fjes. Og i dag var til og med Thorir der som kommentator? i pausen. Jeg blir overraskende glad av å se Hergeirsson, usikker på hvorfor. Forrige dagen så jeg på en serie av videoer på Youtube som er en satire av flere populære "vloggere", og det var faktisk helt fantastisk. Det heter Vlogvember av Adrian Bliss. Mye humor, men blir faktisk veldig emosjonelt på slutten. Kjente jeg nesten begynte å gråte da jeg så den siste videoen. Det var veldig overraskende, for jeg endte opp med å føle at jeg hadde sett på en sesong av en tv-serie ala The Office. Jeg har tre bøker som venter på at jeg skal lese dem. Dette er en påminnelse på at jeg må slutte å låne bøker fra biblioteket dersom jeg har en bunke hjemme allerede. Også en påminnelse på at jeg er nødt til å lese mer enn ti sider av en bok, for å så legge den fra meg.
mandag 18. januar 2016
Sing me to sleep, and then leave me alone. Don't try to wake me in the morning
Nattevaktene er over, og det er en lettelse. Det skal sies at disse nattevaktene er de beste jeg har hatt hittil. Usikkerheten var fortsatt der. Det var en del å gjøre; dårlige pasienter, verdier, og prosedyrer jeg sjelden gjør. Til tross for dette, så var det gode vakter fordi jeg innså at jeg ikke kan ha kontroll over alt. Og for meg, jeg som liker å ha kontroll, er det en veldig viktig lekse. Det gjorde hvertfall at jeg ble mye roligere, og tok ting på en mye mer strak arm enn vanligvis. Jeg sov i fire timer da jeg kom hjem, og nå kjenner jeg virkelig på at jeg trenger å sove. Skal prøve å være oppe i noen timer til. I morgen skal jeg i utgangspunktet ta vaksiner, men jeg har fortsatt hosten min, så er usikker på om jeg får ta vaksiner dersom jeg ikke er helt frisk. Om jeg ikke tar vaksiner, blir jeg å finne i senga mi, med dyna godt pakket rundt meg. Går ikke ut i kulden dersom jeg kan slippe det. Hodet mitt er et surr akkurat nå, så jeg bør helst takke for meg selv. Så skal jeg forsøke å gjøre litt gymnastikk. Adjø.
lørdag 16. januar 2016
a thousand years, I am life, I've come a long way.
Da jeg gikk ut av sykehuset i dag på morgenkvisten, var det som om øynene åpnes for første gang på lenge, og det stemmer på en måte, for været har vært så bittert at jeg har gjemt det meste av ansiktet i skjerfet. Men i dag synes jeg Norge viser seg på sitt beste, for jeg falt pladask for det vakre bildet som jeg så. Kjente jeg var litt lei meg da jeg ikke hadde et kamera med meg. Første nattevakt var overraskende travel. Hadde liksom sett for meg at den første natta skulle være den mest rolige. Jeg hadde kontakt med legen stortsett hele nattevakten. Jeg har stor forståelse for at leger trenger tid for å ta en avgjørelse, men kjente på det da det etter fem timer endelig ble besluttet om å flytte pasienten til en mer overvåket post. Det var såklart en som bestemte seg for å plutselig bli dårlig like før vaktskifte. Utenom det, så har jeg hatt en god nattevakt. Jeg gikk til jobb og nesten gledet meg, for jeg var så himla positiv i går. Og det hjalp. Pasientene mine har vært blide som solen, og jeg likeså. Det er også veldig deilig når kollegene dine er av den hyggelige og behjelpelige typen. Det var ikke ofte alle fikk satt seg ned samtidig, og i de korte periodene vi gjorde det, så lo vi nok litt høyere enn man bør på en natt. Jeg grublet litt over hvorfor jeg er så lite glad i nattevakter, og jeg kom frem til at jeg ofte blir sittende og vente på at noe skal skje. Så jeg sitter og engster meg igjennom hele natten, selv om det er rolig. For jeg vet godt at plutselig kan det snu. Jeg tror det også har noe med at jeg ikke føler jeg har kontroll, selv om jeg sikkert har det. I tillegg er jeg typen som ikke liker dødsfall på mine vakter. I går satt jeg og repeterte for meg selv "noen ganger så skjer det bare som det skal, og jeg kan ikke ha kontroll over alt. Noen ganger så slutter noen å puste, og jeg kan ikke være der samtidig som jeg er på alle andre pasientrom samtidig for å kontrollere at ingenting skjer". Det er så fort gjort å legge skylden på meg selv, og i går så tror jeg at jeg innså at jeg ikke er superwoman. Vi er halvveis igjennom januar, og tror nyttårsforsettene virkelig har fått et godt utgangspunkt. Jeg har sovet i tre og en halv time hittil, og skal straks legge meg igjen. Det er en bra dag tror jeg, for humøret er på topp, og jeg gjorde noe som er ulikt meg i dag, jeg turte å sende den meldingen. Januar, du er overraskende.
fredag 15. januar 2016
fly up to the surface and just start again
Whenever I haven't been able to sleep this past week, I've been browsing my Instagram feed. And as you might have gathered, I've been loving handstands and yoga lately. Why am I so fascinated? I realised, it's because to me, it's another form of art. Human bodies is one of the most fascinating things I know of, and being able to control it, being able to pull what seems like unnatural poses whilst being calm and breathing normally, that's amazing. Also along with the positive community, it's not that big of a hardship to fall in love with it. I saw this post last night on Instagram before bed, I think. And I was just so surprised yet unsurprised by what he'd written: "When you love yourself you start to see better for yourself: Better food, better love, better friends, better health, better experiences". To love yourself isn't a given. To be fair, the society (which, in the end is all of us) sometimes seem like it's purpose is to make us hate ourselves. So imagine that, being born, vulnerable and fragile, and being thrown into a world that wants to make you hate yourself for not being that perfect idolized person. That doesn't only mean the idolized body type, but it's being great at social skills, do great at school, be successful, being that perfect A4-person. Sometimes you're lucky, and you seem to have extra layers, like an onion. Extra protection. Others aren't that lucky. For years, I did wish to be better, different. I'd want to change this and that. And I'm not saying I don't have days I feel like that now. However, reading what DeAndre wrote, really made me realise that I'm on and have been on the road of self-love for a long time. Years. Through time, I've learned to accept things and eventually started loving those things. And that feeling, realising that, is such a good taste of what's to come. Life is hard, it's the fucking hardest thing. Personally, I keep having to remind myself that where there's bad, there's also good. I need to believe in good things, because if not, then what else is there? I have plenty of days where all I can see is the bad things. But when I can see past that, see the good things, like this morning, it's really fucking great. Coincidentally, the sun is out, and I can't stop smiling.
torsdag 14. januar 2016
Can't keep my hands to myself. I mean I could, but why would I want to?
I've recently gotten into make-up again. I've got these period of times I'm into it, and then I'm mostly not. That being said, you'll probably never see me with full-on make-up. That's because I don't feel comfortable with it, never have been. I've always had a strange feeling of not wanting to mask myself, because it makes me feel like I'm pretending to be someone I'm not. It's just one of those things that's always bothered me and myself. Anyway, I've been watching make-up related videos on Youtube with actual interest, rather than just watching videos as a background distraction. I just find it really fascinating. It must be the reason why I've been clicking home new make-up lately. I'm pretty sure I dreamt about getting our passports back, and the person who sent it back had added a cute little note. I was so happy. Hopefully they get back safely. It's like 56 days until we leave, which is bloody crazy. I just had a little moment of panic, because I have no idea what to bring along. It seems like these next 56 days will consist of me longing for that warmth. Imagine getting a tan! Beach days, swimming, lazing around. It's like my favourite things. Yesterday I was exercising, and I'm still really trying to manage a proper handstand. So I've started trying to lift my own bodyweight whilst breathing properly. Realised my arms weren't that great, so I did a bit of weight lifting. I'm not expecting to manage it within the year even, but it's nice, working towards that goal. I didn't actually cry yesterday, and I did get slightly better. But I had dizzy spells. However, I think I had a pretty good night of sleep. Woke up a few times, but not nearly as much as I did the other days. I felt satisfied when I woke up, which is important. Another obsession of mine as of late has to be Midsomer Murders. Mr. Barnaby has charmed his way into my life. I think I'm going to attempt making a banana bread today. Hopefully it goes well this time around. Tomorrow, and for the rest of this weekend, I've got night shifts. I really dislike night shifts, and I've actually been dreading these shifts since December! It gets on my nerves that I keep thinking about them so much, because it really is a waste of time. It'd be easier to just skip night shifts all along, but my motto is to do more of the things you find difficult. It's like facing your fears, isn't it? Right, I'm going to try enjoying the rest of this day.
onsdag 13. januar 2016
and on this night and in this light, I think I'm falling, I'm falling for you
This is a reminder, a playlist for me to remember; songs that are important to me at the moment, and that I keep listening to. Falling For You by The 1975. To be honest, all of the lyrics are my favourite, but these lines are maybe the most favourite ones: "According to your heart, my place is not deliberate. Feeling of your arms. I don't wanna be your friend, I wanna kiss your neck". Neck kisses, man, are there anyone who doesn't like them? I think they're great anyway. There's also the cover of Can't Help Falling In Love by twenty one pilots. It just gives me a lot of feelings. I think that rushing into love like that would be brave. I also love all of the lyrics in this song, so I don't think I can choose. When We We're Young by Adele is gold. It's my favourite song off the album, I think. It was love at first listen. I love most of the lyrics of this song as well, but my absolute favourite lines are: "Everybody loves the things you do from the way you talk, to the way you move. Everybody here is watching you cause you feel like home". It just gets me each time she sings "cause you feel like home". I like to think of finding homes in people, you know, when you're with a person and it feels like coming home. Whenever I get sick of music, I listen to Tom Rosenthal because I find his music soothing. Favourite song by Tom Rosenthal is called Every Sock Gets a Hole. I don't know why out of all the meaningful ones, this is my favourite, but as I told Sugar the other day: I'm really weird. Favourite line is the title. A lot of love for Adele, because another go-to song is Make You Feel My Love. Favourite lines are "When the rain is blowing in your face, and the whole world is on your case, I could offer you a warm embrace to make you feel my love". It's just so bloody lovely, this cover. She sang it at Royal Albert Hall once, and if I'm not incorrect, I think she dedicated it to Amy Winehouse, and it brought tears to my eyes. The last song I'm going to mention is this version of Out Of The Woods by Taylor Swift. She does this great explanation before, and she's talking about relationships, the one that inspired the song. And she says that though not all relationships are stable "it doesn't mean that it's not special and extraordinary just to have a relationship that's fragile and somehow meaningful in that fragility". When I first watched this video, I was really in awe of what she said, because it reminded me that every relationship is important somehow. This song was one of the first songs I heard when she released her album, and it was my first favourite. Later, I've gotten tired of the studio version, because it is very repeating, but she enchanted me with this acoustic version. Also, she sings the ending of the bridge differently from the studio version, and it's my favourite thing. I've always loved the lines: "you took a Polaroid of us then discovered the rest of the world was black and white, but we were in screaming color". I really enjoy the music video as well, especially because it ends with "she lost him, but found herself. And somehow that was everything". It's just a really empowering line.
it all comes and goes, all these woes
Natt til tirsdag sovnet jeg ikke før 3.20. Hadde lagt meg for å sove ved midnatt, og hver gang jeg trodde jeg kjente at søvnen skulle komme, så blunket jeg og var lys våken igjen. Leste fan fiction for å bli trøtt, gikk igjennom Instagram-feeden utallige ganger. Til slutt var det Niall Horan som var løsningen. Når jeg har mye i tankene, så fokuserer jeg på Niall Horan, og det gjør at jeg sovner. Rart? Altså, rart at det er Niall Horan kanskje, men det er nok ikke en så uvanlig metode å ha et fokuspunkt. Jeg kan heller ikke skryte av god søvn natt til i dag. I tillegg var jeg så heldig at jeg våknet opp med tett nese og sår hals. Jeg er bare nødt til å krysse fingrene for at jeg ikke blir verre, og at jeg får et par dager med god søvn før jeg skal ha nattevakter. Den gode tingen med dette, er at jeg innser hvor heldig jeg er som oftest har gode netter med søvn. Det er en av tingene jeg frykter mest, å få insomnia. I går dro jeg til min belieber friend. Vi dro selvfølgelig på senteret, hvor vi begge dro hjem med nye ting. Jeg kjøpte meg en lue fordi jeg ikke finner noen av de andre luene mine, og temperaturen er så himla lav. Jeg kjøpte meg også en ny treningstights som jeg har sett på før. Nå må jeg virkelig stoppe meg selv i flere kjøp fremover i tiden, men må innrømme at begge disse kjøpene var nødvendige. Det er bare den sminken jeg bestilte forrige dagen som kanskje ikke var nødvendig, åh. Vi lagde wok, og jeg prøvde den nye sofaen. Forloverkjolen er godkjent, og min belieber friend oppmuntret t.o.m. bruk av glitter-skoene mine. Vi så på tv, spilte Sims og pratet. Ofte føler jeg det er en spesiell atmosfære når jeg er hos min belieber friend og Darren. De er ikke gift ennå, men de er som et gammelt ektepar. Vi så på Grey's Anatomy, og jeg så Jesse Williams, eller "Dr. Avery". Og jeg innså noe om meg selv. Jeg har alltid trodd jeg foretrekker "tall, dark, handsome", men i følge historien min, så er det absolutt ikke det. Føler at Dr. Avery er typen som kan føre til åpenbaringer. Sannsynligheten for at jeg plutselig begynner å grine i dag er nok stor. Det er ikke i sammenheng med Dr. Avery, men at jeg kjenner at jeg ikke har fått nok søvn. Teen Wolf fortsetter å overraske, og ligne noe som en skrekkfilm innimellom. Det var en scene som gav meg assosiasjoner til Silent Hill, og gav meg grøssinger. Den viktige tingen jeg skulle gjøre på mandag gjorde jeg i dag, siden jeg glemte av det i går. Og ting føles liksom litt lettere i kroppen. Det er mange store ting som skal skje i 2016, og dermed er det mye tungt som henger over meg. Og da er det deilig å plukke en og en ting fra skuldrene.
Etiketter:
everyday,
friendship,
life,
niall horan,
norsk,
shopping,
teen wolf,
television,
woes by tom rosenthal
mandag 11. januar 2016
some things are meant to be
Det er teit når du har ryddet rommet, kastet søpla, sendt viktig e-mail, lagd ny ukeplan-- og den ene tingen du glemte å gjøre skal ha mer betydning enn alt det du klarte å gjøre. Jeg skriver dette ned som en påminnelse om at jeg skal være snillere mot meg selv. I dag våknet jeg rundt elleve, og jeg sov mellom 11-12 timer, hvilket jeg trengte. Gårsdagen ble i hovedsak brukt på å ligge i sofaen og se på tv (langrenn og håndball), fordi energien var på bånn. Har begynt å sette pris på mannlig håndball, og jeg gleder meg til å følge med videre. Bare synd at jeg skal jobbe når de første kampene i EM skal spilles. Lårene verker til tross for at jeg ikke kan huske jeg danset så mye på lørdagen/søndagen. Men sånn er det, blir eldre for hver dag, og kroppen er i konstant endring. Jeg har inkludert "□ Vitaminer" og "□ 20 knebøy" på min nye 3-ukersplan som en påminnelse. Jeg elsker jo å krysse av ting, så det må da være en liten ekstra glede i livet? Julepynten tok jeg ned på fredagen. Pappa sa på morgenen "kan du ikke ta ned treet i dag?" og jeg ble overrasket over at jeg faktisk sa ja, fordi jeg ofte er den som liker å beholde all pynten så lenge jeg kan. Juletrepynten fra House Doctor, derimot, har bare flyttet inn på mitt soverom. Det var dette coveret av Can't Help Falling In Love som inspirerte tittelen for gårsdagens innlegg. Har vært en favoritt siden jeg fant den, og gir meg alltid frysninger. På lørdagen eller søndagen (tror det var sistnevnte), sa Kiwi til meg at det var 60 dager til vi reiste. Snøen fortsetter å dale ned, og naboen og jeg pratet om snøploger da jeg gikk av bussen i går. Jeg ser helst på sommer-relaterte videoer på Youtube. Det er en merkelig følelse å glede seg sånn, for jeg tror ikke jeg noengang har bestilt en reise så langt i forveien, så jeg har aldri opplevd det å sitte og telle ned i så lang tid. Mandag er en ny start, og planene videre er å rydde og organisere i klesskapet mitt, noe som er "long overdue". God mandag!
søndag 10. januar 2016
wise men say only fools rush in, but I can't help falling in love with you
I anledning til Kiwi sin bursdagsfeiring, bestemte vi oss for å booke hotellrom. Valget endte på HTL, noe jeg var glad for, da jeg har gode minner med hotellkjeden. Kiwi hadde sjekket inn før vi andre, og jeg ble stående nede og vente på at Kiwi skulle hente meg. Ble stående ved heisene og ventet. Heisen var på en måte speil, så jeg kunne se hva som foregikk bak meg. Så en ansatt som stirret på meg, usikker, men hun forsvant. Også kom hun tilbake igjen. Hadde det ikke vært for speilet, hadde jeg trodd at jeg hørte stemmer, for jeg hørte så vidt noen som spurte "are you okay" i bakgrunnen. Skjønte at det var denne ansatte som sikkert lurte på hva en ensom jente gjorde, stående foran en heis. Jeg forklarte situasjonen, og vi lo. Like etter plinget heisen, og Kiwi hentet meg. Ble ikke så lenge, fordi jeg skulle ut og se etter en kjole jeg falt pladask for over nettet. Dessverre fant jeg ikke den i butikk, og måtte gå tilbake til hotellet litt skuffet. Mens jeg ventet i lobbyen, kom Sugar og Marble som sjekket inn på naborommet. Dette fikk jeg vite da jeg allerede hadde blitt hentet av Kiwi og var inni vårt hotellrom. "De er to rom ved siden av oss," sa hun. Jeg gikk ut i gangen, og syntes jeg hørte kjente stemmer, men ikke fra to rom ved siden av oss, men naborommet. Jeg stod og lyttet inntil døren og håpet på at ingen skulle komme ut av heisen og se meg i den posisjonen. Det var heldigvis Sugar og Marble sine stemmer jeg hørte, så jeg banket på døren. Vi gjorde oss klare for å feire bursdagen til Kiwi. Bord var bestilt på en restaurant som vi tydeligvis er glad i, og vi brukte tre timer på å prate, mat og alkohol. Etter vi var ferdig å spise, dro vi innom hotellet før vi gikk ut, fordi Marble ønsket å skifte tilbake til hennes originalantrekk som hun tidligere hadde forkastet fordi skjørtet gav lite mobilitet til dansing. Jeg ordnet øyesminken min, og de andre gjorde vel noe av det samme. Marble serverte gin tonic, og litt ekstra gin til meg når jeg ikke fulgte med. Klokken var elleve, da vi gikk ut, og det var ingen kø utenfor utestedet som jeg er så vant til å stå i kø utenfor. Men de var klare for kø likevel med inngjerdet område(?), og jentene gikk rundt for å gå igjennom kø-systemet som hadde blitt rigget opp. Jeg derimot var lat, så jeg spurte vakten om jeg bare kunne få gå igjennom ettersom det ikke var noe kø. «Ja såklart,» sa han, og jeg takket. Ettersom vi var relativt tidlig ute, var det ledige sitteplasser, hvilket jeg var takknemlig for. Er det noe jeg liker, så er det å sitte. Vi bestilte oss øl og drinker, og satte oss ned for å prate mens stedet fyltes opp. Og det gikk liksom på en blink, for plutselig var det folk rundt oss. En hyggelig fyr spurte om han og kompisene kunne komme på besøk og dele bord med oss. Vi sa ja, og plutselig var bordet som var ment for seks personer, fylt opp med kanskje tolv? Både jeg og Marble drakk opp ølen vår, dro på do og bestilte oss ny øl. Mens vi stod i kø for å bestille ølen, kom en kar og spurte om vi ikke også kunne bestille vann til ham. «Det er bra,» kommenterte jeg. Vi hilste på hverandre mens vi ventet på det vi skulle ha. Marble og jeg hilste på vennene hans, og vi ble dermed stående en stund. Jeg ble etterhvert sliten av å stå, ikke minst se opp på han som var så høy, og jeg dro en manøver, og stakk tilbake til bordet. Ikke så lenge etter, bestemte vi oss for å dra på dansegulvet. Jeg fant fort ut at jeg hadde litt vel mye alkohol i kroppen, og jeg valgte å forlate dansegulvet for å finne meg et glass vann og sitteplass. Signaliserte noe til Marble, og forlot de andre. Stedet hadde fylt seg opp litt, og jeg så etter ledig sitteplass. "Kan jeg sette meg her?" spurte jeg et par gutter. Det var klart at jeg kunne det, så jeg satte meg ned med vannet mitt og dro opp mobilen min for å sende "ikke prat til meg" signaler. I det jeg gjemte mobilen tilbake i vesken, fikk jeg øyekontakt med karen som jeg hilste på ved baren. Han kom gående, smilte og satte seg ned ved meg. Og slik ble vi sittende vel over en time. En halvtime inn i samtalen sa jeg klart ifra at jeg ikke er personen som blir med han hjem. Føler det snart er blitt en sånn innøvd tale for meg. Det ironiske er at ved å si dette til en fyr "du har ikke sjangs uansett, så du bør bare gå videre," så er det som om interessen øker med 50%. Dette gjelder uavhengig over hvor diplomatisk jeg noenganger prøver å formulere meg. Jeg prøvde å få han til å innse at jeg var helt seriøs, og han sa han forstod. Men ble fortsatt sittende. Det som var interessant, var at dette førte til at vi åpnet oss for hverandre. Vi ble veldig ærlige, og vi pratet om livet, sex, sosiale normer, forventninger til kjønn, og banale ting som genserkjolen min. Jeg hadde nemlig ombestemt meg om å bruke genserkjolen min, ettersom jeg innså at den faktisk var altfor casual, og hadde i stedet på meg en mer tettsittende kjole. Det var så rart, fordi jeg overrasket virkelig meg selv med tingene jeg sa, hvor ærlig jeg var. Det er noe av det beste jeg vet om - å møte en fremmed og å åpne seg på den måten. Jeg fikk lære litt om en manns tankegang, og tilslutt hadde det gått lang tid. Sa til han at han omtrent kun hadde en time igjen for å finne en å ha med hjem. Vi sa hadet, jeg tok opp mobilen min som hadde x antall meldinger og tapte anrop fra jentene. "Oops," tenkte jeg. Sendte avgårde et par meldinger til Sugar, før jeg tok en tur innom toalettet. Det var jo typisk at Sugar og Marble befant seg på do de to også. Sugar dro meg med inn på do som er hva? 2 kvadratmeter?? Jeg stod med kroppen nærmest presset mot døren mens Sugar kjeftet på meg mens hun tisset. De hadde visst blitt veldig bekymret, og de hadde også gått runde for å se etter meg. Jeg lovet Sugar at jeg skulle sende melding fra nå av. Fikk likevel knapt gå utenfor hennes øyesyn resten av kvelden, hvilket var morsomt. Kiwi levde livet på dansegulvet, og jeg ble overtalt til å ta en shot. Skylte ned kamikazen med vann, også gikk vi tilbake til dansegulvet. Vi endte opp med de guttene vi delte bord med på starten av kvelden, og danset litt rundt omkring dansegulvet. Plutselig var vi like ved DJ, og jeg fikk øyekontakt med karen igjen. Han var i utkant av dansegulvet, men jeg var visst nærmere enn jeg trodde, for armen hans strakte bort til meg, og han dro meg mot ham. "Har du funnet deg noen?" spurte jeg, og han pratet om hvordan kvelden gikk. Jeg tenkte i det øyeblikket, at det var morsomt, hvordan det var en rød tråd igjennom hele kvelden. De vi møtte først var også de vi endte opp med. Sugar hadde gledet seg til en bestemt burger som nattmat, og hun dro med seg en hel gjeng da hun nærmest ropte at hun ville ha burger. Dessverre var det stengt, og vi endte opp med pølser. Snøen lavet ned, og jeg sølte ketchup på skjerfet mitt, Marble ville at jeg skulle hilse på en fyr i det jeg tok en bit av pølsen min. Det var en bra kveld/natt. Vi var tilbake på hotellet relativt raskt, og vi endte opp på Sugar og Marble sitt hotellrom, der vi hadde en liten prat om ting som hadde skjedd. Jeg og Kiwi la oss klokken 5. Jeg våknet derimot opp klokken 7, og mellom kl 7-9 var jeg våken. Klarte ikke sovne igjen, uavhengig av den myke og komfortable hotellsengen. Hadde så mange tanker i hodet, tror jeg. Kiwi var dårlig, og jeg kjente mangelen på søvn. Vi var likevel ute av hotellet før klokken var tolv, og på veien til toget, sa jentene noe jeg syntes var interessant. Det spørs jo om jeg hørte riktig, men de sa noe om at jeg får oppmerksomhet når vi går ut, men jeg lufter det sjeldent. "Mystisk" har både Kiwi og Marble beskrevet meg flere ganger. Min belieber friend har sagt noe lignende også, og det får meg til å innse at jeg holder kortene tett til brystet. Jeg kan fortelle mye, men likevel unnlate å fortelle mange detaljer, noen av dem de viktigste -som de gangene han nærmest pratet i kinnet mitt, hans nese mot mitt kinn. De gangene han avbrøt setningene mine med korte kyss. Og når vi hadde øyeblikk vi var stille, observerte rommet rundt oss og han førte lette fingre mot min nakne skulder. Når han holdt min hånd i sin. Jeg tror at det er en dårlig vane, at jeg holder kortene så tett. Så kanskje dette er en av tingene jeg vil jobbe med videre dette året, i min selvutvikling. Første kvelden ute på byen dette året, og det var en suksess.
torsdag 7. januar 2016
I don't understand, just how your love can do what no one else can
I dag var min far så generøs at han kjørte meg til jobben. Må innrømme det å forlate sengen for å gå ut i -15 grader var noe av det minst fristende jeg har gjort. Når snøen glitrer som diamanter, da vet jeg at det er kaldt. Er bare takknemlig at jeg ikke bor i nord, hvor det har vært -40. Det er som om hele avdelingen er klar over at jeg og Kiwi reiser, og jeg blir alltid spurt "når reiser dere". Også må jeg ramse opp alle stedene vi skal reise, for det er jo vanskelig å huske. Jeg husker knapt selv. Det fine med kulden er at jeg gleder meg så inderlig til å ligge i solen og varme meg. Treningsgleden har plutselig dukket opp, og jeg utnytter det så lenge jeg kan. Jeg bestemte meg for å gjøre 20 knebøy hver dag, som en slags måte til å få meg over kneiken. For når jeg først gjør knebøy, har jeg lyst til å gjøre mer. Tror treningsgleden ble inspirert av å se på alle yoga-menneskene på Instagram feeden min. Også er de så positive og oppmuntrende. Målet mitt om å forsøke å lære meg å stå på hendene ligger fortsatt på fatet mitt, men jeg innser at jeg trenger litt armmuskler og bedre balanse, og mer øving. Har startet med forsøk på å stå på hodet, slik at jeg blir vandt til følelsen av å være opp-ned. Etter jobb i dag, trosset jeg været for å kjøpe laks. Ja, og så klart sjokolademelk. Og pølser! Du vet når du legger deg akkurat i det du er på kanten til å bli sulten? Vel, da ligger jeg ofte og drømmer om mat. Så i dag dro jeg innom matbutikken for å kjøpe de tingene jeg drømte om. Sendte en snap til min belieber friend, hvor jeg sa at jeg føler meg utro når jeg spiser wienerpølser uten henne. Har vennet meg til at jeg spiser de med henne, og nå synes jeg det er rart å spise de uten henne. Fikk broren min til å smake med rekesalat i dag. Jeg fikk til og med sett på håndball i dag; Norge mot Frankrike, menn. Jeg hadde egentlig innstilt meg på at Norge skulle tape, og at de skulle spille en grei kamp, men bli slått på slutten. I stedet ble det faktisk en spennende kamp. Jeg, ah, tror jeg er langt på vei til å bli en mannehater. Hvorfor er så mange av dem idioter? Det går liksom nesten aldri en dag uten at jeg ser bevis på at menn er idioter. Passende at Miley Cyrus synger "and the 7th thing I hate the most that you do; you make me love you" gjennom høytaleren min nå.
onsdag 6. januar 2016
you got me lifted, shifted, higher than the ceiling
Teen Wolf, dere. Å høre introen øker hjertefrekvensen samtidig som det får meg til å føle meg svært tilfreds. Må innrømme at det var litt vanskelig å huske hva som skjedde forrige gang, da sesongslutten for sesong 5a var i august? Men fy søren for en sesongåpning. Vet hvertfall at jeg kommer til å forbli like forvirret til sesongavslutning av sesong 5b. Forrige fredag leste jeg ferdig en bok som heter "Leserne i Broken Wheel anbefaler" av Katarina Bivald. Det var julegaven min fra Marble, som jeg valgte ut selv. Vi stod i bokhandelen og lette etter krimbøker til moren til Marble, da jeg leste baksiden av denne boken: "Alt begynner med en brevveksling mellom to veldig forskjellige kvinner, 28-årige Sara Lindqvist fra Haninge utenfor Stockholm og 65-årige Amy Harris fra Broken Wheel i Iowa. Etter to års utveksling av bøker og tanker om livet bestemmer Sara seg for å besøke Amy. Men da hun kommer til Broken Wheel, er Amy død. Sara står alene igjen, men i Broken Wheel finnes heldigvis også alle menneskene Amy har skrevet om i brevene. Og de har ikke noe annet valg enn å ta hånd om den forvirrede svenske turisten. Sara bestemmer seg for å bli, og for første gang i livet får hun virkelige venner - i motsetning til Mr. Darcy og Bridget Jones - som hjelper henne med å starte en bokhandel med Amys mange bøler. Sara og Broken Wheel blomstrer, det samme gjør kjærligheten, og ingen tør tenke tanken på at Sara snart skal hjem igjen. Da visumet hennes nesten har løpt ut, får innbyggerne i Broken Wheel en fantastisk idè". Det var som å lese mitt drømme "plot", og eneste grunn til at jeg gikk ifra boken selv, var fordi jeg ikke har råd til å bruke penger på alt jeg ønsker meg. Heldigvis fikk jeg den av Marble. Jeg var litt redd for at den skulle være veldig klisje-preget og dårlig utført, ettersom det er enkelt å falle i den fellen når en skal skrive om brevvenner og kjærlighet. Men jeg ble overrasket over hvor mye jeg virkelig likte boken. Skrattlo for meg selv flere ganger, og mine egne dårlige gjenfortellinger til Monchita førte til hennes latter. Det betyr at den er morsom. Jeg viste boken til Kiwi som leste baksiden, og hun sa "jeg vil se filmen" eller noe lignende. Og jeg var enig. Den er perfekt for en film, og jeg håper virkelig at den blir filmatisert. Jeg er ikke en leser i Broken Wheel, men jeg kan absolutt anbefale denne boken. Vurderer nå om jeg faktisk skal begynne å se på en ny tv-serie.. usikker på hvorvidt lurt det er, når jeg egentlig har en rekke ting å tenke på. Prokrastinering, yes!
Etiketter:
book opinion,
books,
life,
norsk,
suga suga by baby bash,
teen wolf,
television
tirsdag 5. januar 2016
Your love, it feels so good. And that's what takes me high, higher than I've been before. Your love, it keeps me alive
Jeg forsøkte å bake bananbrød i går. Jeg ble nok for utålmodig til slutt, tok flere stikkprøver, og pinnen kom ut ren. Men hadde visst ikke tatt nok stikkprøver, for den var absolutt ikke ferdig. Dette oppdaget jeg dessverre ikke før en time og noe senere etter jeg hadde tatt den ut av ovnen. Jeg lagde den til Kiwi, ettersom hun fyller år i dag, og siden vi skulle møtes. Livet har lært meg en litt rar lekse penge, og det er at jeg ofte gjør ting best på første forsøk. Jeg og Kiwi møttes i dag for å gå igjennom visumsøknader sammen, slik at vi kunne få det overstått. "Det føles ut som om jeg sender babyen min," tror jeg Kiwi sa idet vi sendte passene våre til utlandet. Jeg tør ikke å tenke på noe annet enn at det skal gå greit. Vi gikk rundt på senteret sammen, og jeg forelsket meg i en kjole som Kiwi prøvde på. "Den var bare vakker" sa jeg. Hun skal feire bursdagen sin på lørdagen, så vi så etter antrekk til dette. Jeg satt på en benk mens Kiwi skiftet fra skjørt til skjørt. Jeg endte opp med en genserkjole som de fleste ville sagt var altfor casual. Men det har seg slik at jeg liker det jeg liker, og som oftest er det kun det jeg bryr meg om. Jeg har en følelse på at jeg alltid er den som er en kladd for casual til anledninger. Jaja. Vi var på Urban, og mens jeg prøvde på genserkjolen min, spilte høyttalerne sommerlige sanger, og jeg kjente at jeg virkelig gledet meg til å reise. Håret mitt vokser, overraskende nok. Eneste grunnen til at jeg ikke har valgt å klippe det, er fordi jeg ønsker å kunne ha det i en "bun" på hodet når jeg er ute og reiser i varme land. Det er så slitsomt med hår som klistrer seg fast i ansiktet, i nakken. Men jeg kjenner at jeg mer enn gjerne skulle klipt meg like kort som jeg gjorde forrige året. Øyenbrynene mine lever sånn og si sitt eget liv for tiden. Kan si at jeg liker au natural looken for tiden, eller at jeg er lat. Instagram feeden min er full av yoga-mennesker for tiden. Tror faktisk at yoga er noe av det mest fascinerende jeg vet om i treningsverden, fordi det tillater mennesker å få en helt utrolig bra kontroll på kroppen sin. Jeg skulle gjerne klart å stå på hendene i løpet av 2016, og helst noe som ligner dette. Tuller, det kommer aldri til å skje. Men jeg skal absolutt forsøke å lære meg å stå på hendene. Keyword: forsøke. Har hatt en sang på hjernen i hele dag, men ikke skjønt hvilken det var. Fant den til slutt; Turn Me On av Kevin Lyttle. Letingen etter sangen førte til at jeg nå sitter og hører på popmusikk fra 2000-årene.
Etiketter:
baking,
birthday,
exercise,
friendship,
goals,
it feels so good by sonique,
life,
music talk,
norsk,
shopping,
travel
mandag 4. januar 2016
My lungs still breathe, my mind still fears. But we're running out of time, oh, the echoes in my mind cry
Jul er over liksom, men det er nå vinteren har kommet. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at mandag, ja da skal jeg gjøre alt jeg hadde lyst til over helgen. Hadde liksom så mange planer, og skulle stå opp tidlig. Satte alarmen på klokken ni, men var ikke ute av sengen før klokken var tolv. Det skal sies at jobb var slitsomt i helgen-- hadde ikke helt vendt meg tilbake til en god døgnrytme. Jobbet dagvakt etter en kveldsvakt. Ble vekket tidlig dagen jeg skulle på kveldsvakt. Ja, det var liksom en hel masse som gjorde at akkurat denne helgen ble litt tyngre. Så da jeg kom hjem i går, var jeg sånn og si sengeliggende, inntil jeg bestemte meg for å spise, for å så tilbringe de neste timene i sofaen og se på Midsomer Murders. Da jeg skulle legge meg begynte jeg selvfølgelig å se etter kjoler til bryllupet til min belieber friend. Typisk. Det betyr at alle planene mine for i dag ikke ble slik som jeg hadde sett for meg, og jeg nekter å gå ut at huset, så det er fint. Jeg hørte på Running With The Wolves av Aurora, og det minte meg på at Teen Wolf starter igjen i morgen! Jeg må innrømme at jeg ikke har lengtet etter serien, slik som jeg tidligere har gjort. Tror jeg har fylt tiden godt med å lese Teen Wolf-fan fiction. Men jeg kjenner at jeg gleder meg til å se hva som skjer videre, selv om jeg ikke savner å ha hjertet i halsen når jeg ser på episodene. Nå skal jeg lage meg mat, for jeg kjenner at energinivået nærmest er på bånn. God mandag.
fredag 1. januar 2016
why don't you be you, and I'll be me
2016 har vart i hvor mange timer-- og jeg er allerede stresset over ting jeg må gjøre. Ikke klarer jeg å sette meg ned for å skrive en liste over tingene, slik at jeg kan få bedre oversikt og roe ned. Ramset opp noe av tingene som rullerer i hodet mitt til Monchita. Hun satt i stolen sin på rommet sitt, leste på pc-skjermen mens hun latet som om hun hørte på hva jeg sa. Dette gjør vi innimellom, mest jeg. Nei, i dag er strategien å ignorere alt og stikke hodet i en bok. Hittil er boken veldig bra, og jeg er overrasket over antall ganger jeg har hatt latterkrampe. Rundt midnatt stod jeg ute i hagen iført svart joggebukse, svarte sko, svart jakke og et svart kamera hengende rundt halsen. Prøvde å se ut som noe ala innbruddstyv selvfølgelig. Knipset noen bilder, også ble jeg stående og se på fyrverkeriet, og filosofere såklart. For meg var det vanskelig å fatte at det faktisk var nyttårsaften allerede. Og i dag er det er nytt år. Startet nyåret med en alarm som gikk klokken ni, fordi jeg fortsatt iherdig forsøker å tvinge meg tilbake i en slags rutine. I dag er den siste dagen av juleferien min. I morgen byr turen mot sykehuset og jobb. Det blir nok interessant, og mon tro om jeg husker hvordan en jobber etter atten dager fri. Alle tanker om organisering av livet må nok bli forskjøvet til mandagen, tja, hvis jeg klarer å ignorere de så lenge. Hva var det jeg skrev om å bearbeide tankene mine? Vel, kanskje nyttårsforsettene mine skal starte på mandagen. Ja, det tror jeg. Nå skal jeg hvertfall fortsette å lese boken min.
Etiketter:
books,
everyday,
let it go by james bay,
life,
new years eve,
norsk,
work
Abonner på:
Innlegg (Atom)